De hellige Shapur og Isak av Persia og deres tre ledsagere (d. 339)

De hellige biskopene Shapur av Beth-Nictor (Sapor, Sapores) og Isak av Beth-Selevkia (Isaac) levde i Persia i første halvdel av 300-tallet. Da satt kong Shapur II (Sapor) (309-79) på Persias trone, en av historiens mest grusomme enevoldsherskere. Ordet Beth på kaldeisk betyr «høyde», og begge disse byene i Assyria var bygd på høyder.

Hans første forfølgelse av de kristne startet i 326, i det attende året av hans styre. Han ga ordre om å ødelegge kirker og klostre og å tvinge troende til å ofre til gudene. De som ga etter, skulle belønnes, mens de som nektet, skulle tortureres uten nåde. I 339 satte kong Shapur i gang for alvor med den andre og voldsomste forfølgelsen av de kristne i sitt kongerike. Denne forfølgelsen varte i førti år til kongens død i 379. Historikeren Sokrates regner opp 16 000 navngitte martyrer som nektet å overgi sin tro i løpet av disse førti årene, blant dem 22 biskoper og flere hundre prester og munker, som ble torturert og drept med den orientalske grusomhetenes alle redsler i de største byene. I tillegg flyktet mange andre fra landet under forfølgelsene. Det var en utbredt mistanke om at de kristne sto i forbund med de romerske keiserne mot deres eget land. Bekjennelse til den nasjonale religionen, mazdaismen, ble gjort til en lojalitetstest, og de som ikke besto den, ble forfulgt på det grusomste.

I Shapurs og Isaks acta fortelles det at i kong Shapur IIs trettiende år [339] klaget magiene høylytt over de kristne til kongen og sa: «Vi er ikke lenger i stand til å tilbe verken solen, luften, vannet eller jorden, for de kristne forakter og spotter dem». Kongen ble opprørt over dette og avlyste sin planlagte reise til Asfaresa. Han publiserte et strengt edikt som ga ordre om at alle kristne overalt skulle fengsles. Tre kristne ved navn Mahanes (Manes), Abraham og Simon (Simeon) var de første som ble tatt.

Neste dag la magiene frem ny informasjon for kongen og sa: «Biskop Shapur av Beth-Nictor og biskop Isak av Beth-Seleucia bygger kirker og forfører mange». Kongen reagerte med stor vrede og sa til offiserene i sin livgarde og til politiembetsmennene: «Det er min ordre at det skal gjennomføres nøye leting for å finne de kriminelle overalt i mine riker, og at de skal bringes for retten innen tre dager». Kongens ryttersoldater dro straks ut på raske reiser over hele kongeriket og fikk tak i dem som magiene hadde anklaget spesielt, og de ble kastet i samme fengsel som de før nevnte bekjennerne.

Dagen etter at de to biskopene var blitt tatt, ble alle de fem fangene ført frem for kongen, som spurte: «Har dere ikke hørt at jeg nedstammer fra gudene? Men likevel ofrer jeg til solen og viser månen guddommelig ære. Hvem er dere som våger å trosse mine lover og forakte solen og ilden?» Martyrene svarte med én røst: «Vi anerkjenner én Gud, og Ham alene tilber vi». Kongen spurte: «Hvilken Gud er bedre enn Hormisdatas (Ormuzd), eller sterkere enn den sinte Armanes (Ahriman)? Og hvem er det som ikke vet at solen skal tilbes?» Biskop Shapur svarte: «Vi bekjenner en eneste Gud, som er alle synlige og usynlige tings skaper, og Jesus Kristus, født av Ham.» Som svar befalte kongen at biskop Shapur skulle slås på munnen, og det ble gjort med så stor kraft at alle hans tenner ble slått ut. Deretter sa kongen: «Kall nå på din Jesus om at han vil gi deg tennene tilbake». Biskopen sa: «Han har gitt meg noe som du ikke kan vite». «Og hvorfor ikke?» spurte kongen. «Fordi du er gudløs!» var svaret. Disse ordene fylte kongen med et slikt heftig raseri at han ga ordre om at biskopen skulle slås med køller til hele kroppen hadde sår og hans bein var brukket. I denne tilstanden ble han lagt i tunge lenker og kastet i fangehullet.

Så ble Isak ført frem. Kongen refset ham bittert for å ha bygget kirker, men martyren forsvarte Kristi sak med ubøyelig standhaftighet. Kongen ga da ordre om at flere av byens fremste menn, som hadde gått over til den kristne tro, men som allerede hadde avsverget den i frykt for tortur, skulle hentes. Kongen truet dem med døden om de ikke førte Isak bort og steinet ham til døde. Da biskop Shapur hørte om Isaks lykksalige martyrium, jublet han av hellig glede, og to dager senere døde han selv av sine sår i fengselet. For å være sikker på at han var død, ga den barbariske kongen deretter ordre om at biskopens hode skulle kuttes av og bringes til ham.

De andre tre ble så trukket for retten, og kongen fant dem like uovervinnelige som de som hadde gått forut for dem. Etter kongens ordre ble Mahanes flådd fra toppen av hodet og ned til navlen og døde mens det pågikk. Abrahams øyne ble boret ut med rødglødende jernnagler på en slik måte at han døde av sine sår to dager etter. Simon ble levende begravd opp til brystet og skutt til døde med piler. De troende klarte senere å få fatt i likene og gi martyrene en kristen begravelse. Deres ærerike triumf skjedde i år 339. Deres autentiske acta finnes på kaldeisk hos Stefano Evodio Assemani (1707-82), orientalist og titularerkebiskop av Apamea i Syria, i første bind av Acta SS. Martyrium Orientalium et Occidentalium i to bind, som ble utgitt i Roma i 1748. En beretning på syrisk om de to biskopenes martyrium ble først utgitt på 1700-tallet. De fem martyrenes minnedag er 30. november.

Den hellige biskop Maruthas av Maiferkat i Mesopotamia (d. ca 415) satte sammen listen over martyrer i Persia under kong Shapur II og skrev hymner til deres ære. Se hans biografi for en oversikt over de martyrene vi hittil har funnet opplysninger om. Under kong Shapurs forfølgelser ble den blomstrende iranske kirken i praksis utryddet for all fremtid og klarte aldri å hente seg igjen. De kristne som lever der i dag, er små ikke-persiske etniske grupper som innvandret til Iran etter selevkidenes regime.