Den hellige Remaclus av Ardennene (~600-~675)

Den hellige Remaclus (Remaclius, Remaculus, Remaklus, Rimagilus; fr: Remacle) ble født rundt år 600, trolig i bispedømmet Bourges (Bituricum) i Aquitania i Sørvest-Frankrike. Hans far var ridderen Albutius og hans mor Matrima (Matrinia); begge var rike og av høy adel, moren var datter av hertug Remaclus av Savoia. Remaclus kom som ung til hoffet i Aquitania før han ble disippel av den daværende diakonen og senere hellige biskopen Sulpicius II av Bourges (Supplitius) (d. 647) i Midt-Frankrike, som ledet hans utdannelse til han ble presteviet. I 625 ble han benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Luxeuil (nå Luxeuil-les-Bains) ved Belfort i Øst-Frankrike.

Da den hellige Eligius av Noyon (Eloi) (ca 588-660), minister for kong Dagobert I (629-39), lette etter en munk for å etablere det monastiske liv i Limousin, dro han på Sulpicius’ anbefaling til klosteret Luxeuil og fant Remaclus. Kong Dagobert åpnet pengepungen og ga dem land, og sammen grunnla Eligius og Remaclus i 632 benediktinerklosteret Solignac (Solenniacense monasterium) ved Limoges i Midt-Frankrike, og Remaclus ble dets første abbed.

Etter flere år gikk han av som abbed, og han trakk seg tilbake med sin disippel, den hellige Hadelin av Celles (d. ca 690) til Cougnon (Casaguindinum, Casaecondigunum) ved Semoy i Ardennene i det som nå er Luxembourg for å leve som en eremitt. Sannsynligvis var han midt i førtiårene. Deretter ble Remaclus valgt til abbed i Cugnon, men han hadde ikke vært der lenge før den hellige kong Sigebert III av Austrasia (639-56) kalte ham til hoffet som rådgiver.

Mellom 647 og 650 misjonerte Remaclus i Ardennene. Fra rundt 650, antakelig i 648, ledet han etter oppfordring fra kong Sigebert klostret Malmédy (Malmundarium) i Øst-Belgia, som kongen hadde grunnlagt etter oppfordring fra Remaclus for å fremme evangeliseringen i det som fortsatt var et hedensk område. Etter at Remaclus ble biskop av Maastricht, viste det seg at klosteret Malmédy ikke lå på territoriet til hans eget bispedømme, men i Köln. Umiddelbart grunnla han ti kilometer unna, innenfor sitt eget territorium, et nytt kloster: Stavelot (Stablo, Stabuletum). Klostrene fulgte opprinnelig den hellige Kolumbans regel, men Remaclus gikk senere over til den hellige Benedikts regel. Han kombinerte opprinnelig Kolumbans og Benedikts åndelige regler, men i de påfølgende årene forsvant flere og flere av de irske elementene. De var sannsynligvis altfor strenge, selv i en for våre øyne ru og hard tid.

I Stavelot hadde Remaclus trolig mens han var abbed der som disipler de hellige Theodard, hans fremtidige etterfølger som biskop, og Lambert, som i sin tur skulle etterfølge Theodard. Men dette er ikke helt sikkert. Han var også åndelig lærer for de hellige Trond av Hesbaye (ca 630-ca 693) (Tron, Trudon, Truyen, Trudjen, Truiden; lat: Trudo) og Babolenus av Stavelot-Malmédy (d. ca 700).

Men ifølge den tradisjonelle listen over biskoper av Maastricht etterfulgte Remaclus i 649 Amandus som biskop av Maastricht og ble vigslet til biskop, ifølge tradisjonen av sin forgjenger Amandus. Ifølge en katalog fra 900-tallet skal han ha vært den 27. biskop av Tongeren og den attende av Maastricht. Hans to suksessive etterfølgere ble hans disipler Theodard og Lambert, som begge skulle lide martyrdøden i embetet.

Remaclus satte stor pris på de dyder hans hellige disippel Trond (Trudo) (d. ca 695) viste, så han sendte ham til biskopen av Metz for å få undervisning i Den hellige skrift og de kirkelige lover. Da Trond var blitt presteviet i Metz, vendte han tilbake til Maastricht, hvor han forkynte Guds ord. Han ville gi Remaclus sine rike eiendommer til Kirken, men den uegennyttige overhyrden oppfordret ham heller til å betenke sin moderkirke Metz. I takknemlighet mot sin tidligere lærer bygget han flere kirker som han viet til ham.

Etter råd fra Remaklus grunnla Trond sitt berømte kloster Saint-Trond (Sint-Truiden). I tillegg viste Remaclus seg i en drøm for sin elev Hadelin. Han hadde fulgt ham fra Aquitania til Ardennene. Nå viste den hellige biskopen ham hvor han skulle bygge den kirken han ønsket å vie til sin lærer. På denne måten arbeidet Remaclus for sin helligkåring mens han ennå levde.

En hardnakket tradisjon vil ha det til at Remaclus i syv år var biskop av Maastricht. Hans embetsperiode oppgis som fra 649, mellom 652 og 663, fra 653 til 660 eller i syv år mellom 660 og 670. Abbedbiskopen skapte seg et stort navn som en utrettelig misjonær blant den hedenske befolkningen i Ardennene. Der hadde de drept to suksessive biskoper, og de kristne var langt fra eksemplariske. For sine munker, kongens husholdning og de alminnelige menn og kvinner han kom i kontakt med, var Remaclus et fremragende eksempel på alt han forkynte. Mange mennesker ble oppmuntret til å endre sin levemåte som et resultat av forbindelsen med ham.

I år 660, eller noe før eller noe senere, trakk Remaclus seg fra bispestolen i Maastricht til fordel for sin disippel Theodard (Theodat) for å trekke seg tilbake til et liv i ensomheten i et kloster. Han bega seg først til klosteret Cougnon i Ardennene, som han hadde bygd i 642. Den egentlige byggherren var majordomus Grimoald. Der var han fortsatt rundt 664, og der hadde han latt hogge seg inn en bønnecelle i klippen. Men dette stedet var ikke ensomt nok for ham. Han dro til Malmédy og derfra til Stavelot.

Remaclus’ relikvier ble skrinlagt i 1042 av abbed Poppo av Stavelot, og hans siste skrinlegging fulgte den 7. mai 1071. Den ble fulgt av mange mirakler, noe som gjorde at hans kult spredte seg. I Mainz, Köln, Brussel, Tournai, Cambrai, Liège, Tongeren, Utrecht, Bamberg og i enda mange andre steder ble han æret og hans kult opptatt i missalene og breviarene. Siden 1200-tallet har hans relikvier hvilt i et kostbart skrin fra 1200-tallet i sognekirken Saint-Sébastien (nå Saint-Rémacle) i Stavelot.

Hans minnedag er 3. september, men bollandistene fant også 5. februar i et martyrologium. Hans bispevielse ble feiret den 3. februar, og ellers nevnes 7. mai (translasjon) og 25. juni som minnedager. I bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, feires alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). Remaclus regnes som skytshelgen for Ardennene og Stavelot, og hans forbønn søkes for ufruktbarhet hos kvinner.

Han avbildes som biskop med kappe, mitra og stav, med en kirkemodell i hånden (klostrene i Malmédy og Stavelot) eller med en ulv ved sin side. Legenden forteller at munkene søkte beskyttelse hos Remaclus for ulveflokkene som kom fra Ardennene og svermet rundt klostrene. Remaclus formante dem til å oppfylle sine klosterlige plikter slik at angrepene fra den onde fienden ble uten suksess og dermed også frykten for ulvene forsvant.

Ifølge legenden spiste en ulv hans esel, så han tildelte dette dyret hans plass som trekkdyr. Denne legenden blir også fortalt om andre hellige grunnleggere, noen ganger med ulver, noen ganger bjørner, se for eksempel de hellige Gallus, Korbinian, Vedastus og Malo (Maclou).

Det synes ikke å være noen tvil om Remaclus’ eksistens, og flere legender og steder knyttet til hans navn finnes fortsatt i bispedømmet Liège. Men hans biografi fra 800-tallet, Vita prima Remacli, som andre biografier, inkludert Vita secunda fra 900-tallet, bygger på, har vist seg å være upålitelig. Samlingen Miracula sancti Remacli, som var et kollektivt arbeid av munkene i Stavelot og ble ferdig tidlig på 1000-tallet, gir mange anekdoter samt innsikt i skikkene på 800- og 900-tallet. Det finnes også en såkalt Vita tertia, som stammer fra 1400-tallet og oppsummerer de tidligere versjonene.