11. Martyrdøden

Vi følger kong Olav på hans siste ferd - frem til Stiklestad. Vi legger ikke sagaens mange fortellerepisoder på den moderne historikers gullvekt. Det er stemningen som griper oss når vi leser disse kapitlene. Tiden i Gardariket er malt i dystre farver. Det er fristende her å minnes mystikernes mørke natt. Straks oppbruddet tar til, stiger det en stemning av glede fra kongshæren: Glede over venners samhold, glede over å ha kommet ut av nagende tvil, glede over endelig å handle, glede over å komme til Sverige og treffe igjen kone, datter - og venner, som kommer fra Norge for å støtte kongen. Så de lange vandringene gjennom skoger, over ødemarker og fjell. Ryktet når dem fra alle kanter: Stormennene i Norge har samlet en overvettes stor hær for å møte dem straks de setter fot på norsk jord. Kloke menn i Sverige og fra Norge advarer mot den dristige ferden. En forutanelse om nederlag brer seg i flokken. Det gjør ingen skår i gleden. Gud vil det! Ingen advarsler hjelper. Kongens vilje er stålsatt og målrettet. Det forunderlige skjer: den tause mannen åpner seg for sine menn. På sin vei mot martyriet er han blitt glad og pratsom og gleder alle som kommer ham nær. 23)

Han har ingen sykelig lengsel etter å dø. Han rir ikke nedover det nordtrønderske Verdalen våpenløs og med bøyet hode. Krigeren lever i ham som aldri før. Retten er på hans side. Det skal kjempes for å vinne. Det skal egges til strid for å seire. Men både kongen og hans menn vet at sjansene er små. Overmakten er for stor. Krigernes vilje skal målrettes mot seier. Samtidig skal nederlag og død forberedes! Når de nærmer seg Stiklestad, vil hærmennene brenne bøndenes gårder. Kongen nekter. «Om vi faller i kamp, da er det best å ikke gå dit med ranet gods.» Kongen gir penger for at det skal leses messer for dem som faller i bondehæren. De menn som faller i kongens hær, trenger ingen sjelemesser. «De og vi (uthevet av meg) skal bli frelst alle sammen.» Tormod Kolbrunarskald vekker hæren grytidlig med et dikt. Kongen gir ham en gullring i lønn. Tormod takker og sier: «Vi har en god konge, men nå er det ikke lett å si om kongen får et langt liv. Jeg har en bønn, konge, den at du ikke lar oss to skilles hverken i liv eller død.» - og slik gikk det. Til bonden på Stiklestad sier han: «Om det skulle hende at jeg falt i dette slaget, vis da mitt lik den siste tjeneste som trengs, om det da ikke blir nektet deg.» Forutanelsen om egen død vokser hos kongen. Det gjør ham ikke urolig. Kort før slaget tar til, legger han hodet i fanget på Finn Arneson, sovner og drømmer at han klatrer oppover en stige som når like opp i himmelen. Da Olav våkner og forteller drømmen til Finn, sier hans trofaste venn: «Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg.» Til sine menn sier kongen at om de taper alt i slaget, vil Gud gi dem en større lønn enn gleden over jordisk gods. Det er noe både kompromissløst og avklaret over kongen rett før slaget. «Dette vil jeg dere skal vite,» sier han til hærfolket, «Jeg flykter ikke fra denne kampen. Enten skal jeg seire over bøndene, eller falle i slaget. Jeg vil be om at det må bli min lodd som Gud ser er det beste for meg.

Kongens lodd blir døden. Slaget raser. Olav kjemper tappert. Bøndene feller ham. Blodhevnen er fullbyrdet. Skildringen av Olavs fall har hentet lys fra hans senere helgenglorie. Kongen får et hugg i venstre ben: «Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg.» Til det er å si at ingen norrøn kriger med sans for sitt ettermæle, frivillig slenger fra seg sverdet når han blir lettere såret. Og hva en dødstrett konge mumler når stikk og hugg i lynrapt tempo tar livet i ham, drukner i våpenlarmen. Den fromme tradisjon utstyrer gjerne sine helter med «martyrfakter». Hellig Olav kan greie seg uten, for han er en martyr.