Skytshelgen for husdyrene, for en god fôravling, for «et godt nytt år».
Den hellige Sylvester ble i følge LP født i Roma som sønn av Rufinus, men hans opprinnelse er håpløst sammenfiltret med senere legender. Disse hevder at han led under keiser Diokletians forfølgelser. Det er temmelig sikkert at han ble presteviet før disse forfølgelsene begynte i år 284, da han under forfølgelsene tilbrakte noen år i skjul på Monte Soracte ved Roma. Historien om hans lidelser gjør det også sannsynlig at donatistenes senere beskyldninger om at han som presbyter hadde vært sammen med pave Marcellinus om å overlevere hellige bøker til myndighetene, var en ondsinnet bakvaskelse.
Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt.
Keiseren innkalte det første konsil i Arles til 1. august 314 i et nytt forsøk på å avgjøre Caecilians krav på å være biskop av Kartago. Han ble fortsatt avvist av donatistene til tross for pave Miltiades' avgjørelse i hans favør året før. Keiseren gjorde ikke biskopen av Roma til konsilets formann, men betrodde ledelsen av det til Chrestus, biskop av Syrakus, mens biskopen av Arles, Marinus, presiderte. Sylvester deltok ikke, men sendte to prester og to diakoner for å representere seg. Hans fravær skyldtes ikke motvilje mot Konstantins innkalling av et kirkekonsil, men sannsynlighet vanskeligheter med å forlate Roma så kort tid etter at han var innsatt i embetet.
På konsilet gjentok 50 vestlige biskoper fordømmelsen av donatismen. Da de avsluttet sine forhandlinger, sendte de paven beskjed om sine avgjørelser i et brev som klart gir uttrykk for deres forståelse av hans primat i vesten, og de ba ham om å sende avgjørelsene til alle kirkene. Striden med donatistene fortsatte, og til slutt grep keiseren militært inn mot den i 317, men det skapte bare martyrer og skjerpet dem i sin fanatisme.
Sylvester var heller ikke til stede på det konsilet som Konstantin innkalte sommeren 325 for å løse det arianske spørsmål. Dette var det første økumeniske (allmenne) konsil, det berømte kirkemøtet i Nikea (I) (i dag Iznik i Nordvest-Tyrkia). Et økumenisk konsil er i likhet med paven ufeilbarlig i spørsmål om tro og moral, fordi det utgjør stemmen til Den lærende Kirke.
Ca 300 biskoper deltok på konsilet mellom 20. mai (eller 19. juni) og slutten av august 325. Det vedtok en trosbekjennelse (Credo) som erklærte at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, og fordømte Arius' lære at han var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, skapt av Faderen. Arius var en prest fra Alexandria.
Som andre biskoper i keiserriket var Sylvester invitert til å delta, men selv om han hadde vært holdt informert om kontroversen etter hvert som den utviklet seg, avviste han å komme, denne gangen skyldte han på «høy alder». (I det første årtusen deltok ingen pave på et konsil han selv ikke hadde innkalt.) Paven sendte de to prestene Vitus og Vincentius som sine representanter, og selv om de ikke ble tildelt noen forrang på konsilet, satte de sine underskrifter på dokumentet før alle tilstedeværende biskoper unntatt Ossius av Cordoba, som var president og signerte først. Etter møtet godkjente paven beslutningene som var fattet der.
På 400- og 500-tallet ble det forsøkt å skape tiltro til idéen om at Ossius hadde vært bemyndiget av paven, og til og med at konsilet hadde blitt sammenkalt av ham og keiseren i fellesskap, men dette er legender uten historisk grunnlag. Det fantes riktignok biskoper som Konstantin gjorde til sine fortrolige og som han planla sin kirkepolitikk sammen med, men Sylvester var ikke en av dem.
Til gjengjeld hadde Sylvester tilfredsstillelsen av å se at kirken han presiderte over, ble gjort rikere og forskjønnet gjennom Konstantins fyrstelige gavmildhet, inkludert store kirker som Basilica Constantiniana (senere S. Giovanni in Laterano) med sitt dåpskapell, samt St. Peters- og St. Paulusbasilikaene.
Derfor er det naturlig at store deler av Sylvesters opplysninger i LP er viet til å liste opp disse gavene i detalj. For det var under hans pontifikat at Roma, som et resultat av Konstantins gavmildhet, begynte å få de ytre tegnene på en kristen by. I hans tid ble også kirken Sta Croce in Gerusalemme bygd.
Om pave Sylvesters virke er forbausende lite kjent. I følge LP var han var den første pave som bar tiara. Han fikk laget «jernkronen» med en nagle fra Det hellige Kors. Sannsynligvis ble det første martyrologium eller liste over romerske martyrer satt opp i hans pontifikat.
I 330 flyttet Konstantin sin hovedstad til Konstantinopel, det «nye Roma». Dermed ble paven riktignok mindre avhengig av statsmakten, men på den andre siden ble også den kommende splittelsen mellom øst og vest grunnlagt.
Senere generasjoner fant det usannsynlig at paven kunne ha spilt en slik ubetydelig rolle i forholdet til den første kristne keiseren, eller at Konstantin kunne ha utsatt sin dåp så lenge, og ha mottatt den av en ariansk biskop (Eusebius av Nikomedia) få dager før sin død i 337, og det var etter at Sylvester var død. Det behøver ikke å bety så mye, for teologene den gangen mente at alle synder ble forlatt ved dåpen. For en mann som Konstantin, som hadde så mange synder på samvittigheten, kunne det derfor være praktisk å vente så lenge som mulig, så lenge han sørget for alltid å ha en prest for hånden.
Konstantin æres som helgen av den armenske og den ortodokse kirke; i den romersk-katolske kirke er han derimot ikke kanonisert.
I andre halvpart av 400-tallet spredte det seg en romantisert versjon av Sylvesters liv (St. Sylvesters gjerninger). Blant en rekke andre legender blir han her påstått å ha omvendt Konstantin, tidligere en forfølger, døpt ham, kurert ham for lepra og gitt ham i bot å stenge de hedenske templer og å sette fri de kristne som var i fengsel.
I følge legenden hadde noen hedenske prester rådet den spedalske keiser Konstantin å bade i drepte barns blod for å bli frisk. Når da keiseren lot seg bevege av mødrenes klaging og gråt, befalte Peter og Paulus ham i en visjon å vende seg til pave Sylvester. Paven døpte ham, og dåpsvannet helbredet keiseren for hans alvorlige sykdom.
Denne legenden ble utgangspunktet for den såkalte Konstantinske gave, Donatio Constantina, et forfalsket dokument fra mellom 750 og 850 som kunne ha sitt opphav ved pave Stefan IIs eller Paul Is kansellier. De tidligste kildene blir datert henholdsvis år 806 og 824. Dokumentet hevder at Konstantin overdrar til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd. Dokumentet hevder også at Konstantin tilbød keiserkronen til Sylvester, som avslo å bære den, men gikk med på at den keiserlige hovedstad kunne flyttes fra Roma til Konstantinopel.
Dokumentet ble akseptert som autentisk også av pavedømmets motstandere, og det ble ikke fastslått som et falskneri før på 1500-tallet. Den katolske Kirke tok faktisk først på slutten av 1800-tallet avstand fra det.
Fra 315 opptrer de første kristne symbolene på romerske mynter, og fra 323 forsvinner de siste hedenske. Fra 318 ble de kirkelige domstoler sidestilt med de verdslige, og Kirkens arverett ble offisielt anerkjent. Den kristne kirke utviklet seg etter hvert til å bli rikets største godseier. Fra 320 ble søndagen obligatorisk fridag til minne om oppstandelsen. Fra 323 overtok de kristne statens høyeste embeter.
Legenden forteller at keiserinne Helena ville føre sin sønn, keiser Konstantin, som i mellomtiden var blitt kristen, til jødedommen. I den forbindelse møtte Sylvester tolv rabbier i en verbal mannjevning og overvant elleve av dem. Den tolvte drepte så en okse ved å hviske Jahves navn i øret på den, men klarte ikke å få liv i den igjen. Men det lyktes Sylvester straks å bringe den tilbake til livet, og dette førte til at keiserinne Helena og rabbiene lot seg døpe. Sylvester omvendte også noen hedenske prester da han snørte sammen munnen til en eddersprutende drage i en grotte på Kapitol.
Munkene fortalte spennende historier om ham i flere hundre år. En av disse var at når en pave skulle dø, skranglet knoklene i Sylvesters grav. Graven ble virkelig åpnet i 1648, og der lå han i full pavedrakt. Men ved berøring falt mumien sammen til støv. Ved siden av ham lå et solkors og en signetring.
I følge en annen tradisjon hadde paven i år 319 Peter og Paulus' blandete relikvier foran seg og ønsket å skille dem og begrave dem hver for seg. Etter bønn og faste hørte han en himmelsk røst som sa: «De minste er Fiskerens, de største er Predikerens!» Slik delte han dem og begravde hvert sett knokler for seg.
Mest berømt er nok Sylvester fordi han har sin himmelske fødselsdag på årets siste dag. Han døde den 31. desember 335 og ble gravlagt i en kirke han selv hadde bygd over St. Priscilla-katakomben på Via Salaria. Han var en av de første ikkemartyrer som ble æret som helgen i Roma. Kulten bredte seg i hele Europa, og hans fest ble feiret den 31. desember fra 354. I år 761 ble hans relikvier overført til kirken S. Silvestro in capite. I østkirken blir han feiret 2. januar.
Paverekken - Kildehenvisninger - Billedkilde: Western Orthodox Saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden