Den salige Teofilus (sp: Teófilo) ble født som Benjamin Fernández de Legaría Goñi (sp: Benjamín) den 5. juli 1898 i Torralba del Rio i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Spania. Som svært ung kom han i kontakt med Picpus-ordenen eller «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SSCC). Ti år gammel ble han tatt opp ved deres skole i Miranda de Ebro. Han tok ordensnavnet Teofilus. I 1916 avla han sine ordensløfter, atten år gammel, og i 1923 ble han presteviet. Det var klart at han ville bruke sine mange åndelige og menneskelige kvaliteter i undervisningens og formasjonens tjeneste. I Roma studerte han filosofi og teologi og tok doktorgrader i begge disipliner. Deretter dro han til universitetet i Salamanca, hvor han tok en grad i litteratur og ble en venn av den berømte visekansleren, Miguel de Unamuno, som satte pris på den unge munkens begavelser.
Den politiske situasjonen i Spania var i mellomtiden blitt stadig mer spent. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Den 18. juli 1936 gjorde de militære opprør og en lang og blodig borgerkrig fulgte, den skulle ikke slutte før 1. april 1939 med seier for høyresiden under general Francisco Franco. Under disse omstendighetene diskuterte patrene på det teologiske kollegiet om de skulle forlate sine studenter i El Escorial. Den 18. juli dro p. Teofilus til Madrid for å diskutere situasjonen med provinsialen. Det ble bestemt at de midlertidig skulle forlate studentene, men superioren fryktet for fremtiden.
Den 24. juli ble huset rekvirert som hjelpehospital og stilt til disposisjon for de venstreorienterte militsmennene, og patrene måtte erklære seg villige til å yte sine tjenester. Alt gikk bra i to uker. Brødrene gjorde alt de kunne for å ta seg av de sårede, og ofte vant de deres sympati. Takket være støtte fra borgermesteren kunne de fortsette en tid, men snart begynte de glødende kommunistene å kreve stadig mer. Den berømte ledende kommunisten La Pasionaria (Dolores Ibárruri) (1895-1989) grep inn og lovte sin hjelp til de krevende kommunistene i El Escorial.
Den 9. august fant borgermesteren det klokest å flytte beboerne i det teologiske kollegiet til Madrid. Bare superioren, to patre og noen brødre skulle bli værende. Da de andre dro med buss, ga superioren dem en siste velsignelse. Inntil da hadde han vært fattet, men så kunne han ikke lenger skjule sin uro og sine tårer.
Takket være rapporten fra en pater som ble værende sammen med ham, vet vi hva som deretter skjedde. Tirsdag den 11. august, rundt klokken fire om ettermiddagen, kom det en ambulanse med flere sårede. Konvoien ble ledet av en viss Ferdinand Gallego, som var en kommunistleder. I Madrid var det nå knapt med mat, og måltidene som ble delt ut ved kongregasjonens kollegium, var kjærkomne. Da Gallego kom med sine sårede, var det fullt på det teologiske kollegiet, så han ble vennlig bedt om å prøve et annet sted. Gallego nektet og begynte å skjelle ut patrene. Da superioren prøvde å roe ham, skrek han: «Hva? Er p. Teofilus fortsatt her? Jeg skal gi ordre om å skyte dere alle!»
Og han holdt ord. Samme kveld rundt klokken halv ti kom kommunistene i en bil og spurte etter superioren. P. Teofilus fikk knapt tid til å skrive noen ord til sine foreldre og sin søster: «Farvel. Ikke sørg over meg. Jeg dør for min Gud og for freden i mitt fedreland. Farvel!» Han ble tatt med i bilen og kjørt ut av byen. Den stanset på veien til Valdemorille. Alle gikk ut, og p. Teofilus var svært rolig. Han ba om å få be et øyeblikk og knelte ned. Så ble han skutt med to revolverskudd og døde, 38 år gammel. Deretter ble tre andre prester også myrdet.
(sp: Isidro) ble født som Juan Iñiguez de Ciriano Abechuco den 8. mars 1901 i landsbyen Legarda i Vitoria-Gasteiz i provinsen Álava i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania. Han sluttet seg til Picpus-ordenen med ordensnavnet Isidor. Han ble presteviet den 28. mars 1925 og tok doktorgraden i kirkerett ved Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma. Han var streng mot seg selv, men det hindret ham ikke i å være åpen og vennlig overfor alle. Han var professor på seminaret i Madrid, hvor han underviste i kirkerett og moralteologi. Da borgerkrigen brøt ut, sluttet han seg til medbrødrene i El Escorial, og der skiftet han profesjon fra professor til sykepleier, ettersom huset var omgjort til helsesenter og blodgiversentral.
Den 9. august fant borgermesteren det klokest å flytte beboerne i det teologiske kollegiet til Madrid, og bare superioren, to patre og noen brødre skulle bli værende. P. Isidor var blant de ordensbrødrene og studentene som ble fraktet bort med buss til hovedkontoret for sikkerhetstjenesten i Madrid. Der ble han sluppet fri og sendt ut i Madrids gater, med lite penger i lommene og uten å kjenne noen. Han søkte tilflukt på et pensjonat, hvor han ble værende i nesten to måneder. Han gikk nesten aldri ut, siden han ikke kjente byen. Han brukte tiden til å be og til sin religiøse praksis, men plutselig så han sitt ønske om å bli martyr bli til virkelighet.
Den 1. oktober kom noen militsmenn til pensjonatet, og p. Isidor åpnet selv døren. Da de spurte om han var prest, benektet han det ikke. Da tok militsmennene ham med seg sammen med to andre ordensmenn. Deretter måtte de gjennom en skuerettssak, hvor de ble kjent skyldige fordi de var prester. I ly av mørket skjøt militsmennene dem en gang etter midnatt den 2. oktober. Liket av p. Isidor ble funnet i de tidlige morgentimer på en vei øst i Madrid. Han ble gjenkjent og gravlagt på kirkegården i Madrid. Han var 35 år gammel.
(sp: Gonzalo) ble født som Fortunato Barrón Nanclares den 20. oktober 1899 i Ollauri i provinsen og regionen La Rioja i Spania. Han sluttet seg til Picpus-ordenen med ordensnavnet Gundisalvus og avla sine løfter den 5. august 1917. Han ble presteviet den 17. mars 1923. Hans glødende nidkjærhet ga ham tid og krefter til alle. Han var ansvarlig for innføringen av Jesu Hjerte-andakten og den nattlige tilbedelse i hjemmene i Spania. I løpet av tolv år holdt han mer enn 17 000 prekener og klarte å bringe sammen 40 000 nattlige tilbedere.
Krigen overrasket ham mens han var hjemme, og han ble svært snart ettersøkt. Han var i virkeligheten svært kjent i Madrid på grunn av sine prekener i Cerro de los Angeles. Som så mange andre måtte han endre oppholdssted fra tid til annen for å unnslippe militsmennene. Han hadde ikke lyst til å bli fengslet, for han visste at det var mange som led i byen og at hans åndelige assistanse var nødvendig. På et tidspunkt søkte han tilflukt i Honduras’ legasjon. Han forlot den fra tid til annen for å besøke familier han kjente. Men en gang ble han forfulgt på gaten og omringet og deretter arrestert. Det var den 1. september 1936. Han ble drept den 2. september 1936 i Madrid, 37 år gammel.
(sp: Eladio) ble født som Leoncio López Ramos den 16. november 1904 i Ourense (sp: Orense), hovedstad i provinsen med samme navn i regionen Galicia (ga: Galiza) i Spania. Han sluttet seg til Picpus-ordenen med ordensnavnet Eladius og avla sine løfter den 9. september 1924. En av hans brødre var allerede prest og en søster nonne i samme kongregasjon. Den 25. august 1929 ble han presteviet i El Escorial i Madrid. Straks han var ferdig med studiene, ble han sendt til kollegiet i Madrid som lærer for barna der. Senere utførte han prestetjeneste i kirken Kristus Kongen, som var tilknyttet kollegiet.
Han viste en stor kjærlighet for meditasjon og bønn og hadde et intenst indre liv og fromhet. I februar 1936 trådte han inn i karteusernes (Ordo Cartusiensis – OCart) kloster Aula Dei i Zaragoza. Men han tålte ikke livet der på grunn av sin helse, så han dro tilbake til Madrid og gjenopptok sin vanlige prestetjeneste. I juli 1936, da borgerkrigen brøt ut, var han tvunget til å dra fra kollegiet. Han tok da tilflukt i et pensjonat etter først å ha informert eieren om at han var prest og at han opplagt var klar til å måtte ofre sitt liv, dersom Herren krevde det av ham.
Eieren av pensjonatet var en praktiserende katolikk, men han hadde en tjenestejente som hadde antireligiøse ideer. Hun visste at p. Eladius var prest, men var ikke redd for å uttrykke sitt antireligiøse hat til ham ved å si at alle prester måtte drepes. Litt senere gikk hun fra ord til handling og anga ham. Militsmennene bestemte seg for å arrestere ham den 7. august 1936. De dro til pensjonatet og ba om å få treffe alle prester som var der. De var tre. De ble arrester, men ble deretter satt fri igjen.
Neste dag kom de tilbake. Da de kom til hans rom, erklærte Eladius at han ikke hadde papirer, at han var prest og at de kunne gjøre med ham hva de ville. Samme kveld ble han dømt til døden og skutt en gang etter midnatt. Hans lik ble funnet om morgenen den 8. august 1936, og han ble identifisert på likhuset av sin provinsial. Han var 32 år gammel.
(sp: Mario) ble født som Luis Ros Ezcurra den 30. april 1910 i Lezaun i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Spania. Han sluttet seg til Picpus-ordenen med ordensnavnet Marius og avla sine løfter den 15. august 1929. Han studerte på ordenens skole i Miranda de Ebro. Han var mild og oppriktig og sa selv at han ikke var i stand til å lyve. Han ble presteviet den 21. juli 1935 og ble sendt til kollegiet i Madrid.
Da borgerkrigen brøt ut i 1936, måtte han søke tilflukt på pensjonatet Maria Isabel, som ble eid av en av hans onkler. Natten mellom 13. og 14. august 1936 ble han arrestert der. Han fikk en narrerettssak hvor han erklærte at han var ordensbror i Picpus-ordenen og prest. Natten etter ble han tatt med ut av Madrid og skutt. Det var den 15. august 1936. Hans lik ble funnet dagen etter med ansiktet vansiret av kuler. Han ble gjenkjent av sine onkler og gravlagt på kirkegården. Han var 26 år gammel.
Saligkåringsprosessen for p. Teofilus ble avsluttet den 21. desember 1951, mens prosessen for de fire andre, patrene Eladius, Marius, Gundisalvus og Isidor, ble avsluttet i Madrid den 13. juli 1963. For alle ble en revisjon godkjent den 31. januar 1992, og det ble publisert et dekret som anerkjente gyldigheten av prosessen. Dette er grunnen til at gruppen omtales som «p. Teofilus og hans ledsagere».
Den 3. juli 2009 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De er de første medlemmene av kongregasjonen som er offisielt anerkjent som martyrer av Kirken. I alt ble fjorten medbrødre drept under Den spanske borgerkrig, men det er ikke åpnet noen prosess for de resterende ni, ettersom de eksakte detaljene om dem ikke er kjent og heller ikke omstendighetene rundt deres død. Den 27. november 2010 ble levningene av de fem martyrene lagt til hvile i kirken Sagrados Corazones i Madrid. Levningene ligger i kapellet for St. Damian av Molokai.
De fem Picpuspatrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Kilder: newsaints.faithweb.com, ssccpicpus.fr, ssccpicpus.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. oktober 2013