De hellige Roderik og Salomon (sp: Rodrigo y Salomón) levde på 800-tallet i Córdoba i Sør-Spania, som på den tiden var maurernes hovedstad. Maurerne var afrikanske muslimer som hadde erobret Spania på 700-tallet. Midt på 800-tallet drev de kristenforfølgelser under emir Abderrahman (Abd al-Rahman) II (822-52) og hans enda strengere etterfølger Muhammad I (852-86).
Roderik (Roderick, Rodrigo, Rodriguez; lat: Rudericus) var prest i Cabra nær Córdoba. Der bodde han sammen med sine to brødre – en var frafallen kristen og en var muslim. En kveld begynte Roderiks to brødre å krangle om religion. Han grep inn og forsøkte å skille dem, bare for selv å bli slått bevisstløs i slagsmålet som fulgte. Muslimen fikk lagt ham på en båre og båret rundt i byen, mens han annonserte at hans bror presten ønsket at det skulle bli kjent før han døde at han hadde fornektet sin kristne tro og vendt tilbake til islam.
Men Roderik kom seg igjen, og han ble svært sint da han hørte hva som hadde skjedd. Han flyktet til åsene utenfor Córdoba og bodde der i fem år. I begynnelsen av 857 kom han inn i Córdoba i sin prestedrakt og ble gjenkjent på gaten av sin muslimske bror, som fikk ham brakt til kadien og anklaget for frafall fra islam. Dette var en forbrytelse som kunne straffes med døden, selv om kristne i og for seg ble tolerert. Roderik nektet på at han noensinne var blitt muslim, men kadien trodde ham ikke og kastet ham i byens verste fengsel.
Der ble han venn med Salomon (Solomon), som var en frafallen fra kristendommen, men hadde angret og vendt tilbake. De trøstet hverandre mens kadien holdt dem fengslet svært lenge, i det håp at de skulle bryte sammen og bekjenne seg til islam. Da kadien fikk høre om deres vennskap og at de var en slik støtte for hverandre, ga han ordre om at de skulle skilles. Senere forsøkte han å friste dem til å avsverge troen ved løfter om gunstbevisninger, men han klarte ikke å overtale dem. Derfor dømte han dem til døden, og de ble henrettet den 13. mars 857. Som vanlig ble det iverksatt tiltak for å nekte de kristne tilfredsstillelsen av å ære sine martyrers relikvier, og den hellige Eulogius av Córdoba var vitne til at vaktene kastet de småsteinene som hadde blitt farget av martyrenes blod, i elven slik at de kristne ikke skulle berge dem som relikvier. Men til slutt ble martyrenes jordiske rester funnet og gravlagt med stor jubel.
Deres minnedag er dødsdagen 13. mars og deres navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles Roderik som prest i messeklær mens han holder en palme og en engel bringer ham en krans av roser.
Beretningen om deres martyrium ble skrevet av Eulogius, som førte en protokoll over dem som led martyrdøden mellom 822 og 859 og beskrev deres lidelse og død i forfølgelsene. Dette var verket Memorialis Sanctorum, «De helliges minne». Roderiks acta var de siste Eulogius skrev selv, og de ble innarbeidet i hans siste apologetiske arbeid, Liber apologeticus martyrum. Hans venn Alvaro avsluttet historien om martyrene i Córdoba i denne perioden med beretningene om da Eulogius' selv led martyrdøden og om martyriet til den hellige Leocritia (Lucretia). For bakgrunn samt oversikt over alle martyrene mellom 822 og 859, se Martyrene av Córdoba.