Den hellige Simeon Berneux (1814-1866)

81. Den hellige Simeon Frans Berneux (fr: Siméon-François) ble født den 14. mai 1814 i Château-du-Loir i departementet Sarthe og bispedømmet Le Mans i regionen Pays de la Loire i Frankrike. Han kom fra en vanlig familie, og hans far tilhørte det ikke-praktiserende håndverkermiljøet i denne byen. Hans mor var en from kvinne og ga ham en god religiøs utdannelse. Da han var ti år gammel, fortalte han sin mor at han ville bli prest. Men det var mange hindre i veien, for hans far var lunken og familien var fattig. Men til slutt ga faren sin tillatelse og hans sogneprest hjalp ham til å gå på skolen. Unge Simeon var flink på skolen og fortsatte skolegangen i Le Mans.

I 1831 trådte han inn i presteseminaret i Le Mans, sytten år gammel. Men ett år senere ble han syk, og på grunn av helseproblemene måtte han forlate seminaret i to år, og i denne tiden sørget biskopen for at han kunne arbeide som huslærer. Deretter vendte han tilbake til seminaret. Han underviste i filosofi før han endelig ble presteviet den 30. mai 1837 for bispedømmet Le Mans, 23 år gammel. Deretter ble han professor i filosofi og åndelig veileder ved seminaret i Le Mans.

Den 15. juli 1839 sluttet han seg til «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris. Han reiste den 15. januar 1840 av gårde fra Paris mot misjonsmarkene i Det fjerne Østen. Han ønsket å dra til Korea, hvor en heftig forfølgelse var i gang, men i Manila på Filippinene møtte han biskop Pierre-André Retord MEP (1803-58), apostolisk vikar av Vest-Tonkin (Nord-Vietnam) (1838-58), som ønsket å ta ham med til Indokina. Året før, i 1839, hadde engelskmennene startet Opiumskrigen i Kina (1839-42).

P. Berneux kom til Macao og ble først sendt til Tonkin, hvor han ankom den 17. januar 1841 sammen med biskop Retord og patrene Galy og Taillandier. Biskopen tok ham med til det indre av landet, en region som var forbudt for utlendinger. Etter noen oppturer og nedturer dro misjonærene hver til sitt. P. Berneux slo seg ned i Yen Moi, nær et lite nonnekloster for kongregasjonen «Elskere av korset» (Amantes de la Croix – AC). Der viet han seg til studier av det vietnamesiske språk. Men farer truet den unge misjonæren, som måtte flytte kontinuerlig fra ett gjemmested til et annet. Biskop Retord fant situasjonen uutholdelig og ba patrene Berneux og Galy dra til p. Masson i provinsen Nghe An.

Biskopens sikkerhetstiltak for de unge misjonærene kom imidlertid for sent, for deres tilstedeværelse var dessverre allerede blitt rapportert til Nam Dinh, residensen til en mandarin. Natt til påskeaften omringet fem hundre soldater tilfluktsstedet til de to misjonærene. Etter messefeiringen ble deres hytte stormet og patrene Berneux og Galy ble arrestert. I bur og lenket ble de brakt til Nam Dinh, hvor de var glade for å være i stand til å uttrykke sin tro på Jesus Kristus.

Den 9. mai 1841 ble patrene Berneux og Galy overført til fengselet i Hue, hovedstaden i Annam. De ble igjen avhørt og truet. Den 8. oktober hørte patrene Berneux og Galy med glede nyheten om sin dødsdom for å spre troen. Den 3. desember 1842 stadfestet den kongelige signaturen dommen fra retten. Men etter at de to patrene hadde sittet i fengselet i to år, utnyttet en fransk kommandør på en korvett den frykten som hadde bredt seg i Vietnam på grunn av Opiumskrigen, hvor hærene støtte sammen i det nærliggende Kina. Den 7. mars 1843 fikk han høre at staten holdt fengslet fem av hans landsmenn, og krevde at de ble løslatt. Dette ble imøtekommet.

Den 5. august 1854 ble p. Berneux utnevnt av den hellige pave Pius IX (1846-78) til titularbiskop av Capsa og den fjerde apostoliske vikar for Korea etter biskopene Barthélemy Bruguière MEP (1831-35), den hellige Laurentius Imbert MEP (1836-39) og Jean-Josef-Jean-Baptiste Ferréol MEP (1843-53). Han ble bispeviet den 27. desember 1854 av biskop Emmanuel-Jean-François Verrolles MEP (1805-78), apostolisk vikar av Mandsjuria i Kina (1838-78), assistert av biskop Florent Daguin CM (1815-59), apostolisk koadjutor-vikar av Mongolia i Kina (1847-57; vikar 1857-59).

Biskop Berneux var svært glad for endelig å komme seg til Korea, «et vidunderlig land av martyrer», som han utbrøt. Ledsaget av de to misjonsprestene Charles Antoine Pourthié og Michel Alexandre Petitnicolas la biskop Berneux ut fra Shanghai den 4. januar 1856. De måtte vente i to måneder for de klarte å få bli med en båt som var eid av en koreansk katolikk, og fire dager senere var de trygt ankommet til Seoul. Biskopen kom til Korea den 23. mars 1856. For ikke å vekke oppsikt, var han kledt i den tradisjonelle svarte heldekkende sørgedrakten. Det viktigste elementet i den var en stor kurv som ble båret over hodet og skjulte det fullstendig. Ingen som bar en slik kurv, skulle stoppes eller på noen måte forstyrres av politiet, så misjonærene fant dem nyttige.

De nådde sin destinasjon og var fornøyd med å ha kommet seg over grensen gjennom patruljens årvåkenhet, som reddet dem fra dødsstraff. Biskopen satte i gang sitt arbeid. Det første han gikk løs på, var å lære det koreanske språket, og deretter holdt han en synode. Under hele sitt opphold i Korea levde biskop Berneux i skjul i likhet med alle andre misjonærer. Men han foretok hemmelige besøk til de kristne på stedet, både i Seoul og på landsbygda og i fjellene. han bygde til og med et seminar i Paeron i den nåværende provinsen Nord-Chungcheong (Chungcheongbuk-do) i Sør-Korea for utdannelsen av et innenlandsk presteskap. Han åpnet også skoler for unge mennesker og et trykkeri, slik at han kunne begynne å utgi katolske bøker på koreansk.

Biskop Berneux ønsket også å sikre fremtiden for misjonen, så i 1856 utnevnte han den hellige p. Antonius Daveluy MEP til sin koadjutor-biskop straks han kom til Korea, og han ble bispeviet den 25. mars 1857 i et privathus i Seoul som titularbiskop av Akka. Biskop Berneux var både en snill og barmhjertig far og en stor leder. Antallet katolikker økte enormt. Antall døpte var 16 700 i 1859, mens antallet nådde 25 000 i 1862.

Det hadde vært flere kristenforfølgelser i Korea siden 1785, men den mest forferdelige av dem alle startet i 1866. Den 15. januar 1864 døde kong Cheoljong (1849-64) etter femten års regjeringstid i moderasjonens tegn. Han var bare 32 år gammel og hadde ingen arving, men etter mange hoffintriger ble den senere keiser Gojong (1842-1919) satt på tronen. Han var bare elleve år gammel, så hans far Daewongun var regent for sønnen til Gojong ble voksen. Midt på 1860-tallet var Daewongun hovedtalsmann for isolasjonismen, og han brakte tilbake til makten det ultrakonservative partiet som hadde utløst forfølgelsen i 1839.

Den sosiale og politiske situasjonen i Korea begynte å svekkes. Mens misnøyen vokste og overgrepene mot kristne var økende, presset russerne på fra nord for frihandel med Korea. Tre kristne i Seoul foreslo da for Regentrådet en allianse med Frankrike og England formidlet av de to franske biskopene, i bytte for religiøs frihet. Regjeringen var en tid fristet av denne løsningen, men plutselig snudde den og gikk tilbake til en politikk med en total lukking av landet. De gamle anti-kristne lovene ble reaktivert og anvendt i all sin strenghet.

Makten følte seg truet av de kristne. Kirken forkynte menneskelig likeverd mellom kjønnene og mellom eldre og yngre, noe som for de konservative var perverst og undergravende for opprettholdelse av offentlig orden. Stilt overfor stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland var det i tillegg nødvendig med makt. Dette var tiden for Opiumskrigen, hvor selv det store Kina ble ydmyket. Kristendommen ble kalt «Vestens religion», og de kristne ble sett som invaderende agenter og spioner som landet måtte beskytte seg mot.

De ble dømt til døden den 6. mars 1866, bundet til hver sin stol ettersom de var ute av stand til å stå. Den 8. mars (mange kilder skriver 7. mars) ble de båret til retterstedet i Saenamteo, en stor sandstrand ved elven Han, rundt fem kilometer fra Seoul. Biskopen benyttet hver pause som ble tatt i løpet av denne turen, til å snakke med sine tre ledsagere om Paradiset. Fire hundre væpnede soldater holdt publikum i sjakk. De sto i en sirkel med en stang plantet i midten. Mandarinen beordret at fangene skulle bringes for ham. De fikk dratt av klærne, ørene ble krumbøyd og gjennomboret av en pil, deres ansikter ble sprayet med vann og deretter med kalk, for å blinde ofrene. På signal fra mandarinen utførte seks bødler en sirkulær dans hvor de svingte sine sverd og ropte rasende: «Døden! Døden!» Deretter hogg de med sine sverd. Ved det fjerde falt hodet. Noen vitner la merke til smilet som skinte på ansiktet til biskopen, som han beholdt selv i døden. P. Dorie ble halshogd sist av de fire. Også flere koreanske kristne ble henrettet samtidig.

Etter at biskop Berneux led martyrdøden, etterfulgte koadjutor-biskop Daveluy ham automatisk og ble den femte apostoliske vikaren av Korea. Men han hadde embetet i bare 23 dager før også han ble henrettet. Biskop Antonius Daveluy og patrene Peter Aumaître og Martin Lukas Huin ble halshogd den 30. mars 1866 i Galmaemot, en marinebase nær dagens Boryeong-si i provinsen Chungcheongnam-do, rundt ti mil fra Seoul. De ble etter eget ønske henrettet på Langfredag. I mellomtiden, den 2. mars, hadde patrene Charles Pouthié og Alexander Petitnicolas lidd samme skjebne.

Bare tre misjonærer unnslapp massakren: Stanislas Féron, Adolphe Calais og Félix Ridel som flyktet til Kina, men returnerte til Korea i september sammen med den franske flåten i det fjerne Østen, ledet av kontreadmiral Pierre-Gustave Roze. Franskmennene gikk i land på øya Gangwha, brente det kongelige palasset og plyndret biblioteket. De kongelige arkivene ble tatt som bytte og ble siden oppbevart i Nasjonalbiblioteket i Paris, men ble «lånt ut» permanent til Korea i 2011. Gjengjeldelsen etter det franske angrepet rammet kristne koreanere, og tusenvis av dem døde, skutt, kvalt, druknet eller begravd levende, ikke medregnet de som døde av elendighet og kulde i fjellene. I 1870 reiste regenten en stele i Pyongyang hvor det var gravert på kinesisk: «De kristnes perverse sekt er ødelagt».

I februar 2001 skaffet det skismatiske lefebvristiske prestebrorskapet St. Pius X (SSPX) seg størstedelen av relikviene av Simeon Berneux, og de ble overført til brorskapets kapell i Berlin. Men i 2003 ble Institut St. Philipp Neri (ISPN) grunnlagt i Berlin og den 26. mai 2004 kanonisk opprettet som et selskap av pavelig rett av den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei. Dette instituttet som feirer alle messer etter den ekstraordinære form av den romerske ritus, forsonte tidligere medlemmer og støttespillere av SSPX med paven i Roma. I 2006 kjøpte de kirken St. Afra i Gesundbrunnen i Berlin av St. Elisabethsøstrene og gjorde den til sin instituttskirke. I 2008 kjøpte de også den tilhørende klosterbygningen. I denne kirken befinner relikviene av Simeon Berneux seg i dag.

Simeon var blant de 24 som døde i forfølgelsene mellom 1861 og 1867 som ble saligkåret den 6. oktober 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). 79 martyrer som døde mellom 1839 og 1846 var blitt saligkåret i 1925 av pave Pius XI (1922-39). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza (fra 1999 Yeouido Park) i Seoul av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september.

I Château-du-Loir er det i dag en gate som har navnet Rue Saint-Siméon Berneux.