Den hellige Proklos av Konstantinopel (~390-446)

Den hellige Proklos (lat: Proclus, Proculus) ble født i Konstantinopel, ikke senere enn 390-95. Noen kilder sier at han var en disippel av den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407), som var byens erkebiskop fra 398 til 404 (Konstantinopel ble patriarkat først i 451). Dette synes han noe ung til, og det kan hende at han bare utmerket seg i studiene i retorikk som ham og delte hans ideer. Han ble lektor og deretter sekretær for erkebiskop Attikos (Atticus) av Konstantinopel (406-25), selv om erkebiskopen var Johannes’ motstander. Attikos var så imponert over Proklos at han viet ham først til diakon og noe senere til prest.

Da erkebiskop Attikos døde i 425, trodde mange at Proklos kom til å bli hans etterfølger, men det skjedde ikke, og i stedet ble Sisinnios I (Sisinnius) (426-27) valgt. Han konsekrerte i 426 Proklos til erkebiskop av Cyzicus i Mysia. Men folket der ville ikke akseptere ham, fordi de ikke ønsket en biskop som kom fra imperiets hovedstad. Derfor dro han tilbake til Konstantinopel, hvor han ble berømt som predikant. I 427 ble erkebispesetet ledig igjen, og igjen syntes Proklos som den åpenbare kandidaten da ny erkebiskop skulle utnevnes i 428. Men i stedet intervenerte keiser Theodosios II (408-50) og insisterte på at Nestorius (428-31) skulle velges.

Den nye erkebiskopen begynte å legge frem den doktrinen som senere ble fordømt som «det nestorianske kjetteri» og som dreide seg om Inkarnasjonens natur. Nestorius lærte at det i den inkarnerte Kristus var to personer, en menneskelig og en guddommelig. Et resultat av dette var at Maria bare skulle betraktes som mor til den menneskelige Kristus, men ikke til den guddommelige. Derfor avviste Nestorius og hans tilhengere å bruke begrepet Theotókos («Gud-føderske»), som tradisjonelt ble brukt om Maria.

I 429 holdt Proklos en berømt preken foran keiseren selv hvor han angrep disse synspunktene, holdt fast ved bruken av tittelen Theotókos og erklærte: «Vi proklamerer ikke et guddommeliggjort menneske, men vi bekjenner en inkarnert Gud». Det ser imidlertid ikke ut til at Proklos deltok særlig mye i den påfølgende kontroversen eller på det viktige konsilet i Efesos i 431, som fordømte kjetteriet og avsatte Nestorius. Ny erkebiskop ble den hellige Maximianos (431-34).

Proklos ble sekretær for patriark Maximianos og etterfulgte ham endelig den 12./13. april 434. Han fortsatte sin motstand mot nestorianismen, men han utmerket seg for den vennlige måten han behandlet nestorianerne og andre heretikere. Denne mildheten var bemerkelsesverdig i en tid da anklager og motanklager var daglig kost og da noen ortodokse troende ville forfølge kjetterne til de var fysisk ødelagt. Han omvendte også den keiserlige funksjonæren Volusianus, som ennå var hedning og ble døpt like før sin død.

Proklos ble bedt av de armenske biskopene om å bedømme de nestoriansk pregete skriftene til deres helt, Theodor av Mopsuestia, som var død i 428 før Nestorius var blitt fordømt. Proklos skrev da sitt best kjente verk, den såkalte «Proklos’ Tome til armenerne», hvor han forsvarte den ortodokse lære om inkarnasjonen og kritiserte Theodors skrifter, men uten å nevne ham ved navn for ikke å fornærme dem som æret ham som en helgen. Ved denne vennligheten reddet han den armenske kirken fra kjetteriene til sine østsyriske og persiske naboer. Han skrev også flere avhandlinger.

Proklos vant folkelig anerkjennelse da han i 438 fikk overført relikviene av Johannes Krysostomos til Konstantinopel, og han leget den langvarige splittelsen som hadde støtt bort denne helgenens tilhengere. Ifølge legenden var det Proklos som under mirakuløse omstendigheter la til leddet Trishagion («tre ganger hellig») i liturgien etter at det hadde fått slutt på et ødeleggende jordskjelv som rammet Konstantinopel. Den hellige Kyrillos av Alexandria og andre priser Proklos’ godhet.

Det må også legge til at Proklos også kunne forsvare sine egne rettigheter like fast som noen andre på den tiden. Han hadde en større meningsforskjell med paven når det gjaldt episkopal jurisdiksjon. Erkebiskopene av Konstantinopel hadde hevdet jurisdiksjon over Thessaloniki, som også ble hevdet av paven. Det var også uenighet om de illyriske biskopenes rett til å appellere til Konstantinopel heller enn Roma. I disse kranglene forsvarte Proklos Konstantinopels standpunkt med mer enn mildhet og moderasjon.

Proklos døde den 24. juli 446. Hans minnedag er 24. oktober i Martyrologium Romanum og 20. november i øst, sammen med Maximianos. Flere av hans prekener og brev eksisterer fortsatt. De handler stort sett om doktrinære forskjeller mellom ortodokse synspunkter og nestorianerne.