Den hellige Sadalberga (Salaberga) ble født rundt 605 i det nåværende Frankrike, trolig i Toul i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine øst i Frankrike, da kongeriket Austrasia, men også Orney i bispedømmet Langres nevnes. Den korrekte navneformen er Sadalberga, ikke Salaberga, som hun tidligere oftest var kjent som. Kildene for informasjon om henne er fragmentariske og motsigende. Forskning har vist at en biografi om henne, Vita Sadalbergae abbattissa, som man antok var skrevet av en samtidig, i virkeligheten stammer fra 800-tallet og er en kompilasjon snarere enn én enkelt beretning. Man mener at den mest pålitelige kilden er Jonas av Bobbios biografi om den hellige Kolumban, Vita Sancti Columbani.
Ifølge biografien, som tilbyr den mest detaljerte og fargerike beretningen av de to, ble Sadalberga født i en velstående og innflytelsesrik familie i Austrasia. Hennes foreldre var hertug Gundoin av Alsace og Saretrudis, men noen kilder kaller dem Bertoldus og Bertildis. Hun hadde to brødre, den hellige Bodo (eller Leudovinus) (d. 670), som senere ble biskop av Toul, og Fulcrus, og sammen med dem fikk hun sin utdannelse i hjemmet. En tradisjon, som foretrekkes av Jonas av Bobbio, sier at hun var blind, trolig fra fødselen, mens en annen tradisjon sier at hun led av blødninger fra livmoren. Begge er enige om at hun ble helbredet av den hellige Eustacius av Lisieux, som hadde vært i Bayern og stoppet i hennes hjem på vei tilbake til sitt kloster. Underet skjedde sannsynligvis på foreldrenes landgods Meuse (Mosa), hvor foreldrene da oppholdt seg.
Ifølge Jonas forble Sadalberga ugift, men biografien hevder at hun var gift to ganger. Foreldrene giftet henne bort svært ung til en ung adelsmann ved navn Richrammus, men han døde allerede to måneder etter bryllupet. Sadalberga tok dette som et tegn på at hun skulle gå i kloster, og i to år levde hun et liv i bønn og faste under Eustasius’ veiledning. Men faren var redd for å fornærme kong Dagobert I (628-39), og da han insisterte, ga Sadalberga opp dette prosjektet og giftet seg med en av kongens rådgivere, den hellige adelsmannen Blandinus (Bason), greve av Meaux.
For hennes skyld ble han kristen, og sammen gjorde de mye velgjørende arbeid. Først virket det som om de ikke kunne få barn, men etter en valfart til den hellige Remigius’ grav i Reims fikk de fem barn, døtrene Saretrudis og Ebanis og den hellige Anstrudis (d. 688) og de hellige sønnene Baldvin (d. 679) og Eustasius (d. 688). Deres ekteskap skal ha vært fullkomment lykkelig, men etter noen år ble Sadalberga og ektemannen enige om å gå i kloster på hver sin kant. Han ble eremitt og Sadalberga trådte inn i et kloster hun hadde grunnlagt i Poulangy i det nåværende departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne i det nordøstre Frankrike. Biskop Attolus (Attola, Attilo, Attila, Attole) av Laon (640-65) rakte henne sløret under stor festivitas i katedralen.
Men på grunn av tidens politiske forvirring fulgte hun rundt år 650 rådet fra den daværende abbeden i Lisieux, den hellige Waldebert, og dro tilbake til Laon, hvor hun grunnla klosteret Notre Dame, senere kalt Saint-Jean. Det var et storslaget dobbeltkloster som inneholdt ikke mindre enn syv kirker og kapeller. Laon lå ikke i hennes hjemlige Austrasia, men i det frankiske nabokongeriket Neustria. Biskop Attolus av Laon ga henne en frittliggende eiendom sørvest for den befestede byen, vest og sør for de gamle romerske stedene Cardo og Decumanus og i nærheten av bymuren, vest for den fortsatt eksisterende Porte d’Ardon.
Hun ledet selv dette klosteret som abbedisse til sin død og fulgte reglene til de hellige Kolumban og Benedikt. Først fulgte klosteret den strenge Kolumbans regel, riktignok i den formen for kvinneklostre som trolig abbed Waldebert hadde skrevet noen år før sammen med den hellige Cagnoald av Laon (d. ca 633), Attolus’ forgjenger som biskop av Laon, for klosteret Faremoutiers. Sadalberga og hennes familie understøttet klosteret økonomisk, og de trådte også inn der. Sadalbergas bror Bodo (Bodon) trådte inn med sin hustru Odile, før han i 664 ble valgt til biskop av Toul. Sadalbergas far levde og døde i klosteret vel seks uker etter at Sadalberga selv døde.
På grunn av Sadalbergas families herkomst og den troskap hun følte for sitt hjemsted, ble klosteret et brohode for Austrasia i Neustria. Med seieren for den austrasiske hushovmesteren Pipin over den neustriske konkurrenten ble klosteret Notre-Dame de Laon et kloster som ikke lenger var underlagt biskopen av Laon.
I sine siste år led Sadalberga av alvorlig og kontinuerlig smerte, som hun bar med mot og tålmodighet. Hun døde en 22. september rundt 665 og ble gravlagt i klosterkirken, og datteren Anstrudis etterfulgte henne som abbedisse. Allerede mens Sadalberga levde hadde hun ry for mirakler, og hennes kult ble vidt utbredt i det nordvestlige Frankrike, Belgia og Luxembourg. Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 22. september.
På begynnelsen av 700-tallet levde formodentlig også i klosteret Notre-Dame skriverinnen Dulcia, som laget en avskrift av De natura rerum av den hellige Isidor av Sevilla (ca 560-636), kjent som Liber rotarum (Livre des roues; «hjulboken»), det eldste manuskriptet som er bevart fra Laon i middelalderen. På 800-tallet var klosteret Notre-Dame de Laon blitt til et kloster som tjente som forsørgelse av kongelige døtre og enker. Med slutten på det karolinske herredømmet begynte også tilbakegangen i betydningen av klosteret Notre-Dame.
Da borgerne i Laon i 1112 gjorde oppstand mot sin biskop Gaudry (1106-12) og drepte ham, ble klosteret delvis brent ned. Men i tiden som fulgte, ble det også nesten fullstendig gjenoppbygd etter at biskop Barthélemy de Jur (1113-51; d. 1158) overga det en gang på 1100-tallet til benediktinermunker, mens nonnene flyttet til Crandelani. Til tross for ødeleggelsene under oppstanden forble Notre-Dame de Laon det eldste, rikeste og mest ansette klosteret i bispedømmet. På denne tiden begynte man også å ikke kalle klosteret etter sin hovedkirke Notre-Dame, men etter den sentralt beliggende kirken Saint-Jean.
Klosteret ble delvis ødelagt under Hugenottkrigen, men det ble gjenoppbygd på 1600-tallet. I 1644 ble det overgitt til den benediktinske kongregasjonen Maurinerne, og under Den franske revolusjon ble det oppløst. Nå finnes der hvor klosteret sto prefekturet for departementet Aisne, og bare en klostergang er bevart. Ellers minner bare gatenavnet Rue du Cloître Saint-Jean om klosteret.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 1999