Den hellige Patrick av Irland (~389-461)

Irlands nasjonalhelgen, skytshelgen for bergverksarbeidere, frisører, bøttkere og smeder; for kveg og arme sjeler; mot frykt for slanger, mot skadedyr og kvegsykdommer, mot det onde

VIS MANN: Glassmaleri av Den hellige Patrick, 
Saint Patrick Catholic Church, Junction City, Ohio, De forente stater. Foto: Wikimedia

Den hellige Patrick var brite av romersk avstamming. Han het trolig opprinnelig Patricius Magonus Sucatus og ble født i år 385 (390?) i Bannavem Taberniae.

Bilde

Fødestedet er et uidentifisert sted nær vestkysten, et sted mellom munningen av Clyde i Skottland og Severn i sørvest, muligens i Wales, selv om også Boulogne-sur-Mer i Nord-Frankrike og Kilpatrick ved Dumbarton i Skottland hevder å være hans fødested. Hans far, Calpurnius Sucatus, var decurio, borgelig embetsmann, og diakon, hans bestefar var prest, for den gang var det ikke noen forpliktelse til sølibat for presteskapet i nord. Likevel var hjemmet ikke religiøst, og den unge Patrick hadde ingen interesse for religion. Da han var 16 år, ble han bortført av sjørøvere og solgt som trell til en høvding ved navn Milchu i Antrim i Irland, hvor han ble brukt som hyrde, etter tradisjonen ved Slemish i Antrim. Der lærte han det keltiske språket, og i denne tiden lærte han å ta religionen alvorlig og ble en intensiv bønnens mann.

Flukt og presteutdannelse

Etter seks år hadde han en drøm om at han snart ville komme til sitt eget land. Han enten flyktet eller ble løslatt og dro til en havn 30 mil unna, muligens på sørøstkysten. Han fikk overtalt noen sjømenn til å ta ham med seg, og han kom med et skip til kontinentet. Etter forskjellige eventyr i fremmede land som Gallia og Italia, blant annet var han nær ved å lide sultedøden, vendte Patrick tilbake til familien, svært forandret. Da han var kommet hjem igjen, ble han i en drøm kalt til å vende tilbake til Irland for å forkynne evangeliet der. Det er en alminnelig antagelse at Patrick ble utdannet til prest i Gallia som disippel av Germanus i Auxerre etter i en tid å ha levd et munkeliv på øya Lérins utenfor sørkysten (412 – 15) og kanskje i Tours. Han skal deretter ha vært 15 år i Auxerre, men det er ikke umulig at hans utdannelsestid ble tilbrakt i Britannia. Utdannelsen omfattet den latinske Bibelen, som han kom til å kjenne godt, men den var ingen «høyere utdannelse», noe han senere savnet og ble kritisert for. Hans egne latinske skrifter er ganske visst uelegante, til tider simple.

Palladius' etterfølger

I 432 vendte han etter tradisjonen tilbake til Irland som misjonsbiskop, vigslet av St. Germanus, men datoen er omstridt og andre kilder sier ca 435. Det var med sikkerhet kristne i Irland før St. Patrick, og i 431 hadde pave Celestin I sendt Palladius som «den første biskop for de irene som tror på Kristus». Han evangeliserte mest i sørøst, men misjonen gjorde ikke større inntrykk og ble ikke langvarig, og Palladius dro videre til Skottland. Det er også mulig, men ikke sikkert, at Celestin kort før sin død personlig ga St. Patrick i oppdrag å preke evangeliet for irene. Uansett var han i realiteten Palladius' etterfølger, og det var Patrick som fikk Kristi evangelium hilst velkommen vidt og bredt i det nordlige Irland, de sentrale deler og Vest-Irland og fikk skapt en organisert kirke. Han hadde med seg en hjelpebiskop, en prest, en rettskyndig, en livvakt, en salmist, en klokker, en kokk, en brygger, en munnskjenk, to tjenere, en vognfører, en ovnsfyrer, en kugjeter, tre murere, tre smeder, tre håndverkere for metallarbeider, tre broderersker og en skriver.

Kirkeetablering uten martyrium

I Tara i Meath fortelles det at han tok en konfrontasjon med høvdingen Laoghaire påskeaften, tente påskelysets ild på høyden Slane, fikk druidene mirakuløst brakt til taushet og omvendte kongens døtre. Han rev ned gudebildet av Crom Cruach i Leitrim, og omvendte også sin gamle herre Milchu. Han vant lydhørhet for seg selv som en mann av betydning. Irland er det eneste land i Vest-Europa hvor Kirken ble etablert uten martyrium. Fra hans «Bekjennelse» kan man erfare noe om suksessen for hans forkynnelse og pastorale innsats, den motstand og de farer han møtte fra hedningenes side og kritikk fra noen som skulle være hans venner - de anklaget ham for å være ærgjerrig og uvitende.

Oppmuntret lærdom

I år 444 opprettet St. Patrick sitt bispesete i Armagh, som ble sentrum for Kirken i Irland. Han hadde da fått andre biskoper til å hjelpe seg og en anseelig antall lavere geistlige, og bygde opp et nettverk av territoriale bispeseter. Valget av Armagh synes bestemt av at den mektigste kongen holdt til i nærheten. Der hadde Patrick en skole og fra denne basen gjorde han misjonsreiser. Det syntes å være lite kontakt med Palladius' kristne i sørøst. Patrick tilskyndet til opprettelse av klostre, men det er ikke sikkert at han ble munk selv, og ennå hadde den irske Kirke ikke det klosterpreg som den senere fikk. Tross sin mangelfulle utdannelse oppmuntret han lærdom og studiet av latin. I de senere årene hadde han alltid 20 – 30 unge menn om seg som han forberedte for oppgaven som prester, og straks en ny stamme var omvendt, innsatte han dem som prester i den nye kirken. Mot slutten av sitt liv holdt han en fasteretrett på 40 dager på Cruachan Aigli i Mayo, hvorfra den gamle Croagh Patrick-valfarten stammer. Han tilbrakte også mye tid i ensomhet i et øde landskap i nord, Lough Derg. Der er det bevart en stein hvor den hellige har knelt så mye, at knærne har etterlatt avtrykk.

Protesterte mot britiske slavehandlere 

Det eneste samtidige vitnesbyrd vedrørende St. Patricks liv finnes i hans egne skrifter Confessio, «Bekjennelse», hvor han ser tilbake på sitt liv og sitt verk, og hans «Brev til Coroticus», hvor han protesterte mot britiske slavehandlere og avslørte et angrep på en av hans kongregasjoner av denne britiske høvdingens menn. Hymnen Lorica, «Brystharnisk» tilskrives også ham. Det som lyser ut av St. Patricks skrifter er hans følelse av å være kalt av Gud til det verk han hadde påtatt seg, og hans besluttsomhet og beskjedenhet under utførelsen av det: «Jeg, Patrick, en synder, er den mest uvitende og minste blant de troende, foraktet av mange o jeg skylder Guds nåde at så mange mennesker gjennom meg skulle bli gjenfødt til Ham». Selv om han hadde lite utdannelse og enda mindre retorikk, hadde han en oppriktig enkelhet og dyp pastoral omsorg. Han var opptatt av å utrydde hedendommen, avgudsdyrkelse og soltilbedelse, han gjorde ingen forskjell på klassene i sin forkynnelse og var selv villig til fengsel eller død i etterfølgelsen av Kristus. I sin bruk av Skriften og i sine eskatologiske forventninger (om dommedag), og trolig i mye annet, var han en typisk, men svært individuell, 400-talls biskop. En av de karaktertrekk som han beholdt som en gammel mann, var en bevissthet om å ha vært en udannet flyktning og tidligere slave, som lærte å stole fullstendig på Gud.

Slanger og kløverblad 

Senere kilder er vidløftige og av meget ujevn verdi, det har forårsaket mye uenighet blant de lærde, ikke minst i spørsmål om kronologi. Det overdrevne populære synet på ham som den eneste sanne Irlands apostel, som på egen hånd omvendte hele landet, er basert på en sammensmeltning av sene levnetsbeskrivelser og primatkravene til setet i Armagh. Senere legender forteller at St. Patrick skal ha forvist alle slanger fra Irland, og han sies å ha brukt en trebladet hvitkløver for å forklare Treenigheten. Slanger og kløverblad har derfor blitt hans symboler. Patrick har blitt en mytisk og legendarisk figur i irsk folklore. Trekløveren har blitt irsk nasjonalsymbol.

Patrick innkalte få år før sin død en synode og ga ledelsen av Kirken i Irland over til andre biskoper. Etter tradisjonen døde han den 17. mars i år 461 (?), sannsynligvis sør for Belfast, og ble gravlagt i Saul i Strangford Lough ved Downpatrick i Down i dagens Nord-Irland, hvor han hadde bygd sin første kirke. Men stedet hvor han døde og ble gravlagt er ikke kjent med sikkerhet. Dette gjorde det mulig for Glastonbury å hevde at relikviene av Patrick den Eldre, som lenge hadde vært der, var den historiske Patrick. Legenden om at Patrick tilbrakte sine siste år som abbed i Glastonbury, er helt uten grunnlag. I Nasjonalmuseet i Dublin oppbevares en av helgenens tenner og en klokke som har tilhørt ham.

Bilde

FEIRES OVER HELE VERDEN: En gutt holder et irsk flagg under feiringen av St Patrick's day i London, 2009. Foto: NTB / Reuters, Stefan Wermuth 

Saint Patrick's Day 

Patricks kult spredte seg fra Irland til de utallige irske klostrene i Europa i tidlig middelalder. Normannerne oppmuntret kulten i Irland og andre steder, mens den i moderne tid har spredt seg til USA og Australia, hvor den blomstrer særlig blant familier og kirker av irsk opprinnelse. Den viktigste katedralen i New York er viet til ham, i liket med utallige moderne sognekirker i den engelsktalende verden.

Hans minnedag har alltid vært 17. mars i kalendere og martyrologier, men han ble ikke tatt opp i den romerske kalenderen før i 1632. Fra 1687 er dagen foreskrevet for hele Kirken. En sekundær fest for erkebiskop Malakias av Armaghs gjenfinning av legemene til St. Patrick, St. Kolumban av Iona og St. Brigida i 1185, ble feiret i Irland og noen deler av England (som Chester) den 24. mars. Det var også en translasjonsfest den 10. juni, mens Glastonburys Patrick hadde 24. august som sin festdag. 17. mars er også Irlands nasjonaldag og Saint Patrick's Day feires overalt i verden hvor det finnes mennesker av irsk avstamming.