Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Elisabeth (sp: Isabel) ble født i 1271 i palasset Aljafería i Zaragoza i kongeriket Aragón i Spania. Hun var datter av kong Peter III (sp: Pedro) av Aragón (1276-1285) og den hellige Constantia, datter av kong Manfred og dermed barnebarn av keiser Fredrik II (1220-50). På farssiden var hun barnebarn av kong Jakob I av Aragón, som ble utdannet av den hellige Peter Nolasco. Hennes brødre var kong Alfons III av Aragón, kong Jakob II av Aragón og kong Fredrik III av Sicilia. Hun ble oppkalt etter sin grandtante, den hellige Elisabeth av Ungarn (d. 1231), som var død førti år tidligere, men i sitt hjemland var hun alltid kjent under den spanske formen av navnet, Isabella (sp: Isabel).

Den unge prinsessen ble oppdratt i en from atmosfære og viste tegn på å være mer interessert i religiøse spørsmål enn i dem som hadde med hoffet å gjøre. Som åtteåring ba hun daglig hele officiet, fastet og utførte andre botsgjerninger og ga opp fornøyelser. Hun gikk til sungne messer to ganger hver dag.

Allerede før Elisabeth nådde tenårene, var hun etterspurt av flere europeiske monarker. Kong Edvard I av England (1272-1307) ville ha henne gift med sin sønn kronprinsen, og det samme ville kongen av Sicilia, kongen av Frankrike og andre. I henhold til skikken på den tiden vurderte hennes foreldre de politiske fordelene ved hvert ekteskapsforslag. De konkluderte med at det gunstigste var om Elisabeth giftet seg med kong Denis av Portugal (pt: Dinis; lat: Dionysius) (1279-1325).

I 1283 ble den tolv år gamle prinsessen giftet bort til den tyveårige kong Denis ved stedfortreder. Hun mottok byene Óbidos, Abrantes og Porto de Mós som en del av hennes medgift. Halvannet år senere, i juni 1285, ankom hun Portugal for å starte sitt nye liv som dronning og hustru, men det var ikke før i 1288 at bryllupet ble feiret. Da var hun sytten år og Denis 26. I 1290 ble deres første barn født, datteren Constantia, som skulle bli fremtidig dronning av Castilla. Året etter ble sønnen Alfons (pt: Afonso) født. Han skulle etterfølge faren som konge av Portugal som Alfons IV (1325-57).

Denis var en sterk og effektiv hersker, og hans regime skulle senere kalles en gullalder. Han var en poet og kjent som Ré Lavrador, eller «Bondekongen», fordi han plantet en stor furuskog nær Leiria for å forhindre den jordforringelsen som truet regionen. Han fikk tilnavnet «Portugals Justinian» på grunn av klokskapen i hans lover.

Elisabeth tok en aktiv interesse i portugisisk politikk og var en avgjørende forsoner under forhandlingene om traktaten i Alcañices, undertegnet av Denis og kong Sancho IV av Castilla i 1297, som fastsatte grensene mellom de to landene. I 1304 vendte dronningen og Denis til Spania for å megle mellom Fernando IV av Castilla og Jakob II av Aragón, Elisabeths bror.

Denis var en god hersker, men en dårlig ektefelle, for hans moral var svært dårlig. Elisabeth led mye og tålmodig under hans forsømmelser, utroskap og sjalusi. Hun sørget til og med for utdannelse for hans illegitime barn.

Sønnen Alfons vokste opp til å bli svært opprørsk, delvis på grunn av farens favorisering av sine illegitime sønner, spesielt Afonso Sanches. Elisabeth arbeidet hardt for forlik da Infante Alfons i 1320 reiste opprørsfanen mot sin far og ville begå statskupp, og det hersket borgerkrig mellom 1322 og 1324. Men Denis mistrodde sin hustrus motiver og forviste henne en lang tid til en borg og konfiskerte alt hun eide. Hun nektet å bruke troppene og våpnene hennes tilhengere tilbød henne, hun oppmodet dem innstendig om å være trofaste mot kongen. Hun mottok denne urettferdige straffen med fullkommen tålmodighet og ble til slutt rehabilitert.

Alfons ble drevet tilbake til Alenquer, som støttet ham mot kongen, men Denis ble forhindret fra å drepe sin sønn gjennom dronningens intervensjon. Legenden forteller at i 1323 steg Elisabeth opp på et muldyr og stilte seg mellom de to hærene på slagfeltet i Alvalade for å forhindre slaget. Freden ble gjenopprettet i 1324, straks den illegitime sønnen var sendt i eksil, og Infante Alfons sverget lojalitet til kongen.

Ved andre anledninger hadde hun mer øyeblikkelig hell med å avverge eller avslutte stridigheter både mellom sin mann og sønn, som gjorde et nytt opprør i 1323 og beleiret Lisboa, og mellom sin datters svigerfar Ferdinand IV av Castilla (1295-1312) og hans fetter, Alfons IV av Aragón (1327-36). Hun hindret også krig mellom Ferdinand IV og sin egen bror, Jakob II av Aragón (1291-1327). Derfor kalles hun ofte «Fredsmakeren».

I stedet ble hun fransiskanertertiar. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Elisabeth trakk seg tilbake til et lite hus i Coîmbra, i nærheten av det klosteret som hun hadde grunnlagt. Der levde hun et enkelt liv lik Elisabeth av Ungarn. Hun fulgte en monastisk timeplan og ofret seg helt til tjeneste for Gud og omegnens fattige.

Under den store hungersnøden i 1293 donerte hun mel fra sine kjellere til de sultende i Coîmbra, men hun var også kjent for å dele ut små gaver, betale medgiften til fattige jenter og sørge for utdannelse for barna av fattige adelige. Hun var en velgjører for ulike hospitaler (Coîmbra, Santarém og Leiria) og for religiøse prosjekter som Treenighetsklosteret i Lisboa, kapeller i Leiria og Óbidos og klosteret i Alcobaça.

I 1336 gikk hennes sønn, kong Alfons IV den Tapre (1325-57), til krig mot sin svigersønn, Alfons XI av Castilla (1312-50) (Elisabeths barnebarn), som han hadde giftet bort sin datter Maria til og som hadde neglisjert og mishandlet. Til tross for sin alder og svakhet fulgte Elisabeth den portugisiske hær i marken med et siste forsøk på å stifte fred. Hun hadde hell med dette, men prøvelsene ble for mye i varmen og hennes høye alder.

Mange mirakler skjedde på hennes grav, og pave Leo X (1513-21) tillot feiringen av henne lokalt i 1516. Hun ble saligkåret i 1526 av pave Klemens VII (1523-34). Dokumenter ble samlet i 1576 for å åpne hennes helligkåringssak, og hennes grav ble åpnet i 1612 og legemet funnet like friskt. Hun ble helligkåret den 24. juni 1626 av pave Urban VIII (1623-44), men helligkåringsbullen kom ikke før 28. april 1742 under pave Benedikt XIV (1740-58). Hennes navn ble innskrevet i Martyrologium Romanum og hennes fest ble tatt inn i den romerske kalenderen i 1630 på dødsdagen 4. juli.

Elisabeths attributt i kunsten er en rose, enten båret i en krone eller båret om vinteren. Det kommer fra en legende som forteller at brødet hun bar rundt på, mirakuløst vis ble forvandlet til roser. Hun avbildes også som klosterkvinne eller i fyrstelige klær, eller sammen med en tigger.

Elisabeth blandes ofte sammen med sin mer berømte grandtante, ikke bare på grunn av navnet, men også deres legende har mange sammenfallende trekk (som for eksempel rosemiraklet). På grunn av hennes evner som fredsmaker påkalles hun ved krigsfare. Den velkjente historien om en pasje som mirakuløst ble reddet fra døden i en kalkovn, kan spores tilbake til folklore fra Goa og ble ikke tilskrevet Elisabeth før på 1500-tallet.

Det var en hoffmann som var sjalu på Elisabeths pasje, som hadde hennes tillit. Hun lot ham daglig gå rundt med milde gaver til folket uten at noen visste om det. Den sjalu hoffmannen gikk til sin herre, kongen, med beskjed om at pasjen bedro ham ved å opprettholde intime relasjoner med hans hustru, dronning Elisabeth. Hvor utrolig dette enn hørtes ut, var kongen selv så korrupt at han trodde på denne bakvaskelsen. Han bestemte seg for å bli kvitt denne pasjen for godt.

Imens ventet kongen utålmodig i palasset på det øyeblikk at dommen skulle være fullbyrdet. Til slutt sendte han en annen pasje for å undersøke om den første pasjen hadde brakt beskjeden. Den andre pasjen var den sjalu mannen som hadde gått til kongen. Han kom først til kalkbrenneren, som gjorde med ham det som kongen hadde befalt. Og stakkaren døde i flammene. Kort etter ankom den første pasjen fra kirken, og han tok med tilbake til kongen kalkbrennerens svar at hans ordre var blitt utført. Dermed reddet messebesøket pasjens liv og beviste dronningens uskyld.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Lodi, Butler, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ewtn.com, zeno.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2000