Olavs barndom

På slutten av 900-tallet ble det født en gutt på Ringeriket, han fikk navnet Olav. Moren hans het Åsta, faren var Harald Grenske. Ham skulle gutten aldri få se. Harald var småkonge i Vestfold, men likte best å dra på vikingferder i Austerveg. Utro var han også mot sin kone Åsta. Under et opphold i Sverige fridde han til Sigrid Storråde. Hun sa nei. Men da Harald ble innpåsliten, sørget hun for at han ble brent inne. Da dette hendte, gikk Åsta barntung med Olav. Harald Grenske var sønnesønns sønn til Harald Hårfagre. I denne ætten levde verdifulle egenskaper, som fast vilje, evne til å styre, samle, organisere, men også mindre verdifulle trekk, som villskap, grusomhet, hevnlyst, griskhet, lettferdig forhold til kvinner. Disse egenskapene gikk i arv til Olav Haraldsson. Moren Åsta giftet seg senere med Sigurd Syr. Olavs stefar var en fredelig mann, som best likte bondeyrket. Dagstøtt var han ute på åker og eng for å se til at arbeidet ble godt utført. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig. Olav vokste opp på storgården til Sigurd Syr. Snorre skildrer gutten slik: «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. - - - Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. - - - Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, Jeg vil tro det siste er det riktige, siden han selv likte dette tilnavnet.) Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»

Forholdet til stefaren, Sigurd Syr, var ikke det beste. Olav så kanskje litt ned på denne bonden som var så opptatt med jorda. Sigurd på sin side syntes nok Olav var vel uvøren i kjeften og for bråkjekk i mangt og meget. Det tok han nå allikevel med sindig ro. Moren Åsta hadde nok Olav et bedre forhold til. Sammen la de planer for fremtiden. Viking ville han bli.