Denne gruppen består av atten medlemmer av Solesmes-kongregasjonen i Benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Nuestra Señora del Pueyo i utkanten av Barbastro, elleve prester, fire legbrødre og tre klerikere, som ble drept i Spania i august 1936. Ni av dem var fra Aragón, fire fra gamle Castilla, to fra Navarra, to fra Catalonia, en fra Asturias og en fra Santander (prioren). I juli 1936 hadde kommuniteten elleve prester, fire klerikere med høytidelige løfter, fire med bare enkle løfter, og seks legbrødre. På aspirantkollegiet som munkene drev, studerte seks aspiranter humaniora.
Klosteret ble grunnlagt den 13. desember 1889, og fokuset var i stor grad formasjonen av de munkene som skulle dra til en misjon de hadde i Australia som var grunnlagt av den galiciske benediktineren Dom Rosendo Salvado. Klosteret ble opphøyet til selvstendig priorat i 1910. Det ble nedlagt i 1962. I dag er El Pueyo kloster for «Instituttet for det inkarnerte Ord» (Instituto del Verbo Encarnado – IVE), som ble grunnlagt i Argentina i 1984.
Bispedømmet Barbastro (fra 1995 Barbastro-Monzón) i provinsen Huesca i regionen Aragón, var det bispedømmet som forholdsmessig led mest under den voldsomme religiøse forfølgelsen, ettersom 88 % av de geistlige ble drept. Gjennom skriftlig dokumentasjon og muntlige kilder er det dokumentert at forfølgelsen av geistligheten var enda mer fanatisk enn den som ble sluppet løs mot dem som ble ansett som fascister, rike jordeiere eller deltakere i det militære opprøret.
Før borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 og den etterfølgende revolusjonen, visste munkene i El Pueyo godt at martyriet kunne nå dem, på grunn av den voldelige antiklerikale atmosfæren som hersket på den revolusjonære venstresiden. Så når den salige p. Honorato Suárez (nr 5) sa farvel til sine foreldre for siste gang og moren foreslo at han skulle dra til utlandet, siden hun var overbevist om at de ville bli drept, svarte han: «Nei, mamma, finnes det noen vakrere måte å dø for Gud på og komme til Himmelen?» Og da den salige p. Marianus Sierra (nr 3) tok farvel med en nabo i Barbastro den 15. juli, sa han: «Hvis vi ikke ses mer, så ses vi i himmelen».
Gruppen ble først ført til et landsted som kommuniteten eide, El Mesonet, og dagen etter ble de ført til El Colegio de las Escuelas Pías i Barbastro, som ble drevet av kongregasjonen «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere (spansk: escolapios). Klosteret ble grundig undersøkt, men det ble ikke funnet et eneste våpen. Statuen av klosterets skytshelgen ble brent, og det samme skjedde med altertavler, statuer, malerier, votivgaver, dokumenter og liturgiske gjenstander. De «skjøt» og halshogde statuen av Jesu hellige Hjerte (som de gjorde i Cerro de los Ángeles).
I kollegiet ble også de fleste av de 51 claretinerne (de salige Barbastro-martyrene) holdt, samt kollegiets kommunitet på tretten salige skolebrødre, og de skulle alle bli grusomt martyrdrept sammen med biskopen i bispedømmet, den salige Don Florentinus Asensio Barroso, som kom til kollegiet den 23. juli. Den seks benediktinske studentene, mellom tolv og femten år gamle, ble først også låst inne med dem, men den 23. august ble revolusjonskomiteen i Barbastro endelig beveget av litt menneskelighet, og de skilte dem ut så de kunne reddes. Men noen av de røde sjefene ville gi den den samme skjebnen som eldre brødrene fordi «de selv aldri har søkt å bli skilt fra kommuniteten». Det dystre fengselslivet førte til at de tre kommunitetene sammen med biskopen var forent og sammenføyd, og i den grad de kunne, feiret munkene messe i hemmelighet og fortsatte sin fromme praksis og sakramentale skriftemål.
Den 26. juli begynte man i Barbastro med henrettelser av visse mennesker fordi de var katolikker, nemlig en ung legmann fra Katolsk Aksjon og den salige benediktinske legbroren Vincent Burrel (nr 1). Den 9. august ble biskopen drept med andre, muligens inkludert den salige benediktinerpateren Marianus Sierra (muligens allerede den 2. august). Fra samme dato begynte de såkalte «uttakene» (sacas) og påfølgende drap.
De fleste munkene i El Pueyo led martyrdøden i de tidlige timer den 28. august. Et tegn på at henrettelsene var umiddelbart forestående, var at revolusjonskomiteen skilte ut kommunitetens skolebarn, et faktum som var både smertefullt og gledelig, siden de visste sikkert at barna ville redde livet på grunn av denne beslutningen. I skolebrødrenes kollegium var det nå ikke mer enn tolv brødre, for en var sluppet fri, og femten munker, for de andre tre var drept tidligere.
Brutaliteten var tydelig, og bødlene nølte ikke med å fortelle barna som nylig var separert fra de andre: «Snart vil vi drepe dem der oppe». Men til tross for separasjonen avla den salige p. Lladós (nr 7) noen fordekte besøk til studentene, som riktignok var skilt ut, men som fremdeles var fanger.
Militsmennenes bespottelser var ingenting mot leve-ropene og rosen til munkene, som mange naboer i Barbastro har vitnet om, heller ikke de forferdelige slagene med geværkolber som slo ut noen tenner og ga store skader i hodet. Munkene ble snart sluppet av lastebilen i utkanten av byen og ledet som saktmodige lam mens de tilga sine bødler, som mishandlet dem og skjøt dem.
Br. Vincent hadde studert til lærer, så han kom til å utøve undervisning av barn. Han hadde derfor mer kultur enn vanlig, selv om de dominerende egenskapene var godhet og en viss engstelse. I El Pueyo tjente han med stor flittighet i embetet som refektorian med ansvaret for rengjøring og dekking av refektoriet (spisesalen), som betjente både munkene og skolebarna, som kunne komme opp i mer enn sytti personer. Han arbeidet også som kjøkkenassistent og som skomaker.
Br. Vincent levde gjennom ildprøven av de tidlige dagene av borgerkrigen sammen med br. Laurentius Santolaria (nr 2). Det er ingen tvil om at denne gode broren, ydmyk og from, var den munken som følte mest ensomhet, tretthet og kanskje mishandling på vei til døden for å være ordensbror. Han måtte forlate Torres de Alcanadre og familien til br. Lorenzo Santolaria tidlig på morgenen den 25. juli. Han var kledd i sivile klær, med svarte bukser, svart skjorte og sandaler, og med et klesskift. Noen kan ha forvekslet ham med en fattig omstreifer, med unntak av hans fine ansikt med et vennlig uttrykk.
Etter at han forlot huset til familien Santolaria, møtte han en plagsom og fryktelig ensomhet. Rundt klokken ni om morgenen nådde han Berbegal, hvor han ble gjenkjent som en munk fra El Pueyo, Han ble registrert og fikk ødelagt passet som han hadde fått i Torres. Han fortsatte sin reise, og en time senere var han i Fornillos, en landsby i nærheten av klosteret. ved hjelp av folkets godhet ble han ført til huset til borgermesteren, som var en bekjent, og han ga ham mat og gjemte ham i et rom.
Vincent var trist og lei. Han forlot snart Fornillos med en pakke med mat som var blitt forberedt for ham, i retning Fonz, hvor han hadde en gift søster. Underveis overnattet han i noen landsens hytter, hvor han spesielt kunne slukke tørsten og hvor han kunne orientere seg på ruten han fulgte. Han snakket ikke med noen, men da han så røyk stige fra El Pueyo, sa han: «De brenner allerede kirken, men Jomfruen vil ikke brenne, for ingen vil overgi henne». To menn fulgte ham til Los Certales.
For å nå Fonz, måtte han krysse elven Cinca, som allerede var flomstor. Tidlig på morgenen den 26. juli fortalte en god mann ham det mest passende stedet for å krysse elven. Han sa til ham at han hadde gjennomgått tolv vanskeligheter. Kort tid etter dro han gjennom to hytter på landet, først «Torre Tomás» og deretter «Palacín», hvor en ung mann åpnet døren, ga ham noe å drikk og fulgte ham til grensen til Cinca, men turte ikke å krysse den.
Til slutt, da han trodde han hadde funnet et sted å krysse elven, kom det en lastebil med militssoldater på vei mot Barbastro. Det var lett å gjette hans religiøse bakgrunn, og straks ble han arrestert. Da han ble ført til Barbastro, så en lokal innbygger ham passere med militsmennene på broen over Amparo; «Han var slukøret, stille og dårlig kledd». De militante mishandlet ham nådeløst fordi han var munk.
De passerte nær kapusinernonnenes kloster, og da de kom til odden Santa Barbara, tok han et par skritt før de skjøt ham. Det var rundt klokken 10.30 om morgenen den 26. juli i Barbastro i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Br Vincent, som da var 39, falt umiddelbart livløs om. Straks ble kroppen hans tatt med til kirkegården og gravlagt ved siden av de to første ofrene fra Barbastro, de unge José Luis Alfós og José María Puente.
Br. Laurentius kom fra en god familie av bønder, så i klosteret i El Pueyo ble han satt i ledelsen for gårdsarbeiderne, som hadde så mange vanskelige oppgaver: korn, vingårder, oliventrær, mandeltrær og bikuber. Landbruksproduktene og hogging av store eiketrær var en av klosterets viktigste inntektskilder. Under hans ledelse var det fem eller seks arbeidere, og de hadde de beste eksemplarer av gårdsmuldyr. Noen ganger, spesielt under de ulike retrettene, hjalp også munkene til i dette arbeidet, i henhold til br. Laurentius’ daglige prosjekter.
Han behandlet tjenerne, som alltid var unge, med respekt og menneskelighet, men han aksepterte ikke banning. Hvis han hørte noen banneord, ble vedkommende ubønnhørlig sendt bort. Han pleide også å være til stede i «guttenes» spisesal for å si bordbønnen. Og til tross for alt dette oppslukende arbeidet, deltok han med hengivenhet i de liturgiske tjenestene når det var mulig, samt annet som skjedde i kommuniteten.
Nyheten om krigsutbruddet nådde klosteret om morgenen den 20. juli, og kommuniteten ble informert nesten umiddelbart, på slutten av messen. Prioren ble enig med sine munker om at de som ønsket det, kunne forlate El Pueyo og søke tilflukt der hvor de fant det for godt, men bare et fåtall valgte dette alternativet, og noen av dem ga til slutt sitt blod for Kristus. Br. Laurentius var en av dem som valgte å forlate klosteret og levde sine siste dager og døde separert fra kommuniteten.
Om ettermiddagen den 20. juli dro han til sin hjemlandsby Torres de Alcanadre sammen med br. Vincent Burrel Enjuanes, og de nådde landsbyen rundt klokken to eller tre om morgenen den 23. juli. Br. Laurentius trodde ikke at den politiske uroen ville bli utvidet, og han regnet med at det var trygt nok hos sin bror Pablo. Da han ble tatt med til Folkets hus, syntes han ikke at avhøret hadde noen spesiell interesse. I to dager ble han gjemt på loftet i huset sammen med br. Vincent, før sistnevnte den 25. juli forlot dem for å prøve å klare seg på egen hånd.
Den 5. august rundt klokken ni om morgenen kom det til Torres de Alcanadre en lastebil med militsmenn, som tilsynelatende skulle til Monzón. Straks tok de br. Laurentius og noen naboer av hans bror, far og sønn. Men først hadde hans niese bedratt militsmennene og fortalt dem at hennes onkel var i hagen, og dit gikk de for å se etter ham. Men da de ikke fant ham, vendte de tilbake til huset, og der hørte br. Laurentius at de ba ham om å komme ut av sitt skjul, så han dukket straks opp. Militsmennene utbrøt: «Her har vi munken, og denne kvinnen har bedratt oss». Deretter informere de ham om at de ville ta ham til Barbastro for å forhøre ham.
Før de satte ham opp på lastebilen som sto foran huset, ransakte de ham, og i lommene fant de en pennekniv, rosenkransen og noen bønnekort. Pennekniven ble gitt til hans familie som en suvenir, mens rosenkransen og kortene ble kastet på gulvet. Han ble ført inn i bilen «som et lam, uten et ord», men han var trist. Han ble ledsaget av sine naboer, far og sønn Lopez. De tre ble kjørt til Carretera de Torres de Alcanadre, hvor de ble drept på en liten slette. Morderne helte deretter bensin over likene og satte fyr på dem, og de la dem igjen uten å begrave dem. Det var den 5. august 1936 i Torres de Alcanadre i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania.
Om morgenen den 6. august gikk en slektning av br. Laurentius forbi og så likene. Munkene hadde krysset hendene over brystet og hadde noe klumpete som kunne ha vært en bok, det kan ha vært den hellige Benedikts regel, evangeliene eller en bønnebok.
Marianus avla sine midlertidige løfter i Montserrat i 1886 og ble presteviet den 17. desember 1892. Han ble deretter den første munken som avla evige løfter i El Pueyo. Blant de ulike tjenestene som han utøvde, var de mest fremtredende hans virksomhet i undervisningen, hvor han var lærer i geografi og flere andre fag for aspirantene. I tillegg ble han i de «strenge tidene» som fastetiden, lånt ut for å hjelpe sogneprestene i nabolandsbyene, som ba om hans uvurderlige samarbeid.
I 1936 var p. Marianus den eldste munken i kommuniteten med sine 67 år. Han skulle også bli den første av dem som ble værende i kommuniteten, som mistet livet. I anledning festen for Vår Frue av Karmelberget ble han sendt den 15. juli til landsbyen Salas Altas for å presidere over feiringen i klosteret til karmelittnonnene. Han grep muligheten til å dra på besøk til noen venner i Barbastro, hvor han snakket om den politiske situasjonen. Han sa farvel med disse ordene: «Hvis vi ikke ser mer, så ses vi i himmelen».
Den 18. juli 1936 brøt borgerkrigen ut. og den ble fulgt av en revolusjon. Den 21. juli gikk p. Marianus nedover veien kledd i ordensdrakt, da han møtte en lastebil med militsmenn på vei mot Huesca. De stanset bilen og førte ham opp på den, og deretter kjørte de ham til fengselet i byen Barbastro. Arrestasjonen ble bevitnet av nesten hele kommuniteten fra klosteret El Pueyo. Det var det første slaget mot benediktinerne personlig.
Rundt klokken 3.50 om morgenen den 26. juli kom militsen til El Pueyo for å få informasjon om «antatte våpen» som de trodde var skjult i klosteret. Logisk og i samsvar med sannheten benektet de eksistensen av noen våpen. Uten et ord avfyrte de flere rifleskudd for å late som om de skulle drepe dem. Og det gjorde slikt inntrykk at en munk falt besvimt i bakken.
Noen dager senere ble p. Marianus ble tatt fra byens fengsel og satt i det fengselet som var opprettet i piaristenes kollegium, hvor hans brødre fra kommuniteten også var fengslet. Det kan ha vært etter hans eget ønske eller etter en plan fra komiteen. Det som er sikkert, er at vår munk opplevde en stor glede over å være tilbake blant sine egne, og han strålte. På grunn av alt han hadde måttet lide av tretthet, søkte han den lettelse som var mulig, selv da de hadde brakt madrasser. Men dette skulle ikke vare så lenge.
Rundt midnatt en dag i begynnelsen av august ble døren til det stedet hvor de var, sprengt åpen og forstyrret freden og stillheten som hersket der, mens et høyt rop ble hørt og vekket mer enn en av dem: «Hvor er Marianus Sierra?» Og så tok de ham med seg, og resten av munkene så ham aldri igjen. Han ble henrettet sammen med biskopen, den salige Florentino Asensio, ved daggry den 9. august 1936 i Barbastro i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Han ble gravlagt på kirkegården, men kroppen hans ble aldri identifisert.
Man kan si at p. Mauro var den munken som Gud hadde forberedt til å lee kommuniteten i El Pueyo inntil dens ultimate offer. Det finnes rikelig med vitnesbyrd som synliggjør hans monastiske skikkelse, som denne: «Til tross for å være så ung, var han svært rettferdig, snill og forståelsesfull». Slik var han definert av p. Eusebio Ferrer, superior for piaristene i Barbastro, som hadde fått sin skole omgjort til et fengsel, hvor benediktinermunkene levde sine siste dager. Alle munkene som levde i lydighet til ham, fremhever alltid hans fromhet og muntre natur.
I fengselet skriftet den salige biskop Florentinus Asensio til p. Mauro. Han brakte eukaristien, som munkene holdt skjult, til hans celle og også til prelatens to ledsagere. De var daglig øyeblikk av ekte salvelse. I løpet av frihetsberøvelsen, som varte en lang måned, var prioren modig og sterk. Siden begynnelsen av forvaringen den 22. juni måtte han forsvare kommunitetens uskyld overfor anarkister, som spurte ham som prior om «antatte våpen» de trodde var skjult i El Pueyo. På dette spørsmålet forsikret han at munkene var menn av fred. Han visste å være på sin post med ekstraordinær verdighet og mot.
Historien om hans og de andre fjorten munkenes martyrium har blitt overlevert til oss takket være det edfestete vitnesbyrd som en dame avla til abbed Caronti, president for den benediktinske Subiaco-kongregasjonen, i 1939 og senere ratifiserte. Dette vitnesbyrdet viser utvilsomt en av de mest fantastiske sidene i historien om martyriet i Barbastro.
En ung anarkist på rundt 27 år, opprinnelig fra Zaragoza, bodde hjemme hos denne kvinnen sammen med andre militsmenn. En dag i slutten av august var den stakkars gutten i en bekymringsfull sinnstilstand, så han lettet sin samvittighet for henne og snakket om sin indre lidelse. Samvittigheten anklaget ham for mange ting, men spesielt at han hadde barbarisk henrettet prioren av El Pueyo.
På veien til døden ba p. Mauro om den nåde til å si farvel til sin mor, og patruljen som kjørte dem, gikk med på det, for de tenkte at hans mor var innlagt på nærmeste sykehus. Men til bødlenes store overraskelse rettet prioren blikket mot El Pueyo og begynte å synge Salve Regina. Den unge militsmannen klarte ikke å tåle en slik frekkhet, så han drepte ham med to skudd i hodet utenfor muren til kirkegården. Han tilsto at fra den dagen hadde han aldri hatt en fredelig natt, ettersom det siste blikket fra prioren stadig plaget ham slik at han ikke var i stand til å sove.
Den gode kvinnen som han bodde hos, snakket om Guds uendelige nåde og rådet ham til å gå til en lege, for han var fryktelig torturert mentalt. «Min forbrytelse er utilgivelig», gjentok han stadig. Vi kan være sikre på at p. prior sjenerøst gikk i forbønn for sin unge bøddel, siden han hele tiden minnet sine munker om det evangeliske budet om kjærlighet til fienden og oppfordret dem til å tilgi dem som brakte dem for å drepes.
P. Mauro Palazuelos døde i de tidlige timer den 28. august og ble gravlagt begravet på kirkegården i Barbastro på veien til Berbegal. Samtidig ble hoveddelen av kommuniteten henrettet.
P. Honorato var en mann av rike menneskelige og åndelige kvaliteter, i tillegg briljerte han i hellig veltalenhet og rådgivningens gave. Han hadde hatt flere verv i ung alder, og på den tiden da borgerkrigen brøt ut, var han subprior, hushovmester (Mayordomo) og prefekt for de unge som hadde avlagt løfter.
D. José Larrosa, som da var lege i Albelda i Huesca, forteller at p. Honorato gikk forbi hans hjem og sa: «Jeg kommer for å si farvel til deg fordi de nå dreper alle ordensfolk». Da han hørte dette, tilbød D. José ham sitt hjem som et tilfluktssted, men den unge munken svarte: «Jeg vil bli i klosteret». Ved samme anledning sa hans mor, som var bekymret for hans liv: «Dra, min sønn, til utlandet, og så kan de ikke drepe deg». Til det svarte han, fylt av idealet om martyriet: «Nei, mamma», og mens han pekte mot himmelen med hånden, la han til: «Finnes det noen vakrere måte å dø for Gud på og komme til Himmelen?»
Dette martyridealet holdt seg konstant i ham og unnlot ikke å påvirke andre. I fengselet ble det trykkende, så da munkene hvilte midt på dagen, måtte han underholde skolebarna. Alt ble ledet av p. prefekt, men det var også alltid en munk som var villig til å kaste bort tiden sin ved å tilbringe tid med barna, med p. Honorato som den mest ivrige. Han snakket om martyriet og den glede han følte så snart han tenkte på å gå for å møte Herren. Dette sammenfalt med henrettelsen av en gruppe claretinere, som var i samme fengsel. Han hadde også en spesiell forkjærlighet for Jomfruen.
I fengselet fortsatte han det åndelige vennskapet med D. Marcelino de Abajo, en prest fra Valladolid av stor ånd, som før sin død den 13. august, måtte skilles fra munkene, og de omfavnet hverandre med følelse.
P. Honorato døde den 28. august sammen med resten av kommuniteten, skutt ved siden av en bakketopp ved veien til Berbegal og gravlagt på kirkegården. Et vitne fortalte at han hørte fra lastebilen den entusiastiske stemmen til p. Honorato.
Grunntonen i hans karakter var definitivt godt humør blandet med ironi. Han var en streng munk med svært fysiske egenskaper. Til tross for sine 66 år hadde han en svært tynn, men sterk kropp. Han utholdt den store tragedien med utvisning fra klosteret og en måned i fengsel. Han var observant og tilsynelatende forventet han det samme fra andre. Han pleide å feire den hellige messe på et lite privat alter i kapellet for Jomfruen, og han var en gudfryktig mann av dyp overbevisning. Han elsket sitt kloster og kommuniteten.
Han var ansvarlig for den rike bigården, hvor han arbeidet mye. Han innprentet alltid kjærligheten til birøkt, selv til skoleguttene. Han var også ansvarlig for å betjene de fattige som kom til klosteret, i denne sammenheng sa p. Román Ríos, som var hans superior i mange år, at han var svært nestekjærlig mot dem. Han hadde også hatt stillingen som sykepasser, hvor han tilsynelatende aldri var for nedlatende til pasientenes innfall. Han pleide å dra til pastorale tjeneste, som også andre prestemunker gjorde eksepsjonelt. Han underviste ikke i skolen, men hans sympati hadde gjort ham svært nær til kandidatene, som også brukte p. Raimundo som skriftefar.
Han ble skutt på samme sted som de fleste av munkene, og han ble også gravlagt på kirkegården i Barbastro. Hans uidentifiserte levninger hviler sammen med hans brødres i det enkle mausoleet som er reist i kirken i El Pueyo.
Han ble utlånt til klosteret i El Pueyo i Barbastro for å hjelpe til i formasjonen av unge kandidater til klosterlivet, Han ble prefekt på kollegiet for aspiranter, et verv han utførte med stor iver og hengivenhet til sin død. Han hadde omsorg for barna, både i den menneskelig formasjon og det åndelig liv. Han var asketisk og botferdig, og hans bønner pleide å bli forlenget til svært sent. Han ba i den brede korridoren på skolen, nesten alltid barbeint, om natten, stille og noen ganger på lange turer med guttene. Han visste med forsiktighet å innprente dem en ånd av botferdighet.
Han viet seg alltid åndelige for aspirantene, men fremfor alt økte hans innsats i da de alle satt i fengselet. Mens guttene okkuperte det samme rommet som munkene, tilbrakte de mesteparten av dagen sammen som en gruppe, og alltid med p. Raimundo. Han sørget for at de fikk sove i et eget rom, som var en kjemisal, som også eukaristien ble oppbevart i hemmelighet. Det var et mer passende sted for ungdom, fordi de derfra ikke oppfattet de truende ropene fra plassen, selv om de hørte ekkoet av skytingen.
Deretter lå fangene uten madrasser, og han sørget for at guttene tilbrakte natten i fellesrommet, som hadde tregulv. Og for å spare noen sjokk, sørget han for at hver enkelt av dem lå sammen med en munk, dekket med et teppe. De som delte disse nettene med ham, vitner om at han som vanlig inviterte til bønn, spesielt for dem som ble henrettet daglig, for derfra oppfattet de svært godt detonasjonene.
Et slag for vår munk var den endelige separasjonen fra hans studenter, som fant sted den 23. august, fordi fra den dagen sluttet aspirantene å leve sammen med kommuniteten. Br. Valls, claretiner som hadde ansvaret for måltidene, snakket med guttene om de lidelsene deres gode pater hadde i forhold til dem, for de hadde et svært godt miljø der de fant seg selv. Han var ikke en sentimental mann, men ganske vanskelig, og likevel ble han sett sørge og tenke på sine disiplers skjebne.
Flere måneder før sitt martyrium, og av klokskap, hadde han han brukt litt tid sammen med hele gruppen av skolegutter i benediktinerinneklosteret i Lumbier i Navarra. En nonne som kjente hans åndelige dybde, spurte ham: «Padre, har De mot til å dø som martyr?» Han svarte: «Jeg vet ikke, men hvis øyeblikket kom, og Gud gir meg denne nåde: hvilken lykke for meg å dø for Kristus!»
Han gikk barbent i martyriet, i en ydmyk disippelgest som var typisk for ham, og bundet sammen med den unge salige munken Aurelio Boix (nr 18) veiledet han ham i skriftemål. Han ble henrettet, som mange av sine brødre, ved veien til Berbegal, og hans levninger ble gravlagt på kirkegården i Barbastro. Selv om han tilhørte kommuniteten i Montserrat (se Gruppe 14e: Den salige Johannes Grau Bullich og nitten ledsagere), ble han tatt med i prosessen for munkene i El Pueyo, som han led martyrdøden sammen med.
Han hadde et plettfritt utseende og var fast fundert, alltid kledd i drakt, bortsett fra under noen av pliktene i sitt embete. Det var ikke lite arbeid han hadde, og det ble samvittighetsfullt utført. Av denne grunn arbeidet han en periode i klosteret Valvanera i La Rioja og i den kunstneriske klausuren i klosteret Santo Domingo de Silos i Burgos.
I El Pueyo var han i mange år assisterende prefekt for aspirantene, og han hadde sitt soverom i tilknytning til deres, på grunn av disiplinen. Han fulgte også skoleguttene i friminuttene og på noen turer, men han var ikke særlig til turgåer. Han var alvorlig, men ikke dyster, noe som ga større innflytelse enn hans størrelse skulle tilsi. Han likte disiplin og god oppførsel av kandidatene, men han så aldri noen av dem slåss. Han hadde ofte rosenkransen i hånden under guttenes fritid, var han var som det det som sagt, en from munk.
Han deltok daglig i messen som ble feiret for barna av p. prefekt, og med dem deltok han også i liturgiske handlinger eller fromhetsøvelser. Da de satt i fengselet, hadde studentene ingen befatning med ham, for det var som regel p. prefekt som var med dem, derfor kunne han nyte mer frihet til å forholde seg til munkene. Han hadde også ansvaret for suvenirbutikken med medaljer, kort og lignende, og han var svært ryddig i det hele.
I dagene før det fascistiske militærkuppet den 18. juli 1936, holdt flere unge munker vakt rundt klosteret om natten: p. Anselmo, p. Ramiro, D. Rosendo, D. Lorenzo og andre. Br. Sobrevía hadde ingen seng i sin celle, og noen ganger fulgte han med dem fra vinduet. Den 19., 20. og 21. juli gikk han ikke med den lille gruppen av skolegutter i skogen, men bodde i klosteret.
Br. Lorenzo Sobrevía døde den 28. august, sammen med resten av samfunnet ved siden av en bakketopp ved veien til Berbegal, og han ble gravlagt på kirkegården med sin medbrødre.
Snart ble han sendt til klosteret Montserrat i Manila, og skolen der underviste han i fysikk og kjemi, hans favorittfag. Han arbeidet også mye med pastorale oppgaver, hovedsakelig i fattige miljøer. En del av hans opphold i byen og eventyrene på reisen, inngår i en dagbok, som fortsatt er bevart. I 1925 vendte han tilbake til Spania for godt, hvor han overførte sitt løfte om stabilitas til klosteret El Pueyo. Da dette klosteret fikk tillatelse til å ha eget novisiat, ble p. Santiago novisemester. Han følte en sterk tiltrekning til studiet av liturgien, som tillot ham å alltid utføre rollen som seremonimester.
Han var alltid en from, trygg, hardtarbeidende og disiplinert munk, snill og ydmyk. I fengselet tilbød han seg, kanskje bedt om det av p. prior, å styre distribueringen av måltidene sammen med piaristpatrene og ta ansvaret for renholdet som ble utført daglig, samt frukten, alt av hans broderkjærlighet. Hans martyrdød skulle krone helligheten i hans klosterliv.
Han døde sammen med resten av kommuniteten, og som alle ble han gravlagt helt naken i den store fellesgraven på kirkegården i Barbastro. Hans uidentifiserte levninger er i El Pueyo.
Hans bror Raimundo var også en munk, først i klosteret i New Norcia i Australia og deretter på Filippinene, hvor han var abbed i klosteret Montserrat i Manila. Han trakk seg fra sitt embete og vendte tilbake til Spania, og sine siste år bodde han i El Pueyo hvor han døde en hellig død i 1943, etter en rask sykdom. Han utmerket seg som en mystiker og fir sine ferdigheter innen filosofiske studier. P. Fernando hadde også en niese som var benediktinernonne og som i mange år utøvde vervet som abbedisse, først i Calatayud og deretter i det nye klosteret i Zaragoza.
P. Fernando utmerket seg alltid som en hardtarbeidende mann, og han viet seg til studier av Aragóns sivile og geistlige historie. Han følte en stor kjærlighet for alt som var relatert til klosteret, og i løpet av hans klosterliv, spesielt under beskyttelse av p. Ríos, var han bibliotekar, og han klarte å samle inn rikelig materiale for sin historiske forskning. Mens p. Román Ríos var prior (1925-34), hadde biblioteket mer enn 25 000 bind.
Han var den munken som etterlot seg flest vitenskapelige skrifter og forskning, alle av dem funnet i samme bibliotek, som ble respektert og forseglet selv av anarkister. Kanskje hans mest interessante arbeid er biografien om den hellige Ebontius (Pontius; sp: Poncio) (d. 1104), benediktinermunk og den første biskop av Barbastro. Han var også medarbeider i ledende leksika, og noen av hans arbeider er publisert.
Den kanskje største vanskeligheten i klosteret El Pueyo var mangelen på vann, og p. Salinas prøvde å studere problemet geologisk, blant annet ved hjelp av kjente eksperter. Han trodde også på den kraft som ble antatt å ligge i bruk av pendel, og han trakk positive konklusjoner.
Monastisk var han en eksemplarisk og observant munk, spesielt i liturgien. Av karakter var han litt sjenert, og da han måtte gjennomgå en lang prosess i fengsel som noen ganger var hårreisende, særlig om natten, som skremte ham på en eller annen måte. Det virker som han hele denne tiden i fengsel skrev en dagbok for gruppen, men den er dessverre ikke bevart. Revolusjonskomiteen må ha visst om disse skriftene, fordi de noen ganger refererte til dem.
Han ble henrettet sammen med resten av munkene ved foten av en liten bakke hvor han kunne skimte sitt elskede kloster.
Han tilbrakte tretten år i sitt hjemkloster før han ble sendt til klosteret som nettopp var grunnlagt i Manila på Filippinene, hvor han ble værende i tretten år. Han vendte tilbake til Spania, hvor han i flere år var i El Miracle, et priorat under Montserrat, ikke langt fra Solsona. I 1932 dro han til El Pueyo for å overta stillingen som professor i teologatet, hvor han underviste i kirkehistorie og moralteologi.
Han var høy og vakker og ganske sterk. Han hadde en jovial karakter, og han ble alltid sett livlig i gruppen av patre når de gikk en tur. Og hvis noen støtte sammen med ham, pleide han å gi dem et bredt smil. Han feiret eukaristien med stor verdighet, og det sies at han alltid var i koret. Han måtte drikke rikelig med vann, og mange husker at de så ham ofte gå til brønnen for å fylle sin krukke.
Takket være has omfattende litterære verk har mange av hans skrifter overlevd, både på katalansk og kastiljansk. Blant dem er en svært omfattende samling brev, adressert til hans bror, med henvisninger til hans fantastiske båttur til Manila. Det er også bevart fra hans penn programmer for timene i teologi, prekener på begge språk som alltid bruker Skriften, dikt på katalansk og åndelige betraktninger. Det er også inkludert noen sosio-politiske arbeider. Både i Manila og senere i El Pueyo, men i mindre skala, praktiserte han forkynnelse og ga åndelige retretter.
Den 20., 21. og deler av den 22. juli 1936 var han utenfor klosteret. Til tross for den vanskelige situasjonen samlet alle munkene seg. P. Domingo var sammen med den lille gruppen av aspiranter og en annen munk i skogen, som en forholdsregel. Han tålte fengselet svært godt, uten å miste sitt gode humor, og han snakket til tider med de andre munkene.
Han ble henrettet sammen med sine medbrødre, og ble gravlagt i den store fellesgraven som var spadd opp for dem. Hans uidentifiserte levninger er i mausoleet i El Pueyo.
Br. Hilario var fra Alsace, og på grunn av sin status som utlending ble han løslatt fra fengselet den 13. august, sammen med superior for piaristene og to unge claretinere som var argentinere. Derfor kunne denne munken samme måned avgi rapport i omfattende brev sendt til ulike benediktinske superiorer om det som hadde skjedd i El Pueyo.
Br Ángel arbeidet i El Pueyo som kokk, og under fengslingen hjalp han til med distribusjonen av mat. Han hadde en god formasjon fra La Cogullada og var en enkel og svært god munk, men noen ganger viste han et hissig temperament.
Han døde den 28. august, skutt i de tidlige morgentimer sammen med resten av kommuniteten, og han ble også gravlagt på kirkegården i Barbastro. Hans uidentifisert levninger er i mausoleet i El Pueyo sammen med de andre martyrene.
(Det eneste bevarte bildet av ham er fra barndommen).
Han returnerte til sitt hjemkloster, hvor han ble betrodd vervene som hovedsakristan og organist, og disse skulle følge ham til hans død. Dessuten var han ansvarlig for å undervise i det latinske språket til skolebarna som var fremtidige munker. Han ble husket som en enkel mann og god av natur, og han var nesten alltid munter. Som sakristan, og etter beskjed fra p. prior, var det han som fikk berget den hellige eukaristien, på den tiden da kommuniteten måtte forlate klosteret, under trussel om brann.
Etter henrettelsen av munkene i de tidlige timer den 28. august, ble det bemerket at på veien til Coso stoppet lastebilen på grunn av munkenes entusiasme, hørtes p. Ildefonsos rop: ¡Viva Cristo Rey!, og akkurat da ble han slått med geværkolber slik at hodet åpnet seg. Dette ryktet representerer uten tvil et faktum, men identifiseringen av munken eller munkene som ble torturert i lastebilen, er ikke helt entydig. Ryktet insisterte på p. Ildefonso og dette synes ikke usannsynlig på grunn av hans ungdom og smittende glød. Et vitne til disse hendelsene sa: «En av munkene, kort og skallet, som spilte piano, ropte på turen til Coso: ¡Viva Cristo Rey! Som svar fikk han et slag mot hodet». Så alt peker mot p. Ildefonso.
Han ble henrettet sammen med kommuniteten på veien til Berbegal, ved foten av en liten bakke hvor klosteret er synlig ikke langt unna. Han ble kastet naken ned i fellesgraven, og hans uidentifiserte levninger hviler i El Pueyo.
Da de begge var elleve år gamle, dro de til El Pueyo, hvor de begynte sine studier i humaniora. Da de hadde avsluttet disse, dro de til Montserrat for å påbegynne novisiatet. I samme kloster avla de løftene den 20. august 1919, og den 1. juni 1925 ble de også presteviet sammen. I El Pueyo hadde p. Anselmo ulike stillinger, den mest fremtredende var som kormester, for der hadde han så gode kvaliteter og en vakker basstemme.
Han blir husket som en mann med en fin og robust karakter og en sterk sjel som viste heltemot og nestekjærlighet. Et eksempel kan belyse dette. I 1933 døde en pater med en ganske delikat helse, og som derfor residerte i Mesonet, hvor han ble besøkt og behandlet av de andre munkene. Ifølge vitneforklaringen til en av studentene, hjalp p. Anselmo ham i dødskampen. For å slippe de forsinkelsene som juridiske tillatelser kunne medføre, dro han om natten, for ikke å bli sett, med det radmagre liket, og klatret opp den bratte skråningen til klosteret. Da han kom dit, ryddet han opp og forberedte likskuet.
P. prior betrodde ham ulike sensitive oppgaver, for eksempel å gå ned til Barbastro sammen med p. Ramiro, begge i verdslige klær, for å se hva som foregikk. Dette var den 20. juli, midt i byen. Den 22. juli, da munkene ble internert i Mesonet, måtte han klatre opp til klosteret etter oppdrag fra p. Mauro, ledsaget av noen militsmenn, for å fortelle dem hvor de hadde noe dynamitt, som munkene brukte for å bore og grave brønner.
Den samme ånd, rolig og modig, beholdt han i fengselet, og spesielt på tiden for martyriet. En øyenvitneskildring sier at munkene etter skytingen ble tatt med til kirkegården. Et nakent tilsynelatende lik var i ferd med å bli kastet i massegraven, da han prøvde å sitte og knele, men ble avbrutt av et pistolskudd. Det detaljerte portrettet av personen som ble skildret, etterlater ingen tvil om at det var p. Anselmo.
Så kom Serafin, som skulle følge Ramón i det benediktinske livet. Han ble munk i klosteret New Norcia i Australia, og han viet mye av sitt klosterliv med visdom og nytte for misjonen, som hans kloster drev i Kalamburu med en stamme innfødte. Etter ham kom så enda nådd fire søstre, hvorav to er også gikk i kloster.
Helt fra barndommen var Ramón kjent for sin livlighet, sine krumspring og dype fromhet. Han ble forsiktig utdannet av en far dypt forankret i menneskelige og kristne dyder, og en gudfryktig mor. Allerede som barn ønsket han alltid å bli munk, et begjær som førte ham til å tre inn i klosteret El Pueyo i en alder av elleve år. Hans valg av benediktinerordenen var sikkert på grunn av at i det samme klosteret hadde to slektninger avlagt sine løfter, en fetter av hans far og en annen av hans mor, som begge var døde.
I El Pueyo fikk han sin første utdannelse i humaniora, senere flyttet han til klosteret Samos for novisiatet. Da han var ferdig med dette og allerede hadde avlagt sine første løfter, vendte han tilbake til sitt kloster, hvor han startet sine prestestudier. I 1932 avla han sine høytidelige løfter og «ga seg uforbeholdent» til Kristus, som han ville si. Og til slutt, den 7. juli 1935, ble han presteviet.
Blant de tjenestene som han rakk å utføre i El Pueyo, var å undervise de munkene som var studenter, også dem som studerte teologi før sin prestevielse. Han var alltid svært glad i sitt kloster og klosterlivet, og på grunn av sin natur ble han elsket av alle. I de tidlige dagene av opprøret (19., 20. og 21. juli), flyttet p. Ramiro i likhet med noen andre munker, ikke fra klosteret, men ble årvåken værende. Hans modige karakter og tillit til Forsynet gjorde at han forble rolig og alltid var villig til å hjelpe alle.
I fengselet fikk han en venn i Santiago Mompel, en piarist og diakon på samme alder. Han husket senere p. Ramiros gode karakter og hans hjelpsomhet. En dag kom han ned til første etasje hvor de claretinske misjonærene levde under verre forhold enn munkene, for å klippe håret til noen av dem. Om kveldene så han sammen med diakon Mompel gjennom halvt lukket vindu med utsikt over torget, for å se dem som ble trukket ut av fengselet for å bli henrettet. Den 9. august gjenkjente de biskopen, den salige Florentino Asensio.
P. Ramiro aksepterte martyriet med stor ro, den samme som han hadde forventet. Selv hadde en sjanse til å unnslippe, men han ville ikke gjøre det. Dette må ha skjedd mellom den 25. og 30. juli. Han fikk et uventet besøk i fengselet av Luis Bacaicoa Urbiola, sønn av gode naboer og en barndomsvenn, to år yngre enn ham selv. Helt fra barndommen hadde de hatt et dypt vennskap, som de bevarte kontinuerlig mellom spill og sprell.
Som 23-åring kom Luis i 1936 til Barbastro fra Barcelona, hvor han skulle satse på en militær karriere. Han var med den røde og svarte kolonnen (La Columna Roja y Negra), det vil si anarkistene, og han hadde en viss betydning på politisk nivå. En gang i Barbastro husket han sin venn Ramón, og han spurte hvor brødrene fra El Pueyo var, og umiddelbart dukket han opp i fengselskollegiet. Det var unektelig en stor overraskelse for p. Ramiro å se sin venn, som foreslo en umiddelbar løslatelse fordi han hadde nok innflytelse til å få gjennom det.
P. Ramiro nølte ikke et øyeblikk: han takket vennen for hans tilbud, men sa at han bare ville godta det om han kunne frigjøre alle i kommuniteten, og hvis ikke, ville han følge den samme veien som dem. Luis måtte trist svare at hans innflytelse ikke rakk så langt. Luis’ foreldre, Francisco og Claudia, husket alltid med stolthet denne noble gesten fra den minste av deres tolv sønner, som de ikke skulle se igjen, ettersom han trakk seg tilbake til Frankrike, hvor han døde. De pleide også til å snakke om Ramóns mot og tapperhet da han døde for troen.
Ganske snart etter skytingen av munkene, spredte det ryktet seg at p. Ramiro på veien til henrettelsen hadde fått slått av kjeven med en geværkolbe. Selv når militsen stoppet lastebilen i Coso, opprørt av munkenes entusiasme, var det vanskelig å identifisere ham, muligens fordi flere allerede var såret. Det er klare spor av en munk som også ble skamløst lemlestet, men det var umulig å vite hvem det var. Men hodeskallen av p. Ramiro kunne identifiseres, og faktisk manglet han en kjeve.
P. Ramiro ble henrettet sammen med resten av samfunnet om morgenen den 28. august og gravlagt, helt naken, i en massegrav på kirkegården i Barbastro. Hans kropp kunne som nevnt senere identifiseres.
Han var ung og blond og hadde en svært fin stemme, i den grad at han ble betrodd oppgaven som andre kordirigent, i tillegg til at han tok vare på skolebarnas prøver og liturgiske deltakelse. Han var til tider streng med dem som hadde dårligst gehør. Hans far visste om den kjærligheten han hadde til musikk, så han ga ham en fiolin, som han hadde bemerkelsesverdig fremgang med i El Pueyo. Om morgenen på høytider var det vanlig å høre ham spille på et instrument.
For å hindre at Rosendo ble lenger i militærtjenesten i Pamplona, betalte hans far staten den aktuelle avgiften. Mens han var i brakkene, tilbrakte han helgene hjemme hos sine foreldre, og hans soverom ble er et bortgjemt sted for bønn og refleksjon. Alltid demonstrerte han et sterkt monastisk kall.
Den 19., 20. og 21. juli ble Don Rosendo, i likhet med en stor gruppe munker, værende i klosteret uten å dra ut på landet, og slik bekreftet de sin ro og sitt mot. Det er sikkert at han holdt seg sammen med noen andre unge. Denne fred og ro ble opprettholdt under fengselsperioden, og også da han gikk til skytingen, ledsaget av sine brødre. Mens han var i fengsel, og etter at de tilbød å sette fri skolebarna, sa han til en av dem: «Si til min far og mine brødre at det ikke er synd på meg, jeg dør lykkelig». Hans far sa etterpå med beveget stolthet: «Han visste at han kom til å dø, og hadde mot til å trøste. Hvilken sønn!»
I fengsel pleide han noen ganger om kveldene, sammen med piaristen og diakonen Santiago Mompel og p. Ramiro, å se fra vinduet på at fanger ble trukket ut for å drepes. Han døde sammen med resten av kommuniteten i de tidlige timer den 28. august, etter en Via Dolorosa felles for alle. Han ble gravlagt med gruppen fra kommuniteten på kirkegården i Barbastro.
P. Rios, som i mange år var hans prior, beskrev ham som en «ydmyk og from» munk. Han hadde en sterk og robust kropp, så i tillegg til de timene som ble brukt på studier, fikk han lov til å bruke sin ledige tid til manuelt arbeid, noen ganger svært vanskelig, som å grave smale og dype brønner for å finne vann. Han var også assistent for p. Leandro i den store bigården. Han var begavet med en vakker stemme, så han pleide å synge i scholaen under liturgien.
Han var en utmerket kamerat, noe vi kan slutte fra hans brev til de unge munkene som han skrev mens han avtjente militærtjenesten i Melilla. Det er klart fra hans skrifter at han følte stor kjærlighet for klosteret og dets kommunitet. Han sier at når han forlot kapellet for jomfruen for å dra i det militære, kunne han ikke hjelpe for at han sørget med dyp følelse.
I 1936 avsluttet han sine teologiske studier. Den 20. juli, i den spente situasjonen som hersket, bestemte p. prior i samråd med samfunnet, at de unge brødrene som var født i fylket, skulle dra hjem. Don Lorenzo hadde allerede avlagt sine høytidelige løfter, men ble instruert til å følge Rafael Lacambra, til hans landsby, Peralta de Alcofea, noen kilometer fra Barbastro, for å bringe klosterets dokumenter i trygghet hjemme hos sistnevntes foreldre. De dro begge avgårde, utenfor veien for å unngå å bli oppdaget, og da de forlot den viltvoksende eiendommen til El Pueyo, knelte de overfor klosteret for å bønnfalle om jomfruens vern.
Klokken fem på ettermiddagen var de utenfor Peralta og prøvde å dra hjem til Rafaels søster, men de ble oppdaget. Deretter dukket det opp i huset to ungdommer som spurte etter de skjulte munkene. Ved registreringen hadde de bare sett toalettgjenstander, fordi de hadde gjemt breviarene de bar. Rafaels slektninger var svært bekymret for begges liv, og de rådet dem til å forlate huset, slik at de ikke ble skutt for å være munker. Men de mante at de hadde gjort sin plikt og aksepterte hva som kunne følge. De bodde i kjelleren i huset, hvor de måtte be i lys av en oljelampe.
Den 21. juli, og med de første henrettelsene i Peralta som bakteppe, kom komiteen igjen for å besøke de unge munkene og «ønsket ikke parasitter», så de sendte Lorenzo å grave grøfter for forsvaret av stedet. Så tilbrakte han åtte dager hos familien Lacambra før komiteen beordret ham til å forlate byen fordi han var en fremmed. Rafael ønsket å følge ham, men Lorenzo ville ikke tillate det. De sa farvel klokken tre om morgenen, og mens de omfavnet hverandre, sa Lorenzo: «Fortell min far at hans sønn døde uten frykt, og at mitt siste ord før jeg blir skutt vil være ¡Viva Cristo Rey!». To ungdommer ledsaget ham til landsbyens grense.
En dame fortalte at han sa: «Jeg skal dra til Mesonet (klosterets landsted), og der vil jeg få nyheter. Hvis munkene har flyktet, vil jeg også gjøre det, hvis de har fanget dem, vil jeg gå til samme skjebne». Rundt klokken åtte om morgenen den 2. eller 3. august kom han til Mesonet, hvor han ble tatt godt imot av Antonio og Nieves (ekteparet som voktet huset). De informert ham om hele prosessen med kommuniteten. På grunn av årvåkenheten til militsen som var i El Pueyo, ville han ikke kompromittere ekteparet, så han bestemte seg for å melde seg for komiteen i Barbastro for å slutte seg til kommuniteten i fengselet. Og det gjorde han.
Derfor dukket han uventet opp i fengselet i de tidlige dagene av august, til alles glede, ledsaget av to bevæpnede ungdommer. Alt var klemmer og tårer. Til slutt var han med sine, sliten, men i god behold. I lidelsen hadde ideen modnet om å dø med den kommuniteten som han elsket. Og styrket med den hellige kommunion, var han tilfreds over å ha sluttet seg til sine brødre og venter rolig på døden, i den tidlige alder av 25 år.
Hans ønsker gikk i oppfyllelse den 28. august, da han i de tidlige timer ble skutt i selskap med sine brødre i kommuniteten, og sammen med dem ble han gravlagt på kirkegården i Barbastro.
Den 11. juli 1936, bare en uke før utbruddet av den spanske borgerkrigen, var den salige biskop Florentino Asensio av Barbastro til stede i El Pueyo, ledsaget av noen prester, for å delta ved de høytidelige løftene til Don Aurelio. Som barn blir han beskrevet som «av stor livlighet, glad og svært ivrig. Snart var han glad over å oversette klassikere, som han også hadde en spesiell evne til å beholde i minnet». Men det mest slående var hvordan han under sitt novisiatet, fortsatt svært ung, gjorde svært interessante asketiske og mystiske notater.
Han var fredelig og jovial og begynte sitt intellektuelle arbeid med et sant kall. Derfor ble han sendt til Roma for å utføre sine studier i filosofi ved Det pavelige benediktinske ateneum San Anselmo. Han etterlot seg mange skrifter og en voluminøs korrespondanse. Han oversatte fra latin verket til Dom Mauro Wolter, «Klosterlivet» (La Vida Monástica), som senere ble publisert. Han er den eneste munken som har etterlatt skrifter fra fengselet av stor verdi, fordi de vitner om hans store martyrideal, hans kjærlighet til Kristus og livet blant munkene. Det er bevart flere brev datert den 9. august 1936, adressert til hans familie, hans lærere i Roma og noen munker som var hans venner, hans klassekamerater i San Anselmo.
Don Aurelio, ennå ikke 22 år gammel, ble ført til sin død, bundet som alle med hendene på ryggen, bundet side om side med p. Raimundo Lladós, sin skriftefar. De ble alle skutt den 28. august 1936 i Barbastro i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania.
De atten martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, santuariodelpueyo.verboencarnado.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. desember 2013