Den hellige Paschalis Baylón (1540-1592)

Den hellige Paschalis Baylón (Pascal) ble født den 16. mai 1540 i Torre Hermosa i Aragón på grensen til Castilla i Spania. Han var sønn av den beskjedne bonden Martin Baylón og hans hustru Elisabeth Jubera. Han ble født på pinsedag og skulle dø på pinsedag, og navnet hadde han også fra denne festens navn: «Pascua de Pentecosta». På italiensk og spansk gis navnet Pascua også til andre store fester i årets løp enn påsken.

Foreldrene var fattige, og unge Paschalis måtte som syvåring ut og tjene som gjeter, først hos faren og deretter hos en rik godseier, og noen skolegang kom ikke på tale. Han lærte seg imidlertid å lese og skrive på egen hånd etter den eneste boken han hadde, en bønnebok med Mariaofficiet. Han var en påpasselig gjeter, men noen ganger skadet sauene vingårder i nærheten, kanskje mens hyrden knelte i bønn, og da insisterte han å betale for skadene av sin egen beskjedne lønn.

Som 17-åring fikk Paschalis høre om fransiskanerordenen, og han ønsket å leve som dem. Han skal angivelig ha hatt visjoner av de hellige Frans og Klara av Assisi, som ba ham om å bli fransiskaner. Han gikk til godseieren han tjente hos og sa opp jobben, og han avslo sin herres tilbud om å bli adoptert og innsatt som arving. Deretter dro han til nærmeste fransiskanerkloster, Monteforte eller Loreto ved Alicante på Spanias østkyst, 30 mil unna. Men her sa guardianen (superioren) at han måtte gjennom en lang prøvetid for å finne ut om kallet til å leve som munk virkelig kom fra hjertet. Men Paschalis ventet tålmodig, og i syv år bodde han nær klosteret og livnærte seg ved å gjete sauer. For øvrig fulgte han fransiskanernes livsrytme, og hver gang han hørte klosterklokken, gjorde han for seg selv det brødrene hadde på sin dagsorden.

I 1564 ble han endelig som 24-åring tatt opp hos fransiskanerne i Monteforte. De tilhørte den grenen av ordenen som var reformert av den hellige Peter av Alcántara (1499-1562). Den kalles også alcantarinerne (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum [Excalceatorum, Alcantarinorum] – OFMAlc) eller (OFM Strictoris [Strictissimae] Observantiae Discalceatorum – OFMDisc). I klosteret ville hans overordnede gi ham muligheten til å studere og bli prest, men han holdt seg selv for uverdig og fortsatte å være legbror hele livet. Han levde et liv i bønn og arbeid uten de store ytre begivenheter. Han fulgte ordenens regel strengt, dyrket fattigdommen og adlød sine overordnede i stort og smått. Han bodde i flere klostre, for det meste arbeidet han som portner. Om livet bar han som botsverktøy en tung jernlenke, den sov han også med.

Paschalis viet seg til nestekjærlig arbeid, og med konstant godt humør tok han seg av de syke og de fattige. En dag han stengte seg inne i refektoriet, ble han observert av en medbror mens han utførte en kunstferdig dans foran statuen av Jomfru Maria som en moderne Jongleur de Notre Dame. Men fremfor alt øvde alterets sakrament en uimotståelig tiltrekningskraft på ham. For det meste sov han bare tre timer, resten av natten og ellers når pliktene tillot det, tilbrakte han i dyp andakt foran tabernaklet. Deretter tjente han ved den ene messen etter den andre tidlig på morgenen.

I 1570 sendte hans overordnede ham til Frankrike med en viktig beskjed til den svært lærde p. Christophe de Cheffontaines i Bretagne, som da var ordensgeneral for fransiskanerordenens observantgren. På veien dit måtte han gjennom Sør-Frankrike, hvor det på den tiden var voldsomme sammenstøt mellom katolikkene og kalvinistene. Selv om prester og ordensfolk var svært utsatte, falt det ikke Paschalis inn å ta av den brune kutten for å beskytte seg. Han ble angrepet flere ganger, og en gang ble han steinet slik at han for resten av livet ble lam i en arm, og det var et under at han kom fra det med livet.

Hans siste sykdom var kort og heftig, og pinsedag den 17. mai 1592 sovnet han inn, 52 år gammel i Villarreal (Castellón de la Plana) ved Valencia. På grunn av den store tilstrømningen av mennesker som ønsket å se den avdøde, ble hans legeme båret fra den beskjedne cellen hvor han hadde dødd til et av kapellene i kirken Vår Frue av Rosenkransen. De sørgende som defilerte forbi legemet var forbløffet over å se den himmelske utstrålingen og den parfymerte væsken som hadde samlet seg på hans panne etter hans død. I de tre dagene legemet var utstilt strømmet det store mengder «hellig svette» fra Paschalis' legeme. Bevæpnede vakter skal ha vært nødvendig for å kontrollere folkemengden. Mange klarte å samle opp noe av væsken på små tøystykker, og de skal senere ha helbredet mange uhelbredlig syke. Flere underlige ting hendte mens legemet var utstilt, blant annet skal den døde ha åpnet øynene flere ganger.

Etter tre dager ble Paschalis' legeme ikledd en ny drakt, for den gamle var revet i stykker av relikviesamlere. Før begravelsen dekket husets guardian legemet med et tykt lag kalk så kjøttet raskt skulle forsvinne fra knoklene, som ville bli fine og hvite og egne seg for utstilling. Legemet lå slik i åtte måneder inntil ordenens provinsial, p. Johannes Ximenes, som hadde vært syk og derfor ikke i stand til å delta i begravelsen, besøkte Paschalis' grav med det formål å åpne graven i hemmelighet. Da det ble gjort, fant de at legemet på mirakuløst vis var like friskt.

Den andre åpningen av graven skjedde den 22. juli 1594. Legemet var fortsatt like friskt, bortsett fra neseborene og deler av huden. Det ble også funnet at deler av et øre og en finger tidligere var tatt som relikvier. Datoen for den tredje private åpningen av graven er ukjent, men en av munkene foretok da uten autorisasjon en amputasjon av begge føttene og fjernet dem. Da denne helligbrøden ble oppdaget, forlangte de overordnede at føttene straks ble returnert, under trussel om ekskommunikasjon, og i løpet av få timer var føttene igjen på plass i kisten. Fra disse amputerte føttene ble det senere tatt utallige relikvier.

Nitten år etter Paschalis' død ble det foretatt en offisiell åpning av graven i anledning saligkåringsprosessen. I nærvær av biskopen av Segorbe, provinsialen, sakens postulator, visse fremstående dignitærer, leger og en notar, ble de tre låsene på kisten åpnet, og legemet ble igjen funnet helt uråtnet.

Det ble meldt om tallrike undere ved hans grav, der hørte man også gjentatte mystiske bankelyder (golpes), noe som skjedde med jevne mellomrom i 200 år.

Han ble saligkåret den 29. oktober 1618 av pave Paul V (1605-21) og helligkåret den 16. oktober 1690 av pave Alexander VIII (1689-91). Helligkåringsbullen var datert 15. juli 1691. På grunn av sin hengivenhet til alterets sakrament og sitt forsvar av den sanne lære om nattverden overfor en kalvinistisk mobb, ble han i 1897 utropt til vernehelgen for eukaristiske kongresser og sakramentsbrorskap av pave Leo XIII (1878-1903) i hans apostoliske brev Providentissimus Deus.

Hans minnedag er dødsdagen 17. mai. Ved kalenderreformen i 1969 ble hans minnedag fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans relikvier ble vanhelliget og brent i 1936 under den spanske borgerkrigen. Han blir fremstilt som fransiskaner med en lenke om livet, ofte med en monstrans. Hans biografi ble skrevet av hans medbror og superior, p. Ximenes.