Den hellige Pius V het opprinnelig Antonio Ghislieri og ble født den 17. januar 1504 i Bosco ved Alessandria i Liguria som sønn av fattige foreldre. Han var gjeter inntil han som 14-åring i 1518 trådte inn i dominikanerordenen i Voghera og tok navnet Michele. Han utviklet seg raskt som lærer og forkynner, og etter studier i Bologna ble han i 1528 viet til prest og utnevnt til lektor i sin orden ved universitetet i Pavia. Der underviste han i 16 år i teologi og filosofi.
Senere ble han prior, så provinsial for den lombardiske ordensprovinsen og inkvisitor for Como og Bergamo. I denne stillingen tok han i 1550 opp kontakt med inkvisisjonen i Roma. Hans nidkjærhet gjorde at kardinal Giampietro Caraffa ble oppmerksom på ham, og på hans anbefaling utnevnte Julius III ham i 1551 til generalkommissær i den romerske inkvisisjonen.
Da Caraffa ble pave Paul IV (1555-59), utnevnte han den 4. september 1556 sin protesjé til biskop av Nepi og Sutri og den 15. mars 1557 til kardinal. Etter sitt hjemsted Alessandria ble han kalt Kardinal Alessandrino. Den 14. desember 1558 ble han storinkvisitor, det vil si leder av inkvisisjonen, og i 1559 ble han biskop av Mondovi. Han motsatte seg kraftig pave Pius IVs nepotisme, og hans forbindelser til Caraffa-familien og hans strenghet som inkvisitor brakte ham i unåde hos Pius. Men fra 1560 viet han seg helhjertet for den kirkelige reform, som kardinalprotektor for barnabittene og biskop av Mondovi i Piemonte
Etter at Pius IV døde den 9. desember 1656, trådte konklavet sammen elleve dager senere. Etter et 19-dagers konklave oppnådde rigoristpartiet (de strenge reformatorene) under ledelse av Karl Borromeus, erkebiskop av Milano og nevø av Pius IV, den 7. januar 1566 det overraskende valget av kardinal Ghislieri til pave. Den 17. januar ble han kronet som Pius V.
Pius V var en overbevist tilhenger av strengt asketiske idealer. En gang skal han ha sagt: «Føde er et nødvendig onde som man bør innta som om det var arsenikk». Men hans oppriktighet, askese og evangeliske fattigdom gjorde at han til og med for den spanske ambassadøren fremsto som den paven tiden krevde.
I sitt personlige liv fortsatte han med å være en from tiggermunk, og selv som pave øvde han en streng askese og påla seg harde botsøvelser. Han innførte som skikk at paven skulle innta sine enkle måltider alene.
Han fortsatte å bære munkens grove undertøy og han gikk barbent under offentlige seremonier. Han nektet også å bytte sin hvite dominikanerdrakt med pavens røde, og etter hans tid har pavene alltid vært kledt i hvitt.
Selv om han ble overtalt til å gjøre en grandnevø, dominikaneren Michele Bonelli, til kardinal og bruke ham som statssekretær, satte Pius seg kraftig mot nepotisme og ga sine slektninger minimal støtte.
Pius var en mann som alltid tenkte og handlet ut fra et åndelig synspunkt. For samtidige i Roma syntes det som om Pius V ville gjøre byen om til et kloster. Han påla de strengeste standarder på sitt sterkt reduserte hoff, han bekjempet på det skarpeste konkubinat, og insisterte på overholdelse av sølibatet, klausuren og residensplikten. I en serie av dekreter søkte han å utrydde blasfemi, vanhelligelse av helligdager og offentlig umoral i Roma. Han var også drastisk i sine forholdsregler mot sosiale onder som prostitusjon og tyrefekting. Han prøvde til og med å stanse tyrefekting i Spania, men det var å gape over for mye, selv for en pave.
Pius V skulle bli den store reformpaven, som gjorde det til sitt erklærte mål å iverksette dekretene fra Trient-konsilet på alle områder. Han sørget med energi og kraft for den praktiske gjennomføringen av konsilets dekreter og gjorde pavedømme og kurie til reformens bærebjelker. Han forbød den 29. mars 1567 gjeninvestitur av len som var tilbakeført til Den hellige Stol, og all videre overdragelse av land i Kirkestaten ble fordømt og pålagt de strengeste straffer.
Han begynte med å avskaffe de simonistiske misforhold i den kuriale sentralmyndigheten, tvang gjennom klerikal residensplikt og ledet en systematisk inspeksjon av ordenene. Han oppløste noen, som Humiliati (1571), som hadde forfalt sterkt.
Men i realisering av reformen grep den verdensuerfarne munken tilbake til metoder og praksis fra Paul IVs tid med trossensur og inkvisisjon, og hans metoder i bekjempelsen av protestantismen var skånselsløse.
Pius V bygde ut kongregasjonene for autentisk tolkning av Tridentinerkonsilet (grunnlagt 1564) og undersøkelse (inquisito) av kjetterske forfalskninger (grunnlagt 1542), og grunnla fire andre kardinalkongregasjoner; i 1568 kongregasjonene for henholdsvis bevaring og utbredelse av troen (det vil si misjon, den nåværende propagandakongregasjonen). I mars 1571 grunnla han Indekskongregasjonen og den 13. februar 1572 kongregasjonen for rådgivning av biskoper og andre prelater. Kardinalene han utnevnte var alle samvittighetsfullt valgt, og han utnevnte den 3. mai 1567 en kommisjon for å undersøke bispeutnevnelser.
Pius V begrenset bruk av avlat og dispensasjoner, omformet botssystemet, og i et forsøk på å sette gjennom de tridentinske reformene i Italia, besøkte han personlig de romerske basilikaene, sørget for en kommisjon for å besøke sognene og utnevnte apostoliske visitatorer for Kirkestaten og Napoli. Han tok også skritt for å få dekretene fra Trient-konsilet sendt ut i verden så langt som Mexico, Goa og Kongo.
I overensstemmelse med Trient-konsilet ordnet Pius V liturgien så det kom enhet i gudstjenesten. Hans initiativ ble støttet gjennom å utgi autentiske fremstillinger av den katolske tro og obligatoriske liturgiske tekster. I henhold til en konsilbeslutning kom i 1566 katekismen for prestene, som Pius IV hadde forberedt, Catechismus Romanus. I 1568 utga han det reformerte breviar - de felles kirkelige tidebønner for klerikere, munker og nonner, Breviarium Romanum, og i 1570 den romerske messebok, Missale Romanum, som ga forpliktende regler for den eukaristiske gudstjeneste. I 1569 utnevnt han en kommisjon som begynte med en nødvendig revisjon av Vulgatas bibeltekst som svar på Luthers reformatoriske oversettelsesverk. De fem kjente liturgiske fargene hvitt, rødt, grønt, fiolett og svart, som var kjent allerede på Innocent IIIs tid, ble av Pius V foreskrevet til å gjelde hele Kirken.
I sin iver etter å utrydde kjetteri støttet Pius seg avgjørende på Inkvisisjonen. Han bygde et nytt palass for den og skjerpet dens regler og praksis. Han deltok personlig på dens sesjoner, og selv om han ofte hadde det for travelt til å være til stede andre steder, gikk han aldri glipp av et eneste torsdagsmøte i inkvisisjonen. Under ham var det en voldsom stigning i antallet personer som ble anklaget og dømt, ofte menn av kultur og betydning. Men resultatet var at Pius kunne lykkeønske seg selv med å ha holdt Italia fri for alle spor av protestantisme. Likevel bebreidet han seg selv for sin mildhet og lemfeldighet.
I mars 1571 opprettet Pius V en Indekskongregasjon med sju kardinaler for å undersøke nye bøker. Indekskongregasjonen ble et nytt administrativt departement med utøvende makt, med det resultat at hundrevis av boktrykkere flyttet til Tyskland og Sveits.
Pius var ikke mindre streng mot jødene, som fikk det enda verre enn under Paul IV. Av økonomiske grunner tillot han noen å bo i ghettoer i Roma og Ancona, men ellers utviste han dem fra Kirkestaten. De som ble igjen, ble tvunget til å bære spesielle merker, og de var utelukket fra alle fremtredende posisjoner og mange yrker.
I oktober 1576 fordømte Pius 79 teser av Mikael Baius (1513-89), den flamske forløperen for Jansenismen, som hadde et pessimistisk syn på syndefallet og behovet for nåde. Den 21. april 1567 erklærte han den store dominikanske tenkeren Thomas Aquinas som kirkelærer, og ga dermed den teologiske forskning en ramme, som ble konkret synliggjort i 1570-1571 gjennom utgivelse av den store skolastikers skrifter (Editio Piana).
Pius' intervensjoner på den internasjonale scene manglet ofte politisk realisme. Hans rehabilitering av den vanærede Caraffa-familien og hans kompromissløse standpunkt mot statlig kontroll over Kirken støtte fra ham de katolske herskerne som han trengte støtte fra.
I 1568 offentliggjorde paven en skjerpet utgave av den tradisjonelle såkalte «Nattverdsbullen», (In coena Domini) med sterke angrep på protestantene. Nattverdsbullen var en bulle med pavens spesielle anliggender, som siden 1364 under Urban IV årlig ble forkynt og lest høyt på skjærtorsdag. Pius mente å kunne bruke den blant annet som et middel i sin kompromissløse kamp mot statskirkedømmet, særlig i Spania og Napoli-Sicilia. Men dermed utfordret han faktisk den politiske motstand i de katolske landene. Til og med før hans skjerpelse av dens betingelser, og enda mer etter, var bullen en konstant irritasjon for verdslige herskere på grunn av dens forherligelse av pavedømmet.
Riktignok oppnådde Pius V i 1566 på riksdagen i Augsburg keiserens og de katolske riksstendenes offisielle anerkjennelse av Tridentinerkonsilet, men keiser Maximilian IIs kirkepolitikk forble ubesluttsom, og forhandlingene med ham viste seg vanskelige.
Pius V hadde en høy mening om pavens makt i verdslige anliggender, selv om han i blant viste lite talent når han skulle ta seg av dem. Den 25. februar 1570 forkynte han bullen Regnans in excelsis med ekskommunikasjon av Elisabeth I av England som kjetter og fremmer av kjetteriet. Han hevdet også å avsette henne og kunngjorde at dronningens undersåtter var løst fra sin troskapsplikt mot henne.
Dette var en paves siste avsettingsdom mot en regjerende monark. Den viste da seg også som en urealistisk anakronisme. Selv keiseren og Elisabeths erkefiende Filip II av Spania anså avsettelsen som betydningsløs.
Det var for øvrig på Pius Vs festdag (den 5. mai 1961) at dronning Elisabeth II, 391 år etter, besøkte den hellige pave Johannes XXIII i Vatikanet.
Pius ville at alle katolske makter skulle slutte seg sammen mot Elisabeths England og sende tropper for å knekke landet, men pavens planer slo feil. De katolske stormaktene var ikke kampklare, og Filip II av Spania var rasende fordi han ikke var blitt rådspurt før bullen ble forkynt. De engelske katolikkene var heller verken så mange eller så innflytelsesrike som paven hadde trodd.
I England hadde bullen den virkning at nasjonen ble sammensveiset i en enhetsfront mot Roma. Den viste seg utelukkende som skjebnesvanger for de engelske katolikkene, som ble utsatt for heftige forfølgelser og mistet politiske rettigheter, for nå ble lydighet mot paven regnet som statsfiendtlig og høyforrædersk.
I 1571 støttet Pius en plan for å styrte Elisabeth. Den gikk ut på at hertugen av Alba fra Nederlandene skulle sende tropper til England. Samtidig skulle Maria Stuart befris for å slutte seg til de spanske troppene. Men komplottet ble avslørt, og rikets fremste adelsmann, hertugen av Norfolk, som var innblandet, ble halshogd på Tower Hill den 2. juni 1572.
Etter freden i Cateau-Cambrésis i 1559, som bila de gamle konfliktene mellom Spania og Frankrike, ble det holdt bryllup mellom den spanske kong Filip II (1556-98), som igjen var enkemann etter Maria Tudors død i 1558, og Elisabeth, datter av den franske kong Henrik II (1547-59) og Katarina av Medici. Men Henrik II døde i en ridderturnering som ble arrangert i forbindelse med bryllupet.
Den unge tronfølgeren Frans II (1559-60) hadde i 1558 giftet seg med Maria Stuart, han var 14 og hun var 15. Men han var sykelig og hadde et ubalansert sinn, og døde allerede den 5. desember 1560. Frans' mor, enkedronning Katarina av Medici (1519-89), overtok som regent for sin yngre sønn Karl IX (1560-74), som bare var ti år.
I januar 1562 lot enkedronning Katarina kansler l'Hôpital utferdige et edikt som bestemte at hugenottene skulle levere tilbake all kirkelig eiendom de hadde beslaglagt i løpet av de siste årene. Til gjengjeld fikk de lov til å holde gudstjenester, vel å merke utenfor byene. Dermed var kalvinismen anerkjent som en religion som hadde rett til å eksistere ved siden av katolisismen.
Katolikkene var rasende over ediktet, og det førte til det beryktede blodbadet i Vassy i Champagne i mars 1562, der 500 hugenotter som var samlet til gudstjeneste i en låve, brutalt ble angrepet og de fleste drept.
Pius V støttet den katolske side i Frankrike og enkedronning Katarina militært og økonomisk i kampen mot hugenottene (2. og 3. hugenottkrig), bare for å bli desillusjonert da de ble gitt religionsfrihet ved den såkalte Evige fred i Saint-Germain den 8. august 1570.
Pius Vs forhold til keiser Maximilian II (1564-76), som var anstrengt på grunn av keiserens tvilsomme stilling overfor protestantismen, nådde bristepunktet da Pius tråkket inn på keiserens område ved å utnevne Cosimo I til storhertug av Toscana den 5. mars 1570.
I Nederlandene syntes paven å samtykke i den spanske stattholderens brutale undertrykkelse og henrettelser av protestantene. Han kom imidlertid i konflikt med Filip II, hans mest naturlige allierte, etter kongens krav om å lede den spanske kirke. Et fullstendig brudd ble bare unngått ved de utrettelige anstrengelsene av hans nuntius, erkebiskop Giambattista Castagna (senere Urban VII).
Pius Vs mest ambisiøse og suksessrike prosjekt var tiltak mot tyrkerfaren.
I 1566 døde den store tyrkiske sultan Soliman (Süleyman) II den Praktfulle (1520-66). Han ble etterfulgt av Selim II, som var fast bestemt på å fortsette forgjengerens erobringspolitikk. Han kastet sine øyne på Kypros, og forlangte at venetianerne skulle gi øya til ham. Men de venetianske rådsherrene nektet, og krigen brøt løs. I 1570 erobret tyrkerne Kypros fra venetianerne. Men det ble tyrkernes siste store militære triumf og strek ble satt for deres fremmarsj i Middelhavsområdet, for erobringen av Kypros bidro til å samle de kristne. Riktignok fortsatte fiendtlighetene ca ti år til, men så var det definitivt slutt.
Paven dannet en «Hellig liga» med Spania og Venezia for forsvar av kristenheten mot tyrkerne. En felles kristen flåtestyrke med skip fra Spania, Venezia, Kirkestaten, Malta og Genova møtte det osmanske rikets krigsflåte i det berømte sjøslaget ved Lepanto (i dag Naupaktos) på nordsiden av Korint-bukten, som skiller Peloponnes fra resten av Hellas, den 7. oktober 1571. I alt skal 438 skip ha deltatt, av dem 230 tyrkiske.
Under ledelse av den 24-årige Don Juan de Austria, sønn av keiser Karl V og hans bayerske elskerinne Barbara Blomberg, påførte de den tyrkiske flåten et avgjørende nederlag som knuste det tyrkiske herredømmet i Middelhavet.
Genovesernes admiral under slaget var Giovanni Andrea Doria (1539-1606), og blant de sårede i hans eskadre var en av verdenslitteraturens største navn, Don Quijotes forfatter Miguel de Cervantes. Det tyrkiske admiralsflagget, smykket med Allahs navn skrevet 29.000 ganger, kan ennå ses i Dogepalasset i Venezia.
Denne seieren var en suksess for paven, som hadde lyktes i enda en gang å samle de romanske folk til felles kamp mot tyrkerne. Han tilskrev seieren Jomfru Marias forbønn, og til minne om den innstiftet han på 7. oktober, årsdagen for slaget, Festum B.M.V. de Victoria, Festen for Vår Frue av Seieren, som Gregor XIII senere endret til Rosenkransfesten, og gjorde oktober til rosenkransmåned.
I 1571 erobret Ligaen Kypros. Men allerede i 1573 sluttet venetianerne fred med tyrkerne og avsto Kypros.
Pius begrenset fremme av kunst utelukkende til det religiøse område og støttet med viderebyggingen av St. Peterskirken og fra 1568 med byggingen av jesuittkirken Il Gesù overgangen til de barokke kirkebygg.
Pius V tålte ikke den utilslørte nakenheten hos mange av Michelangelos figurer i taket og på dommedagsfresken i Det sixtinske Kapell. Derfor beordret han i 1565, ett år etter Michelangelos død, maleren Daniele da Volterra til å male lendeklær på figurene. Siden har denne maleren hatt herostratisk kunsthistorisk ry som «buksemaleren».
Da Pave Johannes Paul II for noen år siden gjenåpnet Det sixtinske Kapell etter 14 års restaurering av Michelangelos malerier, sa han mens han uttrykte sin tilfredshet over et strålende verk, at «Gud er kilden til kroppens skjønnhet». Ved restaureringen er «buksene» igjen fjernet.
Selv om han ble kritisert for «å ønske å forvandle Roma til et kloster», hadde Pius V den romerske befolknings respekt, fordi de kjente hans personlige godhet og omsorg for alles ve og vel. Han hadde vært målbevisst, from på grensen av intoleranse og nådeløs i sin forfølgelse av kjettere. Betydningen av hans personlighet ligger i at han omsatte Trient-bestemmelsene i praksis og gjorde pavene til bærebjelker for den katolske reform. Han var en stor reformpave, og hans arbeid skulle bære frukter i tiår og satte et tydelig tridentinsk preg på Kirken.
Den 1. mai 1572 døde den asketiske pave Pius V i Roma og ble bisatt i Sta Maria Maggiore.
Pius V ble saligkåret den 1. mai 1672 (dokumentet (Breve) var datert den 27. april) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI (1700-21). Hans minnedag var 5. mai før kalenderrevisjonen i 1969, men i dag minnes han den 30. april. Han er den eneste pave fra nyere tid (ved siden av den hellige Pius X) som er blitt helligkåret.
Paverekken - Kildehenvisninger - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden