Skjærtorsdag er den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden (egentlig kveldsmåltid), dagen da Jesus også vasket disiplenes føtter. Dagens navn på norsk kommer av norrønt skíra = rense (skjær = ren). I gammel tid ble de som var lyst i bann, offentlig tatt opp igjen i Kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn. En annen forklaring er at denne dag skal alt, særlig de hellige kar, renses til den forestående høytiden.
Den første opptegnelsen om feiring av torsdag i Den stille uke kommer fra Jerusalem på slutten av 300-tallet. På den tiden var det to messer, en for å markere slutten på fasten, og den andre, på Golgata, for å feire innstiftelsen av nattverden. Gallia (Frankrike) fulgte et lignende mønster fra 400-tallet. Men i Roma virker det, til og med så sent som på 500-tallet, som om det ikke ble feiret noen messe for å minnes eukaristien. Messen ble innført i århundret som fulgte, og det var under den messen at paven, som biskop av Roma, konsekrerte krisma og velsignet oljene for sykesalvingen og eksorsismen. Dette skjedde midt på dagen. Han vasket også føttene til menneskene i sin husholdning og forsonet de botferdige med Kirken.
Fra slutten av 600-tallet synes det som om praksisen med å ha bare en messe vant frem, og i den fantes alle elementene: Slutten på fasten, forsoningen med de botferdige, vasking av føtter, feiring av eukaristien og, i katedraler, konsekrasjonen av krisma. Fra 694 i Spania, i Roma fra 1100-tallet, har fotvaskingen hatt sin faste plass i skjærtorsdags messe.
Etter reformen som fulgte etter konsilet i Trient (Tridentinerkonsilet), måtte gudstjenesten skje om morgenen. I Missale Romanum av 1570 ble denne praksisen slått fast som en forskrift, og messefeiring om kvelden og frem til midnatt ble forbudt. Også gudstjenestene på langfredag og påskeaften (vigilien) ble feiret på morgenen. Dette gjorde at det ikke ble konsekrert hostier i en lang periode, og alteret med det oppbevarte sakramentet ble derfor senter for oppmerksomheten.
Ved pave Pius XIIs reform av den stille ukes liturgi i 1955 ble praksisen med å ha to messer gjeninnført. I katedraler skulle oljevigselsmessen feires om morgenen, og både der og i andre kirker skulle messen for Herrens nattverd feires om kvelden. Sakramentet overføres etter messen til eget kapell eller sideskip. Det utstilte sakramentet skulle bli en mye mer diskret del av seremonien, selv om tilbedelse av det, som hadde spilt en stor del i fromheten før 1955, ble tillatt frem til midnatt.
Oljevigselsmessen celebreres om morgenen av biskopen, som her vigsler de hellige oljer for salving av syke og katekumener samt den hellige krisma. Under denne messe fornyer også prestene sine ordinasjonsløfter, for skjærtorsdag feires også Kristi innsettelse av apostlene i hans prestedømme. I Norge, som i andre bispedømmer av stor geografisk utstrekning, feires gjerne Oljevigselsmessen på tirsdag, slik at flere prester fra hele bispedømmet skal kunne delta.
Om ettermiddagen skjærtorsdag innledes Påskens hellige triduum (lat. tre-dag). Triduum er en periode på tre døgn preget av bønn for et bestemt formål, for eksempel som forberedelse til en kirkelig fest eller et annet formål. Påskens triduum kalles Triduum sacrum og symboliserer de tre dagene Kristus lå i graven. Den varer fra skjærtorsdags vesper eller aftenmesse til og med påskedags vesper.
Kilder: Katolsk minileksikon (dk), Kværne/Vogt, Eilertsen, Walsh, Schauber/Schindler, Ordo for St. Olavs domkirke i Oslo - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 1999-10-13 20:43