Den hellige Peter Fourier (1565-1640)

Den hellige Peter Fourier (fr: Pierre) ble født den 30. november 1565 i Mirecourt i Lorraine i Frankrike. Hans far var kjøpmann og sendte sønnen som 15-åring til universitetet i Pont-à-Mousson, som ble drevet av jesuittene. Der kan han ha møtt en fremtidig engelsk martyr, den salige William Lacey, som da studerte der. Peter fullførte sine studier med stor heder og åpnet en skole i hjembyen, men han hadde allerede bestemt seg for å ikke satse på noen verdslig karriere.

I en alder av tyve år trådte han i 1585 inn som novise hos de augustinske regelbundne kannikene eller augustinerkorherrene (Canonici Regulares Sancti Augustini – CSA) i klosteret Chaumousey. Han ble presteviet i 1589 i kirken St. Simeon ved Porta Nigra i Trier i Tyskland, men hans ydmykhet og følelse av uverdighet gjorde at han ikke feiret sin første messe før flere måneder senere. Hans abbed sendte ham tilbake til universitetet for videre studier. Der ble han noen år og tok en doktorgrad, og han viste en forbløffende hukommelse. Han kunne den hellige Thomas Aquinas' Summa utenat.

Da han ble kalt tilbake til klosteret, ble han utnevnt til kapellan og prokurator for klostersognet Chaumousey. Han gjennomførte sine plikter under de mest nedslående forhold, for klosterets observans var dårlig og hans forsøk på å forbedre den, ble møtt med motstand og latterliggjøring. I 1597 fikk han tilbud om å bli sogneprest i et av de tre andre sognene som ble betjent av kannikene, og han valgte bevisst det vanskjøttede sognet Mattaincourt i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg, i nærheten av sitt hjemsted, ettersom det representerte de største vanskelighetene. Folket der møtte ham med den ytterste mistro, for utallige vranglærer, særlig kalvinismen, hadde fått fotfeste i sognet.

Men p. Fourier gikk ivrig løs på den store oppgaven han hadde satt seg. Allerede i sin første messe holdt han en preken som var så lidenskapelig at mange av tilhørerne ble sterkt grepet og satt med tårer i øynene. Han tjente sin flokk først gjennom sine bønner og ved sitt eksempel. Han glemte aldri at han var en korherre, bundet av religiøse løfter, og han levde alltid i en askese, fattigdom og enkelhet som passet til det monastiske liv. Han klarte seg uten varme i peisen, bortsett fra når han hadde besøkende, og han nektet aldri å gi almisser eller råd, verken åndelige eller verdslige, til trengende.

Peter viste en nestekjærlighet, selv overfor hugenotter, som var bemerkelsesverdig på den tiden. En gang klaget hans ledsagere over at en hugenottisk smed som arbeidet overfor kirken, med hensikt hadde laget masse støy med slag på ambolten mens Peter feiret messe. Peter avfeide klageren og sa at smeden trolig handlet i uvitenhet. Selv om faren var blitt rik og hadde fått en tittel under beskyttelse av en storhertuginne av Toscana, søkte Peter aldri privilegier og gjorde ikke krav på tittelen for seg selv.

Peter gjorde et enestående arbeid i den tunge og vanskelige menigheten, og etter få år var sognet som forvandlet. Folk strømmet til messene, sedene og moralen ble styrket og vranglærene var slått sterkt tilbake. Full av kjærlighet tok han seg av ungdommens vel, noe som lå ham sterkt på hjertet. Han grunnla flere broderskap. Men han sto overfor det som har vært kalt problemet med «svinn», og etter mye bønn og overveielse bestemte han at gratis utdannelse av barna var helt nødvendig og første prioritet.

Han grep først tak i guttene, men tiden var ennå ikke inne, og han så straks at han hadde mislyktes. Han kastet ikke bort mer tid på det, men vendte sin oppmerksomhet mot fire kvinnelige frivillige: den salige Alix Le Clerc, Ganthe André, Jeanne og Isabel de Louvroir. Han testet dem og sendte dem for opplæring til kanonisseklosteret i Poussey i 1598, og deretter åpnet de en friskole i Mattaincourt. 1598 regnes som grunnleggelsen av deres nye kongregasjon, og Peter Fourier og Alix Le Clerc (saligkåret i 1947) regnes som dens grunnlegger.

Peter Fourier hadde selv sine ideer om undervisning, ga lærerinnene en daglig leksjon i pedagogikk og utviklet selv nye pedagogiske metoder som var banebrytende. Han krevde at de eldste jentene skulle lære å skrive fakturaer og kvitteringer, å sette opp og skrive brev og være i stand til å snakke korrekt. Han slo kraftig til lyd for at for deres eget beste og for statens vel skulle fattige barn i likhet med andre læres opp til kjærlighet til Gud, og dessuten lære så mye som mulig av alt som kunne hjelpe dem til å leve med anstendighet og verdighet.

Peter skrev noen dialoger om dyder og onder, med et spesielt øye til sine sognebarns mangler, som barna skulle resitere for de voksne i kirken på søndags ettermiddager. Han var en ivrig forkjemper for at fattige fikk adgang til gratis skolegang, og han åpnet selv en friskole. Hans ideer lignet dem til de hellige Josef Calasanz og Johannes Baptist de la Salle. Men Peter mislyktes i å etablere en lignende kongregasjon for å undervise gutter.

Den nye kongregasjonen for undervisning og religiøs oppdragelse av jenter var en nyskapning for kvinner, og Peter brukte mye tid på å overbevise myndighetene om at den hadde noe for seg. I tillegg til undervisningen viet søstrene seg også til å prise Gud gjennom liturgien og officiet. I 1616 fikk kongregasjonen pavelige approbasjon av pave Paul V (1605-21) under navnet «Regelbundne Augustiner-kanonisser av Vår Frue» (Canonici Regulares Sancti Augustini Congregatio Nostrae Dominae – CND).

Deretter spredte kongregasjonen seg til mange land. Med noen modifikasjoner ble den innført i Amerika av den hellige Margareta Bourgeoys. I 1628 tillot pave Urban VIII (1623-44) søstrene å avlegge et fjerde løfte hvor de bandt seg til gratis utdannelse av barn. På 1600-tallet spredte kongregasjonen seg til USA og Canada. Senere delte ordenen seg i to: Den romerske Unionen med hus i Frankrike, Belgia, England, Italia og Det fjerne Østen, og Kongregasjonen av Vår Frue av Jupille i Frankrike.

Det monastiske liv var på et lavmål i Lorraine på den tiden, og i 1622 fikk biskopen av Toul, Jean de Porcelets de Maillane, Den hellige Stol til å utnevne Peter Fourier til apostolisk visitator for sin orden augustinerkorherrene. Biskopen ba ham om å gjenskape disiplinen i ordenens hus og å forene dem alle i en reformert kongregasjon. Dette oppdraget ble ikke mottatt med entusiasme, men i 1623 ga abbeden i Lunéville klosteret over til Peter Fourier og en håndfull reformerte kanniker.

Peter visiterte alle ordenens hus i Lorraine, og i 1629 var arbeidet fullført. Observansen var gjenetablert og korherrenes hus i Lorraine var organisert i en reformert kongregasjon, «Regelbundne korherrer av Vår Frelser» (Canonici Regulares Sancti Augustini Congregatio Salvatoris Nostri). I 1632 ble Peter mye mot sin vilje valgt til den nye kongregasjonens generalsuperior. Kongregasjonen fikk stor betydning for gjenopplivingen av augustinerkorherrene, men den gikk under i sekulariseringen etter Den franske revolusjon.

Det hadde vært Peters håp at de reformerte kannikene kunne ta på seg det arbeidet med å utdanne gutter som han hadde mislyktes i å etablere i Mattaincourt, og de var også villige til å påta seg oppgaven. Da han sendte representanter til Roma i 1627 for å få anerkjennelse for den nye kongregasjonen, ba han dem om å ta opp spørsmålet med Den hellige Stol. Det gjorde de, men ble nektet tillatelse til å undervise gutter i grunnskoler. Men de ble likevel involvert i annet utdannelsesarbeid og hadde flere kollegier, og da jesuittordenen ble oppløst på 1700-tallet, ga jesuittene i Lorraine sine kollegier til de regelbundne kannikene.

Peter Fourier var nært tilknyttet huset Lorraine og hertug Karl IV, men hans lojalitet hindret ham ikke å minne hertugene om sine plikter. Ved en anledning hørte hans medbrødre at han hevet stemmen i en samtale med hertug François i rommet ved siden av: «Deres høyhet vil ikke gjøre det.» «Jo, det skal jeg. Hvordan det? Hvem skal hindre meg?» «Det skal jeg, for det er ikke Guds vilje, og jeg forbyr det!»

Så da Peter i 1636 ble pålagt å avlegge en lojalitetsed til den franske kongen Ludvig XIII (1610-43), nektet han og dro i frivillig eksil til Gray i Franche-Comté i Frankrike. Her tilbrakte han de siste fire årene av sitt liv og var kapellan i et kvinnekloster samtidig som han underviste på friskolen som han sørget for at ble startet.

Han døde den 9. desember 1640 i Gray, 75 år gammel. Hans legeme ble fraktet til Mattaincourt, hvor han ble gravlagt i den sognekirken hvor han hadde stått på prekestolen i mange tiår. Han ble saligkåret den 29. januar 1730 (dokumentet (Breve) var datert den 10. januar) av pave Klemens XII (1730-40) og helligkåret den 27. mai 1897 av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 9. desember (i bispedømmet Trier feires han den 10. desember). Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Peter er kjent som «Le bon Père de Mattaincourt». I lang tid ble han regnet som «Lorraines helgen», og han ble særlig æret i denne regionen. Han fremstilles som kannik, og hans attributter er et flammende hjerte og rosenkrans. Ofte holder han også et Mariabilde. Nesten alle avbildninger baserer seg på et samtidig portrett som befinner seg på slottet Ville-sur-Illon i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges). Det tilhører familien Gonneville, som er etterkommere etter Peters bror.