| Den hellige Sabbatius av Solovetsk (d. 1435) |
Den hellige Sabbatius (ru: Savvatij; Савватий) ble født på 1300-tallet i Russland. I 1396 kom han til den hellige Kyrillos av Belozersk (1337-1427) i hans kloster i Beloozero (fra 1777 Belozersk) (Kirillo-Belozerskij) nær innsjøen Beloe ozero (Den hvite sjøen) i Nord-Russland (ikke Kvitsjøen (Beloe more). Der mottok han den monastiske tonsuren og levde et asketisk liv i lang tid og etterlevde alle regler uten å stille spørsmål. Hans ydmykhet, vennlige kjærlighet mot brødrene og hans strenge liv fremhevet munken Sabbatius blant hans med-asketer.
Men snart ble all oppmerksomheten og aktelsen fra brødrene og fra alle legfolk som kom for å se ham, en byrde for Sabbatius. Da han fikk høre om klosteret på klippeøya Valaam nord i innsjøen Ladoga i det nordvestlige Russland, bestemte han seg for å slå seg ned der. Brødrene i Kirillo-Belozerskij var svært triste over å måtte skilles fra Sabbatius. Klosteret Valaamo (Gamle Valaamo) var grunnlagt på slutten av 1300-tallet på Valaam, den største øya i Ladoga. I årene 1812-1940 var sjøen grense mellom Finland og Russland, og klosteret ble evakuert under Vinterkrigen i 1939-40, da 150 munker slo seg ned i Heinävesi i Finland. Denne kommuniteten eksisterer fortsatt som Nye Valamo. I 1989 ble klostervirksomheten i Valaamo gjenopptatt.
Også i Valaamo fortsatte Sabbatius med å forbause sine medbrødre med sin forbløffende tålmodighet og ydmykhet. Men snart begynte den verdslige berømmelsen å uroe den ydmyke starets (eldste) Sabbatius også der. Da fikk han høre at det i nord var en ubebodd øy ved navn Solovetsk, og han begynte å be om hegumenens (abbedens) velsignelse til å slå seg ned der i ensomhet. Men igumenen og brødrene ønsket ikke å bli separert fra sin hellige eldste.
Men etter Guds ordre forlot Sabbatius klosteret på Valaam om natten og dro av gårde til det tynt befolkede området ved Kvitsjøens strender i regionen (oblast) Arkhangelsk. Da han fikk høre av lokalbefolkningen at øya var to dagsreiser unna, at det var mange sjøer på øya og at ingen bodde der, ble han enda ivrigere etter å slå seg ned der. De forbløffede innbyggerne spurte den gråhårete asketen hvordan han ville leve der og hva han skulle spise. Munken svarte: «Min Herre gir ungdommens styrke til den skrøpelige og metter den sultne».
En tid ble Sabbatius værende ved kapellet nær munningen av elven Vyg i nærheten av Soroka. Mange eremitter pleide å slå seg ned ikke langt fra et kapell for å benytte seg av de anledningene når prester kom for å feire sakramentene (skriftemål, kommunion og dåp) for de lokale innbyggerne, som fortsatt talte en rekke hedninger. Der møtte han en gang i 1429 den hellige Herman (Germanus, Gherman) som levde et asketisk liv som eremitt i skogene der. De to bestemte seg for å dra sammen til Solovetsk og slå seg ned der. I en skrøpelig bår ba de to eldste til Gud og satte av sted på den grove sjøen, og etter tre dager nådde de Solovetsøyene.
Solovetsøyene (ru: Solovetskije Ostrova) er en øygruppe i Kvitsjøen som består av seks større (bebodde) og mange ubebodde øyer. De ligger rundt 53 mil nord for St. Petersburg og seksten mil sør for Polarsirkelen. Den største er Solovetsk med klosteret, og de to andre store øyene er Bolsjaja Muksalma og Anzerskij.
Øya Solovetsk var svært godt egnet for et monastisk liv. Den var svært vakker, hadde rikelig med bær, fisk og tømmer, og størstedelen av året var den utilgjengelig fra fastlandet. De to asketene slo seg ned ved høyden Sekirna, hvor de reiste et kors og bygde sine celler. Under de barske forholdene i nord helliget de to eldste den ubefolkede øya gjennom sine bragder. De begynte å dyrke jorden mens de fordypet seg i uopphørlig bønn.
Men menneskehetens fiende, djevelen, skapte onde følelser mot munkene blant dem som fisket i området. De innså øyas ressurser og ønsket å beholde dem for seg selv og sine barn. En viss fisker håpet å tvinge munkene fra øya, så han slo seg ned der sammen med sin hustru og familie. Men Herren tillot ikke disse legfolkene å forbli nær munkene. De hadde ikke vært der lenge da to ungdommer i lysende klær viste seg for fiskerens hustru og slo henne med kjepper mens de ba henne flytte fra øye med familien hvis de ville unngå en pinefull død, for Gud hadde utpekt øya for munkene alene. Fiskeren ble skremt, samlet raskt sine ting og skyndte seg å vende tilbake til sitt tidligere bosted. Aldri mer slo en legmann seg ned på øyene og munkene fikk leve i fred.
En gang da Herman hadde dratt for å hente forsyninger langs elven Onega, følte Sabbatius at hans siste time nærmet seg. Han vendte seg da til Gud og ba om at han måtte tillate ham å få delta i de hellige mysterier. Munken seilte i to dager til fastlandet, og ti verst fra elven Vyg møtte han en hieromunk (prestemunk), hegumen Natanael, som hadde kommet til den avsidesliggende bosetningen for å gi kommunion til en syk kristen. Verst er en foreldet russisk lengdeenhet som er definert som 500 sazhen lang, det vil si at en verst er 3500 fot (1066,8 meter). Hegumen gledet seg over å møte munken, oppfylte hans ønske og hørte på hans beretning om sine bragder på øya. Da de skiltes, avtalte de å møtes i kirken langs elven Vyg.
Da han kom inn i kirken, takket den hellige eldste Sabbatius Gud i bønn for kommunionen. Deretter lukket han seg inne i en celle ved kirken og begynte å forberede seg på døden. På denne tiden kom kjøpmannen Johannes fra Novgorod til bredden, og da han hadde æret de hellige ikonene i kirken, gikk han til den hellige eldste. Etter å ha mottatt hans velsignelser og veiledning, tilbød han munken en del av sin rikdom og ble trist da munken avslo. For å trøste kjøpmannen tilbød Sabbatius ham å bli værende til neste morgen, og han lovte ham rikdom når han reiste videre. Kjøpmannen Johannes fikk det imidlertid travelt med å dra videre.
Da kom det plutselig et jordskjelv, og en storm blåste opp på sjøen. Kjøpmannen ble skremt og ble værende. Da han om morgenen gikk inn i cellen for å bli velsignet, så han at den eldste allerede var død. Han og hegumen Natanael, som akkurat hadde kommet, gravla Sabbatius i kapellet og skrev et manuskript om hans liv. Dette skjedde den 27. september 1435.
Etter Sabbatius' død fortsatte Herman sitt monastiske liv på øya Solovetsk sammen med en annen ødemarksboer, den hellige Zosimus (Zosima), som kom dit rundt 1435. Herman levde på øya i mer enn femti år. Snart begynte nyankomne munker byggingen av et kloster rundt tretten kilometer fra stedet hvor Sabbatius og Herman hadde reist sitt kors og bygd sine celler. Etter tretti år ble Sabbatius' relikvier i 1465 overført av Zosimus og brødrene på Solovetsk fra elven Vyg og plassert i Transfigurasjonskirken. Zosimus døde den 17. april 1478 og ble gravlagt i en grav han selv hadde gjort klar bak alteret i Transfigurasjonskirken.
Den 8. august 1566 ble relikviene av Sabbatius og Zosimus overført til et kapell som var bygd til deres ære i Transfigurasjonskatedralen. Det var på den tredje dagen av alterfesten i klosteret på Solovetsk, på Herrens Forklarelse (Transfigurasjon) den 6. august, og deres translasjonsfest har siden vært feiret den 8. august. Sabbatius feires på sin dødsdag 27. september og Zosimus feires den 17. april. Zosimus er også skytshelgen for birøkt og beskytter av bikuber og kalles til og med «birøkteren». Birøktere ber til disse to hellige for å få flere bier.
Den røde og hvite kirken i Infirmariet eller sykestuen (Bolnitsjnye) i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) er viet til Zosimus og Sabbatius (Zosima og Savvatij). Den ble bygd mellom 1635 og 1638 av klosterets kjellermester Alexander Bulatnikov, som hadde kommet til lavraen fra klosteret på Solovetsk.
I det tyvende århundret ble Solovetsøyene selve innbegrepet på kommunistregimets statlige terror. Lenin opprettet snart etter maktovertakelsen en arbeidsleir der i 1918, og allerede i 1923 var mer enn 3.000 fanger arrestert der, fremfor alt geistlige og aktive troende av alle konfesjoner. En av de første fangene i leiren på øyene var ifølge russiske medier en bestefar av patriark Kirill I av Moskva. Han ble arrestert på grunn av sitt arbeid for en kirkelig søndagsskole. Leiren på Solovetsøyene var Russlands første store fangeleir og modell for mange andre i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Da forfatteren Aleksander Solsjenitsyn skrev trilogien GULag-arkipelet (1973-76), tenkte han på denne øygruppen. En del av inntektene fra boksalget stilte han til disposisjon for restaurering av klosteranlegget der. Etter kommunismens fall har deler av det gamle klosteranlegget blitt istandsatt, og siden 1990 har en del munker igjen flyttet inn i de gamle bygningene. Øyene er nå blitt et turistmål og ble i 1992 ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. I 1974 ble Solovetsøyene erklært som naturreservat.