Denne gruppen består av 24 medlemmer av den hellige Johannes av Guds hospitalsorden (Ordo Hospitalarius Sancti Ioannis de Deo – OH), som i Italia kalles Fatebenefratelli. De 24 var fra bispedømmene Madrid, Barcelona, Valencia og Málaga, og de ble drept av hat til troen i Spania mellom 1936 og 1937. Hospitalsbrødrenes typiske apostolat er å pleie de syke som sykepleiere eller leger. Derfor har ordenen helt fra begynnelsen vært anerkjent av Kirken som en kongregasjon av legbrødre, unntatt maksimalt en prest i hver kommunitet som dens kapellan.
Johannes av Guds Hospitalsorden ble grunnlagt i 1570 i Spania. Men i lang tid var den forbudt, oppløst og utdødd i mange land i Europa. Det skjedde også i ordenens opprinnelsesland Spania og Portugal som en følge av noen antikirkelige frimurerlover som ble vedtatt i Portugal i 1834 og Spania i 1835. Rundt 1850 hadde ordenen opphørt å eksistere i det spanske riket. Men den hellige Benedikt Menni (1841-1914) gjenopprettet den på slutten av århundret.
Ordenen hadde 95 saligkårede martyrer i Spania, 71 av dem ble saligkåret den 25. oktober 1992 av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005), mens de resterende 24 tilhører denne gruppen.
De hadde alle muligheten til å forlate sykehusene hvor de tjente og dermed redde livet, men de bestemte seg for å bli værende hos de syke og barn som de hadde ansvaret for. Det er kjent at flere av dem sa: «Jeg blir hos de syke, uansett hva som skjer, og jeg vil lide den samme skjebne som resten av brødrene». Det er også bevis for at de tilga fienden: «Dere dreper meg, men jeg vil be for dere», sa br. Gumersindo til militsmennene som kort tid før hadde arrestert ham mens han serverte middag til de syke.
Han trådte inn i ordenen som syttenåring i 1899 og var hospitalsbror i kommunitetene i Ciempozuelos i Madrid, Carabanchel i Madrid, Madrid og Barcelona. Deretter var han superior i Valencia (1914), Palencia (1920) og Málaga (1925), vikar (ecónomo) i San Rafael i Madrid (1928) og i sanatoriet i Ciempozuelos (1931-36).
Sanatoriet San José i Ciempozuelos var blitt grunnlagt i 1877 av den hellige Benedikt Menni (1841-1914). Kommuniteten besto i 1936 av 82 brødre, av dem tolv eldre brødre, tretti til førti brødre med løfter og resten var noviser og postulanter.
Da senteret ble beslaglagt, ble han neste dag sendt av superioren til Madrid for å drive inn noen utestående betalinger. Da han skulle til å gå på toget, ble han arrestert, frastjålet pengene og fengslet. Samme natt, den 1. august 1936, ble han drept på jernbanestasjonen i Valdemoro i provinsen og regionen Madrid sammen med to andre geistlige. Han var 54 år gammel. Hans levninger er ikke bevart.
I 1931 ble han utnevnt til superior for Malvarrosa i Valencia, hvor han fortsatt var i 1936. Asylhospitalet San Juan de Dios ligger i forstaden Malvarrosa i Valencia. Det ble grunnlagt i 1888 og plassert ved stranden, og det inneholdt på det tidspunktet 110 barn, og i tillegg hadde de en stor ambulerende aktivitet.
Den 23. juli ble sykehuset beslaglagt av militsmennene, kirken ble vanhelliget og brødrene ble værende etter deres ordre. Til slutt ble de drept i to grupper. Den 7. august, etter en rigorøs kontroll med trusler, sa superioren: «Jeg var overbevist om at disse fanatikerne skulle drepe meg, og selv om de ikke gjorde det denne gangen, tar det ikke lang tid å skyte meg, men jeg er svært glad over å kunne gi mitt liv for religionens og Spanias triumf». Han ble revet opp fra sengen samme kveld og ble skutt mot muren på kirkegården i El Cabanyal i Valencia, mens han ropte ¡Viva Cristo Rey! Han døde den 7. august 1936 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania sammen med den salige Armand Óscar Valdés (nr 3). Han var 37 år gammel. Hans levninger er ikke bevart.
Han sa: «Nå kjemper Gud og Lucifer, og han må ikke komme unna med det». Om natten den 7. august ble han revet ut av sengen sammen med sin superior, og mot muren på kirkegården i El Cabanyal i Valencia ble de skutt mens de ropte ¡Viva Cristo Rey! Han døde den 7. august 1936 i byen, provinsen og regionen Valencia i Spania sammen med den salige Raimund Rosell Laboria (nr 2).Han var 45 år gammel. Hans levninger er ikke bevart.
I 1922 utgjorde han en del av den første ekspedisjonen til Chile, og han utøvde embetene som superior og provinsialdelegat. Han dro til Roma (1931) og kom i 1934 til Málaga i regionen Andalucía som visesuperior. Hans heltemot og godhet ble manifestert i de bølgende forfølgelsene i 1936, da han tilbudt seg å bytte med superioren.
Br. Juan Jesús Adradas, provinsial for ordenen i Spania, ble tidlig i 1921 oppmerksom på at Hacienda San José i utkanten av Málaga var til salgs. Det hadde vært hovedresidensen til marki de Heredia og lå to kilometer fra byen. Den staselige residensen var omgitt av en meget vakker park bestående av tropiske planter og trær brakt fra Amerika. Noen leger anbefalte provinsialen å kjøpe huset for å bruke det som psykiatrisk sykehus på grunn av dets gunstige beliggenhet. Det var et sted fullt av fred og ro, og det hadde en ideell beliggenhet for å pleie dem som var mentalt syke. Eiendommen var forlatt og i en slik tilstand at det var nødvendig med en lang tid for å renovere det, spesielt med hensyn til formålet som bygningen hadde blitt kjøpt for.
Den 19. mars 1924 ble det åpnet som psykiatrisk sykehus. Til stede var biskopen i bispedømmet, den salige Manuel González García (1877-1940), byens myndigheter og brødre fra ordenen. Pressen i Málaga var invitert, og avisene Unión Mercantil, Diario Malagueño og Cronista var til stede og skrev varme lovtaler av senteret med sine grønne parker og trivelige hager. I 1936 hadde sanatoriet rundt 120 psykiatriske pasienter, og kommuniteten besto av rundt elleve brødre.
Blant de elleve brødrene var det åtte som skulle lide martyrdøden: Silvestre Pérez Laguna, Segundo Pastor García, Baltasar del Charco Horques, Gumersindo Sanz y Sanz, Honorio Ballesteros Rodríguez, Raimundo García Moreno, Estanislao de Jesús Peña Ojea og Salustiano Alonso Antonio.
Mens de drev og serverte middagen til de syke den 17. august 1936, ble de arrestert for å bringes for guvernøren for å avhøres, bortsett fra superioren p. Gil de San José, som ble tvunget til å være igjen på sykehuset. P. Gil snakket med brødrene og fortalte dem om sin verste frykt, for han var redd for at dette var et bakholdsangrep. Han sa at det ville være ønskelig at alle forberedte seg på det som kunne skje, og til det svarte alle svært modig at de ville gjøre alt hva Gud ønsket. De ble lastet opp på biler, unntatt br. Marcos Vergara, en colombiansk statsborger. Deretter ble de ikke overført til fengselet for avhør av guvernøren, men direkte til kirkegården i San Rafael, hvor syv av dem ble skutt mot kirkegårdsmuren. Den åttende broren ble skutt i utkanten av byen.
De ble identifisert av de hospitalgjenstandene de bar: termometer, klokke, medaljer og håndkle, og av merkene på deres klær. De ble gravlagt i en massegrav på kirkegården, og der ble de værende til november 1941, da deres levninger ble gravd opp etter ønske av biskop Santos Olivera, som ønsket å hedre levningene av de over 900 prester, ordensfolk og lege kristne på et hellig sted, som hellige relikvier som ventet på å bli anerkjent som sådanne. Derfor deponerte han dem i krypten som var gjort klar for dette formål i kapellet for Den lidende Kristus i katedralen i Málaga.
P. Sylvester ble også drept den 17. august 1936 i Málaga sammen med syv medbrødre (nr 5-11). Han var 62 år gammel.
Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, ble han invitert av sin mor til å vende hjem. Men han svarte at han ville bli i kommuniteten uansett hva som skjedde. Da militsmennene arrestere hans medbrødre mens de var i ferd med å dele ut middag til de syke, ba han rosenkransen i hagen etter å ha forberedt middagen. Derfor ble en gruppe på tretti eller førti militsmenn og stormgardister i rundt ti biler sendt tilbake etter ham, og snart hørtes skudd og han ble drept utenfor broen Martiricos.
Noen timer senere kom señor Lúcio på oppdrag av superioren, på sykkel for å finne ut om brødrenes skjebne. Hans kropp var blitt pepret med kuler og lå i en blodpøl med sitt identifikasjonskort på brystet. Hans levninger ble fraktet til kirkegården på en kjerre og var gjenstand for hån og spott. Samme dag ble syv medbrødre (nr 4 og 6-11) også drept. Han var 51 år gammel. Hans levninger ble gravlagt sammen med de andre i katedralen i Málaga.
I 1936 flyttet han til Málaga, hvor han fikk ansvaret for sykestuen og apoteket. I den usikre situasjonen som hersket, ble han invitert til å vende tilbake til familien, men han svarte at han ønsket å bli værende sammen med sine brødre og de syke, uansett hva som måtte skje med dem.
Den 17. august 1936 ble han arrestert sammen med størstedelen av kommuniteten. De ble kjørt til kirkegården San Rafael i Málaga og skutt i skumringen mot muren på kirkegården. En militsmann sa: «Da han ble skutt, ropte han ¡Viva Cristo Rey!» Han var 48 år gammel. Han ble gravlagt i katedralen i Málaga.
I juni 1907 trådte han inn i ordenen, 29 år gammel. Etter at han var ferdig med novisiatet, var han en del av kommunitetene i Ciempozuelos, Granada, Murcia, Valencia, Carabanchel, Palencia og Santa Águeda, som oftest med ansvaret for garderoben og vaskeriet.
I 1929 kom han til Málaga, hvor han fikk ansvaret for garderoben og vaskeriet. Da han ble ført til martyriet, sa han til de militante: «Jeg kommer til å bli drept, men jeg vil be for dere». Da señor Lúcio på oppdrag av superiorenkom på sykkel for å finne ut om brødrenes skjebne, hadde br. Gumersindo hendene foran ansiktet som om han ba. Han var 58 år gammel. Han ble gravlagt i katedralen i Málaga.
Familien levde i heller beskjedne omstendigheter, men foreldrene hadde et ekteskap bygd på kristne prinsipper som de klarte å formidle til sine fire barn, tre gutter og en jente. Faren var en arbeider på markene. Eusebius gikk på dominikanerpatrenes kollegium i Ocaña til han var tretten år gammel, og han var altergutt i kirken og oppførte seg alltid som en god og flittig gutt.
Han trådte inn i den apostoliske skolen i Ciempozuelos i 1911, seksten år gammel. Den 28. september 1913 begynte han i novisiatet og fikk da navnet br. Honorio. Han avla sine første løfter den 11. november 1914. Som hospitalsbror var han en del av kommunitetene på flere sentre i Spania: Ciempozuelos (1914), Palencia (1915), Madrid (militærtjeneste, 1916), Carabanchel Alto (1919) og Sant Boi de Llobregat, hvor han den 12. oktober 1920 avla sine høytidelige løfter.
I oktober 1922 flyttet br. Honorio til Ciempozuelos som forberedelse til hans umiddelbare reise til Amerika som en del av den første kommuniteten som ble sendt til Casa de Orates («galehuset») i Santiago de Chile i desember 1922, og med det kom ordenen tilbake til Chile etter kolonitiden. Som sykepleier og venn av de vitenskapelige studier, var han bemerket for sin medisinske opplæring, og han publiserte flere skrifter som ble svært anerkjent, hovedsakelig i Latin-Amerika. Med tittelen ATS (Ayudante Técnico Sanitario) (registrert sykepleier) utøvde han embetet som enfermero mayor («oversykepasser») i kommunitetene i Santiago de Chile, Colombia og til slutt i Málaga.
I 1932 grunnla han i Santiago de Chile en sykepleieskole som bidro til opplæring av helsepersonell, og han arbeidet godt forberedt, effektivt og med en humanistisk ånd. Han ble anerkjent av den chilenske regjeringen, som da han var i Colombia i 1933, tildelte ham utmerkelsen Al mérito en el grado de Caballero («For fortjenester med grad av ridder»).
Hans ekstraordinære arbeid og suksess i Amerika ble også sterkt anerkjent av hans hjemby, Ocaña, og da han kom tilbake til Spania i 1934, ble han gjenstand for en hyllest og fikk en gate oppkalt etter seg. Etter et kort opphold i Ciempozuelos ble han sendt til kommuniteten i Málaga, og på sykehuset der var han i stand til å bruke sin enorme psykiatriske erfaring.
I februar 1936 vant den venstreorienterte Folkefronten parlamentsvalget i Spania, men de politiske, sosiale og religiøse opptøyene som fulgte i Málaga etter valget, fikk ikke forstyrre br. Honorios integritet. Men han uttrykte også at «dette vil vi ikke redde oss fra». Karmelittsøstrene av Nestekjærligheten i Málaga tilbød ham å søke tilflukt i deres hjem fra den religiøse forfølgelsen, men han avslo og sa han ikke ville forlate sin kommunitet, uansett hva.
Da de militante kom til sykehuset om ettermiddagen den 17. august for å arrestere medlemmene av kommuniteten, lå br. Honorio til sengs med 40° feber. Men militsmennene var uten medfølelse, og han kledte på seg uten et ord og gikk ned til porten, hvor de andre medlemmene av kommuniteten allerede var arrestert. Sammen med seks andre brødre ble de satt i biler og tatt med direkte til kirkegården San Rafael i Málaga, hvor de ble skutt mot kirkegårdsmuren.
På denne måten døde Honorio Ballesteros som en martyr for Kristus og gjestfriheten i en alder av 41 år og etter 25 år som hospitalsbror. Hans levninger har siden 1941 hvilt i en krypt i katedralen i Málaga.
Da han kom tilbake, satte hans sogneprest ham i kontakt med ordenen, og han trådte inn som postulant i mars 1928. Han utøvde sin tjeneste som hospitalsbror i husene i Santa Águeda, Madrid, Jerez de la Frontera, Ciempozuelos og Málaga, hvor han tok seg av en del av pasientene med spesiell nestekjærlighet.
I juli 1936 brøt den spanske borgerkrig og den påfølgende revolusjonen ut. På grunn av den spente politiske situasjonen inviterte hans foreldre ham til å bo hos dem i landsbyen, men han svarte: «Jeg kan ikke forlate mine pasienter nå når de virkelig trenger meg». Den 17. august 1936 kom militsen for å arrestere brødrene i kommuniteten. Br. Raimundo lå da til sengs etter å ha gjennomgått en operasjon, men militsmennene rev ham opp av sengen. Sammen med syv medbrødre ble han brakt til kirkegården San Rafael, hvor de ble skutt mot kirkegårdsmuren. Br. Raimundo var førti år gammel og hadde vært i ordenen de åtte siste av dem. Hans levninger hviler i en krypt i katedralen i Málaga.
Mens han ennå var svært ung, følte han et kall til ordenslivet. Han trådte inn i ordenen første gang i november 1924, sytten år gammel. Han mottok ordensdrakten den 28. juni 1925 i Carabanchel Alto og fikk navnet br. Patrocinio, og deretter begynte han på novisiatet. Han avla sine første løfter den 29. juni 1926, på minnedagen for den hellige apostelen Peter. Deretter innledet han sine sykepleiestudier i Ciempozuelos i Madrid.
Han hadde gode intellektuelle kvaliteter, så han ble assistent for br. Diosdado Corominas, direktør for den apostoliske skolen i Ciempozuelos, hvor han arbeidet som lærer og sykepleier for guttene og de litt eldre apostoliske ungguttene. Deretter fortsatte han sin tjeneste på sykehus i Jerez, Granada, Sant Boi de Llobregat og Ciempozuelos. Han ble vervet til militærtjeneste i det medisinske korps, og han gjennomførte den i den militære klinikken i Ciempozuelos (1930-32).
Han forlot ordenen i 1932, men seks måneder senere, i november 1932, ble han gjenopptatt, og etter en kort periode i det psykiatriske sanatoriet de Santa Águeda i Guipúzcoa dro han til novisiatet i Carabanchel Alto. Han ble på nytt ikledd ordensdrakten, og denne gang fikk han navnet br. Estanislao de Jesús. Han påbegynte novisiatet i juni 1933 og avla sine midlertidige løfter den 8. juni 1934. Etter et kort opphold i Ciempozuelos ble han sendt til kommuniteten ved det psykiatriske sanatoriet San José i Málaga, hvor Herren ville gi ham martyrkronen.
Br. Estanislao de Jesús Peña skulle ikke bli lenger enn to år i Málaga. Han blir husket som «høflig, lidenskapelig og tro mot sitt hospitalskall». I disse årene var han vitne til den spente og kritiske situasjonen i byen med kirker og andre bygninger som ble brent ned, voldelige demonstrasjoner og lignende.
Superioren tilbød brødrene å kunne forlate sykehuset mens den kritiske situasjonen hersket og komme tilbake når ting normaliserte seg igjen. Br. Estanislao og alle de andre medlemmene av kommuniteten uttrykte sin vilje til å fortsette i sin misjon på sykehuset. Hans personlige innstilling til troen og gjestfriheten var en del av trofastheten mot Gud og hans kall til døden: «Jeg blir hos de syke, uansett hva som skjer, og jeg vil dele deres skjebne».
Etter det militære kuppet mot regjeringen den 18. juli 1936 og den påfølgende revolusjonen, levde brødrene stille noen dager på sanatoriet San José i Málaga. Men om morgenen den 20. juli begynte ransakingene av huset og andre irritasjonsmomenter. Brødrene oppfylte likevel sine religiøse plikter og sin omsorgstjeneste, men fra 14. august måtte de slutte med handlinger av offentlig kult. Alt dette gjorde dem klare for alle eventualiteter, inkludert direkte forfølgelse og i verste fall døden.
Så kom den 17. august. Om ettermiddagen, rundt klokken syv, mens brødrene serverte middag til pasientene som var spredt over de forskjellige paviljonger, kom noen militsmenn til sanatoriet sammen med flere medlemmer av revolusjonskomiteen, og brøt seg inn. De tok med seg åtte brødre. Br. Estanislao, fortsatt iført sykepleierkappe, ble arrestert «med fornærmelser». Brødrene og andre ble satt i flere biler og tatt med til kirkegården San Rafael i Málaga, hvor de ble stilt opp langs murene til kirkegården og drept i skumringen. Militsmennene pepret dem med omtrent førti skudd.
Br. Estanislao var 29 år og hadde vært ordensbror i ti av dem. Hans levninger er i katedralen i Málaga.
Han trådte inn i ordenen i 1894, atten år gammel, etter at han først hadde gått i tre år på bispedømmets seminar. Han utførte sin tjeneste som hospitalsbror i husene i Barcelona, Sant Boi, Santa Águeda, Ciempozuelos og Madrid. Han forlot ordenen i 1903, men i 1904, i en alder av 28 år, sluttet han seg til ordenen igjen, etter eget ønske som oblat uten løfter, og han arbeidet som sykepleier i Jerez, Sevilla, Granada og Málaga. Han var elskverdige, hengiven, ydmyk og forsonende.
Da forfølgelsen startet, tilbød en nevø ham å komme hjem til ham, men han svarte: «Jeg vil heller bli i klosteret helt til Gud får mitt liv». Den 17. august 1936 ble de arrestert mens de serverte pasientene middag, og de ble skutt i skumringen samme dag. Han fikk i tillegg skallen knust. Han led martyrdøden i en alder av seksti år. Hans levninger hviler i katedralen i Málaga.
Han trådte inn i ordenen i september 1893, seksten år gammel. Hans og br. Benedikts far var blitt enkemann og trådte inn i ordenen før sine sønner. Han fikk ordensnavnet Mauricio og tilhørte kommunitetene i Ciempozuelos, Barcelona, Sant Boi, Calafell, Valencia og Manresa. Sanatoriet San Juan de Dios i Manresa ble grunnlagt i 1932. Det var et lite sykehus med spesialitet ortopedisk kirurgi som behandlet pasienter med beintuberkulose og misdannelser ved poliomyelitt.
Den 5. august beordret de sivile myndighetene i Manresa at brødrenes eiendom skulle beslaglegges, og de ble tilsynelatende sparket ut uten bruk av vold. Men to av brødrene ble drept i Barcelona. Under krigen ble deres hus omgjort til allmensykehus, og kapellet ble fraflyttet og revet, mens bilder og ornamenter for tilbedelse ble brent.
Etter at huset var beslaglagt og kommuniteten spredt, dro br. Mauricio sammen med br. Luis Beltrán (nr 13) til Barcelona, hvor han tok kontakt med noen velgjørere. Der bodde de i et pensjonat og fortsatte å be sine bønner, inkludert rosenkransen i offentligheten. Der ble de arrestert og drept i Barcelona den 27. august 1936. Han var 59 år gammel. Hans levninger er ikke bevart.
Hans utdannelse ble basert på det gode eksemplet i hjemmet og den opplæringen han mottok på skolen i nabobyen Iracheta, og hans oppførsel viste et eksemplarisk liv. Han gikk regelmessig i kirken og mottok sakramentene, og han var medlem av brorskapet for Vår Frue av Ujue, som han alltid hadde en levende andakt for. I en alder av fjorten år flyttet han til Tafalla.
Helt fra han var seksten år gammel, følte han en lengsel etter å bli ordensbror, men han trådte ikke inn i ordenen før den 16. februar 1918, da han dro til Ciempozuelos for å starte novisiatet, atten år gammel. Derfra fortsatte han til Carabanchel Alto, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 15. september 1918 og fikk navnet br. Luis Beltrán. Han avla sine høytidelige løfter den 15. oktober 1925. Han hadde en skrøpelig helse.
Mesteparten av sitt liv som hospitalsbror tilbrakte han i husene i Catalonia, viet til almisseinnsamling og til å følge de syke om natten inntil hans helse ble for dårlig, deretter utførte han enklere jobber. Hans menneskelige talenter var som en beskjeden, ydmyk og forsiktig person, og han underkastet seg retningslinjene fra sin åndelige veileder.
Da den religiøse forfølgelsen startet, var han medlem av kommuniteten på hospitalet San Juan de Dios i Manresa. Der ble huset konfiskert den 5. august 1936 og kommuniteten spredt. Han dro sammen med br. Mauricio (nr 12) til Barcelona, hvor de besøkte noen velgjørere, som Severino Perez og Rafael Rosell Viñaspres, men de var ute av stand til å ønske dem velkommen inn i sine hjem. Men ikke sjelden gikk de for å treffe dem, og de fikk hjelp. De identifiserte deres legemer etter henrettelsen.
De levde i et pensjonat i Calle Tallers. Der fulgte de et liv i sølibat og ba sine vanlige bønner som normalt. Den 27. august ble de arrestert i pensjonatet, deretter blir drept den 27. august 1936 i Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han var 37 år gammel og hadde vært atten år i ordenen. Hans levninger er ikke bevart.
El Asilo Hospital de San Juan de Dios lå i bydelen Malvarrosa i Valencia og var grunnlagt i 1888. Det lå ved stranden, og i 1936 var det 110 barn innlagt der, og i tillegg ble det utført en stor ambulerende aktivitet.
Byen Valencia og i særdeleshet de maritime landsbyene Grao, Cabañal og Malvarrosa opplevde mange måneder med spenninger etter Folkefrontens seier i parlamentsvalget i februar 1936. Etter borgerkrigens utbrudd den 18. juli 1936 svarte deler av venstresiden med en revolusjon, som medførte plyndring, ødeleggelser og brann, i tillegg terror og mord, hovedsakelig av religiøse personer. Heller ikke barnesykehuset Asilo San Juan de Dios i Malvarrosa slapp unna.
Den 23. juli 1936 ble sykehuset beslaglagt av de militante, som vanhelliget kirken. Brødrene ble værende under militsmennenes kommando. Da militsen overtok sykehuset, ga superioren br. Cruz Ibañez i oppdrag å ta vare på dem så mye som mulig, siden de ikke kunne komme seg ut for å samle inn almisser, som var hans tjeneste. Snart kom nyheten til komiteen om vennskapet mellom militsen og hospitalet San Juan de Dios, hvor de bodde og spiste.
Til slutt ble elleve brødre drept i to grupper, først ble superioren og visesuperioren (nr 2 og 3) skutt den 7. august 1936 mot muren på kirkegården i El Cabanyal i Valencia. Etter at brødrene hadde viet hele søndag den 4. oktober til sine oppgaver på sykehuset, trakk hele kommuniteten seg tilbake for å hvile. Da ble brødrene revet opp av sengen, og etter å ha blitt overfladisk avhørt av sjefen for militssoldatene, ble de beordret til å gå inn i bilene og tatt med til henrettelsesstedet. Stedet for deres martyrium var på stranden hvor barna pleide å bade i nærheten av en bro over munningen av en bekk, rundt 300 meter fra sanatoriet. Der ble ni brødre (nr 14-22) skutt den 4. oktober 1936.
Br. Cristóbal tilhørte den gruppen som ble skutt den 4. oktober 1936 på stranden i Malvarrosa i Valencia sammen med åtte medbrødre. Han var 71 år gammel. Etter henrettelsene forlot gjerningsmennene brødrenes kropper der de lå, men de hadde skrevet deres navn på hver av dem og et skilt som anga årsaken til deres død: Por fraile («For å være ordensbror»).
Om morgenen den 5. oktober 1936 sto likvognen, populært kalt la pepa, i sanden ved havet på stranden La Malvarrosa for å hente de ni brødrene for å gravlegge dem på Cementerio general. Da begravelsesagenten betraktet dem, følte han dyp sympati for St Johannes av Guds Hospitalsorden, så han bestemte seg for å fotografere ansiktene til de drepte munkene, I stedet for å begrave dem i en massegrav, gravla han dem individuelt, slik at det skulle bli lettere å finne levningene når borgerkrigen en gang var over.
Etter mordet på brødrene ble El Hospital Infantil San Juan de Dios omdøpt til Asilo Sanatorio Hospital Popular. Levningene av de ni martyrene ble gravlagt på kirkegården i El Cabanyal, men nylig ble de overført til hospitalsbrødrenes kapell på sykehuset i Sant Boi de Llobregat i Barcelona. Det ligger ordenens martyrer fra hele Spania. Etter saligkåringen ble levningene av de elleve martyrene fra Malvarrosa sendt i et relikvieskrin til ordenens sykehus i Valencia.
Han hadde en forankret ånd av fromhet, og ikke engang under kommunistenes regler sluttet han med sine bønner og fromme praksis. Han låste seg inn i spiskammeret for å utføre sine åndelige øvelser. Den 1. august 1936, etter at kirken var blitt stengt, var han i koret og ba sine bønner, og dette ble sett av en kommunist, som bannet som en gal og gikk opp i koret for å se hvilke hemmeligheter den gode bror hadde i hånden. Irettesettende spurte han hva ordensbroren gjorde der, men denne svarte med å fortsette å be i komplett ro. Fylt av raseri over dette svaret rev kommunisten opp sin pistol og var klar til å skyte, mens grove fornærmelser og de mest forferdelige bespottelser strømmet ut av hans munn. Br. Leandro utholdt stormen av skjellsord i taushet og sa deretter til sin fiende: «Hvis du dreper meg, vil det være sannheten om det som har skjedd».
Den 4. oktober 1936 ble han skutt på stranden sammen med sine medbrødre. Han var 63 år gammel. Han ble gravlagt i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu en Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Hans foreldre hadde tretten barn: Francisca Andrea (1873), Joaquina (1875), Ramos Hermenegilda (1878), Ignacio Lázaro (1880), José (1882), Casimira (1884), Dionisio Antero (1886), Pedro (1887), som døde umiddelbart, Félix (1888), døde året etter, Francisco (1890), Ángel Cecilio (1892), som døde kort tid etter fødselen, María Pilar (1893), som også døde, og María Pilar (1894).
Han trådte inn i ordenen den 27. februar 1905. Han avla sine enkle løfter den 18. oktober 1906 og sine høytidelige løfter den 27. mai 1917 på asylet San José i Carabanchel Alto i Madrid. Han utøvde sitt apostolat som hospitalsbror i Valencia, Roma (1921), Jerez og deretter på nytt i Valencia. Han var åpen og ærlig av karakter og fikk sympati fra alle mennesker han møtte.
I juni 1936, før forfølgelsene startet, krevde hans bror at han skulle komme hjem til familien til situasjonen gikk over, men hans svar var at han var fast bestemt på ikke å skilles fra brødrene og de syke, og at han var villig til å gå i døden hvis det var Guds vilje. Da superioren ble drept, ble han utnevnt til brødrenes leder av kommunistene, men en ussel anklage gjorde at han falt i vanære. Da han ble ført til martyriet den 4. oktober, gjorde militsmennene ham til mål for vitser som ønsket å krenke ham, noe han motsatte seg sterkt. Da ble han behandlet voldelig, noe han forsvarte seg mot, men han ble ikke vist noen nåde i døden. Da han ble drept, fikk han som hodet knust med skudd. Liket ble skjendet, og det manglet en del av klærne hans. Han var femti år gammel. Han ble gravlagt i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Han utøvde sitt apostolat som hospitalsbror i Carabanchel Alto, Barcelona, Sant Boi, Calafell og Valencia, hvor han viet seg til almisseinnsamling. Men situasjonen med militsens nærvær, morderiske intriger og superiorens død påvirket hans sinn og hans atferd, slik han ble rammet av stor frykt og ble litt syk. De siste dagene hjalp han de syke patrene og brødrene som hadde trukket seg tilbake til klausuren.
Den 4. oktober passerte han gjennom forhør som de andre og delte deres skjebne. Før han døde, ropte han: ¡Viva Cristo Rey! Han var 59 år gammel. Han ble gravlagt i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
I hele sitt religiøse liv tjente han i embetet som almisseinnsamler i huset i Valencia, og i dette embetet gikk han til fots til landsbyene i regionene Valencia, Aragón og Baskerland. På disse ekspedisjonene hjalp han mange fattige mennesker, spesielt barn som trengte å komme på sykehus, med en varme og enkelhet som gjorde at han alltid var anerkjent og beundret. I utøvelsen av embetet falt han av en hest og brakk benet, noe som etterlot ham med et kortere ben og førte til at han haltet. Hans enkelhet og gode natur tiltrakk seg aktelse fra folk som kjente ham som El cojito («krøplingen»). Han var forankret i en religiøs ånd og var alltid villig til å arbeide og ofre.
I dagene under de rødes styre trakk han seg tilbake i klausuren sammen med jesuittpateren Carceller og kapellanen Don Luis og tilbrakte dagene i bønn. Han ble drept sammen med sine medbrødre den 4. oktober 1936. Han var 73 år gammel. Etter hans død lurte noen på om kommunistene også hadde drept El cojito, sjokkerte over at fantes slike usle mennesker som dreper menn av så mye godhet. Han ble gravlagt i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu en Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Trofast oppfylte han sin plikt og var alltid preget av sin regelmessige observans. Han var ikke snakkesalig, men han ble høyt aktet av kommunistene for sitt harde arbeid. Han led i stillhet og resignasjon gjennom hele den kommunistiske trengselen, og han var overbevist om at slutten for brødrene ville være å bli skutt. Da de ble arrestert og tvunget inn i biler, lystret han med komplett ro og uten protester. Hans sjenerøsitet ble anerkjent selv av militsen, og noen kommunister ønsket å redde ham fra døden, men dette motsatte anarkistene i FAI seg.
Derfor ble han drept sammen med sine medbrødre den 4. oktober 1936. Sine siste timer tilbrakte han med beundringsverdig ro, og før han døde, ropte han ¡Viva Cristo Rey! Han var 37 år gammel. Hans levninger oppbevares i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Han var av en urokkelig religiøs ånd, og i de dagene de levde under kommunistisk styre, bare økte hans inderlighet og brennende kjærlighet til Gud. Familien ønsket å redde ham, men han svarte: «Jeg vil heller pleie de syke, selv om dette kan være en grunn for dem til å drepe meg. Hvis dette har skjedd med meg, ligger jeg ved siden av de syke».
Han arbeidet hele tiden på kjøkkenet, og selv om han var omgitt av militsmenn der, tok han på fritiden frem sin rosenkrans og ba den mens han ruslet omkring i hagen. Da kom han til å se ødeleggelsen av grotten for Vår Frue av Lourdes, som han selv hadde utsmykket så kjærlig, og dette gjorde ham så bedrøvet at han ble oppløst i tårer. En annen ting som fikk ham til å feller tårer, var synet av vedstabelen i kjøkkenet som besto av opphogde statuer av San Juan de Dios og andre statuer fra kirken. I sitt arbeid i kjøkkenet måtte han oppleve smerten ved å måtte brenne dem, han som hadde rengjort dem så nøye og pyntet dem hver kveld når han returnerte fra almisseinnsamlingen.
Han ble fordømt av en kvinne for å ha skjult ting, men ignorerte det og forsøkte ikke å forsvare seg selv, langt mindre finne venner blant kommunister for å beskytte seg. Han ble ikke likt av kommunistene på sanatoriet, ikke fordi han var udugelig, for de alle visste at han var en slave av arbeidet, men for hans mystiske religiøse karakter, han smisket ikke for dem og tolererte ikke deres overgrep og pålegg. Han trodde aldri på løgnene de fortalte, og han sa: «Vi ventet ikke god oppførsel fra disse dårene, ettersom de var onde». Mer enn en gang anbefalte hans medbrødre at han ikke avslørte disse ideene sine.
Den natten den 4. oktober 1936 da brødrene ble samlet sammen for å bli skutt, var han utålmodig. Han sa ikke et ord, han som ingen andre, visste å resignere og tilby sitt liv til Gud. Da han ble myrdet, ropte han ¡Viva la mare de Deu! ¡Viva Cristo Rey! Han var 27 år gammel. Hans lik ble beskrevet som en sovende engel. Han ble gravlagt i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Han var en god ordensmann og samlet inn penger også under det kommunistiske herredømmet. De militante ga ham ansvaret for spisesalen, og dette gjorde han med genuin interesse og ansvar, samt gjestfrihet. På grunn av hans harde arbeid og gode karakter kom kommunistene til å sette pris på ham, og prøvde å redde ham. Da han ble arrestert, sa han: «Skal vi skytes? Herre, Herre, hva vi har gjort?» Han gråt og ba da han måtte ta avskjed.
Han ble skutt sammen med de andre på stranden den 4. oktober 1936. Det var ikke få militante som tok hans død tungt. Da han var døende, ropte han ¡Viva Cristo Rey! Han var 28 år gammel. Hans levninger er i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Etter å ha arbeidet en kort tid i Sant Boi og Calafell, ble han sendt til Valencia som almisseinnsamler. Etter at de militante hadde beslaglagt sykehuset, tilbrakte han hele dagen på sykestuen med barna. Han hadde en engstelig karakter, og han blandet seg ikke i noe i løpet av den kommunistiske perioden, og han var en slave av sitt arbeid.
Da de ble arrestert den 4. oktober 1936, fulgte han de andre uten å åpne munnen og mottok martyrpalmen. Da han ble myrdet, ropte han: ¡Viva Cristo Rey! Han var 37 år gammel. Has levninger hviler i kirken Parc Sanitari Sant Joan de Deu i Sant Boi de Llobregat i Barcelona.
Asylhospitalet San Rafael ble grunnlagt i Madrid i 1912. Dets formål var å ta vare på vanskeligstilte barn og fattige funksjonshemmede. Antall barn på sykehuset passerte 200, og de behandlet ubegrenset i de forskjellige spesialitetene, ambulerende og poliklinisk for offentligheten. Kommuniteten av hospitalsbrødre var sammensatt av 35 brødre. Den omsorg og kjærlighet som de viste de barna som ble innlagt på sykehuset, vant hengivenhet og tillit hos folket i Madrid, som ga dem rikelig med almisser.
Br. Trinidad pleide å si: «De timelige goder er korte og er vanligvis en felle, mens de åndelige er for alltid, evige. Hør nøye: evige». Da han ble utvist fra sykehuset, benyttet han seg av et baskisk pass for å komme seg til Madrid og hjelpe andre spredte brødre og medarbeidere. Men han ble gjenkjent som ordensbror, og den 5. februar 1937 ble han arrestert og drept i Madrid. Han var 59 år gammel. Hans levninger er ikke bevart.
Det maritime sanatoriet San Juan de Dios i Calafell ble åpnet i 1929 av kong Alfons XIII. Det var et godt supplement til asylhospitalet i Barcelona, og det tok imot barn som gjennomgikk behandling i sjøluft. I 1934 åpnet de også et novisiat for religiøs og hospitalformasjon av unge som skulle bli brødre av St. Johannes av Gud. De var tyve noviser der da opprøret begynte.
Han var preget av en sterk ånd i juli 1936 da sykehuset ble konfiskert, og han var dypt rystet da femten medlemmer av kommuniteten ble drept den 30. juli. Han lå på sykehuset etter ordre fra de militante i mars 1937 og fornyet da sine løfter i en intim seremoni. Han ble innkalt til militærtjeneste og ble innlemmet i den republikanske hæren i Madrid som sanitetssoldat. Men han holdt ikke ut den antireligiøse atmosfæren i brakkene, så han prøvde å bytte side, men ble oppdaget. I rettssaken innrømmet han sin stand som ordensbror, og derfor ble han dømt til døden. Da han ble skutt, ropte han ¡Viva Cristo Rey! Det skjedde i Guadarrama i provinsen og regionen Madrid i Spania på en dag i september 1937 og han var 24 år gammel. Han ble gravlagt i Sierra de Salamanca i Madrid, men hans levninger er ikke bevart.
Blant de seks som falt ut av disse to prosessene, ble fem saligkåret i 2013, nemlig de salige Alexander Iñiguez de Heredia Alzola (ordensnavn Mauricio) (59 år) (gr I) [nr 12], Servilianus Solá Jiménez (sp: Serviliano) (ordensnavn Luis Beltrán) (37 år) (gr I) [nr 13], Benedikt Iñiguez de Heredia Alzola (ordensnavn Gaudencio) (54 år) (gr II) [nr 1], Primus Andrés Lanas (sp: Primo) (ordensnavn Trinidad) (59 år) (gr II) [nr 23] og Johannes Raimund Morín Ramos (ordensnavn Matías) (23 år) (gr II) [nr 24]. Den eneste av de seks som ennå ikke er saligkåret, er br. Joakim Isidoro (42 år) (gr II)
Den gruppen på 24 som ble saligkåret i 2013, besto opprinnelig av fire prosesser ( ) (*) (**) og (***) fra bispedømmene Madrid, Barcelona, Valencia og Málaga, som ble slått sammen til en. Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 21. august 1995 (**). Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 22. november 1996, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2002. Den 5. juli 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De 24 martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, malagamartires.com, iglesianavarra.org, martireshospitalarios.wordpress.com, congregacionservitalucena.blogspot.com, infocatolica.com, religionenlibertad.com, beatificacion2013.com, sabinius.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. februar 2014