Ledsagere fra Den vincentianske familie, sekularpresteskapet og legmenn i bispedømmene Valencia, Barcelona og Cartagena
Denne martyrgruppen på 21 består av syv prester fra misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), fem sekularprester fra bispedømmet Cartagena, to ordenssøstre fra kongregasjonen «Barmhjertige døtre av St Vincent de Paul» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) (sp: Hijas de la Caridad de San Vicente de Paúl – HdlC) og syv legmenn fra foreningen «Sønner av Maria av den mirakuløse medalje» (La Asociación de Hijos de María de la Medalla Milagrosa). De ble drept i 1936 og 1937 under Den spanske borgerkrig.
Den 20. august 1617 grunnla den hellige Vincent av Paul (1581-1660) i Châtillon «De fattiges tjenerinner» (Confrérie de la Charité), en organisasjon av legsøstre som skulle drive en strengt organisert fattigforsorg. Dette regnes som starten på Den vincentianske familie. Saligkåringen falt derfor sammen med 400-årsjubileet for den vincentianske nådegave (1617-2017).
I 1918 opprettet kongregasjonen «Barmhjertige søstre» (Las Hijas de la Caridad) i La Casa de Misericordia i Cartagena foreningen «Sønner av Maria av den mirakuløse medalje» (La Asociación de Hijos de María de la Medalla Milagrosa) i dette senteret. Nidkjære og kloke prester fulgte dem som formatorer og venner. Foreningen blomstret og resulterte i en gruppe på mer enn 200 unge gode kristne og gode fagfolk, muntre og ansvarlige, med en sterk følelse av vennskap.
I løpet av 1930-tallet styrket foreningen seg og ble integrert i marianske bevegelser og i det nasjonale Katolsk Aksjon. De lærte og spredte Kirkens sosiallære muntlig og skriftlig. Et slikt faktum kunne ikke gå ubemerket hen i byen Cartagena, og religiøs forfølgelse ble utløst mot dem. Nesten femti av disse unge ble fengslet, og de fleste av dem ble utsatt for trakassering og skader. Prestene og syv unge ble henrettet uten å ha begått annen «forbrytelse» enn å være praktiserende katolikker.
Helligkåringsprosessen for disse 21 martyrene ble formelt igangsatt da Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 27. november 2003 utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). En uke senere, den 3. desember 2003, ble saken samlet i bispedømmet Valencia etter å ha blitt overført fra bispedømmene Barcelona og Cartagena. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 4. mars 2004 og avsluttet den 9. juli 2005. Prosessen gikk raskt takket være den enorme mengden arbeid som tidligere var gjort av den nidkjære kardinal Agustín García-Gasco y Vicente (1931-2011), erkebiskop av Valencia (1992-2009).
Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 6. juni 2008. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til Vatikanet i 2009. Den 1. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjent at deres død var et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («ærverdige») og kunne lede til en snarlig saligkåring.
De ble saligkåret den 11. november 2017 på Palacio Vistalegre Arena i Carabanchel, et distrikt i de sørvestre forstedene til hovedstaden Madrid i Spania. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). To grupper ble saligkåret sammen, denne på 21 martyrer og en annen på 39 martyrer, se den salige Josef Maria Fernández Sánchez og 38 ledsagere (d. 1936).
Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles festen for alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.
De enkelte martyrenes biografier:
1) Den salige Vincent Queralt Lloret (kat: Vicenç; sp: Vicente), prest CM, har fått æren av å gi sitt navn til denne martyrgruppen. Han ble født den 17. november 1894 (noen kilder skriver 16. november) i Barcelona i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 25. november i sitt hjemsogn San Juan Bautista i bydelen Gràcia. Hans foreldre var Miguel Queralt og Dolores Lloret. Han var en intern student (kostelev) i skolen som ble drevet av Las Hijas de la Caridad i Calle Hostafranch. Han var der sammen med tre andre brødre fordi de var blitt foreldreløse. Helt fra barndommen var han godt kjent med den vincentianske spiritualitet, og han følte selv kallet i sin ungdom.
Han trådte i 1911 inn i kongregasjonen vincentianerne, seksten år gammel. Han fullførte sine to første år med kirkelige studier i Dax i Frankrike, og resten på seminaret i Barcelona. Han avla sine løfter den 24. september 1913 i Palma de Mallorca. Han ble presteviet som misjonær for vincentianerne i Lleida den 15. mars 1919, 24 år gammel. Etter prestevielsen ble han sendt til Bellpuig i provinsen Lleida, hvor han viet seg til undervisning i La Escuela Apostólica y Estudiantado ved kongregasjonens hus der, både for studenter fra kongregasjonen og ungdommene i landsbyen på kveldsskolen. Etter et kort opphold i provinsialhuset i 1922, ble han i 1923 sendt til Palma de Mallorca i øygruppen Balearene. Der oppholdt han seg i ti år viet seg med apostolisk iver og utholdenhet til å fremme kristne ungdomsforeninger og holde åndelige øvelser. Men fremfor alt holdt han folkemisjoner og forkynte over hele øya og ble mer og mer en mallorquín.
I 1934 ble han sendt til huset i Barcelona, hvor han fortsatte sin tjeneste som predikant med den iver og entusiasme som alltid preget ham. Han vakte entusiasme for La Misión General, som ble fremmet av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36), som skulle lide martyrdøden den 4. desember 1936. P. Queralt prekte overalt i hele Barcelona og holdt sognemisjoner og deltok i det rurale pastorale arbeidet i flere byer i den katalanske provinsen
Han likte den gaven det var å bringe sjeler til Kristus, og han var utrustet med store menneskelige kvaliteter og en utmerket formasjon. Han visste hvordan han skulle utdanne barn i nabolaget og fikk i oppdrag å organisere de unge i bydelen. Han organiserte dem i «Sønner av Maria av La Milagrosa» (La Asociación de Hijos de María de La Milagrosa) som foreningen «Ungdom av St Vincent de Paul» (Juventud de San Vicente de Paúl) med lokal sosial tilpasning, eget magasin (Ofrena) og sitt eget emblem. I magasinet publiserte han noen litteraturverk og musikalske komposisjoner. Alt hans arbeid utmerker seg for hans store misjonsiver og hans hengivenhet til eukaristien og til Jomfruen.
Da det militære opprøret brøt ut i juli 1936, var han i kongregasjonens hus i Figueras for å gi åndelige øvelser. Han ble arrestert, men hans salige holdning fikk de militante til å gi ham en passerseddel for toget til Barcelona. Alle misjonærene i hans kommunitet ble utvist fra deres hus den 19. juli 1936. Dagen etter satte anarkistiske militsmenn fra FAI fyr på huset og det tilknyttede kapellet samt kirken La Milagrosa og andre i hovedstaden. Han søkte tilflukt i huset til en slektning, men da han følte seg etterlyst og forfulgt, endret han sin adresse flere ganger. Til slutt søkte han tilflukt i hjemmet til en from dame i Calle Valencia. Der oppholdt han seg til han ble angitt av en ministrant og ble funnet av en av FAI-gruppene som var ansvarlig for gatekontrollen. Den 30. november 1936 ble han arrestert i skumringen og tatt med sammen med sin fromme vertinne og hennes datter til hovedkvarteret til kontrollpatruljene i den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI) i Ateneo de Pueblo Nuevo i Calle Pedro IV.
Etter at han hadde forklart seg, tok militsmennene midt på ettermiddagen ham med til lunsj i en nærliggende taverna. «Hvem betaler?» spurte de etterpå. «Det gjør jeg», svarte pateren. De sa: «Muy bien, men nå til San Elías». Dette uhyggelige checa-fengselet var et tidligere kloster. La Checa var det hemmelige politiet som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag. Den 19. juli hadde klarissenonnene av Jerusalem forlatt San Elías og FAI hadde vært der i ti måneder, noe som gjorde det til det mest skremmende checa-fengselet i Barcelona. Navnet San Elías «var det dystreste ordet som ble uttalt i Barcelona og mange kilometer omkring, en kirkegård for levende mennesker som ikke forlot stedet bortsett fra å dø» (p. Quibus).
Queralt ble skutt samme kveld som han ble arrestert den 30. november 1936. Dagen etter ble han gravlagt i en fellesgrav. Hans levninger har ikke blitt funnet. Biskop Irurita av Barcelona skulle tre dager senere følge samme reiserute i sin frihetsberøvelse og identiske martyrdød. En lignende skjebne møtte hans medbrødre i kommuniteten, patrene Binimelis (nr 7) og Berenguer (nr 21), som led martyrdøden i Barcelona død henholdsvis den 12. september 1936 og den 28. mai 1937.
2) Den salige Agapetus Alcalde Garrido (sp: Agapito), prest CM, ble født den 24. mars 1867 i Rubena i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 25. mars i sognet Asunción i Rubena. Hans foreldre var Ruperto Alcalde og Juana Garrido. Han trådte inn hos vincentianerne og avla sine løfter i Madrid den 14. februar 1886. Han ble presteviet i Madrid den 18. februar 1892, nesten 25 år gammel.
Så snart han hadde fylt 25 år, dro han til Filippinene som professor ved bispedømmenes seminarer i Jaro og Cebu. Han var der under den blodige krigen som endte med uavhengighet. Tilbake i Spania var han stasjonert på Kanariøyene, i Andalusia og i femten år i Madrid som novisemester. Blant de ungdommene som ble utdannet av ham, er fire prester og tre legbrødre som i likhet med ham led martyrdøden i den religiøse forfølgelsen.
I 1931 begynte han det som skulle bli hans siste tjeneste, som kapellan for «Barmhjertige døtre» (Las Hijas de la Caridad) i gamlehjemmet Santa Luisa de Marillac i det tidligere karteuserklosteret Ara Christi i Valencia, mellom byene El Puig og Rafelbuñol. Den store kommuniteten besto av mer enn hundre søstre, nesten alle eldre og syke. Sammen med den andre kapellanen, p. Rafael Vinagre Torres (nr. 6), ble han utsatt for forfølgelsen og led en voldsom død i 1936. Han var en ivrig misjonær for Guds herlighet, ansvarlig, arbeidsom og svært tro mot sin plikt.
I 1936 var han 69 år gammel, hadde gjennomlevd forfølgelse på Filippinene og forsøk på revolusjon i Andalusia i 1931. Han var forberedt på å tilby sitt liv som offer, som han alltid hadde forkynt. Søndag den 26. juli 1936 ble de to kapellanene p. Agapito og p. Rafael arrestert. De militante tente et stort bål for å brenne statuene og andre religiøse gjenstander. De vanhelliget ikke sakramentet, fordi en søster klarte å bringe det i sikkerhet. De to misjonærene ble tatt med til torget i El Puig, som var fullt av folk som ba om hans død. Mandag den 27. juli ble de satt inn i fengselet i Mislata. En legmann var vitne til at han ba breviaret i gården, til tross for at han var advart om faren det involverte. Vitnet fortsatte: «I denne gården begynte han å danne grupper av fanger som ba rosenkransen, og for hver dag som gikk, bekreftet han det faktum at vi alle skulle dø og derfor brydde vi oss ikke om vaktene så oss eller ikke. Senere, i cellene begynte alle uten unntak å be rosenkransen igjen, så fortsatte, sytti eller åtti fanger som var da, helt til den tid da vi var tusenvis. Utvilsomt ledet disse to prestene oss til å følge den rette vei i fengselet».
Den 31. juli ble de sluppet ut av fengselet under overvåking. De lette etter tilflukt i de mange husene som De barmhjertige døtre hadde i Valencia, men uten å finne noe fordi de alle var blitt beslaglagt. P. Agapito Alcalde ble fulgt til asylet San Juan Bautista i Calle Guillén de Castro nr 161, til Calle Játiva og drept på Estación del Norte i Valencia samme dag om natten den 31. juli 1936.
3) Den salige Peter Gambín Pérez (sp: Pedro), sekularprest for bispedømmet Cartagena, ble født den 17. juli 1886 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 18. juli i sognet Santiago i Cartagena. Hans foreldre var Pedro Gambín og Juana Pérez. Han fikk hele sin utdannelse i kollegiet San José for kirkelige kall i Murcia, og han ble presteviet den 1. januar 1911.
Han utøvde sin prestetjeneste i Alhama de Murcia, Lorquí og Cartagena hvor han var erkeprest fra 1926. Sammen med grunnleggeren og direktøren for «foreningen Sønner av Maria av den undergjørende medalje» (La Asociación de Hijos de María de la Medalla Milagrosa), sr. Francisca Armendáriz, veiledet p. Gambín foreningen fra 1923. I samarbeid med gode prester klarte han å forme åndelig en stor gruppe unge mennesker som under forfølgelsen skulle gi vitnesbyrd om sin tro på heroisk vis. I hans presteliv peker to egenskaper seg ut: fromhet og godhet. I det offisielle bladet for Marias sønner med tittelen El Eco de la Milagrosa, er det atten medarbeidere av p. Gambín som er klare eksempler på hans prestelige arbeid blant de unge medlemmene.
Mandag den 20. juli 1936 ble hele kommuniteten av Las Hijas de la Caridad i La Casa de i Cartagena arrestert og isolert i sitt eget hjem, mens bussen som skulle kjøre dem, kom til et ukjent sted. Erkepresten forsøkte å hindre en ulykke på telefonen med ordføreren, som hadde utstedt utvisningsvedtaket. Resultatet var at han ble arrestert og kjørt til fengselet San Antón som fange nummer tretten. Han oppfordret de unge Maria-sønnene av den mirakuløse medalje som satt sammen med ham i fengselet, om å være i samsvar med deres tro. Det var utvilsomt p. Gambín som skapte martyrmiljøet i fengselet blant mange av fangene, og de unges heltemot ble beundret av alle i Cartagena.
Gambín ble tatt ut av fengsel sammen med andre fanger klokken 2.30 om morgenen den 15. august 1936 og drept på veien til Murcia, på et sted i Cartagena som var kjent som Los Puertos. Han var i stand til å motta sin siste absolusjon i sin celle. På tidspunktet for henrettelsen ga han den sakramentale absolusjonen til en etter en av sine medmartyrer. Han hadde fått bødlenes tillatelse til å være den siste og å utøve sin prestetjeneste helt til siste slutt.
I øyeblikket før han døde, ga han sitt krusifiks til en av bødlene som et tegn på at han hadde tilgitt dem. Som svar fikk han fem kuler i kroppen. Han døde ikke umiddelbart, men de forlot ham blødende i veikanten. En sjåfør som dro forbi ved daggry, hørte hans stønn og nærmet seg med sikte på å gi ham litt hjelp. Ved full bevissthet sa den døende presten til ham: «Jeg trenger ingenting, min sjel vil snart bli forenet med Gud, alt er over». Sjåføren skjulte seg forsiktig da han hørte en bil, og da han kom tilbake, var pateren allerede død.
4) Den salige Cajetan García Martínez (sp: Cayetano), sekularprest for bispedømmet Cartagena, ble født den 6. januar 1895 i Jumilla i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 11. januar i sognet Santiago i Jumilla. Hans foreldre var José García og Baldomera Martínez. Han ble presteviet i Murcia den 10. juni 1922.
Hans første posteringer var i Blanca og Albujón. Han kom i kontakt med Barmhjertige døtre i Cartagena i 1932. Han var en from prest og uselvisk mot de syke. Da han ble utnevnt til kapellan i sognet Sagrado Corazón, integrerte han seg fullstendig i foreningen Sønner av Maria i La Casa de Misericordia. P. Cajetan forsto perfekt budskapet til den mirakuløse medaljen, fordi den involverte hans to store kjærligheter: Den guddommelige Forløser og Den salige jomfruen. I tidsskriftet til Asociación er det bevart tyve av hans skrifter av mariansk og evangelisk karakter og apostolat blant unge mennesker, hvor Kristus, Maria og Kirken blir presentert som fyrtårn for livet til de som har valgt evangeliets vei.
I juni 1935, da p. Cajetan overtok sognet Lorquí, var byen fylt av rasende marxistiske ideer mot alt religiøst. I karnevalet året etter sang de sanger som var aggressive mot religionen i døren til kirken for å få ham til å lide. I februar gikk noen inn i kirken mens de ropte fornærmelser og til og med truet ham med døden, men presten konfronterte alle med stort mot, fortalte dem at livet kan gis kun én gang og å gi det for Kristus var det største.
I juli 1936 okkuperte de militante sognehuset og kastet ham ut straks, uten å gi ham tid til å ta med seg det som var nødvendig. Det p. Cajetan klarte å få med seg ut, var sakramentet fra hans lille kapell. En from dame lånte dem et hus. De kommunistiske myndighetene sluttet ikke å plage ham. Den 15. august 1936 ble huset invadert av militsmenn fra Folkefronten i Jumilla, hans hjemby, og tok med seg presten og hans svoger Roberto Bernal. De hadde dem en stund i byen Jumilla, og rundt klokken elleve på formiddagen kjørte de dem nedover veien fra Cieza til retterstedet ved siden av kapellet San Agustín i Jumilla. P. Cajetan ga absolusjon til svogeren og forsøkte å oppmuntre ham med en klem. De døde mens de ropte ¡Viva Cristo Rey!
Da krigen var over, kom en nabo fra Jumilla, som var anklaget for å ha skutt p. Cajetan og hans svoger, til hans mor og søster for å be om nåde. Han fortalte dem i detalj alt som skjedde i de siste øyeblikkene. Så familiens tilga ham sjenerøst for det han hadde gjort mot p. Cajetan, og hans niese Isabel, som var til stede, fortalte: «Min mor og min bestemor tilga fra hjertet den mannen som drepte min onkel og min far, fordi han visste at han hadde tilgitt dem og velsignet dem før de døde».
5) Den salige Frans García Balanza (sp: Francisco), legmann i bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje (Hijos de María de la Medalla Milagrosa), ble født den 2. april 1901 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 3. april i sognet Santiago i Cartagena. Hans foreldre var Antonio García og Josefa Balanza.
Han var en av grunnleggerne av foreningen «Sønner av Maria av den mirakuløse medalje» i La Casa de Misericordia i Cartagena. Som foreningens første president var han ansvarlig for å legge grunnlaget for foreningen partnerskap og bidro til at de yngre modnet i troen, hvorav noen også led martyrdøden i den religiøse forfølgelsen mens andre skulle bli ledere med ansvar for å gjenoppbygge foreningen i 1939 og i de følgende årene. Dermed ble han som hadde vært en modell for medlemmene mens han levde, også en pioner i martyriet og åpnet veien til korset.
I 1936, da den religiøse forfølgelsen økte, var de mer enn 200 medlemmer av Marias sønner. Uten noe annet motiv enn deres katolske betydning, ble i månedene før den 18 juli 1936, alle Marias sønner som arbeidet i arsenalet i Cartagena, utsatt for konstant forfølgelse av latterliggjøring og fornærmelser fra arbeidskamerater som var offisielt tilknyttet marxistiske grupper, eller sympatisører av deres anti-kristne ideer. Frans, diskret som alltid, søkte ikke kontroverser, men skjulte aldri sin tro eller sin status som en sønn av Maria av den mirakuløse medalje i Casa de Misericordia.
I juli 1936 var han 35 år gammel, fremdeles ugift, bosatt i Cartagena med sin far, helt viet til foreningen med entusiasme og uuttømmelig vilje. Han var en beskjeden mann, men full av vennlighet og høflighet som var dypt rotfestet.
Det virker som det første motivet for å finne ham og drepe ham var at de militante fant et bilde av ham sammen med biskopen en gang i Casa de Misericordia, hvor biskopen var ganske hyppig, ettersom Sønner av Maria var perfekt integrert i bispedømmet. Den 9. august 1936 ble han arrestert av en militsmann som visste om hans medlemskap i foreningen, og han ble ført i en politibil til arsenalet, hvor han satt fengslet i en uke. Den 16. august ble han ført om bord på slagskipet Jaime I.
Den 25. august 1936 ble han svikefullt myrdet av dem som utgjorde den røde komiteen på slagskipet Jaime I og noen fra El Crucero Libertad. Hans legeme ble funnet med flere skader i hode og bryst i Miranda-bukten, ved utkjørselen fra landsbyen Los Dolores i Cartagena.
6) Den salige Rafael Vinagre Torres-Muñoz, prest CM, ble født den 24. oktober 1867 i Feria i provinsen og bispedømmet Badajoz i regionen Extremadura i Spania. Han ble døpt den 27. oktober i sognet San Bartolomé i Feria. Hans foreldre var Ildefonso Vinagre og Isabel Torres-Muñoz. Familien var fra kommunen Salvatierra de los Barros i provinsen Badajoz, hvor etternavnet Vinagre er ganske vanlig. Hans far arbeidet som lærer der til 1860, da familien flyttet til Feria på grunn av hans karriere. Rafael mintes sin far som en god lærer og en god person.
Han avla sine første løfter den 14. juli 1886 i Madrid og ble presteviet den 1. februar 1891 i Sigüenza. Rafael var en extremeño («person fra Extremadura») med en sterk konstitusjon og og stort mot, som ikke ble skremt av forskjellige destinasjoner i utlandet, som Filippinene og Mexico. Han var en god og hjelpsom mann som sin far, og han fortjente den kjærligheten og takknemligheten han møtte fra alle de menneskene han måtte håndtere i sitt apostoliske liv. Han var en ydmyk prest og ordensmann, lydig og disponibel for sine overordnede som alltid sendte ham dit han trengtes mest. Han var en misjonsarbeider og nidkjær for Guds herlighet. Han hadde opplevd to situasjoner med forfølgelse, på Filippinene og i Mexico, land hvor han tilbrakte sine yngre år som misjonær for vincentianerne. Ved begge anledninger var hans fremste bekymring å passe på de mange Barmhjertige døtre, som var enda mer utsatt enn prestene selv. Disse tidligere erfaringene hjalp ham i 1936 til å akseptere det martyrium han så nært forestående.
Manila og Jaro på Filippinene. Tlalpan, Oaxaca, Puebla og Lagos og hovedstaden i Mexico var steder hvor han arbeidet med formasjonen av innfødte prester og åndelig oppmerksomhet til Barmhjertige døtre. I slutten av 1935 ble han sendt til sin endelige og definitive destinasjon som andre kapellan for Barmhjertige døtre i gamlehjemmet i Valencia, vanligvis kalt La cartuja («Karteuserklosteret») i landsbyen El Puig.
Rafael Vinagre ble gjestfritt mottatt som en slektning av ekteparet Lacárcel-Michavila i deres hus i Calle Boix nr. 4 i Valencia. De kjente til Barmhjertige døtre i Asilo del Niño Jesús i Valencia. Han forble skjult der til den 28. august, da fire eller fem væpnede militsmenn kom for å foreta en ransakelse. Han ble arrestert og tatt med til fengselet San Miguel de los Reyes, som lå i det tidligere cistercienserklosteret av samme navn, i bygningene som i dag huser Valencias bibliotek i Avenida de la Constitución nr. 284.
Señor Lacárcel og hans tolv år gamle sønn var i stand til å besøke ham en gang, med den medfølgende risiko. De kom tilbake noen dager senere, var han borte. P. Rafael Vinagre Torres hadde blitt ført ut av fengselet Penal de San Miguel for å bli henrettet den 11. september 1936 på rideskolen Paterna i Valencia, stedet for hans martyrium. Årsaken til at han ble skutt var ikke annet enn det faktum at han var prest og vincentiansk misjonær.
7) Den salige Manuel Binimelis Cabré, prest CM, ble født den 1. februar 1892 (noen kilder har 31. januar) i Reus i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 7. februar i sognet San Francisco de Asís i Reus. Hans foreldre var Manuel Binimelis og Agustina Cabré. Han var eneste sønn og hadde allerede mistet sin far da han trådte inn i presteseminaret i Barcelona, ti år gammel. Da han var atten år gammel, følte han kall til misjonskongregasjonen og begynte på novisiatet i Palma de Mallorca uten den minste motstand fra sin mor, en sjenerøs og uselvisk kvinne som visste hvordan å oppmuntre og sette pris på sin sønns misjonsaktivitet.
Han avla sine første løfter den 11. oktober 1911 i Espluga de Francolí i provinsen Tarragona. Han ble presteviet den 2. juni 1917 i Barcelona. Han utøvde sin apostoliske prestetjeneste i Palma de Mallorca, Espluga de Francolí og fra 1923 til sin død i provinshuset i Barcelona. Han utmerket seg ekstraordinært i veiledning av sjeler. Klarheten og dybden av hans kunnskap, hans gave av rådgivning, skjelning av ånder, fromhet, tålmodighet uten grenser og renhet i intensjoner, forvandlet ham til en mønsterveileder. Han ble høyt verdsatt blant de troende i området, noe de demonstrerte ved å tilby ham sine hus i forfølgelsen og mobilisere for å hjelpe ham så snart de oppfattet at han hadde blitt arrestert.
Søndag den 19. juli kunne ikke den høytidelige messen feires som var planlagt klokken ti til ære for St. Vincent. Flere kirker ble brent samme dag, og vincentianernes kirke brant neste dag. Kommuniteten ble utvist den 19. juli fra provinsialhuset i Calle Provenza nr. 212, og p. Binimelis søkte som resten av kommuniteten tilflukt i nabohusene, og de måtte stadig endre sin adresse. Fra disse adressene gikk pateren ut for å utøve prestetjeneste og administrere sakramentene, med forsiktighet, men med samme misjonsiver som alltid.
Han ble arrestert i huset til familien Borrás lørdag den 12. september klokken elleve om kvelden, etter en ransaking av hele huset og forhør på flere timer. Umiddelbart drepte de ham, man tror at det skjedde på La Avenida de Roma i Barcelona den 12. september 1936. Hans lik ankom til El hospital Clínico klokken fem om morgenen, nylig drept, og ble gjenkjent av en sykepleier som var hans sognebarn og som tok på seg å ringe til bekjente. Han hadde et bilde av Virgen Milagrosa i hånden. Da hans mor identifiserte sønnen på likhuset, sa hun konfidensielt til et vitne: «Jeg ønsker å vite hvem som drepte min sønn, for å tilgi». Hun var enke og p. Binimelis var hennes eneste sønn.
I en av de hemmelige religiøse tjenestene som gjorde så mye godt i øyeblikk av mangel på kult i Barcelona, kommuniserte pateren sine egne følelser til et sognebarn om det martyriet han var sikker på å lide. Han fortalte ham at han døde for Kristi kjærlighets skyld og at han tilga sine fiender.
8) Den salige Modestus Allepuz Vera (sp: Modesto), gift legmann i bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje (La Asociación de Hijos de María de la Medalla Milagrosa), ble født den 5. april 1906 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 6. april i sognet Nuestra Señora del Carmen i Cartagena. Hans foreldre var Modesto Allepuz og Flora Vera.
I likhet med sine søstre gikk han som barn på den eksterne skolen i Casa de Misericordia. Han var tolv år gammel da foreningen Marias Sønner av den mirakuløse medalje ble grunnlagt. Modesto begynte som aspirant med entusiasme og var med i foreningen resten av livet. Da han var atten år gammel, ble han valgt til sekretær for generalen. Han skrev dyrebare scener fra Foreningens historie.
Den 5. november 1931 giftet han seg med Teresa Mijares Miralles og gikk da over i Foreningens mannsseksjon. De fikk to sønner, Modesto var fire år og Julio to år gammel da deres far ble drept. Han var regnskapsfører for et godt selskap og en kjent person i Cartagena som utøvde et visst lederskap. Han var en bestemt propagandist for kristne fagforeninger. Når Spania blødde i en bitter politisk kamp, forkynte han alltid fra avisen og fra podiet læren om Jesu Kristi kjærlighet. Den kommunistiske horde måtte nødvendigvis bli rasende på ham.
Han ble arrestert den 18. august 1936 i byen Canteras og brakt til fengselet San Antonio. Han ble dømt sammen med sine kamerater fra Foreningen Gonzálbez og Ardil (nr. 9 og 10) i den første rettssaken med jury som ble holdt i arsenalet i Cartagena etter president Azañas resolusjon av 25. august, en virkelig parodi på rettferdighet og jus. Rettssaken fant sted fra 16. til 19. september. De tiltalte bekreftet sine medlemskap i Foreningen og i brorskapet California broderskap. De fjorten folkedommerne, vitner og anklagere tilhørte alle Folkefronten, de samme som hadde brent kirkene i Cartagena den 25. juli. Lørdag den 19. september rundt midnatt ble dommen avsagt, og de ble dømt til døden. De ble drept ved daggry den 22. september 1936 på kirkegården i Cartagena. Deres eneste «forbrytelse» var å ha vært trofaste mot Gud og Foreningen av den mirakuløse medalje.
Detaljene om den siste natten som de tre Marias sønner brukte til å forberede seg på offeret, er imponerende. De skriftet, tilga gjerningsmennene bak deres død og oppmuntret sine slektninger. En svoger av Modesto husket: «Med stor styrke og uten tårer sa han til sin kone: Teresita ikke vær trist. Ikke gråt, fordi Gud kaller meg og jeg går med Ham. Ikke ta noen represalier eller ha hat mot noen. Han avsluttet sitt besøk ved å berolige oss alle, fortelle oss at han gikk med Gud, og at derfra ville han ta vare på oss alle».
Et annet vitne sa: «Mellom tårer og klemmer fra sine, leve-rop for Den mirakuløse, sang av foreningens hymne og Den hellige rosenkransen, oppmuntret dem med stort heltemot, og de ble dem som skal ha blitt oppmuntret». Denne historien suppleres i biografiene om Gonzálbez og Ardil.
9) Den salige Henrik Peter Gonzálbez Andreu (sp: Enrique Pedro) [noen kilder har Gonzálvez], legmann i bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje, ble født den 16. juli 1910 [noen kilder har 15. juli] i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 1. august i sognet Santa Maria de Gracia i Cartagena. Hans foreldre var Miguel Gonzálbez og Dolores Andreu.
Han gikk inn i Foreningen i en alder av nitten år med en god kulturell bakgrunn og meget gode kvaliteter som foreningens prester visste hvordan man skulle dyrke. Han hadde embetet som notarius og skrev svært bra. I El Eco de la Milagrosa har 23 artikler av ham blitt bevart. I august 1932 skrev han: «Vår tro vokser med forfølgelsen og oppmuntres av misbruk og urettferdighet». Han imponerte i april 1935 med tittelen «Fornektelsen». I vanskelige øyeblikk for den troende ungdommen flyter deres følelser over, fordi vi til enhver tid må bekjenne Kristus. Han hadde stor bekymring for de sosiale og religiøse problemer i henhold til Kirkens sosiallære og pavenes encyklikaer. Som utsending fra Foreningen deltok han på kurs og kom i kontakt med han som senere skulle bli kardinal Herrera Oria og med nasjonalforeningen for propagandister. Han var en ung mann med gode idealer om Gud, den katolske religion og fedrelandet. Han deltok på den andre kongressen for den spanske katolske ungdommen som fant sted i Santander. All denne læren ble spredt i foreningen og i pressen.
I 1936 levde hans foreldre ikke lenger. Hans brødre var klar over faren og gjorde alt de kunne for å gjemme ham, men alt var forgjeves. De ble også forfulgt. Gonzálbez kom inn i fengselet den 19. august. Der fant han de to kameratene i martyriet, Allepuz og Ardil, og fra dette øyeblikk delte de tre vennene samme skjebne. Folio 221 av forhørsregisteret inneholder kunngjøringen om at de ble dømt til døden. Imponerende er signaturene til de tre Marias sønner i utmerket kalligrafi, som betegner den faste puls de opprettholdt i slike vanskelige tider. Det var søndag den 20. september 1936.
Samme dag, i en blyantnotis som bevares av hans brødre som en relikvie, forteller han dem: «+ Til dem i huset: Jeg vet at dere kjenner dommen som er avsagt mot meg. Jeg er rolig og ber dere om ikke å overgi dere til fortvilelse, men stol på Gud, som jeg stoler på, og be til Ham for mitt liv, og hvis det ikke er praktisk, for min sjels frelse. Før noe skjer, må vi se hverandre fordi vi venter på at dommeren skal gi oss tillatelse til å snakke med våre familier. En klem til alle. Pedrín». Han ble skutt den 22. september 1936 i Cartagena i Murcia sammen med nr. 8 og 10.
Før møtet med Herren, i de tidlige timene den 22. september 1936, tok de på seg den mirakuløse medaljen i Foreningens blå og hvite snor. Et av skuddene til eksekusjonspelotongen gikk gjennom medaljenes metall. Det er en annen verdifull gjenstand som er bevart av familien. I Ardils biografi beskrives detaljert deres tilgivelse av sine bødler.
10) Den salige Josef Ardil Lázaro (sp: José), ung legmann fra bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje, ble født den 18. august 1914 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 19. august i sognet Sagrado Corazón i Cartagena. Hans foreldre var Antonio Ardil og Pastora Lázaro.
Unge Josef var en ekstern førskoleelev i Casa de Misericordia da foreningen Marias sønner ble grunnlagt. Snart forsto han at bak de lykkelige ungdommene var det skjult overordnede verdier, og sammen med sin bror Antonio ble han først aspirant og deretter en sønn av Maria med alle dens konsekvenser. På grunn av sitt gode hjerte og gode evner tok han fordel av opplæringen fra foreningen, som han deltok i regelmessig. Han var alltid en venn og samarbeidspartner for gruppen av de eldre. Han arbeidet med iver og med utrettelig energi. Han ble aldri demoralisert selv i tider med den største fare. Han fylte 22 år i fengselet. Hans far levde ikke lenger, og siden hans bror var seminarist, levde familien av hans lønn som skriver på et kontor.
Hans hjem ble ransaket den 12. august 1936. Han gjemte seg i Murcia, og da de militante ikke fant ham, tok de hans eneste to søsken, Antonio og Romana. Da han fant ut at søsknenes liv var i fare, meldte han seg frivillig i fengselet. Den 18. august ble Modestus Allepuz (nr. 8) arrestert, og dagen etter ble også Peter Gonzálbez (nr. 9) arrestert. Fra det øyeblikket led de tre samme skjebne. For dommerne bekreftet de sin tro og medlemskap i Foreningen, og de forberedte seg sammen på å overgi seg til Gud, å godta ubehag, fornærmelser og ydmykelser, rettssakens falskhet og døden. Som om de var kriminelle, gikk de rundt to kilometer i et militært tempo bevoktet av en militær tropp til kirkegården.
De tillot Antonio Ardil Lázaro å være sammen med sin bror og ledsagere til de siste øyeblikkene. I deres nærvær talte han til de tre militsmennene som voktet dem og sa farvel til alle i Cartagena med denne meldingen: «Vi vil at dere skal vite at vi ikke har noe hat eller bitterhet mot noen. Vi er uskyldige! Vi tilgir alle, våre fiender og gjerningsmennene for vår død. Det eneste vi ber om, er at de er fornøyd med vårt blod og ikke spiller mer». Da omfavnet de dem.
Den 1. august 1939 forklarte de tre militsmennene for en notarius i detalj om avskjedsscenen, den rolige holdningen som de tre Marias sønner viste overfor martyriet, og sin egen følelser. I Foreningen i Cartagena, som vil feire sitt hundreårsjubileum den 15. august 2018, er dette dokumentet bevart. Martyrenes minne er levende. Den siste omfavnelsen fra seminaristen Antonio Ardil, martyrene som sendte til sine kolleger en meget elskverdig melding som skulle markere hans liv og hans prestelige apostolat: «Måtte vårt blod ikke bli ufruktbart». Han ble skutt sammen med sine ledsagere den 22. september 1936 i Cartagena i Murcia.
11) Den salige Rafael Lluch Garín, ung legmann i erkebispedømmet Valencia, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje, ble født den 18. januar 1917 i Valencia i provinsen og regionen av samme navn i Spania. Han ble døpt den 19. januar i sognet San Juan i Valencia. Hans foreldre var José Lluch og María de los Ángeles Garín.
Rafael var den yngste i en familie fra øvre middelklasse i Valencia, fremragende med hensyn til den religiøse, moralske, sosiale og kulturelle utdannelsen av sine barn. Hans mor, María Garín Martí, og hans eldre brødre var hans modeller som barn. Faren, son José Lluch Meléndez, professor i matematikk, døde den 24. oktober 1918, da Rafael var bare to år gammel.
I 1928 flyttet familien til Madrid. I 1931 ble ungdomsgrenen av Foreningen av den mirakuløse medaljen grunnlagt i La Basílica de la Virgen de la Medalla Milagrosa, og blant grunnleggerne var hans brødre Vicente og Santiago. Sistnevnte var en stor vincentiansk misjonær i Nord-Amerika og en svært god musiker. Rafael ble også med i foreningen og var ministrant i messen i basilikaen når p. Serra feiret den. I 1933 kom familien tilbake til Valencia uten å miste kontakten med det marianske senteret i basilikaen for Den mirakuløse jomfruen i Madrid.
I 1936 var Rafael en ung mann på nitten år med strålende helse og atletisk fysikk, munter, intelligent, svært ansvarlig, sjenerøs, moralsk oppriktig, hjelpsom, from og av kunstnerisk følsomhet. Midt i den religiøse forfølgelsen hadde han i lommen et bilde av Virgen de los Desamparados («Jomfruen av de forlatte»). Da han ble advart om faren ved å bære religiøse symboler, svarte han: «De tar livet mitt før de dreper min Mor». Fra huset til sin venn José Luis Giménez Sanchín i Cañada i nærheten av Valencia, hørte man maskingeværene i rideskolen Paterna da folk ble skutt. Han erklærte at hvis de kom for ham, ville han dø mens han ropte «Lenge leve Kristus Kongen!» Det var nettopp det han gjorde.
Den 20. juli 1936 ble hans svoger, apotekeren i Picassent i Valencia, arrestert, og han tok ansvaret for etablissementet. Han drev apoteket med godkjennelse fra de republikanske myndighetene, men godt kontrollert. Om kvelden den 12. oktober 1936 ble apoteket inspisert av to militsmenn og en jente fra Alcàsser med belte og pistol. De tok med seg hans Altión-sykkel som fungerte som transport, men han protesterte ikke. Men da militsmennene blasfemisk begynte å spotte Guds Mor og ønsket å rive ned bildet av jomfruen som var i laboratorieområdet, ba Rafael dem om å ta det de ville, men ikke å røre jomfruen.
Foran denne holdningen sa militsmannen: «Og for denne vakre vil du forlate dette?» Umiddelbart tok de ham til fange. Han ble holdt i tre dager i sivilgardens brakker i Sollana og oppfordret til å spotte, med trusler om represalier, og den 15. oktober ble han drept i Silla i Valencia (noen kilder skriver 12. oktober). Hans siste ord var: «Jeg er katolsk, jeg er katolsk! Lenge leve Kristus Kongen!» De militante mordene ga hans mor dette notatet de fant i hans lomme: «Ikke gråt, mamma. Jeg vil at du skal være glad, fordi din sønn er veldig glad. Jeg skal gi mitt liv til vår Gud. I himmelen venter jeg på deg».
12) Den salige Johannes Puig Serrá (kat: Joan; sp: Juan), prest CM, ble født den 21. juli 1879 [noen kilder har 20. juli] i Sant Martí de Centelles (sp: San Martín Centelles) i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Martín i Sant Martí de Centelles. Hans foreldre var Pedro Puig og Rosa Serrá. Han studerte humaniora ved bispedømmets presteseminar i Vic, og der oppdaget han sitt kall til misjonskongregasjonen. I Madrid gjennomgikk han novisiatet og en del av sin prestelige karriere, men konstitusjonelt tilhørte han provinsen Barcelona, hvor han forble inkardinert. Han avla sine første løfter i Madrid den 19. desember 1901 og ble presteviet den 1. september 1907 i Bellpuig i provinsen Lleida.
Han hadde flere destinasjoner: Barcelona, Bellpuig (Lleida), Palma de Mallorca og Rialp (Lleida). P. Puig sto for en sterk tro som han strålte ut over sine sognebarn. Hans håp og ønske om evig liv var håndgripelig. I alle situasjoner i hans liv, gunstige eller ugunstige, kom det over hans lepper en pris til Gud. Han hadde en oppriktig karakter, var jovial og svært glad i å arbeide og i arbeidet. Hans klasser i gresk, spansk, katalansk, geografi og naturhistorie kan tjene som en modell. Selv om svært forskjellig fra p. Queralt når det gjaldt temperament, de to kompletterte hverandre svært godt og utviklet det de kalte den vincentianske metoden Bina, som besto av to prester som delte funksjonene mellom seg.
I april 1932 mottok p. Puig sin siste og endelige destinasjon, nemlig residensen i Figueras (Girona). Han forkynte i hele comarcaen Ampurdán. I Figueras hørte han skriftemål fra mange mennesker, spesielt på torsdager da det var marked. Selv innestengt i slottet i Figueras fortsatte han å utøve sitt apostolat. De satte ham i celle med en vanlig kriminell, og familiemedlemmer som besøkte ham, la merke til en betydelig endring hos cellekameraten, som selv kom for å be om tilgivelse for sitt dårlige eksempel og den anti-katolske lære som han hadde kjempet for.
Den 19. juli 1936 hadde hele hans kommunitet bortsett fra ham dratt til Palma de Mallorca for å feire hundreårsfesten for huset der. Han søkte tilflukt i asylet Vilallonga som ble drevet av Barmhjertige døtre og som han regnet som et godt sted for å være ubemerket. Men der ble han tatt den 5. august etter bedrag av en militsmann som kjente ham, og han ble kjørt til slottet San Fernando som var forvandlet til fengsel. Der visste alle at de ville dø for troen. Det var hele tiden tap av prester eller legkatolikker som var blitt brakt ut for martyrium.
Puig ble voldelig og grusomt drept i fengselet den 13. oktober 1936, sammen med åtte andre fremtredende prester og fire legfolk som var arrester for sitt forhold til den lokale kirken. I dagene før massakren ble alle de andre fangene flyttet fra fengselet til byen, mens de ble latt værende alene i slottet med en sikker dødsdom. De ble låst inne sammen i en mørk celle i kjelleren, og mot kvelden den 13. oktober kom det en gruppe med militante marxister, som åpnet celledøren og begynte barbarisk å skyte på dem, og de moret seg med denne opptredenen inntil det ikke lenger var noen i live. Det var den 13. oktober 1936 i Figueras i provinsen Girona.
13) Den salige Josef Sánchez Medina (sp: José), sekularprest i bispedømmet Cartagena og formator for Los Hijos de María, ble født den 3. august 1900 i Archena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 6. august i sognet San Juan Bautista i Archena. Hans foreldre var José Sánchez og Lucía Medina.
Hans ti år som prest, bortsett fra det første da han fungerte som tjenestemann i biskopens sekretariat, ble tilbrakt i Cartagena som organist i kirken La Virgen de la Caridad. Han satte vakker musikk til Salve Regina, som falt i svært god smak i byen, så mye at den ble kjent som Salve Cartagena. Cartagena viet en gate til ham. Hans apostolat for de unge var knyttet til hans fremragende musikalske og litterære formasjon. Det er bevart 36 artikler som ble publisert i El Eco de la Milagrosa, de fleste av dem som en original form for katekese, vakre og underholdende historier med en svært forsiktig moral i et prosjekt for formasjon av unge mennesker. En av disse ungdommene, som ble prest, har bevart dette minnet: «Han var senteret som utstrålte en iver som tente oss alle, og som næret de varme følelsene som får den kristne nestekjærligheten til å spire». For barna skrev han små verk av dramatisk karakter, hvor de lærte katekismen eller utdypet kunnskapen om de kristne dydene.
Da revolusjonen brøt ut, ble sognepresten arrestert og kirken angrepet, og da valgte p. Josef å søke tilflukt i sin fars hus i Archena, hvor han overlot sitt livs skjebne fullstendig i Guds hender. I hans landsby ble det snart sluppet løs forfølgelse mot ham. Han ble tvunget til å arbeide som håndverker i oppføringen av en skolebygning sammen med de andre prestene i byen. Han måtte tåle vitser og spott fra folks berme, som samlet seg med den hensikt å nyte ydmykelsen av prestene. Arbeidene ble avsluttet den 16. oktober. Josef tenkte at det senere ville bli vanskeligere for ham, så han skriftet til en annen prest mens de arbeidet.
Allerede samme dag i skumringen dukket to kjente militsmenn opp i Josefs hus med den ordre at de kom for å hente ham for å gi ham hans dagslønner. Hans far ville ikke la ham dra alene, så de ble begge tatt med til hovedkvarteret til CNT, den syndikalistiske fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI). Der fant de to andre prester og en legmann. Ved daggry ble de de tre prestene og de to legmennene drept ved vertshuset Picolo i Archena i Murcia, og morderne etterlot dem liggende på veien. Det var den 17. oktober 1936. Josefs far sa til dem: «Drep meg først», for han ville ikke se sin sønn dø. De gjorde det omvendt, de drepte presten først for å få hans far til å lide mer. De jordiske levningene av p. Josef Sánchez Medina har siden den 16. oktober 1944 hvilt i sognekirken San Juan Bautista i Archena, hvor han var blitt døpt 36 år tidligere, nær et vakkert bilde av La Virgen Milagrosa.
14) Den salige Frans Roselló Hernández (sp: Francisco), legmann i bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje, ble født den 28. februar 1907 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 11. mars i sognet Santa María de Gracia i Cartagena. Hans foreldre var Francisco Roselló og Ascensión Hernández. Han var enebarn og ble snart foreldreløs.
Roselló var i mange år president i Foreningen, en stilling han hadde under den store marianske festen ble feiret i Madrid og i Cartagena i 1930 i anledning hundreårsjubileet av manifestasjonen av Den mirakuløse medaljen. Han visste hele tiden hvordan han skulle bruke sine menneskelige kvaliteter i tjeneste for det marianske apostolatet som han hadde forpliktet seg til. Han fremhevet seg i teateret, et av midlene for formasjon og apostolat i foreningen.
Mandag den 20. juli 1936 ble plutselig Barmhjertige døtre kastet ut fra Casa de Misericordia. Roselló var velinformert og klarte å overta bilene som hadde blitt holdt utenfor landsbyen, si farvel til sr. Francisca og motta de siste instruksjonene til medlemmene av Foreningen. Fra da av var han gjenstand for forfølgelse, noe don Pedro Gambín hadde vært noen timer før. De arresterte ham i hans hjem den 22. juli og holdt ham isolert, sannsynligvis i maristenes kole, til den 7. oktober, da han ble satt inn i fengselet San Antón.
Under ransakelsen av hans hjem ble det funnet en medalje av La Virgen de la Caridad, et skapular og seksten «religiøse plakater», og han bekreftet selv sitt aktive medlemskap i foreningen Maris sønner og brorskapet California. I fengselet ble han beskrevet som en «sekterist for religiøse organisasjoner», og saken ble straks sendt til den samme spesialdommeren i Murcia som noen dager tidligere hadde dømt hans tre kollegaer i Foreningen til døden. Men da begynte det skitne spillet, fordi spesialdommeren, som normalt brukte et par timer for å bestemme seg for den tiltaltes skjebne, brukte seks måneder på å utstede sin kjennelse. Men den 18. oktober ble Frans Roselló tatt ut sammen med foreningsmedlemmet Isidro Juan Martínez og drept uten å vente på rettssaken.
Da den religiøse forfølgelsen brøt ut, skulle han til å gifte seg med en jente som delte hans egne religiøse følelser og som i likhet med ham hadde store menneskelige kvaliteter, men han forble lojal mot sine religiøse prinsipper og ble drept mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! Det skjedde den 18. oktober 1936 i Cartagena i Murcia. Bruden selv forsto det som Guds vei for hennes liv.
15) Den salige Isidor Juan Martínez (sp: Isidro), legmann i bispedømmet Cartagena, medlem av foreningen Sønner av Maria av den mirakuløse medalje, ble født den 10. mai 1899 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 15. mai i sognet Santa María de Gracia i Cartagena. Hans foreldre var José Juan og Josefa Martínez.
Han var nitten år gammel da foreningen Sønner av Maria ble grunnlagt, hvor han trådte inn, beveget av sin kristne overbevisning. Foreningen innpodet kallet til nestekjærlighet, inkludert å fremme de lavere klassene som var så karakteristisk for den vincentianske ånd som Isidor gjorde til sin egen og som utvilsomt ledet ham til martyriet. Han hadde i lang tid embetet som visepresident og satte sitt preg på alle aktiviteter i foreningen med sine personlige egenskaper: Hans karakter var jovial, munter og pratsom og han var jordnær og med en plettfri fromhet. Han giftet seg i 1924 med Natividad Tamayo Manguero, og de fikk tre barn. José var elleve, Purificación ni og Isidro to år gammel da faren ble skutt.
I juli 1936 var han en praktiserende advokat. Han ble den 1. august arrestert i sitt hjem etter ordre fra Folkefronten. Ekteparet satt sammen med sine tre barn ved middagsbordet da det ringte bydende på døren, og militsmennene spurte etter Isidor Juan Martínez. Han svarte: «Det er meg». Militsmennene krevde at han fulgte med dem, noe han gikk med på uten motstand, og de tok ham straks bort. Da han sa farvel, sa han til den eldste av sine barn: «Sønn, din far blir ikke tatt fordi han er en tyv, men for sin ærlighet og for sin tro». Han ble først tatt med til politistasjonen, og rundt klokken to om morgenen ble han satt inn i fengselet San Antón. Verken da han ble arrestert eller i de 78 dagene han satt i fengsel, ble han anklaget for noe som ikke var i samsvar med hans tro.
Både Isidor Juan Martínez og Frans Roselló Hernández var inkludert i den berømte saca (fjerning av fanger) som omfattet 49 dømte den 18. oktober 1936. Det var en lang og mye omtalt natt i fengselet full av militsmenn, hvor martyrene var godt forberedt, inkludert å kunne skrifte for de fengslede prestene. De var de siste martyrene i foreningen Marias sønner av den mirakuløse medalje i Casa de Misericordia i Cartagena. De var like fast bestemt på å bekjenne sin tro som direktøren, don Peter Gambín (nr. 3) den 15. august og trioen Allepuz, Gonzálbez og Ardil (nr. 8-10) den 22. september. De var i det offentlige rom da de før de ble skutt, fikk muligheten av militsmennene til å rope: ¡Muera Cristo Rey! («Død over Kristus Kongen!»), så ville de berge livet. Men dette nektet de og ropte i stedet: ¡Viva Cristo Rey! I samme saca ble fire prester drept: to fra Cartagena, rektor for kirken Los Dolores og den eldste kapellanen, dessuten kapellanen i San Andrés i Murcia og sognepresten i Aljorra i Murcia.
16) Den salige Turibia Marticorena Sola (sp: Toribia), ordenssøster FdC, ble født den 27. april 1882 i landsbyen Murugarren i provinsen og regionen Navarra i Spania. Hun ble døpt samme dag i sognet San Román i Murugarren. Hennes foreldre var Santiago Marticorena og Manuela Sola. Hun trådte inn som postulant hos Barmhjertige døtre.
Da hun var 23 år gammel, begynte hun den 12. mai 1905 på sitt novisiat i Madrid med et solid doktrinært grunnlag fra familien og sognet i Murugarren. Hun var vant til fromhetspraksis, å søke perfeksjon, flittig arbeid i en stor familie, å gi uselvisk til andre og til alle tider ha en adferd som var i samsvar med evangeliets lære. Hun gjennomgikk sitt postulatat ved sykehuset i Viana i Navarra og sitt novisiat i Madrid. Hun avla sine løfter i Valladolid den 24. mai 1910.
I sine 21 år med ordensliv hadde hun følgende destinasjoner: Granada, León, Valladolid, militærsykehuset Larache i det nordre Marokko under krigen i Afrika og sanatoriet San Adrián i Besós i provinsen Barcelona. I Afrika gikk søstrene ut på slagmarken for å gi førstehjelp og plukke opp de sårede. Sr. Turibia kommuniserte optimisme og glede til alle de syke, som elsket henne svært høyt. Når noen var svært alvorlig syk, fulgte hun pasienten til en god død uten å spise, hun ga alt for de syke. Hun sa da forfølgelsen kom: «De vil drepe oss, men fremfor alt Gud». I 1929 ble hun sendt for å grunnlegge tuberkulosesanatoriet Espíritu Santo i Santa Coloma de Gramenet i provinsen Barcelona.
Om natten søndag den 19. juli 1936 kom en patrulje av marxister fra landsbyen Santa Coloma de Gramanet og tok senteret i besittelse med vold. Søstrene byttet sin ordensdrakt med sykepleieruniform uten å møte hindringer, men de fikk som betingelse for å forbli i sanatoriet, «å få ut av sitt sinn ideen om Gud». Dette aksepterte de ikke, så de ble sendt bort. Søstrene Turibia og Dorinda dro til Barcelona, hvor de ble tatt inn i huset til direktøren for sanatoriet. Der ble de to nesten alene overlatt omsorgen for et barn på tretten månedene, for også legens familie måtte gå i dekning. De ble angitt av en gammel tjenestekvinne i den første ransakelsen i begynnelsen av oktober 1936. Husets frue, som var hjemme den dagen, presenterte dem som kokk og barnepike, men de ble utsatt for et langt privat avhør, og de benektet ikke sin status som Barmhjertige døtre.
Om formiddagen lørdag den 24. oktober 1936 kom rundt syv eller åtte anarkistiske patruljemenn fra FAI i bydelen Clot til huset, hvor de tok med seg de to søstrene i hver sin bil, hvor flere militsmenn bevoktet dem. Da de satte dem i bilene, sa anarkistene til husets portvakt: «Så snart disse to forteller oss hvor de andre er, lar vi dem gå».
De ble skutt midt på dagen samme dag, den 24. oktober 1936, ved den såkalte Carretera de las Aguas («vannveien») gjennom Rabassada, ved foten av Tibidabo i provinsen Barcelona. De forlot dem ved siden av veien, som de pleide å gjøre med alle likene. Vi kan lese mer om sr. Turibia i Luminarias del Tibidabo, en tekst skrevet av en søster om sine martyrdrepte medsøstre.
17) Den salige Dorinda Sotelo Rodríguez, ordenssøster FdC, ble født den 15. februar 1915 i Lodoselo i provinsen Ourense (sp: Orense) i regionen Galicia i Spania. Hun ble døpt den 18. februar i sognet Santa María i Lodoselo. Hennes foreldre var Manuel Sotelo Garrido og Rosa Rodríguez.
Dorinda var den eldste av fire søsken. Faren var en bonde på beskjedent nivå, men han var kjent av alle for sin ærlighet. Ønsket om å hellige seg til Gud var konstant i hennes liv. Siden hun var liten jente, så hun noen små søstre i kirken i landsbyen, og hennes hjerte gjorde et hopp av lyst til å være ordenssøster, og siden forsvant aldri denne ideen. Sognepresten, don Daniel Movilla, som var vel vitende om hennes kall, fikk henne inn på skolen til Barmhjertige døtre i Ourense, og hun fikk en personlig og intensiv utdannelse inntil 1933, da hun trådte inn i postulatatet til Las Hijas de la Caridad, atten år gammel. Hun begynte i novisiatet i Madrid den 20. mai 1933.
De mest fremtredende trekkene ved hennes personlighet var oppriktighet, hennes engleaktige utseende, hennes uskyld, kvaliteter som ikke er uforenlige med ansvar, modenhet og kjærlighet til arbeid, fordi det ikke var barnslighet, men Guds nærvær og frukten av en innsats opprettholdt fra barndommen for å bevare nåden.
Før hun begynte i postulatatet, tilbrakte hun noen dager sammen med sin far og søsken i Lodoselo. Hennes far var redd for behandlingen som den republikanske regjeringen ga religionen, gjorde alt mulig for å få henne til å avstå fra sitt formål og ble boende hjemme. Hun var fast i sitt kall, men klar over faren. Hennes far snakket om risikoen for at de revolusjonære i en krig eller revolusjon ville drepe henne, og hun svarte: «Jeg vil bli ordenssøster, selv om de dreper meg». Stilt overfor denne besluttsomme holdningen til den unge kvinnen, tillot faren at hun begynte i novisiatet. Hennes eneste postering var i tuberkulosesanatoriet Espíritu Santo i Santa Coloma de Gramenet i provinsen Barcelona, hvor hun utførte sin tjeneste for de syke med tuberkulose i to år, mellom 1934 og 1936.
Hun led martyrdøden under de samme omstendighetene som sin medsøster Turibia Marticorena. Da krigen begynte, var hun så redd for å våkne til lyden av sirener, og denne redselen varte til døden. De revolusjonære begynte umiddelbart å brenne kirker og klostre, og dette sammen med bombene og dødsfallene som inntraff, gjorde at hun kunne ha returnert til sin families hus, siden hun var novise. La Visitadora eller provinsialsuperioren og den lokale superioren inviterte henne til å returnere til sin familie, ettersom hun ennå ikke hadde avlagt løfter, men hun holdt fast ved sine hensikter.
Hun ble drept på grunn av hennes status som en Barmhjertig datter den 24. oktober 1936 sammen med sr. Turibia Marticorena, ifølge hennes biografi. Vi kan lese mer om sr. Dorinda i Luminarias del Tibidabo, en tekst skrevet av en søster om sine martyrdrepte medsøstre.
18) Den salige Josef Acosta Alemán (sp: José), prest CM, ble født den 27. mai 1880 i Cartagena i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 30. mai i sognet Santa María de Gracia i Cartagena. Hans foreldre var José Acosta og Dolores Alemán. Han var elev av Barmhjertige døtre på deres skole Sagrado Corazón de Jesús i Cartagena.
Da han var 22 år gammel, allerede med tittelen formann i gruven, fortalte han til sine foreldrene om sitt ønske om å tre inn i Misjonskongregasjonen. Han gjennomførte sitt novisiat i Paris i Frankrike og avla sine løfter den 14. mai 1905 til generalsuperioren, p. Antonio Fiat. Han ble presteviet i Paris den 13. juni 1908 av biskop Giovanni Vincenzo Tasso CM (1850-1919) av Aosta (1908-19), som var blitt bispeviet to uker tidligere, den 28. mai.
Han hadde alltid svært klart sitt kall til misjonen blant hedningene (ad gentes). Han ønsket å følge i fotsporene til de da salige Johannes Gabriel Perboyre (1802-40) og Frans Regis Clet (1748-1820), martyrer i Kina. I løpet av atten år som misjonær i Kina virket han på forskjellige misjonsstasjoner i de apostoliske vikariatene Chi-Li, Nord og Sentral, og senere i vikariatet Chengtingfu, som også ble betrodd misjonskongregasjonen. De var år med en sterk iver og en nådeløs kamp, og han dro til det mest ubeskyttede punktet og endret kontinuerlig stillinger. Da han var 46 år gammel, kjente han seg uten fysiske krefter, så i 1926 måtte han dra tilbake til Spania.
Hans siste postering var i Totana i Murcia, mens han fortsatt tilhørte kommuniteten i Fernandez de la Hoz de Madrid i provinsen Aquitania i Frankrike. Han var kapellan på skolen og på sykehuset som ble drevet av Barmhjertige døtre, professor i religion og direktør for foreningen Marias døtre. Han utbredte en ånd av misjon og nestekjærlighet. Han hadde en prestelig ånd, alltid til tjeneste for Guds anliggender, og han nektet aldri å hjelpe til i sognet når han ble spurt.
Den 25. eller 26. juli 1936 utviste den marxistiske komiteen i Totana p. Acosta fra skolen og sykehuset. Han kunne ikke dra tilbake til Madrid, fordi hans kommunitet allerede ble forfulgt og huset var beslaglagt, så han ble mottatt i hjemmet til en slektning ved navn Evaristo Martínez García som hjalp ham og forsvarte ham til siste øyeblikk. Han ble dratt ut av huset hans i begynnelsen av august samme år.
Han tilbrakte en tid i byens fengsel, men ble senere løslatt. Men han ble slått igjen og på gaten ble han gjentatte ganger utsatt for trakassering og misbruk. Han fikk brillene ødelagt, og da han ikke så, falt han på fengselstrappen, og liggende på bakken ble han slått med rifler og sparket.
Dette var i begynnelsen av september. I fengsel møtte han to hellige prester, p. Johannes Josef Martínez Romero (nr. 19) og p. Peter Josef Rodríguez Cabrera (nr. 20). Sammen med dem forberedte han seg til martyriet. De tre prestene ble skutt sammen inne i fengslet i Totana i Murcia den 31. januar 1937. Flere detaljer finnes i biografien om p. Johannes Josef.
19) Den salige Johannes Josef Martínez Romero (sp: Juan José), sekularprest i bispedømmet Cartagena, ble født den 21. august 1889 i Totana i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santiago i Totana. Hans foreldre var Jerónimo Martínez og Victoriana Romero. Han trådte inn i bispedømmets seminar San Fulgencio i Murcia, med en bachelorgrad. Han ble presteviet den 1. september 1913 i Murcia, 24 år gammel.
I løpet av sin 24 års prestetjeneste bodde han i Caravaca, Las Torres de Cotillas, La Union, Lorca, Roldán, Águilas og Totana. Det var to karakteristiske trekk ved hans personlighet, frukten av hans intime forhold til Herren: Hans utsøkte nestekjærlighet og kjærlighet til liturgien. Alle dyder skinte med større prakt i den siste tiden av hans liv, spesielt i fengselet, hvor han forberedte seg med maksimal oppmerksomhet på å møte Herren.
Sognekirken ble stengt den 25. juli, og marxistene i byen hadde ham under streng overvåking i familiens hjem, selv om han i hemmelighet utøvde sin prestetjeneste når han ble forespurt. Ved hjelp av to fromme ungdommer fortsatte han å fjerne og skjule ting fra kirken om natten, som de kom til ved å hoppe over en vegg. Det gjorde ham vondt å skulle miste statuer, ornamenter, hellige kar og andre kultgjenstander som fortsatt kunne være inne i den vakre sognekirken i Totana, som allerede hadde blitt brent og ødelagt. Der arresterte marxistene ham den 23. august klokken fem om morgenen. De tok ham til utkanten av byen, slo ham så han knapt kunne stå på beina, og blodig og knust satte de ham i fengsel, og de tok ham aldri ut.
Hans sterkt kristne sjel var i stand til å finne i lidelsen en uuttømmelig kilde til overnaturlige gleder. Vi kan nevne tre hendelser. En ettermiddag hadde de fått ham til å knele i en time og med armene krysset, mens militsmennene moret seg med fornærmelser og slag, forklarte han en annen prest i fengselet. «Jeg var utmattet i mine armer og etter så mange slag, men jeg bekjenner at jeg aldri har følt større glede fordi jeg led for Kristus». I et brev til sognepresten i Mazarrón skrev han: «En militsmann har kommet hit og mishandlet meg. Jeg har hatt det som aldri før i mitt liv mens han mishandlet meg. Hvis du vil, kan jeg fortelle deg hva du må gjøre for å komme i fengsel».
Noen dager før sin død skrev han til presten som hadde beklaget at han ikke kunne gjøre noe for dem: «Ikke føl deg noen sorg for oss. Vi er skilt fra verden og gitt til Gud, og vi arbeider på vår helliggjørelse. Derfor bør ikke vår tilstand her inspirere noen medfølelse, men misunnelse. Du har vært her en kort stund, og du kan ikke smake på dette stedets sødme». Dette var det siste han skrev. Han ble drept den 31. januar 1937 i fengselet i Totana i Murcia sammen med sine to ledsagere, p. Acosta (nr 18) og p. Rodríguez (nr. 20).
20) Den salige Peter Josef Rodríguez Cabrera (sp: Pedro José), sekularprest i bispedømmet Cartagena, ble født den 15. juli 1903 i Totana i provinsen og regionen Murcia i Spania. Han ble døpt den 17. juli i sognet Santiago i Totana. Hans foreldre var Damián Rodríguez og Juana María Cabrera. Han ble presteviet den 1. juli 1928 i Murcia, 25 år gammel.
I de ni årene som prest hadde han fire destinasjoner: Puerto Lumbreras y Alhama, Murcia, La Cortija de El Moral og La Gineta i Albacete. Av karakter var han snill, mild og svært pålitelig i sine plikter, og han var et av de beste og mest velbegrunnede håpene til bispedømmet Cartagena. Han forente en sjenerøs glede i en ungdommelig iver med en utsøkt klokskap, sunn fornuft og en medfødt sympati. En av tingene som bidro mest til å gjøre ham elsket i La Gineta, var hans kjærlighet til de fattige.
I juli 1936 måtte han som sogneprest i La Gineta søke tilflukt hos sin far i Totana. Der ble han arrestert i slutten av oktober 1936. I fengselet møtte han sine to ledsagere i martyriet. Prestene levde og viste for de andre fangene sin tro, sin tillit til Herren, sin livsanskuelse og sin egen død, som ikke førte til hat mot bødlene, og som overlevde de ytre hendelsene som motiverte dem, fordi de satte seg inn i Kristi forløsende mysterium. Familiene forlot dem ikke, som tjente som trøst, men også av lidelse, og kjente risikoen de løp. Etter hvert fikk alle fangene, som var blitt 150, sin frihet, og igjen i fengselet ble bare de tre som var valgt som ofre.
Både sjefen for fengselet, don Agapito, og bestyreren Josefa var profesjonelle, ikke militante, gode mennesker som kjente deres bønneliv og lot dem bruke breviarene og behandlet dem svært bra. Men militsmennene hadde overtatt fengselet, og det var de som plaget dem og de som var ansvarlige for deres voldelige død. Eksekutørene var kommunistiske soldater fra kolonnen Ángel Pestaña sammen med noen militsmenn fra Totana.
Søndag morgen den 31. januar 1937 brøt de seg inn i fengselet med vold og låste inn sjefen som nektet å utlevere fangene. Far til p. Rodríguez, som var på venterommet i fengselet, fortalte at de hørte skytingen som forårsaket sønnens død. Så gikk de til baksiden av fengselet. Til høyre var det toaletter som ble brukt av fangene for personlig hygiene, ble de tre prestene skutt, Deretter de deres legemer skjendet med macheter, men familiene var i stand til å berge dem og gravlegge dem med verdighet.
21) Den salige Ludvig Berenguer Moratonas (kat: Lluís; sp: Luis), prest CM, ble født den 4. juli 1869 (noen kilder sier 5. juli) i Santa Maria de Horta i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 5. juli i sognet Santa María i Santa Maria de Horta. Hans foreldre var Francisco de Asís Berenguer og Maria de los Ángeles Moratonas. Han var den yngste i en familie med ti barn. Fire av hans søstre og tre nevøer ble ordensfolk.
Han trådte inn i misjonskongregasjonen og avla sine løfter i Madrid den 5. juli 1887. Han ble presteviet samme sted den 1. januar 1893. I 1902, da provinsen Barcelona ble kanonisk opprettet, ble han inkardinert der. Han var lærer og formator i ulike bispedømmeseminarer i Mexico som var betrodd misjonskongregasjonen, fra 1899 til 1918, da han ble sendt til Cuba. Han motsto i Mexico de vanskelige årene av forfølgelsen under president Calle. I 1921 kom han tilbake til Spania. Han var alltid en eksemplarisk ordensmann viet til apostolatet som var hans kall og i de fattiges tjeneste, med en sann kjærlighet til Jesus Kristus.
I juli 1936 var p. Berenguer rektor for kirken i provinshuset i Barcelona. Han bedømte situasjonen med en viss optimisme, kanskje fordi han hadde overlevd den meksikanske forfølgelsen. Men denne optimistiske holdningen var avtagende ettersom angrepene på religionen ble intensivert. Han ville ikke forlate huset før eukaristien og kultgjenstandene var trygge, og han var nødt til å forlate huset via taket ved daggry den 20. juli sammen med superioren fordi kirken og boligen ble invadert.
Han ble mottatt hjemme hos sin nevø Ángel Berenguer Plans og ble skjult til den 17. september, da væpnede militsmenn angrep bygningen og tok ham til fange. Han skjulte ikke sin status som prest, og som sådan opptrer han i de offisielle dokumentene. Han ble satt i fengselet La Modelo i Barcelona.
I fengselet ble han svekket fra dag til dag, og han mistet livet uten den minste omsorg eller behandling. Han ble rammet av en komplisert lungebetennelse med hjernehinnebetennelse og blodforgiftning, noe som var dødelig på grunn av mangel på antiseptiske forhold. Til slutt ble han tatt til sykestuen i fengselet, og en prest fra bispedømmet Toledo administrerte alle sakramentene. Med full kunnskap tilbød han sitt liv for Spanias frelse. Han hadde gitt sine slektninger følgende åndelige testamente: «Hvis Gud har bestemt meg for noen sak, vil han få meg til å leve, og hvis ikke, vil jeg gå til himmelen». Den 27. mai 1937 ble han overført til klinisk sykehus. Tilstanden var allerede svært alvorlig.
Han døde på overvåkningsavdelingen på sykehuset Clínico i Barcelona, under overvåkning fordi han var fengslet, fredag den 28. mai 1937, på grunn av mishandlingen han ble utsatt for i løpet av åtte måneders fangenskap. Ángel, nevøen som mottok ham i sitt hus, tilskriver hans forbønn at han overlevde etter at en bombe eksploderte i hans hus den 7. desember 1937 og forårsaket 36 dødsfall.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, hispaniamartyr.org, beatificacionmartiresvicencianos.org, vincenziani.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. november 2017