Den hellige Sebbi (Sebbe, Sebba; lat: Sebbus) ble født på 600-tallet i Sør-England. Han var konge av Essex (664-94), som var østsaksernes rike (Essex, Hertfordshire og London). Riket var nettopp kristnet av den hellige Cedd av Lastingham. Han var konge sammen med sin nevø, kong Sighere (664-83), som var gift med den hellige Osith. De to ble konger i peståret 664. Sighere mente at pesten var et tegn på gudenes vrede over hans omvendelse til kristendommen, så han begikk apostasi (falt fra troen) og vendte tilbake til den gamle religionen sammen med mange av sitt folk.
Da kom biskop Jaruman fra Mercia for å få dem tilbake til troen. Den hellige Beda den Ærverdige skriver i sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731), at biskopen var en god mann som hadde suksess i sin misjon. Biskopen ble støttet av Sebbi, som var en klok hersker og så from at han var mer egnet som biskop enn som konge. Han skal ha bygd det første klosteret i Westminster.
Da Sebbi hadde regjert i tretti år, ga han avkall på sin krone og abdiserte. Dette hadde han ønsket å gjøre en tid, men dronningen nektet å gå med på en separasjon. Til slutt gikk hun med på det, men bare fordi kongens dårlige helse syntes å varsle at han snart ville dø.
Sebbi mottok munkedrakten av Waldhere, som hadde etterfulgt den hellige Erkenwald som biskop av London, og som han ba om å dele sin personlige formue ut blant de fattige. Da han følte at døden nærmet seg, tilkalte han biskopen og ba om at bare han og to tjenere skulle bli hos ham, for han var redd for at smerte og svakhet skulle få ham til å si noe uverdig. Han fortalte biskopen om en drøm «hvor tre menn i strålende klær besøkte ham. En satte seg ned foran hans halmmadrass, mens de andre ble stående og spurte om tilstanden til den syke mannen de var kommet for å treffe. Den første mannen svarte at hans sjel ville forlate kroppen uten smerter i en lysglans, og at han ville dø om tre dagers tid. Begge disse tingene hendte slik han hadde sett i visjonen». Beda forteller om hans verdige død.
Sebbi døde i 694 i London og ble gravlagt ved nordveggen i byens gamle St. Paulskatedral. Beda forteller at den alt for korte sarkofagen på mirakuløst vis tilpasset seg lengden på Sebbis legeme. Det synes ikke å finnes noen spor av en gammel kult, men hans navn ble satt inn i Martyrologium Romanum av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet. Trolig ble Sebbi satt inn på grunn av den hellige Beda den Ærverdiges omtale av ham. Hans minnedag er 29. august, men 1. september og 24. mars nevnes også. Han feires i dag i bispedømmet Brentwood.