| Simon Stock; from «Los Santos Carmelitas» by Spanish Carmelite author/artist Rafael Lopez-Melus |
Den hellige Simon Stock ble født rundt 1200 (?) i England. Noen oppgir hans fødeår til 1165. En sen tradisjon sier at hans fødested var Aylesford i Kent, men lite er kjent om ham før i 1247, da han ble valgt til karmelittordenens sjette generalprior. Legenden forteller at han som tolvåring begynte å leve som eremitt i et hult eiketre, noe som skal ha gitt ham tilnavnet Stock. Deretter levde han som omvandrende predikant før han sluttet seg til karmelittordenen, som nettopp var kommet til England. Det er trolig at han som ung mann dro på pilegrimsferd til Det hellige Land, hvor han møtte noen tidlige karmelitter, og sluttet seg til dem. Hans tilnavn Stock opptrer ikke før et århundre etter hans død, og det stammer fra hans opphold i det hule eiketreet.
Karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm) var oppstått som en eremittorden på Karmelberget i Palestina, og flere datterkommuniteter ble grunnlagt i Det hellige Land. Men i 1238 ble de fleste av brødrene tvunget til å flytte på grunn av sarasenernes invasjoner (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Munkene flyttet til Kypros, Sicilia, Marseille og Valenciennes. Klosteret på Karmelberget besto til 1291, da beboerne ble massakrert og bygningene brent ned.
Den engelske provinsen ble opprettet i 1242 da de to adelsmennene William Vescy og Richard de Grey brakte brødre fra Karmelberget og etablerte dem i Hulne i Northumberland og Aylesford i Kent. Dermed var den ordenens tredje provins etter Det hellige Land og Sicilia. Allerede i 1247 kunne karmelittene holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de i henhold til tradisjonen Simon Stock til sin sjette ordensgeneral. Han ledet ordenen med klokskap og endret den fra en eremittorden til en tiggerorden på linje med dominikanerne og fransiskanerne. Dette ble godkjent av pave Innocent IV (1243-54) i 1247 og 1252 og bidro til at ordenen raskt bredte seg ut over hele Europa. Blant de nye grunnleggelsene som ble foretatt i denne perioden, var fire i universitetsbyer, Cambridge (1248), Oxford (1253), Paris (1260) og Bologna (1260). Simon grunnla også andre hus i ulike deler av England, Irland og Spania.
Karmelittene ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge («uskodde») barfot-karmelittene.
Det første vi hører om Simon er i en kort katalog med karmelittiske helgener som er inkludert i Viridarium, som ble skrevet en gang mellom 1413 og 1426 av ordenens generalprior Johannes Grossi. Der forteller han hvordan Guds mor viste seg i et syn for Simon Stock i England den 16. juli 1251 omgitt av engler og ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Hun lovte at alle som bar dette skapularet, skulle bli frelst: Hoc erit tibi et cunctis Carmelitis privilegium, in hoc habitu moriens salvabitur («Dettes skal være ditt og alle karmelitters privilegium, at den som dør i denne drakten, skal bli frelst»). Det har vært mange kontroverser både om denne historien og innholdet av den angivelige privatåpenbaringen.
Skapular (lat: scapula = skulder) er et langt skulderstykke som bæres som en del av ordensdrakten hos karmelittene og i andre ordener. Det var opprinnelig et arbeidsforkle, men fikk etter hvert den symbolske betydningen av «Herrens åk», som ordensfolk tok på seg. Skapularet som legfolk bærer under klærne, er to små tøylapper bundet sammen med to bånd.
Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Brorskapets årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90). Mellom 1376 og 1386 var denne festen blitt innført i engelske karmelittklostre den 17. juli til minne om pave Honorius IIIs godkjennelse av karmelittenes ordensregel i 1226. Utenfor ordenen ble den første gang feiret i 1595, og i 1726 ble den tatt inn i den romerske kalenderen av pave Benedikt XIII (1724-30) på den 16. juli og gjort obligatorisk for hele Kirken. Kalenderreformen etter Andre Vatikankonsil har bevart den, for å utbre karmelittenes ideal i Kirken. Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten».
Simon døde den 16. mai 1265 på en visitasjonsreise i Bordeaux. Han ble gravlagt i katedralen i Bordeaux, men senere ble hans jordiske rester flyttet til rommet hvor han døde i karmelittklosteret. Han ble æret i karmelittordenen for sin personlige hellighet og sin hengivenhet til Jomfru Maria. Han ble aldri formelt helligkåret eller tatt inn i Martyrologium Romanum, men en liturgisk feiring til hans ære ble observert lokalt på 1400-tallet. Hans fest ble i 1435 tatt inn i bøkene i klosteret i Bordeaux, og den ble innført før 1458 i Irland og trolig på samme tid i England. I 1564 bestemte karmelittenes generalkapittel at han skulle feires i hele ordenen, og festen ble også feiret i noen bispedømmer med Vatikanets godkjennelse. Hans minnedag er dødsdagen 16. mai, som feires av karmelittene og i de engelske bispedømmene Birmingham, Northampton og Southwark (som Aylesford tilhører).
Den vakre latinske Maria-hymnen Flos Carmeli (Karmels blomster) tilskrives ham, det samme gjør Ave Stella Matutina. Hans kjærlighet til Maria og hans evne til å organisere indikerte hans sterke personlighet og hans hellige natur. I 1949 vendte karmelittene tilbake til Aylesford, og det gamle klosteret ble gjenfødt, nå som et religiøst, sosialt og kunstnerisk senter. I juli 1951 ble Simons hodeskalle brakt til Aylesford, mens resten av hans relikvier ble værende i Bordeaux. I kunsten avbildes Simon som en gammel mann i karmelittenes drakt, gjerne idet han mottar et skapular fra Jomfru Maria. På grunn av hans engelske avstamming kalles han også Simon Anglus eller Simon av England. Kirken «St Simon of England» i South Ashford skiftet i 2006 navn til «St Simon Stock», fordi mange innvandrere fra andre land trodde at kirken St Simon of England måtte tilhøre statskirken (Church of England).
På grunn av de få opplysningene vi har om Simon Stock har detaljene om hans liv og faktisk selve hans eksistens ført til betydelige kontroverser opp gjennom århundrene. De første kildene som nevner ham, er alle mer enn hundre år etter hans død. Bortsett fra noen referanser i karmelittiske skrifter på 1400-tallet er Simon Stock fullstendig ukjent i England før reformasjonen. Hans navn står ikke i noen av de tidlige listene over engelske helgener, som John av Tynemouths Sanctilogium fra 1300-tallet eller den utvidete versjonen trykt av Wynkyn de Worde som Nova Legenda Angliae i 1516. På samme måte er Simons angivelige Mariavisjon ikke nevnt i noen av samlingene av marianske mirakler.
Det finnes tre tidlige kilder som refererer til Simon Stock. Den første er en liste over karmelittenes generalpriorer skrevet av Johannes Grossi. Denne finnes i to versjoner, en skrevet rundt 1390 da Grossi var generalprior for Avignon-delen av ordenen under det pavelige skisma, og en revidert versjon skrevet mellom 1417 og 1430, etter Grossis valg som generalprior for hele den gjenforente ordenen. En annen, åpenbart uavhengig, referanse opptrer i et nekrologium som tilhørte karmelittenes kloster i Firenze. Det ble skrevet av Giovanni Bartoli, som døde i 1396, 86 år gammel. Notisene for 1200-tallet er korte, og avsnittet om Simon nevner ikke skapularvisjonen.
Senere utsmykninger av legenden hevder at et skinnende lys ble sett rundt hans grav i Bordeaux og at mange mirakler skjedde. Disse utsmykningene bærer alle tegn på en typisk middelaldersk hagiografi, men det finnes historiske bevis for en veletablert folkelig kult i Bordeaux med en tradisjon for valfarter til Simons grav. Den tidligere prioren i Bordeaux, Martinien Pannetier, som ble giljotinert i 1794, skrev en kort biografi om Simon.
I teorien skulle det være mulig å identifisere den perioden hvor Simon var ordenens generalprior, men ordenens registre fra 1200-tallet er skisseaktige og den tidligste listen over generalpriorer begynner med Ralph Alemanus i 1271. Han er ganske sikkert identisk med Ralph Fryston, som var beskrevet som generalprior i 1276. Først senere er andre skikkelser som Nikolas Franskmannen, Alan og Simon Stock føyd til. Nikolas er kjent for å ha innkalt generalkapitlet i Toulouse i 1266 og skal ha hatt embetet til han ble avløst av Ralph i 1271. Fra samtidige dokumenter er en «broder Godfrey» kjent for å ha vært generalprior i 1249 og hadde trolig fortsatt embetet i 1254. Derfor må vi avvise den vanlige påstanden om at Simon Stock ble valgt til generalprior i Aylesford i 1247. Han kan imidlertid ha blitt valgt på det neste generalkapitlet i London i 1254 og innehatt embetet inntil Nikolas Franskmannen ble valgt i 1266. Det er ikke bevart noen bevis for noen generalprior i denne perioden, selv om Johannes Grossis liste inneholder ikke bare en, men to kandidater. I tillegg til Simon angir han en «Alan». Hvis hans kilder er pålitelige, kan Godfrey ha blitt etterfulgt av Alan, etterfulgt på et ukjent tidspunkt av Simon Stock, som døde i embetet i 1265.1
Den første fortellingen om skapularvisjonen finnes i en katalog over karmelittiske helgener fra 1400-tallet eller sent på 1300-tallet. Denne katalogen finnes i fire varianter, og i den korteste angis bare en engelsk «hellig Simon» uten etternavn, og uten at det nevnes at han hadde vært generalprior. Den andre versjonen var den tidligere nevnte, redigert av Johannes Grossi, og der er flere detaljer lagt til, men ennå ikke etternavnet «Stock». Da Simons fest i 1435 ble tatt inn i bøkene i klosteret i Bordeaux, var legenden utsmykket med alle detaljer, inkludert navnet Stock.
På samme tid som Simon Stock og hans skapularvisjon ble fremmet, ble det hevdet at Jomfru Maria hadde vist seg for pave Johannes XXII (1316-34) i en visjon og forsikret ham at hvis noen døde iført karmelittenes drakt, ville hun stige ned i Skjærsilden lørdagen etter og sette dem fri. Denne visjonen skulle ifølge ryktene ha blitt autorisert i pavebullen Bulla Sabbatina datert 3. mars 1322. Historien spredte seg raskt i ordenen, og den finnes på mange malerier i karmelittkirker. Ingen kopi av bullen er noensinne funnet i Vatikanets arkiver, og det hele er åpenbart en fabrikasjon.
I 1642 skrev presten Jean Launoy i Collège de Navarre i Paris en lærd avhandling mot skapularprivilegiet og Simon Stocks eksistens. Dette utløste svar fra karmelitter, spesielt fra Jean Chéron fra Bordeaux, som hevdet å ha funnet fragmenter skrevet av Simon Stocks sekretær Peter Swanyngton, hvor visjonen ble omtalt. Først i senere år er dette avslørt som falsknerier, ganske sikkert laget av Chéron selv.
På begynnelsen av 1900-tallet startet en ny diskusjon da Benedict Zimmermann OCD, en av de første karmelittiske historikerne som foretok en strengt historisk analyse av ordenens historie, skrev en artikkel om skapularvisjonen. Hans argumenter for visjonens essensielle historisitet utløse svar fra Hubert Thurston SJ, som hadde foretatt grundige studier av den historiske bakgrunnen for mange folkelige fromhetstradisjoner.
I 1951 ga feiringen av 700-årsjubileet for skapularvisjonen støtet til en rekke publikasjoner, og senere har karmelittiske historikere revidert bevisene. Alle ser ut til å være enige om at det er rimelig grunn til å tro på eksistensen av en generalprior ved navn Simon Stock, som var kjent for sin hellighet og døde i Bordeaux og som fikk en kult rundt sin grav. Men meningene om skapularvisjonen er fortsatt delte. Mye tyder på at den er en senere oppfinnelse som på et senere tidspunkt ble knyttet til Simon Stock.2