| Den hellige Rostislav av Kiev (~1110-1167) |
Den hellige Rostislav Mstislavitsj (ru: Ростислав Мстиславич) ble født rundt 1110 i Russland. Ved dåpen fikk han navnet Mikael (ru: Mikhail; Михаил). Han var sønn av den hellige Mstislav I den Store (1076-1132), storfyrste av Kiev (1125-32), eldste sønn av storfyrst Vladimir II Monomakh (1113-25) og hans første hustru Gytha av Wessex, datter av kong Harald II Godvinsson av England (1066) og Ealdgyth Svanehals (Swan-neck). Mstislav giftet seg i 1095 med prinsesse Kristina av Sverige, datter av kong Inge I (ca 1080-84; ca 1087-1110). Blant deres mange barn i tillegg til Rostislav var Ingeborg, som giftet seg med den hellige Knut Lavard (ca 1096-1131) og ble mor til kong Valdemar I den Store av Danmark (1157-82), og Malmfrid, som først giftet seg med kong Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare av Norge (1103-30) og deretter med kong Erik II Emune av Danmark (1134-37), og den hellige fyrst Vsevolod Mstislavitsj (ca 1103-38), fyrste av Novgorod (1117-32), Pereslavl (1132) og Pskov (1137-38).
Rostislav var en av de store sivile og kirkelige skikkelsene fra midten av 1100-tallet. Hans navn forbindes med befestningen og fremveksten av Smolensk og både fyrstedømmet og bispedømmet Smolensk. Rostislav utmerket seg ved sin visdom i det sivile styret, ved sin strenge rettferdighetssans og uforbeholdne lydighet til eldre, og ved sin dype respekt for Kirken og dens hierarki. I flere generasjoner var han bæreren av Russkaja Pravda («Den russiske sannhet») og av russisk kutyme.
Frem til 1100-tallet var Smolensk en del av storfyrstedømmet Kiev. Starten på deres politiske separasjon fant sted i 1125, da Mstislav den Store ble storfyrste av Kiev (1025-32) og ga Smolensk til sin sønn Rostislav som en arv fra hans far, storfyrst Vladimir Monomakh av Kiev (1113-25). Takket være Rostislavs innsats og arbeid ble fyrstedømmet Smolensk, som han styrte i mer enn førti år (1125-1160), utvidet og bygd opp med byer og landsbyer, utstyrt med kirker og klostre og ble innflytelsesrikt i russiske affærer. Rostislav grunnla blant annet byene Rostislavl, Mstislavl, Kritsjev, Propoisk (nå Slavgorod i Hviterussland) og Vasiljev.
I 1136 lyktes Rostislav i å etablere et separat bispedømme Smolensk. Dets første biskop var Manuel, installert mellom mars og mai 1136 av metropolitt Mikael av Kiev. Fyrst Rostislav utstedte et edikt i byen Smolensk hvor han forsikret biskop Manuel at han ville utstyre ham med alt han måtte ønske. Den 30. september 1150 avsto Rostislav også Katedralhøyden til bispedømmet, hvor Dormisjonskatedralen og andre bispedømmebygninger sto.
Dormisjonskatedralen, som opprinnelig ble bygd av hans bestefar Vladimir Monomakh i 1101, ble ombygd og utvidet under Rostislav. Han forvandlet den fra en bykatedral til det kirkelige senteret for det enorme bispedømmet Smolensk. Den ombygde katedralen ble konsekrert av biskop Manuel på festen for Marias Dormisjon (innsovning) [Marias opptakelse i himmelen] den 15. august 1150.
Rostislav bygde også Kreml i Smolensk og Frelserkatedralen i klosteret Boris og Gleb i Smjadyn (Смядынь) ved Smolensk, bygd på det stedet hvor fyrst Gleb ble myrdet. Senere flyttet Rostislavs sønn David av Smolensk (1180-97), trolig for å oppfylle sin fars ønsker, de gamle trekistene med relikviene av Boris og Gleb fra Vysjgorod ved Kiev til Smjadyn.
På 1150-tallet ble Rostislav trukket inn i en langvarig kamp om storfyrstetronen i Kiev, som involverte representanter for de to sterkeste fyrstelige linjene, «Olgovitsji» og «Monomakhovitsji». På Monomakhovitsj-siden var den fremste kandidaten til storfyrstetittelen Rostislavs onkel, Jurij Dolgorukij (ru: Юрий Долгорукий), «Juri den langarmede», storfyrste av Kiev (1149-51; 1155-57).
Som fyrste av Smolensk var Rostislav en av de mektigste herskerne i Russland og hadde en avgjørende stemme i militære og diplomatiske forhandlinger. For alle som var involvert i disputten, var Rostislav både en farlig motstander og en ønsket alliert, og han var i begivenhetenes sentrum. Han var en kort tid i 1154 også fyrste av Novgorod etter at Jaroslav II av Kiev var drevet ut av byen. Han aksepterte tilbudet om å bli fyrste den 17. april 1154. Men etter at han hørte at hans bror Izjaslav II Mstislavitsj, storfyrste av Kiev (1146-49; 51-54), var død den 13. november 1154, forlot Rostislav Novgorod for å bli storfyrste av Kiev (1154) sammen med sin onkel Vjatsjeslav I Vladimirovitsj (1139; 51-55). Folket i Novgorod ble indignerte over at deres fyrste hadde overgitt dem, og rasende over at han «ikke hadde skapt orden blant dem, men revet dem mer fra hverandre», drev innbyggerne i Novgorod ut Rostislavs sønn David, som styrte dem. De erstattet ham med Mstislav Jurjevitsj, sønn av Jurij Dolgorukij.
Rostislav hersket i Kiev i en uke før Izjaslav III av Kiev tvang ham til å flykte til Tsjernigov. Etter at hans onkel Vjatsjeslav døde den 2. februar 1155, vendte Rostislav tilbake til Smolensk og overlot igjen storfyrstedømmet Kiev til sin andre onkel, Juri den langarmede, mens han selv trakk seg unna de fyrstelige disputtenes blodsutgytelse. Innimellom regjeringstidene til Izjaslav III Davidovitsj (1154-55; 57-58; 62), sønn av David Svjatoslavitsj av Tsjernigov, okkuperte Rostislav Kiev for andre gang den 12. april 1159, og deretter forble han storfyrste til sin død. Mer enn en gang måtte han forsvare sin farsarv med sverd i hånd.
Den perioden Rostislav styrte falt sammen med en av de mest kompliserte periodene i den russiske Kirkens historie. Hans eldre bror, Izjaslav II Mstislavitsj, var en forkjemper for den russiske kirkens autokefali (selvstendighet). Han støttet den lærde russiske munken Klemens (Klym) Smoljatitsj som metropolitt (1147-59; d. ca 1164) og ønsket at han skulle utnevnes av et konsil av russiske biskoper uten å søke den vanlige godkjennelsen fra patriarken av Konstantinopel. Dette skjedde i 1147.
Det russiske hierarkiet støttet hovedsakelig metropolitt Klemens og fyrst Izjaslav i deres kamp for kikelig uavhengighet fra Konstantinopel, men flere biskoper, ledet av den hellige Nifon av Novgorod, anerkjente ikke det russiske erkebispedømmets autokefali og skydde kommunion med det. De gjorde sine bispedømmer om til uavhengige kirkelige distrikter og avventet løsningen på dette spørsmålet. Biskop Manuel av Smolensk fulgte også denne kursen. Rostislav forsto den faren som lå gjemt under ideen om russisk autokefali i disse tidene, som truet med å bryte opp Russland. Den konstante kampen om Kiev blant fyrstene kunne også komme til å føre til en lignende kamp om metropolittsetet i Kiev blant mange kandidater, fremsatt av den ene eller andre fyrstelige gruppen.
Rostislavs forutanelser viste seg å være fullstendig berettiget. Jurij Dolgorukij, som forble lojal mot Konstantinopel, okkuperte Kiev i 1154. Han forviste straks metropolitt Klemens og anmodet Konstantinopel om en ny metropolitt. Dette skulle bli den hellige Konstantin (1156-59), men han kom til Russland først i 1156, seks måneder før Jurij Dolgorukijs død den 15. mai 1157. Seks måneder senere, da Rostislavs nevø Mstislav Izjaslavitsj inntok byen den 22. desember 1157, var Konstantin tvunget til å flykte fra Kiev, mens den avsatte Klemens Smoljatitsj vendte tilbake som metropolitt. Dermed begynte en tid med uorden i Russland, da det var to metropolitter.
Hele hierarkiet og presteskapet kom under interdikt: den greske metropolitten suspenderte de russiske tilhengerne av Klemens, mens Klemens suspenderte alle tilhengerne av Konstantin. For å få slutt på skandalen bestemte Rostislav og Mstislav seg for å avsette begge metropolittene og anmode patriarken av Konstantinopel om å utnevnte en ny erkehyrde for Russlands metropolittsete. Men dette kompromisset fikk ikke slutt på striden. Metropolitt Theodor kom til Kiev høsten 1161, men døde allerede neste vår. Rostislav fulgte eksemplet til den første storfyrsten av Vladimir, den hellige Andreas Bogoljubskij den Fromme (1168-74), som støttet sin egen kandidat, biskop Theodor, som metropolitt (1161-63), og fremmet sin egen kandidat, som viste seg å være den hardt prøvede Klemens Smoljatitsj.
Det faktum at storfyrst Rostislav hadde endret sin holdning til metropolitt Klemens, viser innflytelsen til Huleklosteret i Kiev, og spesielt arkimandritt Polykarp. Arkimandritt Polykarp, som overtok ledelsen av klosteret i 1165, sto personlig Rostislav svært nær. Rostislav hadde denne fromme skikk å invitere hegumenen og tolv munker til sitt bord på lørdager og søndager i fastetiden, og da serverte han dem selv. Fyrsten uttrykte mer enn en gang ønsket om å motta den monastiske tonsuren som munk i de hellige Antonios' og Theodosios' hulekloster, og han ga til og med ordre om at det skulle bygges en celle for ham.
Munkene i huleklosteret, en enorm åndelig innflytelse i det gamle Russland, oppmuntret fyrsten til å tenke på den russiske kirkens uavhengighet. I tillegg var det i disse årene i Russland mistenksomhet mot ortodoksien til biskoper som kom fra grekerne på grunn av den notoriske «Fastedisputten» eller det «leontiske kjetteri». Men Rostislavs fromme intensjon om å få patriarken av Konstantinopels velsignelse av metropolitt Klemens, førte ikke frem. Grekerne mente at utnevnelsen av metropolitten av Kiev var en av deres viktigste privilegier. Dette tjente ikke bare de kirkelige, men også de politiske interessene til det bysantinske imperiet.
I 1165 kom en ny gresk metropolitt til Kiev, Johannes IV (1165-66), og Rostislav aksepterte ham av ydmykhet og kirkelig lydighet. Den nye metropolitten styrte imidlertid i likhet med sin forgjenger den russiske Kirken i mindre enn ett år, og metropolittsetet i Kiev var igjen vakant. Dermed manglet storfyrsten de faderlige råd og den åndelige visdom til en metropolitt. Hans eneste åndelige trøst var hegumen Polykarp og de hellige eldste i Huleklosteret og klosteret Theodorov i Kiev, som hadde blitt grunnlagt under hans far.
Da Rostislav var på vei tilbake fra et hærtog mot Novgorod våren 1167, ble han syk. Da han nådde Smolensk, hvor hans sønn Romanus Rostislavitsj hadde overtatt som fyrste (1159/60-72; 77-80), tryglet hans slektninger ham om å bli værende i Smolensk. Men storfyrsten ga ordre om å bringe ham til Kiev. Han erklærte: «Hvis jeg dør på veien, så gravlegg meg i min fars kloster St. Theodor. Dersom Gud skulle helbrede meg gjennom bønnene fra hans alltid rene Mor og den hellige Theodosios, skal jeg avlegge løftene i Huleklosteret».
Men Gud oppfylte ikke Rostislavs siste ønske om å ende sitt liv som munk i det hellige klosteret. Den hellige fyrsten døde på veien hjem den 14. mars 1167 i Zaruba (andre historiske kilder angir året til 1168). I tråd med hans ønsker ble hans legeme brakt til Kiev og gravlagt i klosteret Theodorov. Hans minnedag er dødsdagen 14. mars. Rostislav var tippoldefar til den hellige fyrst Theodor den sorte av Jaroslavl (ca 1237-99).