Skytshelgen for Søstre av St. Josef og for byen Sanok (2006)
Den hellige Sigmund Gorazdowski (pl: Zygmunt; lat: Sigismundus) ble født den 1. november 1845 i Sanok (ukr: Cянік, Sjanik), som den gang lå i kongeriket Galicia og Lodomeria i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, men som i dag ligger i provinsen (województwo) Podkarpackie (Subkarpatia) helt sørøst i dagens Polen, rundt 35 kilometer vest for grensen til Ukraina og like langt nordøst for grensen til Slovakia. Sanok lå og ligger i bispedømmet Przemyśl (nå erkebispedømme). Han kom fra en svært kristen romersk-katolsk polsk adelsfamilie hvor dyp patriotisme var verdsatt. Hans foreldre var politikeren Szczęsny Gorazdowski (ca 1813-1903) [Szczęsny er den eldre polske formen av Felix] og hans hustru Aleksandra Łazowska, og han var den andre av deres syv barn og den eneste av barna som vokste opp. Foreldrene hadde giftet seg i 1843 og Sigmunds besteforeldre på farssiden var Szymon Gorazdowski og Maria Dobrzańskich. Han ble døpt den 9. november 1845 i fransiskanerkirken Korsets Opphøyelse (Podwyższenia Krzyża Świętego) i Sanok med navnene Sigmund Karl (pl: Zygmunt Karol).
Alt tyder på at Sigmunds foreldre ga ham en svært god oppdragelse. Far og mor var for ham et forbilde på de polske og patriotiske dyder. Av dem lærte han ærlighet, samvittighetsfullhet og å være religiøs. Om foreldrene ble det sagt at de var svært intelligente, gode og patriotiske. I familien Gorazdowski hersket en atmosfære full av kjærlighet, vennlighet og respekt, en atmosfære av bønn og arbeid, av tillit til Gud i vanskelige tider, av opplevd lidelse og erfart fattigdom. Foreldrene ville gi barna en kristen oppdragelse og en praktisk forberedelse på livet, lære dem samarbeid med andre mennesker for sammen med dem å bygge det felles beste i Kristus.
Unge Sigmund bodde sammen med sin familie i Sanok i seks år. Han døde nesten i februar 1846 under det galisiske bondeopprøret mot leilendingsvesenet, også kalt «Den galisiske nedslaktingen» (Rzeź galicyjska), og han overlevde bare fordi hans barnepike klarte å gjemme ham under kvernsteinen inne i en mølle. Men dette gjorde at han ble rammet av en lungesykdom som utviklet seg til tuberkulose, en sykdom han måtte slite med i resten av sitt liv. Men dette forhindret ham ikke fra å tenke på andres behov og tilby sin hjelp overalt hvor han kunne.
I 1851 begynte han på grunnskolen i Sanok. Under sin skolegang der og i Przemyśl viste han seg som en flittig og hardt arbeidende student, og vanligvis var han en av de beste elevene i klassen. Han hadde en flott sangstemme, først en behagelig sopran og deretter en varm tenor. Han hadde en lidenskap for historie, geografi og polsk språk, og vanligvis var han svært oppmerksom i klasserommet. Han gjennomførte sine gymnasstudier på C. K. Gimnazjum i Przemyśl i østerriksk Galicia, nå i Polen. I 1863 deltok han som attenåring i polakkenes oppstand mot det russiske herredømmet («Januaroppstanden»), noe som forverret hans tuberkulose. Nedslagningen av oppstanden opplevde han som en svært smertefull prøvelse. Da han hadde tatt sin gymnaseksamen i 1864, begynte han samme år å studere jus ved universitetet i Lviv (ukr: Львів; pl: Lwów; ty: Lemberg; ru: Львов, Lvov; lat: Leopolis) (i denne artikkelen kaller vi konsekvent byen for Lviv, uansett hvilket land den tilhørte til enhver tid).
Men ved slutten av sitt andre år på jusstudiet i Lviv, bestemte han seg i 1865 for å gi opp jussen, ettersom han kjente et sterkt prestekall. I 1866 begynte han på det høyere teologiske seminaret for det romersk-katolske erkebispedømmet Lviv. Blant studentene fremhevet han seg for sin fromhet og iver, og til tross for sin heftige karakter, viste han stor føyelighet overfor overordnede. Hans dårlige helse på grunn av tuberkulose ble et hinder for hans studier, som han avsluttet i 1869. Men da sykdommen plutselig blomstret opp igjen, ble han nødt til å utsette prestevielsen på ubestemt tid for å gjennomgå en lengre periode med intensiv medisinsk behandling fra 1869. Han gjennomlevde denne perioden med en resignert tillit til Gud. En kollega sa: «Å bli nektet ordinasjonen var et svært smertefullt slag for Zygmunt, og han led både moralsk og fysisk, men han mistet aldri tilliten til Herren Gud». Han avla et løfte om at hvis Herren ga ham styrke, ville han vie hele sitt liv til å tjene sine medskapninger.
Uventet ble han i 1871 bedre, så mye at det var nok til at han kunne bli presteviet den 21. juli 1871 [noen kilder sier 25. juli] i den latinske katedralen i Lviv av erkebiskop Ksawery Wierzchlejski (1803-84) av Lviv (1860-84). Han var 25 år gammel. Dypt takknemlig for prestedømmets gave gjorde p. Sigmund hele sitt liv sitt beste for «å gjøre alt for alle for å frelse om bare en eneste sjel». Han feiret sin første messe den 30. juli 1871 i benediktinersøstrenes kirke i Przemyśl.
De neste seks årene utførte han prestetjeneste som kapellan og administrator i ulike sogn i Galicia som nå ligger i Ukraina. Den 18. august 1871 begynte han i sin første kapellanstilling i Tartaków (Тартаків, Tartakiv). Den 5. august 1872 ble han forflyttet til Wojniłów (Войнилів, Vojnyliv), hvor han også ble kapellan. Den 28. april 1875 ble han forfremmet til sogneadministrator i Wojniłów. Under et kolerautbrudd i Wojniłów pleide han de syke og stelte de døde og la dem i kister til tross for den store smittefaren. Dette vakte beundring fra alle, og sognekrøniken forteller at selv jødene kysset hans klær og æret han som en hellig. Den 20. juli 1875 ble han innsatt som administrator i Bukaczowce (Букачівці, Bukatsjivtsi). Den 23. mars 1876 ble han forflyttet til Gródek Jagielloński (Городок, Horodok), hvor han virket som kapellan. Den 23. oktober 1976 ble han utnevnt til administrator i sognet Żydaczów (Жида́чів, Zjydatsjiv). Der kastet han seg med stor energi ut i apostolatet blant områdets fattige mennesker, for Galicia var en spesielt fattig provins i imperiet.
I disse seks årene ble hans store begavelse som prest erkjent, og hvor godt hans sjelesørgeriske og karitative arbeid var forbundet. I denne tiden var han religionslærer på flere skoler. På denne tiden var sognene i den østerrikske delen av Polen store og besto av flere kommuner, fra et par til mer enn ti. Men vanskelighetene gjorde ham ikke motløs, og han gjennomførte flere initiativ for at Evangeliet skulle komme til alle. I Wojniłów måtte han i tillegg til lokale skoleelever i fjerde klasse også ha katekese for barn fra elleve skoler og syv sogn. Han hadde lignende arbeidsforhold de andre stedene.
I hele sitt liv som prest var han også omhyggelig med å beskytte sine sognebarns åndelige helse og styrke dens vekst, og for dette formålet begynte han å skrive og utgi bøker for å hjelpe foreldre og barn. I juli 1875 utga han en katekisme (Katechizm) med tittelen «Den hellige katolske kirkes katekisme for folket», en verdifull håndbok som ble trykt i mange opplag, og mer enn 50 000 eksemplarer ble spredt gjennom Galicia, Schlesien og Amerika. Dette verket ble også lovprist av den kirkelige øvrigheten og anerkjent som en av de beste. I 1876 skrev han «Forglemmegei. Råd og advarsler for jenter» (Niezapominajka) og «Råd og advarsler for hele livet for unge menn som er ferdig med skolen». I 1877 ga han ut «Den katolske kirkes katekisme for de første tre klasser i folkeskolen etter Deharea».
Den 20. mai 1877 kom han tilbake til Lviv, hvor han hadde studert. Han ble først administrator i sognet «St. Martin og Vår Frue av Snøen» (Św. Marcina i Matki Bożej Śnieżnej). Men allerede den 26. februar 1878 ble han utnevnt til kapellan i sognet St. Nikolas (Św. Mikolaja) i Lviv, hvor han skulle bli værende i over førti år, men han ble ikke sogneprest før den 5. januar 1902. I erkebispedømmet Lviv innførte p. Sigmund praksisen med felles førstekommunion og spredte denne skikken. Hans pastorale flittighet gjorde ham til en entusiastisk katekeseinstruktør. Han var klar over mangelen på lærebøker på feltet katolsk oppdragelse, og de få bøkene som fantes, var svært mangelfulle og lite egnet. Derfor fortsatte han å redigere bøker og å publisere dem. Hans aktelse for den tyske presten p. Alban Stolz’ ideer om oppdragelse, som de var uttrykt i hans Erziehungskunst («Oppdragelsens kunst»), gjorde at p. Gorazdowski bearbeidet og tilpasset dem til den polske historiske arv og til deres skikk og bruk. Han ga ut dette verket for foreldre og lærere under tittelen Zasady i przepisy dobrego wychowania («Prinsipper og regler for god utdannelse») (1886). Han ga også ut Rady dla młodzieży («Råd til ungdommer»), «De fattiges situasjon i Lviv og Wien» (1893), Pamiątki Pierwszo-Komunijne («Suvenirer fra Førstekommunion») (1877) og Bierzmowanie («Konfirmasjon»).
I Lviv, hvor det var kjent at det hersket materiell og moralsk fattigdom, leste han i sin pastorale iver tidens tegn godt, og på en inspirert måte reagerte han på stadig nye behov. Som et resultat av denne innsikten organisere han arbeider for å lindre menneskelig elendighet. I Lviv hadde han en spesiell omsorg for trengende og hjemløse, og han ble aktivt involvert i eksisterende karitative institusjoner, men han grunnla også selv mange nye. Allerede i desember 1877 overtok han oppgaven som sekretær for «Institutt for fattige kristne» (Instytutu Ubogich Chrześcijan) i Lviv, et verv han hadde i en årrekke.
I denne egenskap grunnla han i 1882 «Huset for frivillig arbeid for tiggere» (dom pracy dobrowolnej dla żebraków), basert på et filantropisk selskap. Huset var for tiggere som ville begynne et ærlig liv, rundt hundre personer. Der bodde og arbeidet både kvinner og menn, ikke bare polakker, men også russere som tilhørte den gresk-katolske kirke. Kandidatene måtte gi en erklæring om at de ville underkaste seg husets statutter. Der utførte de følgende arbeid: Vask av kirkelig og privat sengetøy, reparasjon og sying av klær, produksjon av vesker og poser til ulike firmaer, veiing og sortering av varer, bearbeidelse av fjær, husarbeid i institusjonen og private hus og salg av blomster fra institusjonens hage. Ansvaret for denne institusjonen ble overlatt til Josef-søstrene. Allerede i de første rapportene om dette husets aktiviteter ser man at mange av de fattige som var i konstant omsorg, sluttet å tigge og gjenvant sin egen verdighet og vendte tilbake til et flittig og anstendig liv. Allerede det første året hadde 170 hjemløse tiggere, blant dem et lite antall barn, funnet et tak over hodet, passende omsorg og arbeid i henhold til deres evner. I dette huset fikk de fattige igjen sin menneskelige verdighet og utholdelige leveforhold. I februar 1882 organiserte han også «Arbeidernes hus», et sted for de fattige, sultne og hjemløse.
Takket være hans innsats startet i 1882 bedriften «Lvivs folkekjøkken» (Lwowie Kuchnia Ludowa), et suppekjøkken hvor arbeidere, studenter, skoleelever og barn og enslige, men fremfor alt byens fattige, en gang om dagen kunne spise for en symbolsk sum, og noen ganger gratis. Det ble servert rundt 600 måltider om dagen (to retter og et stykke brød), og i tillegg delte de ut melk til barn (rundt 150 doser konsentrert melk daglig). Kjøkkenet ble også brukt av den hellige bror Albert Chmielowski CFA (1845-1916) når han var i Lviv.
I 1884 grunnla p. Sigmund «St. Josefs institutt for uhelbredelig syke og konvalesenter» (Zakładu dla nieuleczalnie chorych i rekonwalescentów) i Lviv, et hospits for pleie av kropp og sjel. Det tok seg av dem som var utvist fra sykehus og havnet på gaten. For i henhold til en lov fra regjeringen, skulle alle etter seks ukers opphold ut fra sykehuset, uansett helsetilstand. På instituttet var også lamme, blinde, tuberkuløse, epileptikere og psykisk syke (rundt seksti til hundre personer). I 1887 gjennomførte p. Sigmund en utbygging av instituttet. Der arbeidet på det meste tretti søstre.
For å hjelpe prestene i deres pastorale arbeid grunnla p. Gorazdowski i mars 1879 foreningen Boni Pastores («Gode hyrder»), hvor han utøvde funksjonen som sekretær. Formålet var å oppnå at prestene måtte hjelpe hverandre med å opprettholde og multiplisere sin prestelige ånd og gudstjenesteliv ved å holde retretter sammen. De skulle også støtte hverandre i pastoralt arbeid og forkynne folkemisjoner og annet. I 1885 grunnla p. Gorazdowski foreningens tidsskrift Bonus Pastor («Den gode hyrde»), hvor han selv ble redaktør og skrev en rekke varierte artikler. Fra begynnelsen av dette arbeidet skrev han blant annet: «Jeg er helt overbevist om at bare ved felles krefter og bare gjennom [mekling av ens egen kropp], kan vi arbeide effektivt og stå opp imot tidens og vår stats behov».
Han grunnla i 1886 «Internatet St. Josafat» (Internat św. Jozafata) med en sovesal for fattige studenter ved den lokale lærerskolen, og takket være dette prosjektet kunne mange fremtidige lærere få sin utdannelse. Han var i lang tid direktør for internatet. Ved grunnleggelsen av internatet hjalp også p. Sigmunds foreldre til, for i 1882 tilegnet de alle sine sparepenger dette prosjektet. I begynnelsen forvaltet de også hele husholdningen. Etter 34 års eksistens kunne internatet berømmes for støtte til mange begavede ungdommer. De bodde på internatet og spiste på folkekjøkkenet.
Den gangen døde 95% av barn av unge mødre på grunn av manglende pleie og eksistensmidler, og dette gjorde at p. Sigmund den 17. februar 1892 grunnla «Jesusbarnets hus» (Zakładu Dzieciątka Jezus), som ga tilflukt til forlatte barn og enslige mødre, enker og forlatte kvinner, hvor de kunne bo med sine barn. Der ble mange mødre og mer enn tre tusen barn reddet fra døden. Denne institusjonen var i mange år den eneste av sitt slag i Galicia. I dette huset hadde alle mødre plikt til i tillegg til sitt eget barn, pleie og oppdra et foreldreløst barn. I huset var det plass for femti barn og 25 mødre. I grunnleggeren p. Sigmund Gorazdowski levetid (1892-1916) ble 2 871 barn reddet. Mange mødre omvendte seg til Gud og fant menneskeverdig beskjeftigelse.
Den 5. januar 1902 overtok p. Sigmund funksjonen som sogneprest i St. Nikolas i Lviv. Han var også aktiv i «Selskapet av St. Salomea», som støttet fattige enker og deres barn. I 1903 grunnla han «Foreningen for arbeidende kvinner» for fattige syersker i Lviv. P. Sigmund var medgrunnlegger av «Forbundet av foreninger og velgjørende institusjoner» i Galicia. Han var også medgrunnlegger av «Foreningen for katolske veldedighetsorganisasjoner i Lviv», hvor han var medformann. Han var et aktivt medlem av Kateketenes forening og en rekke veldedighetsforeninger. Han samarbeidet også med den salige Bronislas Markiewicz (1842-1912) (pl: Bronisław).
Gorazdowski så med beklagelse på at over 200 barn fra katolske familier gikk på den protestantiske skolen, hvor undervisningsspråket var tysk og det ble undervist i den apostatiske religion. Han ønsket å redde barn fra religiøs likegyldighet eller til og med vantro, og derfor grunnla han i 1903 «Den katolske polsk-tyske skolen av St. Josef» (katolicką polsko-niemiecką szkołę pw. św. Józefa). For å drive skolen fikk han hentet brødre fra kongregasjonen «Brødre av de kristne skoler» (Institutum Fratrum Scholarum Christianorum – FSC), også kjent som De la Salle-brødre, en kongregasjon som ble grunnlagt i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Formålet var gratis undervisning av gutter, særlig fra fattige familier, og det var den mest moderne skoleordenen i Kirken. Men dette arbeidet forårsaket stort sinne og til og med protester. Radikale aviser tordnet: «Vi vil ikke ha noen skoler under presteskapets autoritet». Bare en spesiell appell fra den hellige erkebiskop Josef Bilczewski roet situasjonen noe hjalp noen mennesker til å forstå en slik skoles berettigelse.
Kritikk kom også da han i 1908 startet en katolsk dagsavis, Gazeta Codzienna («Daglig avis») (1908-39), og ble dens medeier og redaktør. Han så det presserende behovet for en katolsk røst som var lojal, ærlig og rettferdig, som ville være en prekestol som skulle brukes til å spre evangeliets prinsipper i livet. I dette fulgte han også paven, som oppfordret til å utgi billige aviser og magasiner for folket. Avisen støttet en kristendemokratisk politikk og fortsatte den tidligere linjen til Goniec Polski (1907-08). Både hans initiativ for katolske skoler og etableringen av den katolske avisen i Lviv, ble møtt med stor motstand og oppfordringer til boikott av frimureriet, noe som ga ham mange personlige prøvelser, lidelser, misforståelser og ydmykelser til sin død, selv om det kirkelig hierarki og objektive anmeldere støttet ham og verdsatte hans initiativ høyt. Han trådte tilbake som redaktør i 1910.
Gorazdowski trengte noen til å drive alle de karitative institusjonene han opprettet, og i 1882 hentet han et par fransiskanertertiarer til Lviv fra Ternopil (ukr: Тернопіль; pl/ty: Tarnopol; ru: Тернополь, Ternopol), nå i det vestlige Ukraina. De ble kalt «Små søstre av de fattige» (Siostrzyczkami ubogich) og overtok først driften av Folkekjøkkenet i Lviv. Jenter som var åpne for barmhjertig arbeid, sluttet seg til dem. De ønsket snart å leve et felles og organisert liv, og derfor tok p. Sigmund seg av deres korrekte formasjon og godkjennelse av kirkemyndighetene som en religiøs kongregasjon. Etter anbefaling av p. Gorazdowski trådte De små søstre av de fattige i juli 1883 inn i novisiatet hos Fransiskanersøstrene i Lviv.
Den 17. februar 1884 grunnla p. Gorazdowski kongregasjonen som opprinnelige het «Barmhjertige søstre av St. Josef» (Zgromadzenie Sióstr Miłosierdzia św. Józefa). Den ble senere «Søstre av St. Josef», som populært kalles «Józefitki» og på tysk «Josefschwestern». Nå heter søstrene offisielt «Søstre av St. Josef av St. Frans av Assisis tredjeorden» (Siostry Św. Józefa III Zakonu św. Franciszka z Asyzú). P. Zygmunts nærmeste samarbeidspartner i dette prosjektet og kongregasjonens medgrunnlegger var Mor Salomea Danek, den første generalsuperioren. Den historiske grunnleggelsesdatoen er kongregasjonens generalforsamling den 17. februar 1884, da søstrene overtok ansvaret for «Huset for frivillig arbeid for tiggere». Senere overtok de «St. Josefs institutt for uhelbredelig syke og konvalesenter». P. Gorazdowski bygde et kloster for dem, og der oppsto kongregasjonens moderhus og novisiat. Han ga dem som oppgave å følge Jesu bud om kjærlighet til Gud og ens neste. I 1889 begynte Josefsøstrene et lignende arbeid for hjemløse og et arbeiderhjem i Przemyśl (Domu Przytułku i Pracy). I 1889 overtok de på p. Gorazdowskis initiativ oppgavene i huset for hjemløse og arbeidsløse. Søstrene utførte også tjeneste for de lidende på sykehus og barnehjem. Fra begynnelsen av kongregasjonens eksistens drev de også en samaritansk tjeneste for syke i private hjem. En annen form for tjeneste var å gi omsorg og undervisning til fattige, forsømte foreldreløse ungdommer. I 1899 ble det første barnehjemmet i kongregasjonen grunnlagt i Krosno.
I 1890 ble p. Gorazdowski syk. Sr. Bonaventura Jakobiec oppofret sitt liv for han. Gud mottok offeret, hun døde og han ble frisk igjen. Den 20. februar 1897 feiret p. Gorazdowski sitt 25-årsjubileum som prest. Den 13. april samme år valfartet han til Roma og deltok i en privataudiens, hvor han holdt en patriotisk tale for pave Leo XIII (1878-1903). Den 20. april 1905 ble han utnevnt til «hemmelig kammerherre» (Cameriere Segreto Partecipante della Sua Santitá) av den hellige pave Pius X (1903-14), en monsignoregrad som ble avskaffet i 1968. Den 27. mars 1913 gikk han av som sogneprest av sognet St. Nikolas. I 1914 flyttet han til Josefsøstrene i Kurkowa gt. 33. Kongregasjonen mottok den 1. april 1910 Decretum Laudis («rosende dekret») av den hellige pave Pius X (1903-14) som et første skritt på veien til endelig pavelig anerkjennelse. Kongregasjonen ble tilknyttet Kapusinerordenen i 1922. Den fikk full pavelig godkjennelse av pave Pius XI (1922-39) den 3. august 1937.
Sigmund var også en prest viet til dyp bønn. Hver dag klokken tre om ettermiddagen var han åndelig ett med Jesu dødskamp på korset, og han ble ofte sett oppslukt i bønn foran Det hellige sakrament. Han hadde også en dyp andakt for Jomfru Maria og den hellige Josef. Hans hengivenhet til St. Josef var stor, og det var til ham de fleste av hans verk ble viet. Allerede mens han levde ble han kalt «tiggernes prest», «de fattiges far», «Den guddommelige barmhjertighets apostel av Lviv». Han ble også kalt «munk uten løfter». Paradoksalt nok fikk hans store ydmykhet ham til å gjøre seg bemerket.
Sigmund Gorazdowski døde i hellighets ry den 1. januar 1920 i moderhuset til kongregasjonen Søstre av St. Josef i Lviv, 74 år gammel. Han ble gravlagt den 5. januar på den berømte kirkegården i bydelen Lytsjakiv (ukr. Личаків; pl: Łyczaków; ty: Lützenhof) i Lviv.
Han avsluttet sitt liv akkurat da det nye Polen nettopp var gjenopprettet som uavhengighet stat etter Første verdenskrig. I 1918 ble det vestre Galicia en del av den gjenopprettede Republikken Polen. Den lokale ukrainske befolkningen erklærte da Øst-Galicia uavhengig som «Den vestukrainske folkerepublikk». Under den polsk-sovjetiske krig (februar 1919-mars 1921) prøvde Sovjet å opprette en marionettstat ved navn Den galisiske sosialistiske sovjetrepublikk i Øst-Galicia, men regjeringen ble likvidert etter et par måneder. Galicias skjebne ble avgjort gjennom Freden i Riga den 18. mars 1921, som ga Galicia til Polen. Denne avtalen ble internasjonalt anerkjent den 15. mai 1923, og deretter lå den polsk-sovjetiske grensen fast frem til Andre verdenskrig. Den latinske biskopen av Lviv var da biskop Josef Bilczewski, og de to skulle bli både saligkåret og helligkåret sammen.
Den 1. juni 1989 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i Lviv for latinerne ble åpnet den 29. juni 1989, og den 26. november 1993 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet i 1999. Kongregasjonens teologiske konsulenter møttes den 8. juni 1999, og kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, møttes den 15. november 1999. Den 20. desember 1999 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans «heroiske dyder», og han fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Det som da gjensto for en saligkåring, var undersøkelse og godkjenning av et mirakel på hans forbønn. Et slikt angivelig mirakel var den uforklarlige tilfriskning av en herr Zdzislaw fra Wrocław, og den ble undersøkt i bispedømmet Wrocław, men vi kjenner ingen nærmere detaljer. Helligkåringskongregasjonen i Roma stadfestet gyldigheten av denne prosessen med et dekret den 25. februar 2000. Kongregasjonens medisinske kommisjon ga sitt samtykke den 18. januar 2001, den teologiske kommisjonen gjorde det samme den 27. mars 2001. Kardinalene og biskopene ga sitt samtykke den 23. april 2001. Den 24. april 2001 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av herr Zdzislaw som et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 26. juni 2001 på Hippodromen i Lviv i Ukraina av pave Johannes Paul II under hans besøk i landet. Samtidig ble den salige Josef Bilczewski også saligkåret.
Dagen etter ble gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og hans 24 ledsagere saligkåret sammen med to andre gresk-katolske ukrainere og en rutensk biskop. I sin preken kalte paven p. Zygmunt «en virkelig perle» blant det latinske presteskapet i erkebispedømmet Lviv.
Den 2. juni 2002, etter den høytidelige takksigelsesmessen for Sigmund Gorazdowskis saligkåring som ble feiret i katedralen i Wrocław av kardinal Henryk Gulbinowicz (f. 1923), ble relikviene av den salige brakt i prosesjon til kirken St. Egidius (Kościół św. Idziego) i Wrocław. Den høytidelige prosesjonen ble ledet av biskop Józef Pazdur, som deponerte relikviene for offentlig kult. Han velsignet også portrettet av Sigmund som var malt av sr. Agnieszka Maniak fra kongregasjonen Søstre av St. Josef. En del av hans relikvier er også i den latinske katedralen i Lviv og i søsterkongregasjonens moderhus i Kraków.
For en helligkåring var det nødvendig med et nytt mirakel. Et angivelig mirakel ble undersøkt i det bispedømmet hvor det skjedde, men vi kjenner heller ikke her noen nærmere detaljer, bortsatt fra at det var en kvinne ved navn Roxana som ble helbredet. Denne prosessen på bispedømmenivå ble avsluttet den 8. september 2003. Den medisinske kommisjonen møttes den 24. juni 2004 og teologene den 21. september 2004. Kardinalene og biskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, møttes den 16. november 2004. Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette andre mirakelet på hans forbønn, noe som åpnet veien for hans helligkåring.
Helligkåringsdatoen ble offisielt formalisert i et konsistorium den 24. februar 2005. Det ble ledet av kardinal Angelo Sodano på vegne av paven, som på det tidspunktet var døende. Han døde fem uker senere, den 2. april 2005. Hans etterfølger, pave Benedikt XVI (2005-13), helligkåret Sigmund Gorazdowski den 23. oktober 2005 på Petersplassen i Vatikanet sammen med Josef Bilczewski og tre andre, de hellige Cajetan Catanoso (1879-1963), Felix av Nicosia (1715-87) og Albert Hurtado Cruchaga (1901-52). Dette var pave Benedikts første helligkåringsseremoni.
Hans minnedag i Polen er 26. juni, årsdagen for saligkåringen, men i resten av verden feires han på dødsdagen 1. januar. På denne datoen står han også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Leópoli in Ucraína, beáti Sigismúndi Gorazdowski, presbýteri, qui, polónus natióne, pietáte erga próximum exímius et óperum ad vitam tuéndam præcúrsor, Institútum Sorórum Sancti Ioseph fundávit, omnímodis in bonum páuperum et derelictórum incúmbens.
I Lviv i Ukraina den salige [nå hellige] Sigmund Gorazdowski, prest, av polsk opprinnelse, berømt for medlidenhet mot sin neste og pioner for aktiviteter for forsvar av livet, grunnla kongregasjonen Søstre av St. Josef, kjempet med alle midler for de fattiges og de trengendes beste.
Siden juli 2006 har St. Sigmund Gorazdowski vært medskytshelgen for byen Sanok. Beslutningen fra kommunens myndigheter ble godkjent gjennom et dekret fra Den hellige stol. Den 30. oktober 2010 ble det avduket en statue av ham foran kirken Kristus Kongen (Chrystusa Króla) i Sanok.
Under Første verdenskrig tjente Josefsøstrene i tre krigssykehus fra Røde Kors. De virket også i ambulanser og i private hus. En annen form for tjeneste var pleie og undervisning. I mellomkrigstiden drev søstrene utallige barnehjem, feriekolonier og folkeskoler, og de gjennomførte kurs for analfabeter og lærlinger. I denne tiden hadde de også høydepunktet i deres religiøse og kulturelle liv. I 1939 arbeidet søstrene på åtte sykehus. Av de 45 husene før krigen var det bare elleve som overlevde Andre verdenskrig. Rundt 200 søstre måtte forlate sine hus, noen ble deportert. Mange led martyrdøden, andre døde under sitt arbeid. Søstrene hjalp modig fanger, partisaner, emigranter, sårede, syke på sykehusene og reddet også livet til russere og jøder.
I 1946 ble Polen «flyttet vestover», det vil si at de mistet den østlige delen til Sovjetunionen og fikk nytt land i vest som tidligere var tysk. Dermed mistet kongregasjonen sitt moderhus i Lviv og alle husene som var havnet i Sovjetunionen. Etterkrigstidens kommunistiske styre i Polen begrenset også søstrenes virke i betraktelig grad. På 1960-tallet ble søstrene forvist fra sykehus, barnehager og mange institusjoner for barn og gamle. Da begynte de å arbeide blant fysisk og psykisk handikappede og ble pleiere på psykiatriske sykehus. De arbeidet også i sogn og som kateketer.
I 1973 grunnla søstrene sitt første hus utenfor Polens grenser i Italia, og i 1975 de første misjonsstasjonene i Kongo, deretter i 1983 i Brasil. Forandringene i Polen etter 1989 gjorde det mulig for søstrene i betydelig grad å vende tilbake til det arbeidet som var i overensstemmelse med kongregasjonens karisme. De utvidet også sitt virkeområde i utlandet. I 1991 tok kongregasjonen igjen opp virksomheten i Ukraina. Nå teller kongregasjonen rundt 500 søstre og virker i to provinser i (Wrocław og Tarnów) og i tre apostoliske delegaturer, de ukrainske, afrikanske (Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Kamerun og Gabon) og brasilianske). Søstrene arbeider også i Vest-Europa (Frankrike, Tyskland og Italia). Søstrene fulgte tett grunnleggerens karisme og engasjerte seg i tillegg til tjenesten for de syke og lidende, i utdannelse og kateketisk arbeid. I 2008 hadde ordenen 508 søstre i 71 hus.
Kilder: MR2004, Resch (BT5), Resch (ST2), Wirth (7), CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, nominis.cef.fr, heiligen.net, newsaints.faithweb.com, jozefitki.pl, vatican.va, josefschwestern.com, rkc.lviv.ua, papalvisit.org.ua, EWTN/OR - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. oktober 2005 – Oppdatert: 24. april 2019