Den hellige Paulinus av Nola (~353-431)

Skytshelgen for møllere, gartnere og klokkeringere; for bispedømmet Senigallia; andre skytshelgen for den kirkelige regionen Campania; for Regensburg i Bayern og for følgende italienske kommuner: Nola i storbyområdet Napoli i regionen Campania (medskytshelgen), Senigallia i provinsen Ancona i regionen Marche (feires 4. mai), Sutera i provinsen Caltanissetta i regionen Sicilia (medskytshelgen), Torregrotta i storbyområdet Messina i regionen Sicilia, Villamaina i provinsen Avellino i regionen Campania (medskytshelgen).

Den hellige Paulinus ble født som Pontius Meropius Anicius Paulinus (it: Ponzio Meropio Anicio Paolino) i år 353 (eller 354 – flere kilder sier 355) i Burdigala i Gallia i Vestromerriket, nå Bordeaux i departementet Gironde i regionen Nouvelle-Aquitaine i Frankrike. Han tilhørte en rik kristen romersk senatorfamilie, og både på farssiden og morssiden nedstammet han fra en lang linje av berømte senatorer. Hans far Pontius Paulinus var på den tiden pretorianerprefekt (Præfectus prætorio) for Gallia (prætorium = keiserlig livvakt), det fremste offentlige embetet i Vestromerriket, og han eide store eiendommer i Italia, Spania og Aquitania. En kilde sier at hans far var prefekt av Gallia, ikke Præfectus Prætorio, «som det heter i noen legender».

Paulinus’ lærer i diktekunst og retorikk var professoren og poeten Ausonius (Decimus Magnus Ausonius; it: Decimo Magno Ausonio) (310-95), som fattet stor interesse for sin elev både den gang og siden. Ausonius underviste Paulinus til han var femten år gammel. Da dro han til universitetet i Bordeaux for å studere romerrett, poesi, retorikk, naturvitenskap og Platons filosofi. Han ble deretter en suksessrik og fremtredende advokat og hadde mange offentlige verv, blant dem var trolig prefekt for Nye Epirus. Han reiste vidt omkring i Gallia, Italia og Spania.

Da Paulinus var 24 år gammel, døde hans far, og sønnen arvet en enorm formue. Likevel fortsatte han å leve beskjedent, selv om han ikke var tiltrukket av et religiøst liv. I 378, da han var 25 år gammel, utnevnte keiser Gratian (375-83) ham til romersk senator (en av 600) for å fylle en ikke utløpt periode som romersk konsul (consul suffectus). Etter å ha forlatt dette embetet i 379 (381?), hadde han rett til å bli stattholder (consularis) i en romersk provins, og han valgte den italienske regionen Campania i Sør-Italia. Men han var åpenbart fullstendig blottet for forfengelighet og brydde seg lite om titler. I stedet for å bosette seg i Campanias viktigste by Capua foretrakk han Nola, ikke langt fra Napoli, hvor han hadde noen eiendommer.

Hans første år i Nola skulle bli avgjørende. I Cimitile, nær Nola, ble den hellige presten Felix av Nola (San Felice), Campanias skytshelgen, æret. Felix ble kalt «martyr» selv om han ikke ofret sitt blod for troens skyld, men fordi han hadde akseptert lidelse i livet. På hans fest så Paulinus flere syke mennesker bli helbredet ved den helliges grav, og slik begynte hans livslange engasjement for Felix’ kult. Dette var hans egentlige omvendelse til kristendommen. Før han vendte tilbake til Aquitania, klippet Paulinus av seg skjegget i en seremoni av hedensk tradisjon og ofret det til Felix.

I 378 hadde visigoterne vunnet sin store seier ved Hadrianopel, som skulle bety begynnelsen på slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60 000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Keiser Valens (364-78) ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden. I 383 ble den nye keiseren Gratian (375-83) myrdet i Lyon, og preget av disse hendelsene og av sin omvendelse trakk Paulinus seg tilbake fra statlig tjeneste og dro til Milano for å gå på Ambrosius’ skole. Rundt 384 vendte han tilbake til sin mor i Bordeaux i Gallia.

Han dro til Spania, hvor han møtte den viljesterke og vakre spanske kristne kvinnen Therasia, som var nesten like rik som ham selv, men som i motsetning til ham var kristen og døpt. De to giftet seg i 385 og hun ledet ham til omvendelse. I tillegg var mange menn som senere skulle bli helgener, Guds redskaper som førte ham til dåpen: de hellige Martin av Tours (ca 316-397), Ambrosius av Milano (ca 339-397), Augustin av Hippo (354-430), Victricius av Rouen (ca 330-ca 407), Hieronymus (ca 342-420), Amandus av Bordeaux (d. ca 431) og kirkehistorikeren Sulpicius Severus (ca 363-ca 425), Martin av Tours’ biograf, som ikke regnes som helgen, selv om han i flere århundrer sto i Martyrologium Romanum og som ofte blandes sammen med den hellige biskop Sulpicius Severus av Bourges (d. 591). Martin av Tours helbredet på mirakuløst vis Paulinus’ øyelidelse.

Paulinus hadde religiøse samtaler med Victricius og Amandus og med sin venn Sulpicius Severus, som ble omvendt omtrent på samme tid. Fremfor alt var det Ambrosius’ prekener som til slutt fikk ham til å sette seg selv under hans veiledning. Muligens hjalp Augustins omvendelse og dåp to år før hans egen til med å bevege hans stridige vilje. Hustruen Therasias bønner og fortjenester var heller ikke uten effekt. Han skrev senere at ved at han giftet seg med henne, vant Gud to sjeler, for «gjennom kvinnens fortjenester kompenserte Han for mannens nøling».

I Aquitania møtte Paulinus den hellige biskop Delfinus av Bordeaux (380-404), Amandus’ (404-10) forgjenger på bispestolen. Delfinus døpte i 389 Paulinus, hans bror og vennen Sulpicius Severus. Paulinus var da rundt 35 år gammel. På hans tid var overklassen for en stor del kristnet, men ikke spesielt praktiserende, og den gangen var det vanlig å vente lenge med dåpen. Paulinus’ omvendelse imponerte mange av hans samtidige, men hans hedenske venner så det som et svik mot imperiet på et kritisk tidspunkt. Hans gamle lærer Ausonius, som var en hedensk dikter og hadde gitt ham innføring i retorikk og poesi, følte seg «forrådt» og rettet harde ord mot ham, hvor han på den ene siden bebreidet ham for hans «forakt» for materielle goder, som han fant meningsløs, og på den andre siden hans oppgivelse av det litterære kall.

Bilde

Paulinus svarte at det å gi til de fattige ikke betydde forakt for jordiske goder, men heller en høy aktelse av dem for det høyeste formålet de kunne ha, nemlig nestekjærlighet. Når det gjaldt litterære forpliktelser, var det ikke slik at Paulinus tok avskjed med sitt poetiske talent, som han ville fortsette å kultivere, men han forlot de poetiske formene som var inspirert av hedensk mytologi og idealer. Han skrev til Ausonius: «Hjertene som er viet til Kristus, forkaster musene og er lukket for Apollo». En ny estetikk styrte nå hans innsikt, nemlig skjønnheten til den inkarnerte, korsfestede og oppstandne Gud, som han nå ville synge om. Han hadde altså egentlig ikke forlatt diktet, men han hentet nå sin inspirasjon fra evangeliet, som han sier i dette verset: «For meg er den eneste kunsten troen, og Kristus min poesi» (At nobis ars una fides, et musica Christus») (Carme XX,32).

Men så kom Paulinus i alvorlige vanskeligheter, for han var blitt truet med en anklage for å ha drept sin bror. Like etter flyttet ekteparet derfor til Therasias eiendommer i Spania. Det er mulig at det ble gjort et forsøk på å anklage ham for å kunne konfiskere alt han eide. Paulinus solgte sine eiendommer i Gallia og delte ut pengene blant de fattige og til sine slaver. Therasia støttet ham, og hun viste dette ved å selge sine egne eiendommer da de kom til Spania og brukte fortjenesten til å kjøpe fri slaver og folk som var havnet i gjeld.

I Spania fikk ekteparet i 392 sitt eneste barn, sønnen Celsus, men han døde like etter sin dåp, åtte dager etter fødselen. Paulinus fikk sin lille sønn gravlagt nær graven til de hellige barnemartyrene Justus og Pastor (d. 304) i Complutum (nå Alcalá). Paulinus trodde at sønnens død kunne skyldes Therasias fysiske tilstand og at det ville være en barmhjertig gjerning å avstå fra det som på den tiden ble ansett som hans rettigheter som ektemann. Derfor avla de begge kyskhetsløfte og levde sammen som bror og søster resten av sine liv. Etter sønnens død solgte de noe av sin eiendom, og etter at de hadde gitt mye til Kirken, brukte de mye av utbyttet til å avhjelpe nød blant de fattige.

Det fikk den utilsiktede følge at folket i Barcelona krevde at Paulinus måtte bli presteviet. Han var fortsatt gift, men det var ikke noe krav om sølibat for prester på den tiden. Han ble fysisk båret til biskopen, som de tryglet om å prestevie ham. Dette lignet på det som hadde skjedd med Augustin av Hippo, som hadde blitt presteviet mot sine egne protester i 391 etter krav fra folkemengden i den nordafrikanske byen Hippo Regius. Paulinus gikk med på folkets krav i samsvar med tesen Vox populi, vox Dei («Folkets røst er Guds røst»). Biskop Lampius av Barcelona (ca 391-ca 400) presteviet Paulinus juledag 394, temmelig irregulært, siden han ennå ikke var diakon. Faktisk hadde han heller ikke mottatt de lavere vielser, men mottok prestevielsen per saltum, det vil si ved å hoppe over de lavere vielsene. Paulinus gikk med på å bli presteviet på den betingelse at han ikke ble knyttet til noe sogn eller noe bispedømme.

Men om folket i Barcelona hadde håpet å få beholde ham hos seg, ble de skuffet. Paulinus nektet å bli værende i Barcelona, så han solgte det meste av sine eiendommer i Aquitania til tross for slektningenes sterke protester, og han ga det meste av formuen til de fattige. Men han hadde fremdeles noen eiendommer i Italia, og sent på våren i 395 flyttet han dit sammen med hustruen. De ble ønsket varmt velkommen i Milano av Ambrosius, som underviste Paulinus i pliktene som prest. Fra Milano dro de sørover mot Roma, og under en stopp i Toscana bestemte Paulinus og Therasia seg for å vie seg fullstendig til klosterlivet.

I Roma fikk de en heller kjølig mottakelse av den hellige pave Siricius (384-99) og hans presteskap. Dette kan ha vært på grunn av Paulinus’ ukanoniske ordinasjon, men pave Siricius hadde også åtte år tidligere, i et brev til biskop Himerius av Tarragona, foreskrevet syv forskrifter mot gifte prester (Jf. Denzinger, Enchiridion Symbolorum, s. 89). Kjøligheten kunne naturligvis også ha skyldtes Paulinus’ vennskap med Hieronymus, som i 384 hadde stilt opp som pavekandidat mot Siricius, men som tapte og ble forvist fra Roma. Den skuffede Hieronymus beskrev paven som et enfoldig menneske, troskyldig og lettlurt, mens Paulinus klagde over pavens hovmodige utilnærmelighet.

Paulinus og Therasia bestemte seg til slutt for å bosette seg i Nola, hvor Paulinus hadde oppholdt seg som guvernør i Campania og hvor graven til San Felice (den hellige Felix), som han var spesielt hengiven til, befant seg i Cimitile, rundt seks kilometer fra selve byen Nola. I Cimitile hadde de dessuten noen eiendommer. Men straks Paulinus kom til Nola i 395, ble han alvorlig syk, og han ble frisk først etter lang tid. I følge den hagiografiske legenden skyldtes helbredelsen et mirakel bevirket av Felix.

Som guvernør hadde Paulinus utvidet veien til Cimitile og bygd en residens for reisende der, og det var dit de nå trakk seg tilbake og ble værende resten av livet. Paulinus kunne se at imperiet var i ferd med å falle fra hverandre fra innsiden og fra utsiden, og at Den katolske kirke var den eneste institusjonen som hadde noen vitalitet, og han valgte å knytte seg til Kristi uovervinnelige rike. I huset grunnla han et mannlig og et kvinnelig kloster, som utmerket seg for deres intense liv med bønn og hjelp til de fattige.

Paulinus brukte sin formue på å ta seg av trengende pilegrimer og betale gjeld for insolvente. Første etasje i deres hus ble gjort om til et gjestehus for pilegrimer, skyldnere og andre, og der bodde også Therasia. I husets andre etasje bodde Paulinus sammen med noen få medhjelpere. Denne kommuniteten førte en slags semi-monastisk munketilværelse (fraternitas monacha), med strenge regler for stillhet og faste og en diett som for det meste besto av grønnsaker. De barberte sine hoder, bar hårskjorte med et taubelte, sov på gulvet og påla seg selv strenge botsøvelser. De feiret gudstjenestene i kirken og resiterte officiet hver dag, de studerte, sørget for de nødlidende og mottok besøkende. Therasia var husholderske for den lille kommuniteten, som var et av de første monastiske sentrene i vesten etter eksempel av Martin av Tours, hundre år før den hellige Benedikt av Nursia. I 394 skrev Augustin til dem med beundring for Therasias eksempel. Ambrosius priste deres handlinger i sin trettiende epistel til Sabinus.

I Cimitile skrev Paulinus sine dikt og korresponderte med mange av tidens fremtredende kristne, blant annet den hellige pave Anastasius I (399-401) og Augustin av Hippo, Ambrosius av Milano, Hieronymus, Victricius av Rouen, Martin av Tours og Sulpicius Severus. Augustins «Om omsorgen for de døde» (De cura pro mortuis gerenda) ble skrevet som et svar på et spørsmål fra Paulinus. Han var en venn av både Hieronymus og Rufinus, gode venner som var kommet på kant med hverandre, men han ville ikke ta side i deres voldsomme disputt. Han fremmet Martin av Tours’ ry i Sør-Italia, men han sto også i forbindelse med den lerinske krets, for eksempel med de hellige Honoratus av Arles (ca 350-ca 429) og Eucherius av Lyon (d. ca 449).

Blant de besøkende i gjestehuset var den hellige Niketas av Remesiana (ca 335-ca 414) (som muligens skrev Te Deum), som to ganger forlot sin ville fjellregion for å bo der, og i sine skrifter setter Paulinus ham høyt som poet og evangelist som «temmet de ville innbyggerne i et frossent land». Andre som besøkte ham, var den hellige Melania den eldre (ca 342-410), en svært rik patrisierkvinne, og hennes sønnedatter, den hellige Melania den yngre (ca 383-439), sammen med sin mann, den hellige Pinian (ca 380-432). Paulinus bygde også en kirke i Fondi og en høyst velkommen akvedukt i Nola.

Mange pilegrimer kom til presten Felix av Nolas grav i Cimitile. Da Paulinus flyttet til området, fantes det allerede tre kirker til Felix’ ære i Nola og Cimitile, og rundt Felix’ grav var det allerede gruppert tre små basilikaer og et lite kapell. Men den eksisterende basilikaen over Felix’ grav var alt for liten til å huse de store menneskemengdene som daglig kom for å be ved graven, så i år 400 begynte Paulinus byggingen av en ny stor basilika med sidebygninger i tilknytning til den gamle, og den sto ferdig i 403. Rundt basilikaen bygde han en rekke klostre fulle av kolonnader og fontener for å ønske velkommen de tusenvis av pilegrimer som hvert år kom vandrende Felix’ grav. Etter dette kunne de troende være til stede i den nye basilikaen ved seremoniene som ble feiret i den gamle. Alle veggene i denne kirken er dekorert med veggmalerier med scener fra Det gamle testamente, som Paulinus håpet ville hjelpe til å holde folk i ro og orden. I kirkens apsis var det en mosaikk som fremstilte Den Hellige Treenighet, og av den ble det funnet noen rester i 1512. Senere ble det også bygd en femte kirke for Felix i Nola.

Takket være Paulinus ble det i Cimitile også bygd fire mindre basilikaer: en for De hellige martyrer (Santi Martiri), en for den hellige Stefan (egentlig viet protomartyrene Stefan og Laurentius, også kalt Vergine Incoronata), en for den hellige apostelen Thomas (også kalt Apostelbasilikaen) og en for den hellige Johannes (viet til Johannes Døperen og evangelisten Johannes). På 1500-tallet ble Paulinus’ nye basilika inkorporert i Johannes-basilikaen, og i 1789 ble det også bygd en sognekirke på ruinene av den gamle og i likhet med den vigslet til San Felice in Pincis.

Paulinus tjente som dørvokter (hostiarius) ved kirken som var viet til Felix, og han samlet informasjoner om helgenen fra Kirkens menn og fra pilegrimer. Paulinus skrev mellom 395 og 409 fjorten årlige dikt (carmina natalicia) på Felix’ festdag 14. januar (carmina 12-16, 18-21, 23, 26-29). Han inkorporerte mye av det legendematerialet som hadde utviklet seg i det mellomliggende århundret. I diktene lovpriste han først og fremst helgenens liv, gjerninger og mirakler. Deretter gikk han lenger tilbake og brakte inn ulike religiøse og poetiske motiver. De episke partiene er svært livaktige, og lyrikken er full av realistisk, uaffektert entusiasme og en sterk verdsettelse av naturen. Hans stil ligner den til klassiske forfattere som Vergil (70-19 f.Kr), Horats (65-8 f.Kr) og Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr). Han skrev også Carmina, et av de fremste eksemplene på kristen poesi i de første århundrene. Det er bevart 33 av dem, inkludert fjorten «fødselsdagsdikt» til Felix. I løpet av perioden med opplæring og studier skrev han forskjellige dikt som ikke er bevart.

Paulinus’ litterære verk består av en rik korrespondanse [Epistolæ] og en samling av dikt [Carmina]. Det er bevart 52 brev. Av dem er XXXIV en preken med tittelen De gazophylacio. De avaritia fugienda et de elemosinis erogandis («Om tempelkisten. Om en fremskyndet grådighet og om utdeling av almisser»). Brevene XLVI og XLVII, adressert til Rufinus av Aquileia, er sannsynligvis apokryfe. Brevene stammer spesielt fra perioden 394-404 og er stort sett adressert til biskoper eller venner fra Gallia: Delfinus og Amandus av Bordeaux, de hellige Exuperius av Toulouse, Simplicius II av Vienne og Alithius av Cahors, Diogenianus av Albi, Dynamius av Angoulême, Pegasus av Périgueux, de hellige Venerandus av Clermont og Victricius av Rouen.

Til den kjæreste blant hans venner, Sulpicius Severus, er brevene I, V, XI, XXII-XXIV og XXVII-XXXI adressert. Blant korrespondentene utenfor Gallia er Augustin av Hippo (brevene IV, VI, XLV, L), de hellige Alypius av Tagaste og Pammachius av Roma. Spesielt viktig er brevet fra Augustin til Paulinus (Epistolæ, CLXXXVI) for å advare ham mot Pelagius, de som hadde forbindelser til Paulinus og disiplene til dem som Paulinus fortsatt opprettholdt forholdet til. Selv om samtidige betraktet Paulinus som en utmerket epistolograf, fremstår hans brev i dag av misbruk av bibelske sitater og retoriske blomster, et uunngåelig resultat av Ausonius’ undervisning.

Hans poetiske arbeid (33 dikt i alt) hadde større betydning. I tillegg til korrespondansen med Ausonius (carmi X, XI) inkluderer de diktserien (XII-XVI, XVIII-XXI, XXIII, XXVI-XXIX) skrevet mellom 395 og 407 i anledning minnedagene for Felix’ død (kalt hans «fødsel til evig liv»); den poetiske parafrasen av salmene I, II, CXXXVI (carmi VII, VIII, IX), en evangelisk parafrase til ære for Johannes døperen (carme VI), et epitalamium (gr: επιθαλάμιον, epithalamion, «brudesang») i anledning bryllupet til den pelagianske biskopen og teologen Julian av Eclanum (carme XXV), et propemptikon (gr: προπεμπτικόν‎‎), et dikt som ønsker god reise til en venn som drar) til Niketas av Remesiana (carme XVII), og en consolatio til Pneumatius og Fidelis i anledning dødsfallet til hans sønn Celsus. Disse diktene har ikke svært spesielle poetiske kvaliteter, men de har bidratt sterkt til opprettelsen av en kristen poetisk litteratur, sammen med Prudentius’ dikt. I likhet med brevene avslører de i Paulinus et ømt og kjærlig hjerte og en sjel dypt næret av fromhet, en forestilling om kristendommen og det religiøse liv preget av en dyp, ofte nesten forenklet, optimisme.

Paulinus forteller om de store skarene av pilegrimer og syke som i senantikken kom fra hele Italia til Felix’ grav. Han forteller også om helbredelsene og de andre miraklene som skjedde der, blant annet gjenfinning av husdyr som hadde forsvunnet, og han forteller også og om den hjelp han selv hadde fått ved Felix’ forbønn. Paulinus’ carmina er vår hovedkilde til Felix’ biografi. Innholdet i Paulinus’ dikt ble oppsummert i prosa av den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735), og derfra kom historien inn i Acta Sanctorum. Også den hellige Gregor av Tours (539-594) og presten Marcellus skrev biografier om Felix basert på Paulinus’ dikt.

Den 24. august 410 trengte visigoterne under kong Alarik I inn i Roma og plyndret byen. Like før, i 409, døde biskop Paulus av Nola (387-409). I denne situasjonen skjedde noe av det samme som i Barcelona i 394, men nå ropte de troende: «Paulinus må bli biskop!» Igjen aksepterte han Vox populi, Vox Dei. Kort tid før eller etter døde hans hustru Therasia en gang mellom 408 og 410 (andre kilder sier at hun døde en gang mellom 409 og 414).

Snart etter Paulinus’ bispevielse sto Alarik og hans visigotere ved byportene i Nola på deres vei til Vest-Afrika. Byen ble inntatt og ødelagt, og mange innbyggere ble tatt til fange av visigoterne for å selges som slaver. I denne situasjonen viste biskop Paulinus stor nestekjærlighet ved å kjøpe fangene fri. For å få penger til dette, solgte han alle sine eiendeler, inkludert bispekorset. Da han ikke hadde noe igjen å selge, tilbød han sin person til inntrengerne for å få satt fri en enkes eneste sønn. Dermed gikk han fra å være prest til å bli biskop og deretter slave i løpet av et år. Da han kom til Afrika, ble han solgt som slave, og han ble gartner for sin nye herre.

En dag forutsa Paulinus overfor sin herre at kongen umiddelbart ville dø. Han ble da ført frem for herskeren, som han ikke hadde noen frykt for. I en av kongens drømmer presiderte Paulinus over et dommertribunal mot ham. Da han ble avhørt og hans stilling som biskop ble oppdaget, lovet hans herre å gi ham alt han ba om. Paulinus svarte at han ikke ønsket noe annet enn at han og alle fra Nola skulle løslates. Dette skjedde, og de kom tilbake til hjembyen fulgt av skip lastet med hvete.

Legenden forteller at etter å ha blitt satt fri vendte Paulinus tilbake til Nola sammen med andre av innbyggerne som hadde vært fanget. På stranden i Torre Annunziata ble de ønsket velkommen av de troende fra Nola som viftet med blomsterbuketter. Folket i Nola hilste sin biskop ved å kaste liljer (gigli) til ham. Den gjestfrie tradisjonen overlever fortsatt, for den første søndagen etter 22. juni arrangeres «Liljefestivalen» (Festa dei Gigli) i Nola. Da bygger byens innbyggere høye, tårnaktige strukturer kalt giglio til ære for Paulinus og hans tilbakekomst. Da mange søritalienere emigrerte til New York i USA, fortsatte de denne skikken der i Brooklyn, Harlem og på Long Island (Elena Martínez i The Journal of American Folklore, Vol 111, No 439, 1998, s 73-74).

Det er ikke mye overlevert om de følgende tyve årene, bortsett fra at biskopen styrte med klokskap og sjenerøsitet. Han fortsatte å bo i sitt kloster og viet seg særlig til lindring av nøden hos ofrene for visigoternes skrekkvelde. Han reiste til Roma en gang i året til festen for de hellige Peter og Paulus den 29. juni, men ellers forlot han aldri Nola. Han bidro til å løse disputten som oppsto i 418 gjennom det omstridte valget av den hellige pave Bonifatius I (418-22).

Paulinus’ disippel Uranius var øyenvitne til sin mesters siste dager, og han har etterlatt en levende beretning, skrevet i 432 (Uranius presbyter, Epistula de obitu Paulini, PL 53, 859-866). Paulinus feiret eukaristien sammen med to besøkende biskoper og ga sin siste gave til de fattige, femti stykker sølv. Kort etter vesper, da lysene ble tent, idet han siterte salmistens «jeg har beredt en lampe for min salvede» (Sal 132,17), døde han. Det var den 22. juni 431 i Nola. Han var rundt 78 år gammel og hans venn Augustin var død like før. På dødsleiet var han ifølge Uranius trøstet av en visjon av Martin av Tours og den hellige Januarius, «biskop og martyr og Kirken i Napolis heder». Paulinus ble bisatt i den kirken han selv hadde bygd til ære for Felix i Cimitile. Hans etterfølger som biskop ble Paulinus II (431-42).

Rundt år 800 ble hans jordiske rester brakt til Benevento av en langobardisk fyrste, fyrst Grimoald III av Benevento, som ville ha dem som relikvier. På slutten av 900-tallet ble de ført av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996) til kirken St. Adalbert (nå San Bartolomeo all’Isola) i Roma. Men de ble i 1909 tilbakeført til den nye katedralen i Nola etter ordre fra den hellige pave Pius X (1903-14) av 18. september 1908 (Acta Apostolicæ Sedis, I, 245 ff). Dette gjaldt også relikviene som var igjen i Benevento. Relikviene ankom Nola den 15. mai 1909. Kapellet San Paolino i domkirken San Felice i Nola er vigslet til Paulinus. Cimitile var bispesete for biskopen av Nola til 1300-tallet, da setet ble flyttet til Nola, og fra da av forfalt Cimitile stadig mer.

En del av hans relikvier finnes nå i den lille byen Sutera i provinsen Caltanissetta på Sicilia, hvor skytshelgenen er Jomfru Maria av Karmelberget og medskytshelgener er Paulinus av Nola, Onofrius (it: Onofrio) og Arkileon (it: Archileone). Onofrius og Arkileon var ledsagere av den hellige Calocerus (ca 466-ca 561). I Sutera feires Paulinus’ minnedag på første tirsdag etter påske, mens Onofrius feires på første søndag i august. Byens helligdom for Paulinus ligger på toppen av Monte San Paolino og kan nås til fots via en trapp, men nå også med en dristig panoramisk heis av glass og stål. I helligdommens høyre skip finnes to skrin i gull og sølv som inneholder relikviene av skytshelgene Paulinus, Onofrius og Arkileon.

Om Paulinus forteller den hellige pave Gregor den store (590-604) i sin bok «Samtaler» (lat: Dialogi; it: Dialoghi), bok 3, kapittel I: Om biskop Paulinus av Nola. Oversatt av Dom Filip Dahl OCart (1935-2018), Aschehoug/Thorleif Dahls kulturbibliotek 2014:

Min oppmerksomhet har hittil vært rettet mot fedre som er nær oss i tid, slik at jeg forbigikk våre tidligere forfedres bedrifter, og slik ikke talte om et mirakel i forbindelse med Paulinus, biskopen av byen Nola,¹ som både levde tidligere og var viktigere enn mange av dem jeg har fortalt om.

¹ Paulinus av Nola (353-431) var en av de velkjente kirkefedre ca. 400. For Gregor ligger altså hans liv to hundre år tilbake i tiden.

Men nå vender jeg tilbake til forgjengerne og skal berette om dem så kortfattet som jeg kan. Gode menneskers bedrifter blir fort kjent for deres feller, og denne ærverdige manns navn var velkjent for våre forfedre, som vandret i helgenenes fotspor. Hans beundringsverdige vandel virket som et forbilde for dem; og jeg bar funnet å måtte tro på dette, fra langt tilbake - som om jeg hadde sett med mine egne øyne det de forteller.

Den gang vandalene herjet Italia og særlig Campania, og nærmest avfolket egnen, var det mange som ble bortført herfra til Afrika. Herrens mann Paulinus gav alt han hadde i sin bispegård for å hjelpe trengende fanger. En dag han hadde absolutt intet å gi til de tryglende, kom det en enke som fortalte at hennes sønn var fange hos vandalerkongens svigersønn; bun bad Guds mann om prisen for å løskjøpe ham, hvis kanskje hans herre ville akseptere dette og la ham gå fri. Guds mann lette etter hva han kunne gi den tryglende kvinnen og fant absolutt intet annet enn seg selv. Han sa: «Kvinne, jeg har ikke noe å gi deg, men ta meg selv: si at jeg er din slave og gi meg i hans sted til slaveri; så kan du få sønnen din igjen». Da hun hørte dette fra munnen til en mann av så høy rang, trodde hun det var ment som spott snarere enn av medlidenhet. Men Paulinus, som var høyst veltalende og også lærd i denne verdens lærdom, overtalte raskt den nølende kvinnen til å tro det han sa, og til uten å nøle å overlate ham, biskopen, til trelldom i sønnens sted. Så de reiste sammen til Afrika. Enken gikk frem for kongens svigersønn, som hadde hennes sønn, for å bønnfalle ham og anmodet først om at han måtte gi henne sønnen. Den hovne og innbilske barbaren, oppblåst av forgjengelig medgang, var ikke bare uvillig til å gjøre det, men gadd ikke å høre på engang. Da la enken til: «Her har jeg en mann til deg som stedfortreder, bare vis meg vennlighet og gi meg min eneste sønn tilbake». Han så på den pene mannen og spurte hva slags håndverk han var i stand til å utføre. Guds mann Paulinus svarte: «Jeg kan ikke noe håndverk, men er flink til å dyrke en have». Dette aksepterte hedningen svært gjerne - at Paulinus var kyndig i å dyrke grønnsaker. Så han tok ham imot som trell og gav sønnen tilbake til den bedende enken. Med ham reiste hun da tilbake fra Afrika.

Paulinus fikk ansvaret for å dyrke en have. Kongens svigersønn gikk ofte inn i haven og bad sin gartner om noe; han konstaterte at han var en overmåte klok mann. Så han begynte å sette venner og kamerater til side og pratet svært ofte med sin gartner og gledet seg over samtalene med ham. Hver dag hadde Paulinus for vane å bringe frisk salat og krydderurter til hans taffel, få brød og så vende tilbake til haven. Dette gikk for seg en lang stund. En dag sa Paulinus fortrolig til sin herre: «Pass på, og sørg for vandalrikets fremtid; for kongen kommer snart til å dø uventet». Da svigersønnen hørte dette, og da han var den som kongen satte høyest av alle, fortiet han det ikke, men fortalte ham hva han hadde hørt fra den kloke mannen, sin gartner. Da kongen hørte dette, sa han: «Jeg skulle gjerne treffe den mannen du snakker om». Den ærverdige Paulinus’ herre svarte: «Han pleier å bringe meg frisk salat til middag, og jeg skal få ham til å bringe den også til taffelet hit, sa du kan se den som har fortalt meg dette». Og slik ble det. Da kongen lå til bords, ankom Paulinus med urter og grønnsaker han hadde dyrket. Da kongen så ham, gav han seg til å skjelve og tok svigersønnen til side og innviet ham i en hemmelighet han til da hadde holdt på: «Det du har hørt, er nok sant; for i natt så jeg i en drøm en jury av dommere sittende mot meg, og denne her var en av dem. Den svøpen jeg en gang har fått meg tildelt, ble fradømt meg. Men finn ut hvem han er; for jeg har en mistanke om at en så fremstående mann ikke er simpelthen en mann av folket». Da tok kongens svigersønn Paulinus til side og spurte ham hvem han var. Herrens mann svarte ham: «Jeg er din trell, som du mottok som stedfortreder for en enkes sønn». Da han innstendig ble utspurt ikke om hva han var nå, men hva han hadde vært før, og da svigersønnen kom tilbake til saken igjen og igjen, var Herrens mann, tvunget som han var av så voldsomme oppfordringer, ikke lenger i stand til å benekte hva han var, og sa at han var biskop. Da hans eier hørte dette, ble han redd og sa ydmykt: «Be om hva du vil, så du kan vende tilbake til ditt eget land med mange gaver fra meg». Da sa Herrens mann Paulinus: «Det er en god ting du kan gjøre for meg, og det er å sette alle fanger fra min hjemby fri». Disse ble oppsport og funnet på forskjellige steder i Afrika, og kom frigitte hjem på skuter lastet med korn som også var gave til Paulinus. Noen få dager senere døde vandalerkongen og mistet den svøpen han ved Guds styrelse hadde mottatt til tuktelse av de troende, men til skade for seg selv. Slik hendte det at den Allmektiges tjener Paulinus forutsa sannheten, og han, som hadde overgitt seg selv alene til trelldom, vendte tilbake med mange andre til friheten. Han etterlignet Frelseren som påtok seg et syndelegeme for at vi ikke skulle være treller under synden. Paulinus fulgte i Hans fotspor og var for en tid trell alene - for så å bli fri med mange.

Om hans død beretter hans bispedømmes krøniker at Paulinus ble overrasket av en smerte i siden og lå på det siste. Mens hele huset forble fast, ble soveværelset hvor den syke lå, rystet av et jordskjelv som fylte alle de tilstedeværende med skrekk. Slik løstes hans hellige sjel fra legemet. Ja, en stor frykt grep dem som fikk overvære Paulinus’ død. Men siden Paulinus’ dyder som jeg har fortalt om, var noe innvendig, la meg nå, hvis du vil, komme til ytre mirakler som er kjent for mange mennesker; og som jeg har hørt om av så fromme menn at jeg absolutt ikke kan tvile på dem.

Ifølge pave Benedikt XVI (2005-13) er denne episoden historisk diskutabel, men bildet av en biskop med et romslig hjerte, som visste å stå nær sitt folk under barbarenes invasjoner, forblir stående (Kirkefedrene, s. 210).

Som dikter står Paulinus ved siden av, men kanskje en smule lavere enn sin samtidige Prudentius. 35 av hans dikt er bevart, hvorav fjorten til Felix av Nolas festdag; et av dem er velkjent i England som hymnen Another Year Completed. Blant de øvrige er en bryllupssang til Julians bryllup, han som senere ble biskop av Eclanum, et av de eldste kristne bryllupsdikt, dessuten de poetiske epistlene til professoren og poeten Ausonius i Bordeaux, og trøstediktet til Celsus’ foreldre ved deres barns død. Han skrev også en Passio Sancti Genesii Arelantensis («Den hellige Genesius av Arles’ lidelseshistorie»).

Av prosaskrifter er det hans femti bevarte brev (Epistolæ) til sine venner som er interessante, særlig på grunn av de religiøse og personlige emner de omhandler. Brevene forteller om forfatterens vennlige og følsomme karakter, hans ydmykhet og lystige humor, nestekjærlighet, selvdisiplin og kontemplasjon. Brevene er fulle av Bibelsitater og allusjoner. Gennadius av Marseille (Gennadius Scholasticus) nevner Paulinus’ skrifter i sin fortsettelse av Hieronymus’ De Viris Illustribus (xlix) («Berømte menn»). Hans lovtale om keiser Theodosios I den store (379-95) er dessverre gått tapt, det samme er hans Opus sacramentorum et hymnorum, Epistolæ ad Sororem, Liber de Pœnitentia, Liber de Laude Generali Omnium Martyrum og en poetisk behandling av De Regibus av Suetonius som Ausonius nevner. Hans brev xxxii, skrevet til Sulpicius Severus, har fått spesiell oppmerksomhet fordi det beskriver basilikaen i Nola som han bygde.

Et karakteristisk trekk ved Paulinus’ religiøsitet var hans dype hengivenhet for helgenene og respekt for deres relikvier, hvilket især viser seg med hensyn til Felix. Han taler rosende om den hellige Nazarius i sitt Poema xxvii. Ifølge tradisjonen var det Paulinus som «oppfant» kirkeklokkene, det vil si at det var han som begynte å bruke klokker i kirkelig sammenheng. Det finnes ingen direkte bevis for dette, men det latinske navnet for klokke er campana, og det navnet kommer fra den søritalienske provinsen Campania. Det kan anses bekreftet at de første kirkeklokkene ringte nettopp i Nola på begynnelsen av 400-tallet. Den lille byen Nola er også stedet hvor keiser Augustus døde og hvor Giordano Bruno ble født.

Paulinus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 22. juni, som er hans dødsdag i henhold til Uranius og Hieronymus’ kalender:

Sancti Paulíni, epíscopi, qui baptísmo Burdígalæ recépto et consulátu relícto, ex nobilíssimo et opulentíssimo factus est pro Christo pauper et húmilis et, Nolam in Campánia apud sancti Felícis presbýteri sepúlcrum migrátus, ut eius exémplum vitæ ex propínquo sequerétur, ascéticam exégit conversatiónem cum uxóre et sóciis; epíscopus vero efféctus, eruditióne et sanctitáte clarus, peregrínos adiúvit et míseros studióse sublevávit.

Den hellige Paulinus, biskop, som etter å ha mottatt dåpen i Bordeaux og gitt avkall på stillingen som konsul, fra å være adelig og svært rik, ble fattig og ydmyk for Kristus og flyttet til Nola i Campania ved graven til den hellige presten Felix for å følge på nært hold hans eksempel i livet, mens han levde et asketisk liv med sin hustru og ledsagere; etter å ha blitt biskop, berømt for sin kultur og hellighet, hjalp han pilegrimer og støttet nidkjært de fattige.

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum sto han også den 22. juni, men med en helt annen notis:

Apud Nolam, Campániæ urbem, natális beáti Paulíni, Epíscopi et Confessóris, qui ex nobilíssimo et opulentíssimo factus est pro Christo pauper et húmilis, et, quod superérat, seipsum pro rediméndo víduæ fílio, quem Wandáli, Campánia devastáta, captívum in Africam abdúxerant, in servitútem dedit. Clarúit autem non solum eruditióne et copiósa vitæ sanctitáte, sed étiam poténtia advérsus dæmónes; eiúsque præcláras laudes sancti Ambrósius, Hierónymus, Augustínus et Gregórius Papa scriptis suis celebrárunt. Ipsius corpus, postéa Benevéntum et inde Romam translátum, tandem, Summi Pontifícis Sancti Pii Décimi iussu, Nolæ restitútum fuit.

I byen Nola i Campania, fødselsdagen [i himmelen] til den hellige Paulinus, biskop og bekjenner, som fra å være adelig og svært rik, ble fattig og ydmyk for Kristus, og som overlevende solgte seg selv som slave for å redde sønnen til en enke som vandalene, som ødela Campania, hadde tatt med til Afrika som fange. Han utmerket seg ikke bare for sin lærdom og sin store hellighet i livet, men også for sin makt overfor demoner. De hellige Ambrosius, Hieronymus, Augustin og pave Gregor roser ham høyt i sine skrifter. Hans legeme, som først ble overført til Benevento og derfra til Roma, ble returnert til Nola etter pålegg av den hellige pave Pius X.

Hans kult var også sterk i Spania, spesielt i Catalonia. De ortodokse minnes ham den 23. januar. Innbyggerne i Nola feirer sin berømte biskop i en hel uke hvert år rundt hans minnedag den 22. juni med et folkeopptog, La Festa dei Gigli («Liljefesten»). Paulinus’ attributt i kunsten er en bispestav. Han fremstilles som en biskop med mitra, stav og messehagel som deler ut almisser, med en spade, som viser til kirkebygging, eller med en brutt lenke. Bordeaux har alltid trofast bevart Paulinus’ minne. En gate i byen bærer hans navn, mens to kirker i bispedømmet er vigslet til ham.

Paulinus er skytshelgen for møllere og klokkeringere. Han er også skytshelgen for bispedømmet Senigallia og forskjellige steder, inkludert Regensburg i Bayern og følgende italienske kommuner: Nola i storbyområdet Napoli i regionen Campania (medskytshelgen), Senigallia i provinsen Ancona i regionen Marche (feires 4. mai), Sutera i provinsen Caltanissetta i regionen Sicilia (medskytshelgen), Torregrotta i storbyområdet Messina i regionen Sicilia, Villamaina i provinsen Avellino i regionen Campania (medskytshelgen).