Den salige Clementina Arambarri Fuente SM og hennes tre ledsagere tilhørte kongregasjonen «Marias tjenerinner i syketjenesten» eller Siervas de María, Ministras de los enfermos (Institutum Servarum Mariae Infirmis Ministrantium – S.de M. eller SM). Kongregasjonen ble grunnlagt i 1851 av sognepresten i området Chamberi i Madrid, Don Miguel Martínez y Sanz (1811-90). En av de syv kvinnene som var med fra begynnelsen, regnes også som grunnlegger, den hellige Maria Soledad Torres Acosta (1826-1887), som var generalsuperior fra det første kapitlet i 1861, og hun ble gjenvalgt på hvert kapittel til sin død. Hun ble helligkåret den 25. januar 1970 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Kongregasjonens opprinnelige formål var å besøke ensomme syke.
Fra 1911 hadde kongregasjonen et romslig hus i Pozuelo de Alarcón i Madrid, hvor eldre søstre trakk seg tilbake på jakt etter hvile, og hvor noen av dem med glede gikk ut hver kveld for å gi sin støtte og tjeneste til de syke i denne befolkningen. Under borgerkrigen i 1936 havnet Pozuelo de Alarcón i skuddlinjen. Kongregasjonens hus ble tatt og søstrene ble tvunget til å spre seg blant familier de kjente og fikk forbud mot å kommunisere med hverandre og mot å be. Dette var den 21. november 1936.
I begynnelsen av desember ble situasjonen så uholdbar at de så behovet for raskt å kunne evakuere de få menneskene som ble værende i Pozuelo de Alarcón. Fire av kongregasjonens søstre: M. Aurelia, sr. Daría, sr. Agustina og sr. Aurora, ble gjenkjent som ordenssøstre, og uten å fornekte sin status som konsekrerte, led de martyrdøden.
Gud hadde sett henne ut for seg selv. Den 14. desember 1924 trådte hun inn i Instituttet Marias tjenerinner i deres hus i Tudela, og deretter flyttet hun til novisiatet i Madrid. Den 4. juli 1925 ble hun ikledd ordensdrakten, og den 25. juli 1927 avla hun sine midlertidige løfter og tilbød seg til Herren med all glød i sin sjel.
Den 9. august samme år ble hun sendt til huset i Pozuelo de Alarcón for å engasjere seg i huslige gjøremål. Den 5. juli 1933 avla hun sine evige løfter i samme hus i Pozuelo, og tre år senere gikk hun for å leve dem fullt ut i himmelen. Hun var av en dypt from ånd, sier de som kjente henne. Når sr. Agustina kunne ha litt ledig tid, trakk hun seg tilbake til kapellet i dyp kontemplasjon foran det hellige sakrament.
Hun hadde en sann kjærlighet til arbeid og hennes samtaler var nesten alltid om åndelige ting. Hennes tilgjengelighet og dedikasjon visste ingen grenser da de overordnede betrodde til henne omsorgen for Mor Aurelia, og hun akseptere denne tjenesten som en hellig plikt, å stå opp om natten, mange ganger for å snakke med pasienten, og hun viste aldri det minste tegn til irritasjon.
I 1936 måtte hun forlate huset i Pozuelo de Alarcón, og hun møtte tre andre søstre i samme familie, men militsen tvang dem til å skilles fra hverandre. Hennes liv ble kronet med martyriet den 5. desember 1936 i Aravaca i provinsen og regionen Madrid i Spania. Hun var 36 år gammel. De tre andre søstrene døde to dager senere.
Da hun var tyve år gammel, ble hun den 23. august 1866 opptatt i Instituttet Marias tjenerinner i moderhuset. Hun møtte grunnleggeren, den hellige María Soledad, som tok imot henne og ikledde henne ordensdrakten den 14. november 1866. Hun avla sine midlertidige løfter den 18. desember 1887 og ble sendt til Puerto Rico, hvor hun avla sine evige løfter den 18. desember 1894.
Da hun var 38 år gammel, ble hun utnevnt til superior for kommuniteten i Guanajuato i Mexico, en stilling hun utøvde med stor kjærlighet og omtanke til 1909, da hun ble sendt å bli superior i kommuniteten Durango y Puebla i Mexico, hvor hun opplevde den forferdelige meksikanske revolusjonen. Hun flyttet til Spania i august 1916, hvor hun igjen ble betrodd embetet som superior i Mataró, Alcoy, Sarriá og Barbastro, og i utførelsen av dette oppdraget viste hun alltid den samme iver og interesse for søstrene.
Da provinsen Madrid ble opprettet i oktober 1929, ble hun overført dit som provinsialrådgiver og superior for Pozuelo de Alarcón, til i 1934, da hun så at hennes krefter ikke tillot henne å fortsette i en så delikat posisjon. Da ble hun til stor sorg fra noen av superiorene overført til sykestuen i Madrid, hvor hun var et mønster av dyd for dem som brydde seg om henne og besøkte henne.
I 1936, før den store faren truet de gamle damene i Madrid, ble Mor Aurelia overført til huset i Pozuelo de Alarcón, for hun likte bedre freden og roen der, men Guds planer var svært forskjellige. I både rolige tider og motgang var hennes motto: «Hva Gud angår, vil han ikke la noe dårlig skje med oss».
I juli 1936 brøt borgerkrigen ut i Spania, huset ble tatt og søstrene måtte spre seg blant familiene de kjente, fortsatt utsatt for sterk overvåking og en absolutt isolering fra hverandre. Men Mor Aurelia og tre andre søstre ble gjenkjent som ordenssøstre, og ikke på noe tidspunkt nektet de for sin status som konsekrerte, så de ble utvalgt for martyrium. Det er sannsynlig at Mor Aurelia døde en gang etter midnatt natten mellom 6. og 7. desember 1936 i Aravaca i Madrid. Hun var sytti år gammel.
I 1885 ble hun utnevnt til superior for Arévalo. Hun returnerte til Madrid i 1893, deretter dro hun til El Escorial, hvor hun tjenestegjorde som rådgiver. Hun bodde også i kommunitetene i Salamanca, Alcalá de Henares, Cabeza del Buey, Jaén, Ciudad Real og til slutt i Pozuelo de Alarcón. Hun var en samtidig av grunnleggersken Maria Soledad Torres Acosta og reflekterte trofast over hennes liv, hennes enkelhet og mot, vennlighet og nøkterne ånd som preget grunnleggersken. I sitt lange religiøse liv var vår søster svært glad i instituttet og oppofrende i utøvelsen av sine embeter og i omsorgen for de syke i sine hjem, og hun delte sin rike erfaring med de unge søstrene.
Sr. Aurora var ved sin død den eldste søsteren i instituttet med sine 86 år, 62 av dem i det religiøse liv. Til tross for sin alder var hun svært lidenskapelig, hun var punktlig og likte å delta i aktivitetene i kommuniteten og minnet ofte om Guds tilstedeværelse. Hun var svært arbeidsom og svært full av liv under rekreasjonen. Da prøvelsens time kom, tilpasset sr. Aurora seg med beundringsverdig medgjørlighet, men da de måtte legge bort ordensdrakten, rant store tårer nedover hennes kinn. Hele tiden var hun rolig og overga seg til Herrens planer for henne.
I juli 1936 ble søstrenes hus i Pozuelo de Alarcón tatt av de revolusjonære, og søstrene måtte spre seg blant familier de kjente, de ble helt avskåret fra hverandre og utsatt for nøye overvåking. Søster Aurora, sammen med de tre andre Marias tjenerinner, ble gjenkjent som en ordenssøster og ble valgt for martyrium. Det er sannsynlig at sr. Aurora døde en gang etter midnatt natten mellom 6. og 7. desember 1936 i Aravaca i Madrid. Hun var 86 år gammel.
Som 23-åring trådte hun den 9. november 1902 inn i instituttet Maias tjenerinner i deres hus i San Sebastián og fortsatte etter noen dager til novisiatet i Madrid. Hun mottok ordensdrakten den 19, april 1903 og fikk navnet sr. Daría. Hun avla sine midlertidige løfter den 4. mai 1905 og ble sendt til huset i Zaragoza, hvor hun ble frem til 1910 og utøvde sin vakre nestekjærlige tjeneste for de syke med iver og interesse. Deretter fortsatte hun til huset i Ciudad Real, og etter å ha vært der i ett år, ble hun overført til Madrid. Der avla hun sine evige løfter den 5. mai 1913. Hun ble snart syk med magesår, men hun fremhevet seg hele tiden sykdommen tok, for sin ånd av ydmykhet og bot.
I 1922 ble hun sendt til novisiatet i Madrid med stilling som assistent, et oppdrag hun utførte med den størst oppbyggelse av alle, og hun var en modell av dyd for novisene. Hennes kjærlighet for dem var som en mors, og hun ofret seg for alle når det var behov. Dette delikate oppdraget utførte hun i åtte år, og deretter ble hun overflyttet til huset i Pozuelo de Alarcón, hvor hun fikk stillingene som sekretær og rådgiver i 1932. I denne kommuniteten var også hennes vakre dyder synlige og beundret, og hun virket oppbyggelig på alle sin hans omgjengelige og religiøse oppførsel.
Overgivelsen i hennes liv ble ikke sett av søstrene, som kjente henne som noe tilfeldig, ikke som kroningen av et helt livs erfaring. Hun ble ofte hørt si: «Jeg ønsker martyriet av det daglige offeret, og hvis Gud vil, vil jeg også dø som en martyr for ham».
I 1936, ble hun arrestert av de revolusjonære sammen med Mor Aurelia og sr. Aurora. Ifølge familien i det huset hvor sr. Daría var, ble hun utsatt for fornærmelser og sjikane ettersom de mistenkte at de var ordenssøstre, og hun sa: «Vi er faktisk søstre, dere kan gjøre hva dere vil med oss, men jeg ber deg om at dere ikke gjør noe med denne familien, for da de så oss hjemløse, ble de godkjent av komiteen i Pozuelo og vi ble møtt av deres nestekjærlighet».
Sr. Daría ble valgt for martyrium sammen med de to andre. Det er sannsynlig at de døde en gang etter midnatt natten mellom 6. og 7. desember 1936 i Aravaca i Madrid. Hun var 57 år gammel.
Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 15. september 2000 og bispedømmets informativprosess ble avsluttet den 21. april 2001. Dekret om prosessens gyldighet ble utstedt den 1. februar 2002, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2002. Den 3. juni 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De fire martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, siervasdemariacastilla.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. januar 2014