Vi følger Olav på hans vei hjemover. Han tok veien om England. Her la han igjen langskipene og fikk med seg to knarrer (kjøpmannsskip). De ble bemannet med 220 mann, utvalgte folk i brynje og gode våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten 1015. Han nådde land ved øya Selja utenfor Stad. Det var her den hellige Sunniva ifølge legenden hadde gått i land noen årtier tidligere. Kan det ligge en guddommelig plan i dette?
Hva slags Norge var det Olav vendte hjem til? Vårt vidstrakte land lengst mot nord hadde felles trekk med det splittede Europa som Karl den store hadde stått overfor i begynnelsen av sin kongsgjerning hundre år tidligere, og som han hadde maktet å samle til ett kristent rike. Også Norge var splittet politisk og religiøst da Olav etter års fravær satte foten på norsk jord. Etter at Olav Trygvasson falt ved Svolder, ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. Danskene og svenskene satte seg fast i Båhuslen og landet rundt Oslofjorden. Ladejarlene ble herrer i Trøndelag og Nordvestlandet. Andre steder fikk de lokale herskerne skjøtte seg som de ville: Erling Skjalgsson var herre på Sørvestlandet og Agder. De østlandske småkongene beholdt sin makt på Opplandene. Hålogaland ble styrt av de mektige høvdingene på Tjøtta og Bjarkøy.
Men splittelsen i det Norge Olav mente seg odelsbåren til, gikk langt dypere: Norge var fortsatt på lang vei et ættesamfunn. Av plasshensyn må jeg redegjøre for dette fenomen kun i store trekk. I forhistorisk tid var den viktigste sosiale enhet i Norge ætten eller storfamilien. Den ble styrt av ættens eldste mannlige medlem. Når storfamilien vokste så ættegården ikke kunne gi plass til alle, flyttet de yngre ut og bygget egne gårder. Men som regel flyttet de ikke lengre unna enn at de kunne holde vedlike de bånd som bandt dem til ætten og ættegården. I en slik storfamilie druknet enkeltmenneskets individualitet i fellesskapet. Alt man gjorde hadde kun det ene formål å tjene ættens beste. Det som bandt ætten sammen, var blodets bånd, men også fedrekulten. Båndene til forfedrene, som var i haug på ættegården, ble opprettholdt ved offer, magiske riter og slektsfester hvor de avdøde var usynlig tilstede. Her på ættegården ble også rettstvister tatt opp og løst. Ætten var også det eneste effektive vern som beskyttet dens medlemmer mot overgrep og krenkelser utenfra. Den som var ætteløs, hadde ingen rettsbeskyttelse og kunne ikke vente seg noen hjelp i barkebrødstider. Døden var deres sikre lodd. To ætter kunne forenes i vennskap ved giftemål. Kvinnen ble da en brikke i ættenes felles interesse i styrkevekst.
Ut over det var det intet samhold mellom ættene. Hver storfamilie var seg selv nok. Ætt stod mot ætt. Blodhevnen ble tatt i bruk når et medlem av ætten ble drept av en voldsmann fra en annen ætt. Det var ikke den moralske side ved drapet som anfektet dem, men det at hele ætten ble svekket ved tapet av den ene. Blodhevnen behøvde derfor ikke i første instans å gå ut over selve drapsmannen. Et hvilket som helst medlem av voldsmannens ætt kunne hugges ned. Så var også drapsmannens ætt svekket og styrkeforholdet gjenopprettet. Blodhevnen var en ætteplikt. Forsømte man den, mistet man all heder og var hver manns niding. Det sier seg selv at denne selvtekten måtte føre til mange blodige feider mellom ættene. Et drap utløste med ubønnhørlig lovmessighet en serie med nye drap. Hevnen gikk i arv fra far til sønn. Med umenneskelig logikk skjer blodtappingen over generasjoner. Det ligger i sakens natur at et enhetlig, samlende rikskongedømme har små sjanser til å overleve i et splittet ættesamfunn hvor storfamilie står mot storfamilie. Heller ikke kristendommen med sitt fredsbudskap finner grobunn i et utpreget ættesamfunn. Blodhevn og ættefeider harmonerer nå en gang dårlig med kirkens budskap om fred på jord for alle mennesker av god vilje. Kristendommens vekt på enkeltmenneskets helt personlige ansvar ovenfor Gud i alle etiske spørsmål lar seg vanskelig forene med en ættemoral hvor ættens ve og vel er den eneste norm på godt og ondt. Og kirkens forkynnelse om en nestekjærlighet, som også skal vises blant de fattigste blant de fattige, rimer dårlig med ættesamfunnets suverene forakt for alt og alle som befinner seg utenfor egen ætt.
Nå hører det med til historien at ættesamfunnet var under avvikling da Olav Haraldsson vendte tilbake til Norge. Det var vokst frem bygder og småriker, som stod under en høvding eller småkonge. Rettstvister ble avgjort på herredsting og lagting. Men fremveksten av slike institusjoner ble sterkt hemmet av en ætteordning som fortsatt var dypt rotfestet i folket. Også jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund tenkte først og fremst på ættens fremgang. Realpolitisk var de nok klar over at Norge trengte en overkonge, som kunne organisere forsvaret av landet mot fremmede vikinger og sørge for ro og orden innenlands. Men hvis rikskongedømmet førte til at høvdingenes ættemakt ble minsket, da ønsket de heller en utenlandsk konge som satt langt borte og lot de lokale høvdinger styre innenfor sitt maktområde. Og - skulle det verste av alt hende, at rikskongen lot drepe en mann av stor ætt som forbrøt seg mot landets lover, da lå blodhevnen snublende nær. Vi skal senere se at blodhevnen var en av de kreftene som felte Olav på Stiklestad. Det er historikere som mener at overgangen fra ættesamfunn til statssamfunn varte helt til 1200-tallet. Allerede nå aner vi de vanskeligheter Olav skulle møte i sin kongsgjerning. 9)
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel | |||||||||