Den salige Ralph Corby (1598-1644)

Hele hans familie avla ordensløfter, noe som må være litt av en rekord. Ralphs far Gerard Corby ble i 1628 legbror hos jesuittene, sytti år gammel, og han døde i Watten den 17. september 1637. Hans mor Isabella Richardson ble i 1633 benediktinerinne i Gent og ble der til sin død den 25. desember 1652, hundre år gammel. Hans to overlevende søstre Mary og Catherine sluttet seg til samme orden i Brussel. Ralphs eldre bror Robert (1596-1637) og hans yngre bror Ambrose (1604-49) ble jesuitter. Den fjerde broren Richard døde som student i Saint-Omer mens han forberedte seg på å tre inn i jesuittenes novisiat.

Ralph tilbrakte barndommen i Lancashire i Nord-England, men i 1613 flyttet hele familien til Saint-Omer i Artois i De spanske Nederland (fransk fra 1678). Der begynte Ralph og hans to brødre på det engelske jesuittkollegiet. Etter seks år med humanistiske studier der begynte Ralph i 1619 på det engelske kollegiet St. Gregory i Sevilla, og i 1621 fortsatte han ved det kongelige kollegiet St. Alban, det engelske seminaret i Valladolid i Spania. I 1625 ble han presteviet som såkalt seminarprest, det vil si en sekularprest som var utdannet og presteviet i utlandet for tjeneste i England.

Samme år vendte han tilbake til Flandern, hvor han ble opptatt i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i det engelske novisiatet i Watten i Flandern. Deretter studerte han videre i Liège, og han avsluttet sin formasjon som jesuitt i Gent.

Etter å ha meldt seg frivillig ble han i 1631 eller 1632 sendt til den farlige engelske misjonen, og han tjenestegjorde som prest i grevskapet Durham. Der var det få prester blant de vidt spredte katolikkene, noe som førte til at han måtte reise mye, uansett årstid. Han gikk oftest til fots, men nåe han ble tvunget til å ri på grunn av dårlig helse, følte han at han måtte unnskylde seg for denne luksusen. Selv om han var ute av stand til å preke offentlig, gjorde han opp for det gjennom sin private undervisning. Han tilbrakte tolv år i grevskapet og stadfestet katolikkene i troen og administrerte sakramentene for dem. Hans katolikker kalte ham sin «kjæreste far» og «apostelen».

Under den engelske borgerkrigen (1642-46) gjorde han tjeneste for katolikkene i grevskapet Durham i nesten et år sammen med den salige seminarpresten John Duckett. De to prestene ble nære venner og skulle også ledsage hverandre både i fengsel og i døden.

De ble forrådt til myndighetene etter å ha feiret messe i et ukjent hus i Wolsingham. De flyktet straks fra byen, men om morgenen den 8. juli 1644 ble Ralph Corby arrestert mens han feiret messen i Hamsterley Hall nær Newcastle. Han skulle til å lese epistelen da puritanske parlamentstropper brøt seg inn i huset. Prestejegerne fant ham ikledd messeklær, noe som var et utvetydig bevis for at han var prest. Da han ble ført til Sunderland for et foreløpig forhør, skrev han derfor villig under på en tilståelse om at han var prest. Dagen etter ble han lagt i lenker og satt om bord på et skip til London sammen med John Duckett, som var blitt arrester den 2. juli.

Da de to prestene kom til London, ble de den 22. juli sendt til Newgate-fengselet i påvente av rettssak. Der var de til oppbyggelse for mengden av katolikker som strømmet til for å støtte dem i deres glede, hellighet og lengsel etter å lide for Kristus. De engelske jesuittene i utlandet prøvde å få Ralph utvekslet med en skotsk oberst, som var tatt til fange i Trettiårskrigen og ble holdt fanget av keiseren i Tyskland. Da keiserens representant i London gikk inn for denne løsningen, så det ut som om den kunne lykkes. Men da Ralph fikk vite om planen, tilbød han denne benådningen til John på grunn av at den yngre mannen hadde bedre helse og var bedre kvalifisert for misjonen enn han selv. John var også motvillig til å akseptere, for begge prestene foretrakk martyriet. Til slutt ble beslutningen tatt ut av deres hender.

De ble den 4. september begge stilt for retten i Old Bailey, tiltalt etter den strenge loven som parlamentet hadde vedtatt i 1585, The Act Against Jesuits, Seminary Priests and Other Suchlike Disobedient Subjects (27 Elizabeth cap 2). Den definerte det som høyforræderi å bli presteviet i utlandet og deretter komme tilbake til England for å gjøre prestetjeneste. Det ble forgjeves forsøkt å hevde at loven ikke kunne gjelde p. Ralph, siden han var født i Irland og ikke var engelsk borger. Begge hadde tilstått at de var prester, så begge ble kjent skyldige og dømt til døden.

De to prestene vendte tilbake til sine celler, og i dagene frem til henrettelsen hadde de mange besøkende. Flere ambassadører kom for å møte Ralph, blant dem ambassadørene fra Frankrike, Spania og Bayern. Til den franske ambassadøren ga han en medalje og en rosenkrans til dronningen og lovte å huske henne, hennes familie og hennes nasjon i Paradis. I arkivene til erkebispedømmet Westminster er det et brev som ble skrevet av John kvelden før han døde til dr. Richard Smith, titularbiskop av Kalkedon og apostolisk vikar av England, som da bodde i Paris.

Ralph «syntes å være pint av tristhet og frykt» da han feiret sin siste messe i Newgate om morgenen den 7. september 1644, men dette gikk over. Klokken ti om formiddagen ble de to hentet på cellene og ført til Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park), «med hodene barbert, i sine sutaner og med smilende ansikter». De var iført sutaner for å bekjenne at de ble drept fordi de var prester. Da de kom frem til skafottet, kysset de galgen og gikk opp i kjerren som sto under den. John snakket nesten ikke i det hele tatt, bortsett fra å velsigne dem som ba om det, og å si til en protestantisk prest som prøvde å snakke til ham: «Sir, jeg er ikke kommet hit for å bli belært om min tro, men for å dø for å ha bekjent den». Han lot Ralph snakke for dem begge, og han holdt en kort tale. Deretter omfavnet de to mennene hverandre og kjerren ble trukket langsomt bort.

De ble begge saligkåret den 15. desember 1929 av pave Pius XI (1922-39) i gruppen «Den salige Thomas Hemerford og hans 135 ledsagere». Deres minnedag var tidligere dødsdagen 7. september, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era». Jesuittene feirer alle sine martyrer fra Den engelske reformasjonen den 1. desember.