En av de 205 salige martyrene av Japan
Den salige Peter Paulus (it: Pietro Paolo) Navarro ble født i desember 1560 i den lille byen Laino i bispedømmet Cassano i Basilicata i Sør-Italia. [Flere kilder kaller ham bare Paulus.] Han fikk en fremragende utdannelse og sluttet seg som 18-åring i 1579 til jesuittordenen (Societas Iesu - SJ) i Nola. Mens han fortsatt var skolastiker (novise), ba han om å få bli sendt til den japanske misjonen. Hans ønske ble innvilget, og fra 1584 studerte han i Goa i India, og der ble han presteviet i 1585. Kort etter var han på vei til Japan, hvor han ankom i august 1586.
P. Navarro gikk i land på øya Hirado i det vestlige Japan, og etter et år med språkstudier, tjenestegjorde han ved misjonsstasjoner i Shikoku og Honshu. Han visste at hvis han ønsket å ha suksess i evangeliseringen av japanerne, måtte han selv bli en av dem. Derfor lærte han seg å skrive og snakke språket flytende, begynte å gå med japanske klær, spiste deres mat på deres måte og brukte deres form for møbler. Med dette ville han vise at japanerne ikke trengte å gi avkall på sine skikker og kulturelle tradisjoner for å bli kristne.
Da p. Navarro ble utvist fra sin misjon på grunn av en lokal forfølgelse mot kristne, dro han til det nordlige Kyushu til kongeriket Bungo, hvor mye av hans misjonsaktivitet ble konsentrert. Han arbeidet med stor suksess som superior for jesuittenes hus i Amangucchi. Men i 1614 utstedte shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, et dekret som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, mens rundt 20 ordensbrødre tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne.
Peter Paulus var en av dem som ble igjen og gikk under jorden. I de neste syv årene konsentrerte han sitt arbeid til provinsen Shimabara i det vestlige Kyushu. I denne perioden dro han omkring i forkledning og spilte en rekke ulike roller. Noen ganger var han tigger eller vedselger, noen ganger bonde eller handelsmann. Disse forkledningene var en forutsetning for at han kunne komme inn i kristne hjem, hvor han forvaltet sakramentene og feiret messen. Han var klar over at han ble jaget av politiet, og for å unngå å bli tatt, tilbrakte han dagene i skjul og beveget seg ute bare om natten. I denne perioden skrev han på japansk «Et forsvar for den kristne tro mot hedningenes bakvaskelser».
I hans siste år i Shimabara ble Peter Paulus assistert av to dyktige kateketer de salige Peter Onizuchi og Dionysius Fujishima. Dionysius hadde fulgt p. Navarro på hans misjonsreiser siden 1615. Den salige Paulus Shinsuki, som skulle lide martyrdøden i 1626, var også Peter Pauls kateket.
En gang sent i desember 1621, etter jul, ble Peter Paulus, hans to kateketer Peter og Dionysius og deres tjener, den salige Klemens Kingemon, oppsporet av prestejegerne og overlevert til daimyoen av Arima. P. Navarro ble funnet skyldig å være en misjonær og hans ledsagere ble funnet skyldig i å ha samarbeidet med misjonærene med å spre den forbudte kristne religionen. Selv om daimyoen var hedning, holdt han misjonærene høyt i akt og så til at de ble behandlet med respekt. Han fikk dem fraktet til Ximabara (Shimabara) og innesperret i et hus som var eid av en kristen, og hvor de også ble sørget for av kristne. I tillegg tillot han p. Navarro å feire messe, og han kom ofte selv for å snakke med pateren.
Da daimyoen tilbød fangene friheten hvis de ville oppgi kristendommen, fikk han vite at de foretrakk tortur og døden fremfor å fornekte troen. Fordi daimyoen ikke ønsket å se dem dø, planla han å få dem overført i hemmelighet til Macao og sette dem fri, men den 27. oktober 1622 kom det ordre fra shogunen om at fangene skulle dø over langsom ild. daimyoen informerte motvillig fangene om denne nyheten den 28. oktober. Peter Paulus var lykkelig over at han hadde fått svar på sine bønner, og han skrev et brev til sin venn, den salige jesuittpateren Johannes Baptist Zola, hvor han sa: «Jeg takker Herren uendelig og jeg ber deg også takke ham med meg. Jeg ber også om dine bønner om at jeg holder ut inntil mitt siste åndedrag».
Da henrettelsesdagen 1. november opprant, feiret p. Navarro Allehelgensmessen, og de to kateketene Peter og Dionysius, som hadde bedt om å få slutte seg til jesuittordenen, avla sine løfter som legbrødre i denne siste messen. Mens han ventet på bødlene, tok p. Navarro seg tid til å skrive et siste brev til p. Matteus de Couros: «I mange år har jeg bedt Gud om denne store nåden, men alltid med en viss frykt for at jeg ikke ville bli hørt på grunn av mine mange synder. Den barmhjertige Far gir meg nå denne lenge etterlengtede nåden. Må han være velsignet i evighet». Da ettermiddagen kom, ble de fire fangene, eskortert av rundt femti soldater og en stor flokk kristne, ført til henrettelsesstedet. På veien sang presten Litaniet for Vår Frue og hans ledsagere sang lykkelig svarene.
Da de nærmet seg stranden, så martyrene bålene som var reist på et landtunge som stakk ut i sjøen og sto og ventet på dem. daimyoen hadde instruert soldatene om å arrangere veden rundt stakene slik at ikke ofrenes lidelser ble forlenget. Deretter ble de tre jesuittene og deres tjener brent levende.
Peter Paulus ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 115 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».
De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Peter Paulus' minnedag er dødsdagen 1. november. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar.