Den hellige Theodotus av Ancyra og syv ledsagere (d. 304)

Da den siste store forfølgelsen under keiser Diokletian (284-305) brøt ut i henhold til keiserens edikt i 303, fikk en viss Theoctenus stillingen som guvernør i Ancyra. Foran ham gikk hans ry som et grusomt og forskrekkelig menneske, som hadde lovt keiseren at han på kort tid skulle bringe samtlige kristne til frafall. Han begynte med å rive ned kirkene og kaste prestene i fengsel for å tvinge dem til å ofre til de hedenske gudene. De kristnes eiendommer ble inndratt til fordel for statskassen. Alle som nektet å være utro mot sin kristne tro, måtte gjennomgå den mest grusomme tortur. De kristne flyktet ut i ødemarken og opp i fjellene, for ingen var et øyeblikk trygge mot husundersøkelser og rettslige forhør.

Han besøkte også byens omegn i en radius av førti milesteiner, fremfor alt for å finne passende steder for gravlegging av martyrene. En dag da han kom tilbake til Ancyra sammen med noen medkristne, stanset han ved veikanten for å spise. Han sendte en av sine ledsagere til den nærliggende landsbyen Malos for å invitere den kristne presten Fronto (Phrontonos) som bodde der, til å slutte seg til dem. Presten inviterte dem hjem til sitt hus, men de bestemte at det ville være hyggelig med en pikniklunsj i det fri. Theodotus bemerket: «For et fantastisk sted for et skriftemål! Hvorfor bygger du ikke et kapell her?» Presten svarte: «Min venn, du er for rask. Vi må ha en martyr før vi kan ha en kirke». Til dette svarte Theodotus: «Ancyra er åsted for mange konflikter nå. Bygg kirken, så skal jeg sørge for martyren». Han tok deretter en gullring fra fingeren, satte den på prestens finger og sa: «Her, ta denne som et tegn og gi den tilbake når jeg har oppfylt løftet».

Men da myndighetene oppdaget at kvinnenes legemer var borte, viste de ingen nåde. En av dem som hadde deltatt, Polychronius (som noen sier var Theodotus’ bror), ble tatt og utsatt for massiv tortur. Smertene overveldet og forvirret ham så sterkt at han for å bli sluppet fri, forrådte Theodotus og anga stedet hvor legemene til de hellige jomfruene lå. På ordre fra guvernøren ble de gravd opp og brent.

Selv om Theodotus ble advart og kunne ha flyktet, meldte han seg frivillig for domstolen. På denne måten håpet han at han i det minste kunne redde sine medhjelpere. Guvernør Theoctenus mottok ham med tilsynelatende vennlighet og lot ham forstå at han ikke hadde noe å frykte dersom han besinnet seg og ville ofre. Dersom han ville avsverge denne Jesus som Pilatus hadde latt korsfeste, ville han gjøre ham til prest for guden Apollo. Men Theodotus avslo med et svært veltalende svar. Denne talen gjorde dommeren og de tilstedeværende hedningene rasende. Straks begynte den skrekkeligste tortur, hvor stattholderen selv deltok. Han ble spent fast på pinebenken og fikk sidene revet opp med skarpe kroker, og i sårene fikk han helt eddik. Noen brente ham med fakler samtidig som andre uopphørlig slo løs på ham.

Theodotus gjennomgikk alle lidelsene uten et ord, men den vonde lukten fra brannsårene fikk ham til å vende ansiktet bort. Dommeren så dette, og han lot ham forstå at hans lidelser var en rettferdig straff for hans fornærmelser mot keiseren og gudene, og han forlangte en tilbaketrekking av hans uttalelser. Men martyren sa at han heller burde snakke til bødlene, som allerede begynte å bli slitne, for hans beslutning sto fast, om han så måtte tåle mer tortur. Da lot tyrannen torturistene slå ut hans tenner og brekke hans kinnbein, men Theodotus sa: «Selv om du skjærer ut min tunge slik at det gjør det umulig for meg å snakke, så vit at Gud hører de kristne selv når de ber til ham i det stille».

Til slutt innså Theoctenus at han ikke oppnådde noen ting, så han avsa den dom at Theodotus som beskytter av galileeren og fiende av gudene, på grunn av hans ulydighet mot den ubeseirede keiseren og på grunn av hans forakt for sommeren, skulle drepes med sverd og hans legeme overgis til bålet, slik at det ikke havnet i de kristnes og bli gravlagt av dem. Martyren var blitt fulgt av mange kristne til retterstedet, og dem oppfordret han til ikke å sørge, men love Jesus Kristus som hadde gitt ham krefter til å beseire fienden og fullende løpet lykkelig. Etter å ha lovt å be for dem i himmelen, mottok han med glede sverdhogget som skilte hodet fra kroppen.

En nattevakt av soldater ble satt til å vokte hans legeme. Samme natt kom presten Fronto til Ancyra med sitt esel for å selge vin, og ved midnatt kom han over denne gruppen med soldater. De fortalte ham at vertshuset var stengt og inviterte ham til å dele deres leir. Han sluttet seg til dem, men da han hørte historien om den henrettede mannen i deres varetekt, ga han soldatene så mye vin at de ble fulle og sovnet. Deretter la han Theodotus’ legeme på ryggen av eselet og sendte det ut i natten. Han ble hos soldatene til daggry, da han dro fra dem med det påskudd at han måtte ut og lete etter sitt bortløpte esel.

Som han hadde ventet, hadde eselet tatt seg tilbake til landsbyen Malos. Der sa Fronto: «Ja, Theodotus, du har sannelig holdt ditt løfte». Så tok han av seg gullringen og satte den på Theodotus’ finger, og deretter gravla han ham på det stedet hvor Theodotus hadde bedt ham om å bygge en kirke. Senere ble kapellet bygd for å huse relikviene, og den hellige ble holdt høyt i akt. Dette er kanskje det eldste eksempelet på den ofte gjentatte legenden om overbringing av hellige relikvier på lastedyr som var overlatt til seg selv.

Denne historien ble lenge regnet som autentisk, men nå betviles selv martyrenes eksistens. Den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) argumenterer for at disse aktene ikke er annet enn en moralsk fabel, basert på en historie av Herodotus og feilaktig tilskrevet en Nilus, angivelig en ledsager av martyrene og et øyenvitne til deres død. Men den er bedre skrevet en de fleste av sitt slag.

Syv hellige jomfruer med nesten samme navn (den hellige Alexandra og hennes ledsagere Claudia, Eufrasia, Matrona, Juliana, Eufemia og Theodosia) ble martyrdrept i Amisus i Pontos i 310 sammen med den hellige Derfuta og hennes søster. De minnes i Martyrologium Romanum den 20. mars og i synaksariene i Konstantinopel den 18. mars.