Den ærverdige Karl Halfdan Schilling ble født den 9. juni 1835 i det daværende Christiania, nå Oslo (Christiania fra 1624, Kristiania fra 1877 (stat) og 1897 (kommune), Oslo fra 1925). Han var sønn av rittmester Gottlieb Christopher Adolph Schilling (1795-1886), en offiser av den gamle skole, og hans hustru Eleonora Sophie Catharine Berg (1811-45). Han var altså offisersønn med militære slektstradisjoner. Hans far var stasjonert i Stange ved Hamar, og der lå hans barndomshjem og der vokste unge lutheraneren Karl Halfdan opp i et meget alvorlig religiøst hjem. I syv-åtte-årsalderen ble han sendt til mormoren i Christiania for skolegang. Han ble sterkt preget av morens tidlige død i 1845, bare 34 år gammel, da Karl bare var ti år gammel.
I Christiania gikk Karl på katedralskolen, men ingenting tyder på at skolegangen var særlig vellykket. Han hadde derimot et stort malertalent, og fra han var femten år gammel fikk han i noen år undervisning av Johan Fredrik Eckersberg (1822-70), en av den tids største norske kunstmalere. Han studerte også et år under Joachim Frich (1810-58). Han var en ivrig og meget lovende elev, og han ble ganske raskt grepet av sin lærer Eckersbergs sans for og kjærlighet til düsseldorferskolen. Så som attenåring reiste han selv i 1853 til Düsseldorf for å studere. Düsseldorf ble den gangen betraktet som et sentrum for all god malerkunst, hvor Eckersberg og mange av våre første malere fikk sin utdannelse. Der deltok han med liv og lyst i den skandinaviske kolonien ved akademiet. Schilling ble snart et midtpunkt i den skandinaviske kunstnerklikken, ikke minst på grunn av sitt gode humør og sitt statelige ytre, som brakte ham tilnavnet «Der schöne Norweger». Han ble imidlertid ikke elev ved akademiet. Derimot tok han privatundervisning hos den tysk-amerikanske maleren Emanuel Gottlieb von Leutze.
Ved feiringen av Corpus Christi i Düsseldorf i 1854 sto han og så på prosesjonen i byens gater. Lysene, baldakinen og prestene i gullbroderte silkeklær var selvsagt malerisk, og det var jo maleri han studerte. Men da alle på fortauet knelte ned og mennene tok av sine hodeplagg, klarte han ikke å skjule et smil der han sto rett opp og ned i hele sin lengde med kunstnerhatten på sitt lyse, bølgende kunstnerhår. Plutselig spratt mennene rundt ham opp og slo hatten av ham. Schilling var ganske flau da han gikk hjem til sitt losji hos den dypt troende katolske familien Eitel, som han var kommet til å sette stor pris på. Han hadde på følelsen at hans oppførsel som tilskuer til prosesjonen hadde vært mer ubehøvlet enn han selv riktig kunne skjønne. Og han ville jo ikke såre den gamle pølsemakeren og hans familie.
De gamle sa ikke stort, men en av de unge døtrene fortalte ham modig og taktfullt hva det egentlig var han hadde krenket. Schilling ba da om unnskyldning, men han var blitt nysgjerrig, for affæren hadde gjort stort inntrykk på ham. Wilhelm Eitel, en av sønnene i huset og jevnaldrende med den nittenårige Karl, ville bli prest, og Karl begynte å spørre ham ut om hans religion. Wilhelm foreslo at han ble med ham til messe hver morgen, så ble det lettere å forklare etterpå. Han ble raskt sympatisk innstilt, men det hindret ham ikke i å reagere temperamentsfullt mot det han ikke likte ved katolisismen. Men da Wilhelm forklarte botens sakrament for Karl, følte han et definitivt kall til å bli katolikk.
Han begynte derfor å motta formell trosundervisning fra en prest, og da hans lærer ville vise ham hvor feilaktig hans klosterskrekk var, tok han ham med til «Søstrene av Det hellige kors» (Die Töchter vom heiligen Kreuz; fr: Filles de la Croix) (Filiae Sanctae Crucis – FCr). Schilling ble sterkt grepet av disse søstrenes oppofrende liv, og særlig hadde priorinnen, den ærverdige Mor Emilie Schneider (1820-59), stor innflytelse på ham. Hun var en sterk personlighet som kjente seg hjemme i den kristne mystikk, og hun ledet St. Teresia-hospitalet for fattige i byen. Pave Benedikt XVI (2005-13) anerkjente hennes «heroiske dyder» den 6. juli 2007, noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Karl sa selv om Mor Emilie at hun var det mennesket som hadde gjort ham mest godt i verden.
Gjennom henne kom Karl i forbindelse med en gruppe kunstnere som drev en ivrig religiøs-karitativ virksomhet, blant dem Ernst Deger, Antwerpen-maleren Jansens, Carl og Andreas Müller og Oswald og Andreas Achenbach. En god støtte for ham ble det også at han møtte så stor forståelse hos sine kunstnerkolleger. Akademiets direktør Friedrich Wilhelm von Schadow (1789-1862) var selv konvertitt, og flere av de mest berømte malerne der, blant andre Franz Ittenbach (1813-79), dannet en «nestekjærlighetsforening» med statutter som lignet på St. Vincentforeningers og som åpenbart ble Karls inspirasjonskilde da han senere grunnla en St. Vincens-forening i Oslo sammen med tre barnabittprester.
Den 11. november 1854 ble Schilling opptatt i Kirkens fulle fellesskap, og samme dag mottok han sin første hellige kommunion. Han var så lykkelig at han hoppet og sang i vilden sky av glede. Han gikk daglig til messen og utviklet et rikt bønneliv. Daglig ba han for sin familie, sine venner og alle nordmenn at de også en dag skulle kunne finne den lykke han hadde funnet. Og da Düsseldorfs katolikker skulle foreta sin årlige valfart til Vår Frue i Kevelaar, var det «Der schöne Norweger» i norsk nasjonaldrakt som bar banneret i spissen for brorskapet St. Vincent.
Selv om hans konversjon vakte en del oppsikt i Christiania, møtte han ikke egentlig noen motvilje, og hans far tok sønnens konversjon med stor sinnsro. Også øvrige slektninger stilte seg særdeles forståelsesfulle. De ga ham en hjertelig mottakelse da han i 1855 kom på ferietur til Norge, hvor han i Christiania til sin glede fant en katolsk menighet som ikke hadde vært der før. St. Olavs kirke, den første katolske kirken i Norge etter reformasjonen, var under bygging og ble vigslet i 1856. Han studerte videre hos Eckersberg, og hver morgen gikk han til messe før timen. En morgen da han gikk ut av kirken, møtte han en av sine gamle malerkamerater, Knud Krogh-Tonning (1842-1911), og de ble gående og snakke om katolisismen en god stund. Også Krogh-Tonning ga opp malingen og begynte å studere teologi. Han ble prest og en av den norske statskirkens lærdeste og alvorligste tenkere. I 1900 ble også han opptatt i Den katolske kirke. Fordi han var gift, kunne han ikke bli prest i sin nye kirke, og han må ha opplevd det som et offer igjen å bli legmann. Etter konversjonen så han seg selv som apologet for den katolske tro.
Karl Schilling hadde også et opphold ved kunstakademiet i København for å studere portrett- og genremaleri, før han på nytt vendte tilbake til von Leutze i Düsseldorf. En tid hadde han sitt eget atelier i Düsseldorf og foretok flere studiereiser i Tyskland, særlig til München. Deretter dro han i 1860 tilbake til Norge i den tro at det var for godt. Vel hjemme i Norge gikk han med liv og sjel opp i praktiseringen av sin tro. Han malte også en del, blant annet noen bilder fra Finnmark (1864-67). Hans bror var blitt forstmester i Finnmark, og etter farens ønske dro Karl opp og besøkte sin bror og var der i lengre tid. Fra barnsben av hadde han vært vant til å ferdes med hund og børse i skog og fjell, og han var en glimrende skytter og idrettsmann. Han var en god rytter og nå var han også stadig på reinjakt i Nord-Norge. Han oppsøkte også de små kapellene i Alta og Tromsø, og ikke sjelden måtte han gå i tre-fire dager på ski for å komme til messe.
I 1864 var han tilbake i Christiania, hvor han ble den første formann for St. Vincentforeningen, som han grunnla dette året sammen med barnabittpatrene Johan Daniel Paul Stub CRSP (1814-92), Cesare Tondini CRSP (1839-1907) og Carlo Giovanni Moro CRSP (1827-1904), alle tre prester ved St. Olavs kirke. Patrene Tondini og Moro var italienere, mens p. Stub var norsk konvertitt fra lutherdommen som ham selv. P. Stub var en sterk kristen personlighet som fikk betydning for Karls fremtid, og de knyttet et varmt vennskapsforhold. Barnabittene eller «Kongregasjonen av den hellige halshogde Paulus’ regelbundne klerikere» (Congregatio Clericorum Regularum Sancti Pauli Decollati – CRSP) hadde fått ansvaret for St. Olavs kirke i 1864 med p. Stub som superior og sogneprest. Kongregasjonen var grunnlagt i 1530 av den hellige Antonius Maria Zaccaria (1502-1539), og siden slutten av 1540-tallet ble de vanligvis kalt Barnabittene etter sitt hovedkvarter i klosteret ved kirken San Barnabà i Milano. Det er ikke en munkeorden i egentlig forstand, men en kongregasjon av prester som lever sammen etter en regel.
Karl Schillings malerier vitner om en solid skole, men ikke om noe stort eller originalt talent. En dag hadde han bedt en av barnabittene, p. Tondini, opp til seg på sitt atelier, for han ville gjerne vise ham det bildet han arbeidet på. Italieneren kritiserte det uforbeholdent og syntes at figurene på det var livløse og treaktige. «Det er ikke dette som er Deres kall», bemerket p. Tondini, men Karl Schilling svarte ikke. P. Stub var den første til å formulere tanken om at Schilling i grunnen hadde klosterkall, og denne tanken fenget øyeblikkelig i den unge malerens vel forberedte sinn. Deres samtaler endte med at Schilling sommeren 1867 bestemte seg for å bli prest. Han ba om og fikk sin fars tillatelse. P. Stub ønsket at vennen skulle slutte seg til barnabittenes franske ordensprovins, i håp om å kunne virke som prest i Norge, og dette sa Schilling seg enig i. Mens de ventet på svar fra Frankrike, begynte p. Stub å undervise sin venn i latin og fransk.
I slutten av juni 1868 gikk Karl Schilling om bord på båten som skulle føre ham det første stykket på veien til novisiatet. Da båten om kvelden var kommet et godt stykke sørover på Kristianiafjorden, gikk Karl Schilling opp på dekk og kastet pensler og palett i fjorden som et symbolsk uttrykk for at han fra nå av fornektet sin kunst. Men det var bare det ytre skallet han kastet fra seg, for sin kunstnersjel beholdt han i sin kjærlighet til det gode og sanne og skjønne. Og i sine medmenneskers hjerter innprentet han tidlig og sent Guds bilde, alt mens han formet sitt eget liv i sin store Mesters skikkelse. Deretter vinket han farvel til sitt fødeland for siste gang.
Han dro via Düsseldorf, hvor han først besøkte kirken St. Lambert hvor han var opptatt i Kirken fjorten år tidligere, og deretter besøkte han kapellet til Korssøstrene. Mor Emilie Schneider var død allerede i 1859. Deretter besøkte han familien Eitel før han dro ut og besøkte sin venn Wilhelm Eitel, som var sogneprest i en landsby like ved. Dermed hadde han sagt farvel til alt som han holdt kjærest i sitt gamle liv. Den 2. juli ankom han Paris og barnabittenes hus i Rue Monsieur, og et par uker senere påbegynte han sitt novisiat i Aubigny-sur-Nère i departementet Cher i regionen Centre (fra 2015 Centre-Val de Loire) i Sør-Frankrike. Han var da 33 år gammel, «Kristi alder». Etter eksempel fra sin grunnlegger legger alle barnabitter navnet Maria til sitt eget, så i anledning sin inntreden skiftet Karl ut sitt mellomnavn Halfdan med Josef og Maria og ble don Charles-Joseph-Marie (vanligvis kalt Karl Maria).
Til da hadde livet stort sett gått på skinner for Karl Maria, men nå fikk han kjenne hvor hard «lutringens vei» kunne være. Gudstjenesten, bønnen, meditasjonene og askesen var kilder til uendelig lykke, og det fysiske arbeidet i huset og hagen var rekreasjon for den tidligere jegeren og sportsmannen. Men på langt nær nok, og det stillesittende livet og det begrensede området han kunne bevege seg på, skadet hans helsetilstand. Han led av fordøyelsesbesvær, kvalme, feber og hodepine. I en alder av 34 år hadde han vanskelig for å lære nye språk, og han skulle aldri komme til å beherske fransk så godt at han kunne holde en preken. Han hadde i det hele tatt ikke lett for boklige studier, og hans utdannelse som maler var ikke til mye hjelp. Men han la hele sin energi i arbeidet, med det resultat at han ble alvorlig syk.
Sykdom knekket ham gang på gang, og særlig hardt ble han rammet like før det skulle avgjøres om han skulle opptas i kongregasjonen som prest eller bare kunne bli opptatt i den «tredjeordenen» som barnabittene hadde opprettet som en mellomting mellom legbrødre og prester. De hadde som oppgave i kraft av sin høyere utdannelse å bistå prestene mer direkte i deres arbeid. Hans overordnede mente at Schillings helbred var for vaklende til at han kunne bli prest, og de bestemte seg for å sende ham hjem til Norge etter å ha blitt opptatt i denne «tredjeordenen».
Dette var et hardt slag for Schilling, og hans fortvilelse var så stor at alle ble grepet av den og man begynte i fellesskap en novene til skytshelgenen, den hellige redemptoristen Alfons Maria de Liguori (1696-1787), som klosteret var vigslet til (Saint-Alphonse). Hans overordnede fikk også tak i en ny og dyktig lege, og på den niende dag var den syke så frisk og kjekk at han kunne håpe å nå sitt ønskes mål. Den 21. november 1869 avla han sine klosterløfter for tre år om å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og den 18. desember 1872 avla han sine høytidelige evige løfter. Hans superior p. Piantoni skrev til ordensgeneralen at han i hele denne tiden ikke hadde funnet Karl skyldig i noen bevisst feil.
At Schilling var uendelig lykkelig sier seg selv, men en enda større glede ventet ham, for i 1873, noen måneder etter løfteavleggelsen, kom det brev fra ordensgeneralen som sa at han skulle forberedes for prestevielsen. Schilling slet med å komme gjennom prestestudiene, særlig latinen var vanskelig for ham, men han klarte det til slutt selv om karakterene ikke var noe særlig å skryte av. Han mottok de lavere vielser, og den 20. desember 1873 ble han diakonviet i Bourges. Den 18. desember 1875 ble han presteviet etter å ha avlagt de forskjellige eksamener som krevdes. Igjen hoppet han rundt og sang av full hals av glede slik han hadde gjort den dagen han konverterte. Neste dag leste han sin første hellige messe hjemme i klosteret. Hans overordnede skrev om han at han var en rollemodell av en prest.
Hans brennende iver for å bli en mer og mer verdig Kristi etterfølger og Kristi stedfortreder lot ham aldri hvile, og ustanselig arbeidet han på sin fullkommenhet. Han ble dermed det store eksempelet for alle som kom i berøring med ham. Hans elskverdighet, hjelpsomhet og strålende humør lyste ut over hans omgivelser, og bare hans foresatte visste at det bak dette muntre sinnet skjulte seg et liv i harde botsøvelser og den strengeste askese. Han ble først utnevnt til sakristan og undernovisemester, og han fikk ansvaret for omsorgen for de syke og legbrødrenes undervisning.
En natt i mars 1876 brøt det ut brann i klosterets kirke. Hele koret sto i lys lue da en av patrene styrtet opp til alteret og fikk berget ciboriet med de innvidde hostiene. Men å få berget noen av de hellige kar og paramentene i sakristiet så håpløst ut. Men p. Schilling knelte og ba superioren om hans velsignelse. Deretter løp han opp i det brennende koret, og ut og inn, mellom brennende bjelker som styrtet sammen, sprang han og bar ut fang etter fang i sine lange armer, helt til alle kirkens kostbarheter var brakt i sikkerhet.
Etter prestevielsen var tanken at Schilling nå skulle tilbake til Norge, men slik ble det ikke. For p. Stub og barnabittene hadde gitt opp misjonen i Norge. De fire italienerne dro fra landet i 1866, 1867 og 1869, og p. Stub dro til Bergen høsten 1870 for å bli sogneprest der. Schilling avfant seg med situasjonen og regnet med at han ble værende fordi Gud ville det slik. Han ble i klosteret Saint-Alphonse i Aubigny inntil den franske antiklerikale regjeringen den 29. mars 1880 fikk vedtatt en lov som sa at alle ordener og kongregasjoner som ikke hadde fått spesiell autorisasjon, skulle oppløses. Og utpå høsten 1880 måtte barnabittene forlate Aubigny, til befolkningens klager og protester. Om morgenen den 5. september feiret patrene for siste gang sine messer i sin lille kirke, som var stappfull av gråtende og forbitrede mennesker fra landsbyen og bygdene omkring. Om ettermiddagen kom gendarmene og stengte klosteret og geleidet dets beboere bort.
Patrene og novisene ble spredt for alle vinder, og p. Schilling dro til sin ordens kloster i Torino i Piemonte i Nord-Italia (1880) sammen med en novise fra Tyrol. Ordenen hadde et novisiat i Monza, en liten by i nærheten av Milano i Lombardia, hvor han ble dirigert. Så snart han hadde lært seg nødtørftig italiensk, ble han utnevnt til visenovisemester. Han tilbrakte syv år i Monza med samme beskjedne og velsignelsesrike tjeneste som i Aubigny (1880-87). I 1887 åpnet barnabittordenens franske provins et nytt novisiat i stedet for det i Aubigny, i Mouscron/Moeskroen ved grensen til Frankrike i provinsen Hainaut/Henegouwen i den franskspråklige regionen Vallonia i Belgia. Dit kom p. Schilling i juli 1887.
Schilling ble kalt til denne landsbyen hvor folk var fattige i troen, men rike på åndelighet. Der ble han skriftefar ikke bare for områdets arbeiderbefolkning, men også for flere internatskoler og ved et par hospitaler, samt for nonneklostre og mange prester og lærde som kom langveis fra for å møte ham, til tross for at han fremdeles snakket like dårlig fransk. Han fant sin skriftestol beleiret fra den tidlige morgenstund, med det samme han hadde tatt av messeklærne etter sin messe og kom ut av sakristiet. Dagen lang ringte klokken uavlatelig og sa fra at noen ville skrifte for ham. Det hendte at et skriftebarn holdt ham i en hel time, mens andre kom flere ganger i løpet av en dag for riktig å få forklart ham sine ulykker og vanskeligheter.
Gjennom sitt virke ble han snart kjent som «den hellige pateren», «den lange helgenen» og «helgenen fra Mouscron». Han tok opp arbeidet på det nye stedet med den samme lyse glede, tro og tillit som før. Han kom også i forbindelse med flere nordmenn som reiste ned for å besøke ham. Hans innflytelse steg med årene, «bare det å se ham virket oppbyggende». Mer og mer ble han et eksempel for alle. Schilling kom aldri tilbake til Norge, men han fikk likevel stor innflytelse på Den katolske kirkes fremgang her i landet.
I 1886 døde p. Karls far som den gode protestant han alltid hadde vært. Selv hadde p. Schilling gitt opp håpet om å komme tilbake til Norge som misjonær. Men han håpet at de vanskelighetene som hadde fått barnabittenes misjon i Norge til å strande, skulle bli ryddet av veien en dag, og han forsøkte å få sine noviser til å interessere seg for Norge. Han begynte til og med å lære et par av dem norsk. Den bønnen som han selv ba for de skandinaviske folks tilbakevendelse til den katolske tro, fikk han i 1886 pave Leo XIIIs (1878-1903) tillatelse til å la trykke. Denne bønnen ble tatt inn i den norske katolske bønneboken, men bønnen står ikke i den nyeste og mer økumeniske utgaven av Bønneboken fra 1990:
Gode Jesus, jeg faller ydmyk ned for dine føtter og trygler deg ved dine hellige sårmerker og ved det dyre blod som du har utgydt for hele verden: Se med dine barmhjertige øyne ned til de skandinaviske folk, som ved vold og svik er blitt ført vill for århundrer siden, og nå er skilt fra din Kirke og utelukket fra deltagelsen i ditt legemes og blods høyhellige sakrament og i så mange andre nådemidler som du har innstiftet til hjelp og trøst for dine troende i livet og døden. Kom i hu, O verdens Forløser, at det er også for disse sjeler at du engang har lidt så grusomme pinsler og utgydt ditt dyrebare blod. Gode hyrde, før også disse får tilbake til din fåresti og til din Kirkes sunne gressganger, så de må utgjøre en hjord med oss under din stedfortreder her på jorden, den romerske biskops ledelse, som i apostelen Peters person ble beskikket av deg til å vokte både lammene og fårene. Hør, nådige Jesus, våre bønner som vi oppsender til deg i full fortrøstning til ditt hjertes godhet, og ditt hellige navn skje lov, pris og ære for all din godhet i all evighet. Amen.
Karl Maria begynte nå å eldes svært raskt. Livet i Belgia, de botsøvelsene han praktiserte og has arbeid som økte fra dag til dag, svekket hans motstandskraft. Enhver fritid som han klarte å snike til seg, ble tilbrakt i koret. Han ikke bare ba der, men han studerte også og skrev brev der. Han pleide å si at alt ble gjort bedre foran tabernaklet. P. Schilling prekte aldri fra en prekestol, ettersom han slet med fransken, men han ble en yndet skriftefar. Han hjalp alle, særlig de syke, med en enkelhet og evangelisk generøsitet og med en enorm nestekjærlighet. Han var også en bønnens mann, og man så ham ofte i bønn foran alterets hellige sakrament i kirken. Vinteren 1902-03 gikk det en koppeepidemi i landsbyen hvor han virket, og han ga alt for å hjelpe dem han kunne. Det ble sagt at hans bønner reddet mange barn fra døden.
Sommeren 1906 ble det klart at p. Schillings liv nærmet seg sin avslutning. En dag da han kom ut av skriftestolen, kollapset han og måtte hjelpes til sengs. Han tok sin sykdom som en gave fra Gud, for nå fikk han tid til å gjøre seg klar til å møte sin Herre og Mester, som snart ville kalle ham til seg. Han levde lenge nok til å feire jul, men om ettermiddagen den 2. januar 1907 velsignet han de unge seminaristene og sa til dem: «Dere må bli helgener, store helgener». Deretter ble han sykesalvet. Senere på kvelden sa han mens han holdt rosenkransen og kysset krusifikset: «Min Jesus, gjør det slik at jeg alltid må elske deg mer og mer». Deretter døde han, 71 år gammel. To dager senere ble han gravlagt på klosterets kirkegård.
Karl Maria Schilling døde «i hellighetens ry», sier hans biograf. Alle de som hadde lært ham å kjenne, visste at de burde glede seg fordi han hadde nådd det målet som hele hans liv hadde vært rettet imot, nemlig Guds rike. Men det ble grått mye i de dagene og i mange dager deretter i Mouscron, både av fattige og rike, syke og friske, menn, kvinner og barn, unge og gamle, prester, munker og legfolk. Aldri mer skulle de se den ærverdige skikkelsen gå langsomt bortover veien mens han ba sin rosenkrans, men allikevel alltid med et strålende smil og en vennlig hilsen til alle. Aldri mer skulle døren gå opp i de fattigste hjem og hans godhet lyse inn i de mørke stuer, og aldri mer kunne de komme til ham i skriftestolen, tynget til jorden av sorg og bekymring, og gå lettet og glad derfra med fred i sitt sinn.
Kort tid etter hans død begynte mange å valfarte til hans grav i Mouscron, og Schillings ry som et fromt menneske ble forsterket etter hans død og spredte seg raskt. Etter hvert ble mange helbredelser tilskrevet hans forbønn. I mange år etter hans død sto hans beskjedne celle urørt, og flere pilegrimer fikk anledning til å besøke den. Høsten 1924 vendte barnabittene i Mouscron seg til biskop Gustavus Josephus Waffelaert av Brugge/Bruges (1895-1931) og ba om at det skulle settes i gang en kirkelig prosess for p. Schillings saligkåring. Den 6. august 1924 ble hans grav åpnet for at man kunne foreta den vanlige kanoniske undersøkelsen av hans jordiske levningers tilstand sytten år etter hans død. «Den dødes ansikt var uforandret, hendene mørknet, soutanen falmet og morken. Dypt grepet gjenså de av barnabittene som hadde kjent ham, sin gamle konfrater», forteller Sigrid Undset.
Den 24. mars 1936 ble hans legeme flyttet til barnabittpatrenes kirke, hvor det ble stedt til hvile i et sidekapell. Hans grav besøkes fortsatt ofte av pilegrimer. Hans biografi, Le Révérend Père Schilling, Barnabite (Librairie Albert Dewit, Brussel 1928) (Norsk utgave: «En norsk kunstmaler som levet og døde i hellighets ry», ved J. Toll, 1930), ble skrevet av p. Sylvestre Declercq. Han sier i sin bok at Karl Schillings historie er vanskelig å skrive, for den norske pateren snakket aldri om seg selv, han fortalte bare sin konversjonshistorie når han følte at den kunne hjelpe andre, og han forsto å skjule sitt eget åndelige liv slik at man bare så «Guds herlighet fullkommengjort i det skrøpelige». Allikevel har det lykkes p. Declercq å tegne et bilde av ham som lar oss forstå at en saligkåring av ham slett ikke er umulig.
Dekretet som åpnet hans saligkåringssak (Decretum super introductione Causae) ble utstedt den 22. november 1946. Den 19. september 1968 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Paul VI (1963-78), og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Det eneste som nå gjenstår før en saligkåring, er et mirakel på hans forbønn. Han er den eneste nordmann som for tiden har en pågående prosess i Den katolske kirke. Sterke krefter, blant annet i Oslo katolske bispedømme, arbeider fremdeles for å få Karl Maria Schilling saligkåret.
Lørdag den 13. oktober 2007 [?] kunne Vatikanets egen dagsavis L’Osservatore Romano fortelle at en sønn av Kirken i Norge, Karl Schilling, er på vei mot hellighet. Dominikanerne i Oslo har for lengst tatt denne utviklingen på forskudd, og klosterkirkens maleri av norske helgener fra 1929 i våpenhuset (malt av p. Couturier o.p.) inkluderer også Karl Schilling (ytterst til venstre). I sin siste preken i St Dominikus før han døde noen timer senere, sa p. Arnfinn Haram OP (1948-2012) blant annet:
Det blir fortalt om pater Karl Schilling at han som ung kunststudent oppheldt seg i ein tysk by, og der opplevde han nettopp ein gong feiringa av Corpus Christi-festen – med heile byen på beina, fullt i gatene, fest og jubel. Der kjem prosesjonen med monstransen under baldakinen, Den Allmektige boren av svake menneske over torg og gjennom gater, og alle fell på kne og tilbed. Men Schilling blir ståande, han er endå protestant og forstår ikkje det han ser, så han beheld hatten på. Plutseleg sprett ein av dei knelande opp og slår hatten av Schilling så han flyg bortover gata og Schilling blir tvinga i kne. Då går det opp for han: Det er Herren! Deretter blir han straks katolikk. Han tok poenget, eller poenget tok han, nesten som då Saulus blei slått i bakken på veg til Damaskus og høyrde ei røyst som sa: – Eg er Jesus, han som du forfylgjer. Realpresensen. Kristi verkelege nærvære.
Kunstneren Schilling er representert med bilder i blant annet Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum, Bergen Billedgalleri, Göteborgs Konstmuseum og museer i München. Hans bilder er ofte uten signatur. Flere er i privat eie i München og i familien Eitels eie i Tyskland. Han malte genrebilder og portretter, men flest landskaper, blant annet «Parti fra Christianiafjorden» (Bergens Kunstforening 1864), «Tesfossen» (Stockholm Kunstforening 1866) og «Fra Romsdalen» (Christiania Kunstforening 1868, privat eie). Nasjonalgalleriet eier to tegninger, et usignert båtmotiv og en dyktig utført kulltegning av en kraftfull Stut (signert 1852), tegnet av Karl Schilling som syttenåring.
Kilder: Index ac status causarum (1999), Sigrid Undset: «Norske helgener» (1937), ny utgave 1992: («Helgener»), Sigrid Undset: A Priest from Norway: The Venerable Karl M. Schilling CRSP, 1976 (kapittelet om Schilling i Undsets helgenbok oversatt til engelsk av barnabittene), Msgr Karl Kjelstrup: Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge, 1942, Tidsskriftet St. Olav nr 23/1935, s 201-202, Broen 6/2007, Store Norske Leksikon (snl.no), Norsk biografisk leksikon (nbl.snl.no), Norsk Kunstnerleksikon (nkl.snl.no), no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, barnabites.com, Norsk innslag på Vatikanradioen i oktober 2007 av Pål Bratbak - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. april 2016