Han setter kursen nordover og kommer til Rouen. Her overvintrer han som gjest hos hertug Richard II av Normandie (1013-14). 3) Rouen var hovedstaden i Normandie, som ligger i det nordvestlige Frankrike. Dette landskapet hadde norske og danske vikinger (normannerne) erobret i 881. Først lå de i strid med frankerkongen. Senere fikk de beholde Normandie på den betingelse at de forsvarte landet mot fiendtlige makter. Vikingene lot seg kristne - ikke bare i navnet, men også i gavnet. Dette gjaldt også for hertug Richard. Han var en dyktig statsmann og en ivrig kristen. I de mørke vinterkvelder ble det tid til lange samtaler mellom den unge Olav og hertugen. Han har nok brukt tiden godt ellers også. Litt nyfiken har han vel besøkt den praktfulle domkirken i Rouen. I begynnelsen forstod han vel lite av messens liturgi. Men den gregorianske koral, som strømmet gjennom kirkerommet med sine myke, melodiske toner, må ha hatt en dempende virkning på hans hårde vikingsinn. Kanskje fikk han høve til å samtale med den reformvennlige erkebiskop Robert av Rouen. Kanskje besøkte han de mange klostrene og klosterskolene i Rouen og byens omegn. Kanskje diskuterte han den kristne tro med munkene han møtte der. Noen brå omvendelse - som er så på mote i våre dager - har han sikkert ikke opplevd. En åndelig utvikling - som kanskje tok til da han herjet i det kristne England - fikk nå nye impulser. Vi skal i denne sammenheng være klar over at Olav i hele sin ungdom hadde levd utenlands. Det betyr at han i alle disse år aldri fikk sjanser til å praktisere sin hedenske tro. Norrøn hedendom var jo så avhengig av faste steder i hjemlandet. Dyrkingen av åsatroens guder var knyttet til hovet. Fedrekulten fant sted ved ættegården. På vikingferder kom gudene på avstand - bortsett da fra den mangslungne og vidtfarende Odin. Vi vet at Harald Hårfagre hadde et godt forhold til ham. Har også Olav dyrket denne enøyde krigsguden der ute i det fremmede? Eller har han satt sin lit til seid (svart magi). Vår katolske forfatter Sigrid Undset (1882-1949) mener det sistnevnte.
I Rouen har Olav fått tid til å sammenligne åsatroens guder med Hvitekrist og hans hærskare av engler. Et helt avgjørende spørsmål for den råbarkede viking må ha vært hvem av dem som vel var mektigst - åsatroens guder eller Hvitekrist. Det visste han fra sin hedenske barnetro at gudene i Valhall var blitt til i tiden, og at de alle skulle gå under i Ragnarokk. Evige var de altså ikke. Og selv om de kunne hjelpe bonden til gode avlinger og krigeren til seier på slagmarken, var de heller ikke allmektige. For ikke bare mennesker, men også guder og gudinner var underkastet en annen, overordnet makt - lagnaden (skjebnen). Den kunne ingen unnfly. Både guder og mennesker var brikker i lagnadens lunefulle spill. Gudenes gunst kunne det norrøne menneske vinne ved blot og offer. Lagnaden kunne ingen blidgjøre. Den var en upersonlig vond makt som aldri spurte etter manns anseelse. Lagnaden kunne gi seier og godt år til et voldsmenneske. Lagnaden kunne føre det vennesæle lykkemenneske inn i konflikter som endte med døden.
Her i Rouen nå Olav ha grublet mye over gudenes maktesløshet og Hvitekrists allmakt. Ja, for det kunne hans kristne venner fortelle ham, at Hvitekrist var uskapt. Han var til fra evighet. Heller ikke skulle han gå under i et Ragnarokk. Alltid skulle himmelkongen leve i sin himmelske herlighet. Det fikk han også høre at Hvitekrist hadde skapt en hird av engler og at alle mennesker var blitt til ved hans ord.
I denne sammenheng har nok Olav også grublet over døden og livet etter døden. Det ville være naivt å tro at vikinger skulle ha en annen menneskenatur enn alle oss andre. Til alle tider har mennesket lengtet etter den fullkomne sannhet, godhet og skjønnhet. Denne lengselen er nedlagt i vår natur som et instinkt - som en uimotståelig drift. Også hedningen Olav har vært grepet av denne lengsel etter det uendelige og absolutte. Han hadde lært som barn at krigere som faller på valplassen, kommer til Odins hall. Men livet i Valhall er temmelig ensformig. Der lever de som i en treningsleir. Daglig møtes de på Odins tun for å øve seg i kamp. De som faller, blir spill levende igjen. Om kvelden sitter de bolde krigere vennskapelig benket i Odins hall og eter flesk fra galten Særimne, drikker mjød fra geita Heidrun. Neste dag tar våpenleken til på ny. De forbereder seg på den store kampen mellom onde jotner og gode æser i verdensoppgjøret (Ragnarokk). Slike bastante forestillinger om livet etter døden kunne umulig tilfredsstille menneskets medfødte higen etter et sant paradis - en uendelig lykke. Dessuten ville Valhall skille Olav fra den kvinnen han var glad i. For Odins borg var stengt for kvinner. De gikk etter døden over i Helheims nitriste skyggeliv. 4)
De kristne i Rouen kunne fortelle Olav om et himmelsk paradis, som stod i grell motsetning til de hedenske forestillinger. De fortalte om en universell himmel, som alle mennesker hadde adgang til - også kvinner, treller og småkårsfolk. Betingelsen var at de gjorde det riktige valg mens de enda levde på jorden. Og livet hos Allfaderen i himmelborgen var noe mer enn Helheims mørke rom, noe mer enn einherjenes krigerliv i Odins borg. I himmelen var det skinnende landskap, fagre sletter og voller med blomster og herlig duft. I himmelen skulle de salig sammen med englehæren skue Gud som han virkelig er og fylles med kjærlighet til ham og alt som er verd å elskes. Slike forestillinger frigjorde i Olavs sinn de krefter som streber etter uendelig sannhet, kjærlighet, skjønnhet. Det fikk Olav høre, ja, oppleve at kristendommen ikke svevde som en teori i løse luften. Han fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. Det forstod han også at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre. Han tok ved kristentroen og lot seg døpe i Rouen. 5)
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel | |||||||||