Den hellige Syrus (it: Siro) ble født en gang tidlig på 300-tallet nær Genova i regionen Liguria i Nord-Italia. Hans foreldre var kristne, og på hans gravstein står det at han var sønn av en Aemilianus. Tradisjonen forteller at han var sønn av Emiliano Dolcino, som var gift med en kristen kvinne født i Nervi. Vi vet svært lite om hans opprinnelse, men noen forskere mener at han kom fra Molliciana (i dag Mollessana) i Val Bisagno i kommunen Genova, mer presist i Struppa, hvor det står en stor og gammel basilika viet til ham. Han kalles derfor noen ganger San Siro di Struppa.
Ettersom Syrus helt fra barndommen levde et fromt og tilbaketrukket liv, overlot foreldrene ham til den hellige biskop Felix av Genova (325-45), som underviste ham i Guds ord og viet ham til diakon. Da han en gang brakte frem gavene til messeofferet, så Syrus hvordan en skinnende hånd velsignet offeret, noe som fikk ham til å skjelve over hele kroppen. Han kastet seg ned på gulvet og lå der inntil messeofferet var fullbrakt.
Ifølge Syrus’ legendariske Vita ble biskopen urolig over denne visjonen, så Syrus falt i unåde og ble forvist. Andre versjoner sier at biskopen sendte ham som diakon til Matuziano eller Matutia (Villa Matutiae), en by i provinsen Imperia helt vest i bispedømmet Genova ved den italienske rivieraen, som senere tok navn etter Syrus’ etterfølger som biskop, den hellige Romulus, og ble San Remo (i dag Sanremo). Syrus skal ha blitt sendt dit for å hjelpe presten Ormisda, som fungerte som corepiscopo, det vil si en representant for biskopen. Der skal Syrus ha fridd datteren av kvestoren Gallianus fra djevelen. I Tabia (Taggia) foretok han en eksorsisme på datteren til rik toller ved navn Gallius, som konverterte til kristendommen og ga Kirken enorme eiendommer nær elven Argentina.
Senere kalte biskop Felix ham tilbake til Genova. Da Felix døde i 345, ble Syrus den tredje biskop av Genova. Dette embetet hadde han i mer enn tretti år til sin død i fremskreden alder og omgitt av en ubestridt ry for hellighet, i 375 eller rundt 380, ifølge tradisjonen den 29. juli 381. Han ble ifølge tradisjonen etterfulgt som biskop av den hellige Romulus, men i dagens liste står en viss hellig Diogenes (it: Diogene) (381-400?) mellom dem.
Syrus ble gravlagt i basilikaen for De tolv apostler (Dodici Apostoli) i Genova, som senere tok hans navn og ble San Siro. Denne kirken var byens katedral til 985. Det fortelles at da hans legeme ble brakt til basilikaen for begravelse, blødde det fra nesen, og blodet ble samlet opp med et lommetørkle av en libysk skipskaptein. Da han vendte tilbake til sitt hjemland, utførte dette lommetørkleet mange mirakler, inkludert helbredelse av barn. Senere ble hans levninger den 7. juli 1019 overført til katedralen San Lorenzo intra muros av biskop Landulf I (it: Landolfo) (1019-34). Hans relikvier ble oppbevart i høyalteret i katedralen sammen med relikviene av de tre biskopene Valentin, Felix og Romulus.
Den hellige pave Gregor I den store (590-604) nevner i sine Dialogi en kirke viet til den hellige martyren Syrus (in ecclesia beati martyris Syri) i Genova. Dermed er hans kult i Genova påvisbar helt fra slutten av 500-tallet. Men hans Vita stammer høyst sannsynligvis først fra 1000-tallet og er sterkt utbrodert med legender. Biografien nevner ikke noe martyrium, så når pave Gregor kaller ham «martyr», må man huske at denne betegnelsen også ble brukt om hellige som hadde gjennomgått en eller annen form for lidelse, i dette tilfelle må det være snakk om den angivelige forvisningen. Hans navn angis på den tradisjonelle, men stort sett legendariske bispelisten samlet fra lokale liturgier av den salige Jacobus da Voragine, erkebiskop av Genova (1292-98). Andre historiske kilder plasserer ham så sent som på 500-tallet.
Syrus er skytshelgen for erkebispedømmet Genova, men ikke for byen (det er Johannes Døperen). Av ukjente grunner spredte hans kult seg ut over Liguria til andre deler av Nord-Italia. Bispesetet i Genova er allment kjent som «San Siros stol». Han var opprinnelig ikke nevnt i helgenkalenderne, men ble satt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, etter oppdrag fra pave Gregor XIII (1572-85). Hans minnedag i Martyrologium Romanum er den tradisjonelle dødsdagen 29. juni, men i Genova feires han den 7. juli, som minnes translasjonen av hans relikvier i 1019 til katedralen av biskop Landulf. I tillegg til de allerede nevnte kirkene i Struppa og Genova er det andre kirker oppkalt etter ham i Nervi, Langasco (Campomorone) og Viganego (Bargagli). I Sanremo ble katedralen viet til ham
Hans navn er først og fremst knyttet til det berømte stadion San Siro i Milano, men det har i virkeligheten sitt navn fra en navnebror, den hellige biskop og martyr Syrus av Pavia (d. ca 370), som har en kult i Pavia som har blitt utvidet til Milano. De to navnebrødrene blandes lett sammen, og noen mener til og med det er snakk om samme person. En teori sier at biskop Syrus av Concordia hadde tilbrakt en tid i Genova og Pavia og derfor blir æret der.
Som gutt skal Syrus ha brakt sitt kjæledyr, en svarttrost, tilbake til livet ved hjelp av sitt spytt. Denne legenden gjør at hans attributt i kunsten er en svarttrost. Senere, da han spaserte med sin far i høydene over byen, ønsket han at et skip som var på vei mot havnen måtte ligge stille, og straks døde vinden og skipet stanset som om det lå for anker. Syrus ba sin far om tillatelse til å gå om bord, hvor han uttrykte ønske om at skipet skulle komme i land. Straks vendte vinden tilbake og skipet gled inn på havnen.
Ifølge legenden var det i Genova på den tiden en stor og farlig drage (eller basilisk) som levde i bunnen av en brønn og forpestet byen med sin ånde. Etter tre dager med bønn og bot kom biskop Syrus til brønnen, senket ned en bøtte og beordret dragen til å gå opp i den (det må ha vært en liten drage). Udyret adlød den hellige, som etter å ha trukket den opp fra brønnen, beordret den ned i havet. Dragen adlød og forsvant for alltid. Legenden er skrevet for å fortelle om den kampen som Syrus utkjempet for å bekjempe det arianske kjetteri, symbolisert ved det uhyrlige dyret.
Kilder: Benedictines, Bunson, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. september 2011