Hennes foreldre var velstående nok til å gi henne en god utdannelse og andre privilegier. Hun skal ha arvet sin mors temperament og var livlig og energisk, men også utålmodig og til tider med voldsomme temperamentsutbrudd. Noen mente at hun var temmelig forfengelig og arrogant, og det er interessant at hun senere identifiserte stolthet som sin hovedsynd.
Juanita gikk daglig til messe i barndommen og utviklet en uvanlig intens fromhet, med en sterk hengivenhet til Kristus og spesielt til Guds Mor, som talte til henne i hennes indre. Hun pleide å «fortelle henne alt, og hun pleide å snakke til meg klart og distinkt», skrev hun senere. Hennes første skriftemål og kommunion skjedde i en alder av syv og ti som da var vanlig, og hennes familie kunne senere vitne om hvilket lykkelig inntrykk det hadde gjort på henne. Hun mottok kommunionen daglig, og i 1914 hadde hun en åndelig opplevelse hvor Kristus syntes å fortelle henne at hun måtte akseptere sine smerter (hun hadde blindtarmbetennelse på den tiden) til minne om hans lidelser og dermed bli enda nærmere forent med ham.
I tillegg til en klok religiøs formasjon fikk hun også en god utdannelse i humaniora, naturfag, musikk og kunst på de klosterskolene og kostskolene hun gikk. Til tross for flere alvorlige sykdommer likte hun å leke og svømme, og til hest kalte hennes brødre henne «en amasone».
I en alder av 15 år avla hun et privat kyskhetsløfte med tillatelse fra sin skriftefar, og etter å ha lest den hellige Teresa av Lisieux' «Historien om en sjel» tenkte hun på å bli nonne i karmelittordenen. Hun var delvis influert av Teresa av Lisieux' liv, som var praktisk i tillegg til åndelig, og hun strukturerte sitt liv med henblikk på senere klosterliv. Hun sluttet seg til «Marias barn», hjalp til med katekismeundervisning i menigheten og var involvert i nestekjærlig arbeid, med en spesiell interesse for å hjelpe fattige barn.
En tid var hun tiltrukket av livet til Søstrene av Det hellige Hjerte, som drev skoler for de fattige og arbeidet som misjonærer i ulike land. Men da hun leste biografiene om den hellige Teresa av Ávila og den salige Elisabeth av Treenigheten, ble hun mer og mer overbevist om at hun skulle bli karmelitt «for å lære å elske og å lide».
På underlig vis ble hun trukket mot karmelklosteret Los Andes, som lå ved foten av Andesfjellene, ni mil og noen timers togreise fra Santiago. Det tilhørte karmelittordenens uskodde reformgren (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo - OCD). Der trådte hun inn den 7. mai 1919 som postulant, nesten 19 år gammel. Hun hadde familiens tillatelse, riktignok noe motvillig for farens del. Klosteret var et fattig og temmelig nedslitt hus, uten elektrisk lys og med utilstrekkelige sanitære fasiliteter, men Juanita var tiltrukket av nonnenes strenge observans av regelen, enkelheten i deres liv og deres åpenbare lykke.
Hun ble ikledd drakten den 14. oktober 1919 og tok ordensnavnet Teresa av Jesus etter den store reformatoren Teresa av Ávila. Etter karmelittisk skikk ofret hun seg selv som et offer for presters helliggjørelse og synderes omvendelse. Hennes indre bønneliv utviklet seg enda videre, og hun erfarte regelmessig de høyeste nivåer av kontemplativ bønn. Hun påbegynte et apostolat av åndelig brevskrivning til en rekke personer.
Imidlertid ble hennes klostertid av kort varighet. Hun visste for lengst at hun kom til å dø ung, for det hadde Gud åpenbart for henne. En måned før sin død fortalte hun sin skriftefar om dette. Hun hadde aldri hatt sterk helse, og faktisk var dette den eneste betenkelighet hun hadde hatt med hensyn til sitt kall. Allerede i sitt første noviseår ble hun alvorlig syk, og i Den stille uke i 1920 ble det konstatert at hun hadde den fryktede sykdommen tyfus. Men på dødsleiet fikk hun lov å avlegge de tidsbestemte løftene den 6. april 1920, slik at hun ble innlemmet i ordenen. Etter en kort sykdomsperiode døde hun den 12. april 1920 i Los Andes, tre måneder før sin 20-årsdag.
Mange ting i hennes ytre livshistorie minner oss om Teresa av Lisieux. Som henne var også Juanita ytterst følsom, og hun var sterkt knyttet til sin familie. Men mest vesentlig er likheten i spiritualitet. Helgenen fra Lisieux hadde ennå ikke rukket å bli saligkåret da Juanita døde. Men karmelittnonner verden over hadde forlengst tatt imot hennes budskap og begynt å praktisere hennes «lille vei». Dermed opplevde Karmel sin mest dyptgripende fornyelse etter den store Teresa av Ávila tid. Sammen med flere andre karmelittnonner ble Juanita en fortsettelse og videreføring av denne fornyelse.
Dersom vi virkelig tror på betydningen av et liv som «er skjult med Kristus i Gud», blir vi ikke så forbauset over å høre en historie som denne: En ung pike dør før hun har fylt tyve, uten å ha utrettet noe oppsiktsvekkende. Ja, uten å bli lagt merke til utenom kretsen av familie, venner og medsøstre, som riktignok alle elsket henne. Og så, etter sin død, blir hun levende og virksom. Hennes enkle skrifter - en dagbok og noen brev - formidler et budskap om menneskets vei til Gud, på en slik måte at det blir begripelig og har appell i hennes del av verden. Los Andes, med hennes grav, blir et valfartssted som får besøk av et økende antall pilegrimer. Fra begynnelsen og gjennom alle år kommer stadig nye mennesker til tro ved hennes forbønn, og utallige er de som får nytt håp i håpløse situasjoner. I Chile og i hele Sør-Amerika blir hennes ry stadig større.
Thérèse av Lisieux sa like før sin død: «Jeg kjenner at min misjon snart skal begynne. Og min misjon, det er å få andre til å elske den gode Gud slik som jeg elsker ham. Jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden». Teresa de Los Andes har nok samme misjon. Vil hun i fremtiden bli kjent og virksom på flere steder i verden? Her i Europa er hun lite kjent. Selv hennes søstre og brødre i karmelittordenen vet ofte ikke så mye om henne, bortsett fra at hun levde i Chile, at hennes klosternavn var sr. Teresa av Jesus, og at hun døde som novise. I Latin-Amerika er hun imidlertid velkjent, særlig etter pave Johannes Paul IIs besøk i Chile i 1987, da hun ble saligkåret.
Hennes saligkåringsprosess ble innledet den 20. mars 1947, men ytre omstendigheter gjorde at prosessen ikke ble åpnet i Roma før i 1976. Hun ble saligkåret den 3. april 1987 i O'Higgins-parken i Santiago de Chile og helligkåret den 21. mars 1993 i Roma av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Hun var den første fra Chile både til å bli salig- og helligkåret, og også den første barfotkarmelitt fra Latin-Amerika. Hennes minnedag er dødsdagen 12. april, men i karmelittordenen feires hun 13. juli. En nasjonal helligdom til hennes ære er reist i La Riconda nær Los Andes. Hennes kult er svært populær, og rundt 100.000 pilegrimer besøker helligdommen hvert år. Hun kalles noen ganger Amerikas «lille helgen» i imitasjon av lille Teresa.