9. Mennesket Olav

Før vi følger kong Olavs videre liv, vil vi stoppe litt og spørre hva inntrykk sagaen hittil har gitt oss av Olav som menneske. 19) Nå er det ikke sagaskriveres stil å skildre sine helter i psykologiske vendinger. Slikt hører senere tider til. De gir oss innblikk i menneskers karakter ved å skildre deres handlinger. Sagaen beretter om en utvikling i Olav Haraldssons liv. Først møter vi den unge sjøkongen, som går seierrik ut av en rekke slag. Han viser seg å være en ypperlig strateg, som mestrer krigskunstens mange knep. I denne tiden er det ingen avstand å merke mellom Olav og hans menn. Skaldene priser hans mot, kløkt og styrke. Religiøse grublerier og moralske anfektelser er ham ukjent.

Senere i sagaen møter vi kongen og den kristne statsmann. Nå blir det mer tyngde over Olavs person. En konge av Guds nåde mister aldri selvbeherskelsen, handler aldri overilt. Ord og gjerning skal være vel gjennomtenkt. Det later til at Snorre har en særlig beundring for denne siden av Olavs karakter: Da sendemennene til svenskekongen kom til Norge for å kreve skatt i hans rike og full underkastelse, talte Olav til dem «stilt og rolig.» Da svenskekongen brøt løftet til Olav om å la ham få datteren Ragnhild til ekte, «ble han fælt harm og ute av seg, og det var flere dager som folk ikke kunne få et ord ut av ham.» Så lysner han til igjen og holder husting med følget sitt. Da budskapet om at hans gode venn og hirdmann Øyvind Urarhorn var blitt drept på Orknøyene, «svarte ikke kongen stort på det, men en kunne skjønne han syntes han hadde mistet en god mann, og at dette måtte være gjort rent på trass mot ham.» Han var nesten alltid fåmælt om ting som gikk ham imot. Når Asbjørn Selsbane hugg til Tore i hirdstuen på Avaldsnes «så hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans,» ble «kongen fælt harm, men han styrte seg når han talte som han alltid brukte.» Når Erling Skjalgsson og hans menn omringet kirken på Avaldsnes - hvor kongen deltok i messen - ble det mye ståk og larm med våpen. «De som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen, han ble stående og så seg ikke om.» Da hele messen var sunget, gikk kongen ut av kirken. Rolig og behersket skred han mellom to rekker av væpnede menn. Et ord fra Erling og han kunne blitt drept. Det er denne tause verdighet og ufattelige selvbeherskelse som Snorre beundrer. Bak disse beretningene skimter vi Kristkongen, Guds salvede, som henter kraft fra en høyere verden. Tross sitt innesluttede vesen blir han skildret som en gladlynt mann, som kunne skjemte i ord og viser. «Han har en sterk følelse av kongedømmets verdighet, men det er ikke seg selv som menneske han tar så ukristelig høytidelig.» (Sigrid Undset)

Snorre beretter i begynnelsen av sagaen at «kong Olav var en god kristen, sindig, fåmælt, men glad i penger.» Mot slutten av sagaen skriver han: «Men det var ikke sant det folk sa om ham, at han var knipen på gull mot sine menn; for han var svært gavmild mot vennene sine.» Noen kjendistype blir han aldri. Han er ingen glitrende folkets mann som den utadrettede, rause, og vennesæle sportshelten Olav Trygvasson. Det heter om Olav Haraldsson i begynnelsen av sagaen: «Alle hans frender og kjenninger syntes godt om ham.» Det ligger en viss begrensning i disse ordene: Hans nærmeste holdt av ham, men ikke alle de andre. Litteraturhisto-rikeren Fredrik Paasche mener Olav aldri kom ut over denne begrensningen. Hans menn beundret ham, men forstod ham gjorde de aldri. Det var noe fremmed ved ham, som de aldri kunne trenge gjennom. Riksideen som han brant for - å samle nasjonen under en norsk konge - ble møtt med likegyldighet, uforstand og fiendskap. Hans brennende iver for kristendom og kirke var det få som forstod. Også her var han en ensom mann. Den som forstod ham best, var Sigvat skald. De to var på åndelig bølgelengde, men så var han da også en vidt bereist europeer som kongen selv.

At Olav var kvinnekjær, antyder Snorre når han beretter at kongen hadde en tjenestepike som fulgte med i hirden hans. Hun het Alvhild og var «svært vakker.» Så hendte det en vår «at Alvhild ble med barn, og kongens nærmeste venner visste at han nok var far til barnet.» Det var hans uektefødte sønn Magnus. Snorre nevner kun denne ene utroskapen mot dronning Astrid. Men andre sagatradisjoner vet å fortelle at han ble besatt av attrå til flere kvinner. De vers han skal ha diktet om den svenske kongsdatteren Ingegerd i Gardariket, er etter Sigrid Undsets mening «noe av det vakreste vi har av erotisk poesi på norrønt mål.» Olavs sidesprang vitner vel om at hans tøylesløse liv som viking i forening med den norrøne manns krav - fra hedensk tid og langt inn i den kristne - av å ha friller på si, overskygger det kristne bud om tro og avhold - et bud han vel har godkjent, men ikke maktet å innebygge i samvittigheten.

Kan vi stole på Snorre som historiker, gir han oss et riktig bilde av Olav Haraldsson? Han er jo også forfatter med stor fortellerglede. Der kildene tier, har han nok fylt ut tomrommene med egen diktning. Slik kan en rekke detaljer om når, hvor og hvordan være gale. Men å gi et helt falskt bilde av kongens person, ville han aldri ha våget, og heller ikke ønsket. Snorres Olavssaga vitner jo på hver side om en forfatter som kjemper lidenskapelig for å trenge til bunns i kongens personlighet. Vel skrev han 200 år etter kongens død. Men fra hans saga løper en rekke tråder helt tilbake til den muntlige tradisjon på Island og i Norge. Og var det noe det norrøne menneske var interessert i, så var det karakter og lynne til store høvdingskikkelser som de hadde kjent i krig og fred. Vi kan støtte oss til historikeren Erik Gunnes når han sier at «Hovedtrekkene ved Olavs biografi kan vi være nokså trygge på.»

Det melder seg et annet spørsmål: Hvor mye er Snorres Olavsbilde påvirket av den kirkelige legende - slik den ble utformet etter kongens martyrdød? Slik vi hittil har lært ham å kjenne, må det være fint lite. Den kirkelige legende finner vi blant annet i den boken som erkebiskop Eystein Erlendson skrev i 1180-årene. Den bærer tittelen «Hellig Olavs lidelser og undre». 20) I bokens første del skildres Olavs liv så gullbelagt at den som kjenner Snorres Olavsskikkelse, kan tvile på at det dreier seg om en og samme person. Kirkens helgenlegender har da heller aldri hatt til hensikt å gi en eksakt historisk fremstilling av hellige menns og kvinners liv. De vil være oppbyggende, fortelle om mennesker som levde opp til det kristne ideal slik vi finner det i Bibelen. Synd og skrøpeligheter i vedkommendes liv blir luket bort. I disse skildringene skimter vi lyset fra helgenglorien. De lyver ikke, for de har ikke til hensikt å gi et helhetlig bilde av et menneskes liv på godt og ondt. Det er kun det gode, det Kristuslike, som skal fremheves. Snorre er historiker, og, så langt vi hittil har lært hans Olavsskikkelse å kjenne, kan han ikke være påvirket av den kirkelige legende; for Snorre overdriver ikke kongens gode sider - lar det ikke regne med superlativer. Han unnlater heller ikke å fortelle om kongens ville ungdomsliv, om sta egenrådighet og hete lidenskaper som ikke lar seg temme. Han lar endog Olav selv innrømme sine svakheter når han spør den synske Dag Raudson hva lyte han har, og etterpå innrømmer at Dag har sett rett. 21) Nei, så langt vi hittil har studert Snorres Olav, er det vanskelig å finne spor av den kirkelige legende.

Annerledes blir det når Snorre beretter om kongens fromhet, hans kristenliv. Her kan det være påvirkning. Når Snorre lar Olav våke og be hele netter i trekk foran en viktig begivenhet, kan vi trygt skrelle av noen timer. Noe anstrengt virker det også når han lar Olav gå til ottesang og messe hver bidige dag. Men at Olav var en bønnens mann og gjerne tok del i den hellige messe, har vi ingen grunn til å tvile på.

Når sant skal sies, er det særlig på ett område den kirkelige legende har virket inn på Snorres biografi om Olav. Det er der han skildrer kongen som mirakelmann. Snorre var selv en troende katolikk, som ikke tvilte på at under skjer. Men det har han også forstått - at dette er kirkens bord. I solidaritet med geistligheten har han vært vel snar med å flette de mange mirakelberetningene inn i sitt historiske verk. Dette har svekket noe av hans troverdighet - på tross av at han trekker undrene ned på grasrotplan ved å frisere bort de mest oppbyggelige detaljer, og ellers forhindrer mirakelopphopning ved å fordele dem jevnt over de følgende kongesagaer i sin «Heimskringla». Om Snorre overdriver her, så gir det oss ingen grunn til å tvile på at det skjedde undre ved kongens bønn - helst etter hans død.