Den salige Peter Frans Jamet (fr: Pierre-François) ble født den 13. september 1762 i Fresnes i departementet Orne, da i bispedømmet Bayeux og nå i bispedømmet Séez i Frankrike. Hans foreldre var bøndene Pierre Jamet og Maria Busnot. De hadde ni barn, hvorav to ble prester og en nonne. Etter grunnskolen fikk Peter fra 1777 sin videregående utdannelse på kollegiet i Vire.
Som tyveåring fikk han prestekall, og fra 1782 studerte han filosofi og teologi på det velrenommerte universitetet i Caen. I 1784 begynte han på det lokale seminaret, som ble drevet av eudistpatrene. Den 23. september 1786 ble han diakonviet, og han ble presteviet den 22. september 1787 i Caen. Han fortsatte teologistudiene ved universitetet, og han tok bachelor-graden i teologi og fikk tittelen Maître-en-Arts.
Like etter utbruddet av Den franske revolusjon i 1789 ble Peter i 1790 utnevnt til kapellan og skriftefar for en kommunitet av nonner, «Søstre av Den gode Frelser» (Filles du Bon Sauveur de Caen – LBS), som var grunnlagt i Caen i 1720 av Anne Leroy. Han nektet å avlegge den statlige eden som de revolusjonære krevde, men til tross for den store faren ble han værende i landet, og han fortsatte å feire messe i hemmelighet for nonnene. Kongregasjonen overlevde revolusjonen til tross for sin lille størrelse, mye takket være Peter, som derfor regnes som dens andre grunnlegger.
I de mer normale tidene etter revolusjonen utnevnte biskop Charles Brault i 1805 Peter til superior for kongregasjonen. Han samlet de spredte søstrene, som nå besto av femten søstre og fire noviser. Han utvidet nå sin tjeneste til også å omfatte arbeid blant de fattige og de handikappede av alle slag, inkludert de mentalt syke. Søstrene ga han en ny oppgave, nemlig omsorg for og undervisning av døvstumme.
Den 14. november 1822 ble Peter utnevnt til rektor for universitetet i Caen, og dette embetet hadde han til 1830. I 1827 utnevnte kong Karl X (1824-30) Peter til ridder av den kongelige Æreslegionen som en anerkjennelse av hans arbeid. Han døde den 12. januar 1845 i Caen, 82 år gammel. Hans grav er i moderhuset til hans institutt i Caen. Ved hans død talte instituttet 232 søstre i tre hus i Caen.
Den 21. mars 1985 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juni 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 10. mai 1987 i Roma. Under seremonien vitnet rundt 200 døvstumme på tegnspråk om hans arbeid på deres vegne, som inkluderte en ordbok på 10.000 ord med fransk tegnspråk, hvor han hadde kommet til ordet rupture (brudd) ved sin død. Hans minnedag er dødsdagen 12. januar.