| Den hellige Andronikos av Tarsus ( -304) |
De hellige Taracus, Probus og Andronikos var svært ulike, unntatt i deres kjærlighet til Kristus. Taracus (Tarachus, Tharacus) var romer og ble født rundt 239 i Claudiopolis i Isauria. Han ble soldat og senere offiser i den romerske hæren, men han forlot det militære da han ble kristen, fordi han var redd for at han ville få ordre om å handle i strid med Guds lov. Probus var en romersk plebeiisk borger født i Side i Pamfylia. Hans far var fra Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria, og han hadde oppgitt en betydelig formue for å følge Kristus. Andronikos var en ung mann fra en patrisierfamilie i Efesos.
I forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) og hans medregent i vest, Maximian Herkules (286-305) ble den 65-årige Taracus i 304 arrestert i Pompeiopolis i Kilikia sammen med Probus og Andronikos. De ble ført for guvernør Numerian Maximus og forhørt tre ganger, i Tarsus, Mopsuestia og Anazarbus, og grusomt torturert. Men de forble standhaftige i troen, så det ble gitt ordre om at de skulle kastes for villdyrene i arenaen nær Anazarbus. Men da rovdyrene ikke skadet dem, ble de drept av gladiatorene med sverd. Andre kilder sier at de led martyrdøden ved halshogging i Tarsus i Kilikia.
Deres minnedag er 11. oktober. Andronikos' angivelige patronat for sølvsmeder skyldes trolig sammenblanding med Andronikos av Antiokia, som var sølvsmed før han ble eneboer.
Ektheten av deres acta er omdiskutert og deres lidelseshistorie har blitt betydelig utbrodert. Det sies at de autentiske aktene stammer fra prokonsulens arkiv og at noen kristne kjøpte dem for 200 denarii (selv om dette er omdiskutert). En epilog ble lagt til av tre øyenvitner til martyriet: Marcian, Felix og Verus. Disse samme vitnene fikk senere utlevert likene fra vokterne, gravla dem og holdt vakt over dem resten av sine liv. De ba også om å bli gravlagt i samme hvelv som martyrene.
Aktene begynner i Tarsus med at Maximus henvender seg til den aldrende Taracus og spør om hans navn.
Taracus: «Jeg er en kristen.»
Maximus: «Ikke snakk om din ugudelighet, men si meg ditt navn.»
Taracus: «Jeg er en kristen.»
Maximus: «Slå ham på munnen, og si til ham at han skal svare på det jeg spør ham om.»
Taracus fikk et slag over kjeven.
Taracus: «Jeg forteller deg mitt sanne navn. Hvis du vil vite hvilket navn mine foreldre ga meg, var det Taracus. Da jeg bar våpen, gikk jeg under navet Viktor.»
Maximus: «Hva er ditt yrke, og fra hvilket land kommer du?»
Taracus: «Jeg er av en romersk familie og ble født i Claudiopolis i Isauria. Av yrke er jeg soldat, men jeg forlot tjenesten på grunn av min religion.»
Maximus: «Din ugudelighet gjorde deg uverdig til å være soldat, men hvordan skaffet du deg løslatelse?»
Taracus: «Jeg spurte min kaptein, Publius, og han ga meg den.»
Maximus: «I betraktning av dine grå hår vil jeg skaffe deg keisernes gunst og vennskap hvis du vil adlyde deres ordrer. Kom hit og ofre til gudene, slik keiserne selv gjør over hele verden.»
Taracus: «De er narret av djevelen ved å gjøre det.»
Maximus: «Brekk kjeven på ham for å si at keiserne er narret.»
Taracus: «Jeg gjentar det, som menn er de ført bak lyset.»
Maximus: «Ofre til våre guder og avsverg din dårskap.»
Taracus: «Jeg kan ikke avsverge Guds lov.»
Maximus: «Er det andre lover, ditt krek, enn dem vi adlyder?»
Taracus: «Det er det, og du bryter dem ved å tilbe stokker og steiner, menneskehenders verk.»
Maximus: «Slå ham i ansiktet og si: 'Slutt med din dårskap'.»
Taracus: «Det du kaller dårskap, er min sjels frelse, og jeg vil aldri oppgi den.»
Maximus: «Men jeg skal få deg til å oppgi den og tvinge deg til å bli visere.»
Taracus: «Gjør hva du vil med kroppen min, den er fullstendig i din makt.»
Maximus: «Kle av ham og slå ham med stokker.»
Den gamle mannen ble slått.
Taracus: «Nå har du gjort meg virkelig vis. Jeg er styrket av dine slag, og min tillit til Gud og Jesus Kristus er økt.»
Maximus: «Ditt krek, hvordan kan du benekte et mangfold av guder når du i henhold til din egen bekjennelse tjener to guder? Ga du ikke navnet Gud til en viss person ved navn Kristus?»
Taracus: «Riktig, for dette er Sønn av den levende Gud, han er de kristnes håp og giver av frelse til dem som lider for hans skyld.»
Maximus: «Hold opp med slikt tomt prat, kom hit og ofre.»
Taracus: «Jeg farer ikke med tomt prat, jeg er sekstifem år gammel, slik er jeg oppdratt, og jeg kan ikke avsverge sannheten.»
Centurionen Demetrius: «Stakkars mann, jeg synes synd på deg. Lytt til mitt råd og ofre, og redd deg selv.»
Taracus: «Vik fra meg, du Satans tjener, og hold dine råd for deg selv.»
Maximus: «La ham bli lagt i tunge lenker og båret tilbake til fengselet. Bring frem den nest eldste.»
Demetrius: «Her er han, min herre.»
Maximus: «Hva er ditt navn?»
Probus: «Mitt viktigste og ærverdigste navn er kristen, men det navnet jeg går under i verden, er Probus.»
Maximus: «Fra hvilket land kommer du, og fra hvilken familie?»
Probus: «Min far var fra Trakia, jeg er en plebeier, født i Sida i Pamfylia, og bekjenner kristendommen.»
Maximus: «Det vil ikke gjøre deg noen tjeneste. Ta mitt råd og ofre til gudene, slik at du kan æres av keiserne og nyte mitt vennskap.»
Probus: «Jeg ønsker ikke noe slikt. Tidligere eide jeg en betydelig eiendom, men jeg solgte den for å tjene den levende Gud gjennom Jesus Kristus.»
Maximus: «Ta av ham klærne, bind ham og legg ham ut i hans fulle lengde og pisk ham med oksesener.»
Centurionen Demetrius: (mens han slo ham) «Spar deg selv, min venn, se hvordan blodet ditt renner i strømmer på bakken.»
Probus: «Gjør hva du vil med kroppen min, deres mishandling er som søt parfyme for meg.»
Maximus: «Er denne din frekke dårskap uhelbredelig? Hva kan du håpe på?»
Probus: «Jeg er klokere enn du er, fordi jeg ikke tilber djevler.»
Maximus: «Snu ham rundt og slå ham på magen.»
Probus: «Min Gud, hjelp din tjener.»
Maximus: «Spør ham ved hvert slag: Hvor er din hjelper?»
Probus: «Han hjelper meg og vil hjelpe meg, for jeg tar så liten notis av din mishandling at jeg ikke adlyder deg.»
Maximus: «Se, ditt krek, på din lemlestede kropp – bakken er dekket med ditt blod.»
Probus: «Jo mer min kropp lider for Jesus Kristus, jo mer blir min sjel forfrisket.»
Maximus: «Sett jern på hans hender og føtter, med hans bein utspilt i stokkene til fjerde hull, og ikke la noen komme for å stelle hans sår. Bring frem den tredje mannen.»
Demetrius: «Her står han, min herre.»
Maximus: «Hva er ditt navn?»
Andronikos: «Mitt sanne navn er kristen, og det navnet jeg er alminnelig kjent under blant mennesker, er Andronikos.»
Maximus: «Hva er din familie?»
Andronikos: «Min far er en av høyeste rang i Efesos.»
Maximus: «Tilbe gudene og adlyd keiserne, som er dine fedre og herrer.»
Andronikos: «Djevelen er din far mens du gjør hans verk.»
Maximus: «Din ungdom gjør deg uforskammet – jeg har pinsler klar for deg.»
Andronikos: «Jeg er forberedt på alt som måtte skje.»
Maximus: «Kle ham naken, bind ham og strekk ham på benken.»
Demetrius: «Adlyd, min venn, før kroppen din blir trukket og lemlestet.»
Andronikos: «Det er bedre for meg å få kroppen mishandlet enn å miste min sjel.»
Maximus: «Ofre før jeg utsetter deg for den grusomste død.»
Andronikos: «Jeg har aldri ofret til demoner helt fra barndommen, og jeg vil ikke begynne nå.»
Athanasius (cornicularius = underoffiser): «Jeg er gammel nok til å være din far, derfor tar jeg meg den frihet å gi deg et råd: adlyd guvernøren.»
Andronikos: «Du gir meg virkelig beundringsverdige råd, å ofre til djevler.»
Maximus: «Ditt krek, er du ufølsom for pinsler? Du vet ennå ikke hvordan det er å lide under ild og kniver. Når du har kjent dem, vil du kanskje oppgi din dårskap.»
Andronikos: «Denne dårskapen er hensiktsmessig for oss som håper på Jesus Kristus. Jordisk visdom fører til evig død.»
Maximus: «Trekk hans lemmer med maksimal kraft.»
Andronikos: «Jeg har ikke gjort noe galt, som en morder. Jeg kjemper for den fromheten som er passende.»
Maximus: «Hvis du hadde den minste følelse av fromhet ville du ofre til gudene som keiserne så fromt tilber.»
Andronikos: «Det er ikke fromhet, men ugudelighet å oppgi den sanne Gud og tilbe marmor.»
Maximus: «Avskyelige kjeltring, er da keiserne skyldige i ugudelighet? Heis ham opp igjen og gjennombor sidene på ham.»
Andronikos: «Jeg er i dine hender, gjør med kroppen min som du vil.»
Maximus: «Strø salt i sårene hans og gni sidene hans med knuste fliser.»
Andronikos: «Dine pinsler har forfrisket kroppen min.»
Maximus: «Jeg vil få deg til å dø gradvis.»
Andronikos: «Dine trusler skremmer meg ikke, mitt mot er større enn all din ondskap kan pønske ut.»
Maximus: «Legg tunge lenker rundt nakken og beina hans og hold ham atskilt i fengselet.»
Slik endte det første forhøret. Det andre ble holdt i Mopsuestia, hvor Flavius Klemens Numerian Maximus satt foran sitt tribunal og ga en ordre til sin centurion Demetrius:
Maximus: «Bring frem de ugudelige krekene som følger de kristnes religion.»
Demetrius: «Her er de, min herre.»
Maximus: «Høy alder respekteres i mange på grunn av den sunne sans og klokskap som vanligvis følger med den. Derfor, hvis du har gjort nyttig bruk av tiden du har fått til refleksjon, formoder jeg at din egen skjønnsomhet har skapt et endret sinn hos deg. Som bevis på dette er det påkrevd at du ofrer til gudene, noe som ikke kan unngå å anbefale deg til dine overordnedes aktelse.»
Taracus: «Jeg er en kristen, og jeg skulle ønske at du og dine keisere oppga deres blindhet og omfavnet sannheten som fører til livet.»
Maximus: «Brekk kjeven på ham med en stein og byd ham å oppgi sin dårskap.»
Taracus: «Denne dårskapen er sann visdom.»
Maximus: «Nå når de har løsnet alle dine tenner, ditt krek, ha medlidenhet med deg selv, kom til alteret og ofre til gudene for å forhindre verre behandling.»
Taracus: «Selv om du skjærer kroppen min i tusen biter, vil du ikke klare å rokke min overbevisning, fordi det er Kristus som gir meg styrke til å holde ut.»
Maximus: «Ditt krek, forbannet av gudene, jeg vil finne midler til å drive ut din dårskap. Bring inn et fat med brennende kull og hold hendene hans i ilden til de er brent.»
Taracus: «Jeg frykter ikke din jordiske ild som snart går over, men jeg frykter de evige flammer.»
Maximus: «Se, hendene dine er godt stekt, de er oppspist av ilden, er det ikke på tide at du blir klokere? Ofre.»
Taracus: «Hvis du har andre pinsler på lager for meg, kom med dem, jeg håper jeg skal være i stand til å motstå dine angrep.»
Maximus: «Heng ham opp etter føttene med hodet over et røykfylt bål.»
Taracus: «Etter å ha vist meg ilden din overmektig, er jeg ikke redd for røyken din.»
Maximus: «Kom med eddik og salt og tving det opp i hans nesebor.»
Taracus: «Din eddik er søt for meg, og ditt salt er uten smak.»
Maximus: «Bland sennep i eddiken og skyv den opp i nesen på ham.»
Taracus: «Dine tjenere narrer deg, de har gitt meg honning i stedet for sennep.»
Maximus: «Det er nok for øyeblikket. Jeg vil anstrenge meg for å finne opp nye torturmidler for å bringe deg til sans og samling, jeg akter ikke å bli holdt for narr.»
Taracus: «Du vil finne meg forberedt på angrepet».
Maximus: «Før ham til fangehullet. Bring inn en annen.»
Demetrius: «Min herre, her er Probus.»
Maximus: «Vel, Probus, har du tenkt over saken? Er du villig til å ofre til gudene etter keisernes eksempel?»
Probus: «Jeg møter her med ny styrke. De pinslene jeg har gjennomgått, har styrket kroppen min, og min sjel er styrket i sitt mot og tåler alt du kan påføre meg. Jeg har en levende Gud i himmelen, Ham tjener og tilber jeg, og ingen andre.»
Maximus: «Hva! Kjeltring, er ikke våre guder levende guder?»
Probus: «Kan steiner og tre, menneskeskapte statuer være levende guder? Du vet ikke hva du gjør når du ofrer til dem.»
Maximus: «Hvilken uforskammethet! I det minste ofre til den store guden Jupiter, jeg vil frita deg for resten.»
Probus: «Rødmer du ikke ved å kalle ham en gud som var skyldig i hor, incest og de mest avskyelige forbrytelser?»
Maximus: «Slå munnen hans med en stein og byd ham å ikke komme med blasfemi.»
Probus: «Hvorfor denne onde behandlingen? Jeg har ikke snakket verre om Jupiter enn de som tjener ham. Jeg kommer ikke med noen løgn, jeg sier sannheten, som du selv vet godt.»
Maximus: «Varm opp jernstenger og legg dem på foten hans.»
Probus: «Denne ilden er uten varme, i det minste kjenner jeg ingen.»
Maximus: «Heis ham opp på strekkbenken og la ham bli pisket med remmer av rått lær til hans skuldre er flådd.»
Probus: «Ingenting av dette gjør meg noe skade, finn på noe nytt, og du vil se Guds kraft som er i meg og styrker meg.»
Maximus: «Barber hodet hans og legg brennende kull på det.»
Probus: «Du har brent hodet og føttene mine. Du ser imidlertid at jeg fortsetter å være Guds tjener og ikke bryr meg om dine pinsler. Han vil berge meg, dine guder kan bare ødelegge.»
Maximus: «Ser du ikke alle dem som tilber dem stående rundt i mitt tribunal, æret av gudene og keiserne? De ser på deg og dine følgesvenner med forakt.»
Probus: «Tro meg, hvis de ikke angrer og tjener den levende Gud, vil de alle gå til grunne, fordi de mot sin egen samvittighets stemme tilber avguder.»
Maximus: «Slå ham i ansiktet slik at han kan lære å si gudene, ikke Gud.»
Probus: «Du ødelegger med urette munnen min og vansirer ansiktet mitt fordi jeg sier sannheten.»
Maximus: «Jeg vil også sørge for at din blasfemiske tunge blir revet for å få deg til å gi etter.»
Probus: «Ved siden av den tungen som tjener meg for å snakke, har jeg en indre, udødelig tunge som er utenfor din rekkevidde.»
Maximus: «Ta ham med til fengselet. La den tredje komme inn.»
Demetrius: «Han er her.»
Maximus: «Dine følgesvenner, Andronikos, var først hardnakkede, men vant ikke annet på det enn pinsler og vanære og har til slutt blitt tvunget til å adlyde. De kommer til å motta betydelig kompensasjon. Derfor, for å slippe unna de samme pinslene, ofre til gudene, og du skal bli rikelig belønnet. Men hvis du nekter, sverger jeg ved de udødelige gudene og ved de uovervinnelige keiserne at du ikke skal slippe ut av mine hender med livet i behold.»
Andronikos: «Hvorfor forsøker du å narre meg med løgner? De har ikke avsverget den sanne Gud. Og hadde det vært slik, ville du aldri finne meg skyldig i en slik ugudelighet. Gud, som jeg tilber, har ikledd meg troens rustning, og Jesus Kristus, min Frelser, er min styrke, slik at jeg verken frykter din, dine herrers eller dine guders makt. Still ut alle dine maskiner og instrumenter for mine øyne og bruk dem på kroppen min.»
Maximus: «Bind ham til pelene og pisk ham med rå remmer.»
Andronikos: «Det er ikke noe nytt eller ekstraordinært i disse pinslene.»
Athanasius: «Hele kroppen din er et eneste sår fra hode til fot, og likevel regner du dette for ingenting?»
Andronikos: «De som elsker den levende Gud, bryr seg svært lite om dette.»
Maximus: «Gni ryggen hans inn med salt.»
Andronikos: «Jeg ber deg, gi dem ordre om at de ikke skal spare meg, slik at jeg blir godt krydret og ikke i fare for forråtnelse, og bli bedre i stand til å motstå dine pinsler.»
Maximus: «Snu ham og slå ham i magen slik at hans første sår åpnes.»
Andronikos: «Du så da jeg forrige gang ble brakt for ditt tribunal, hvordan jeg var fullstendig helbredet av de sårene jeg fikk under den første dagens tortur. Han som leget meg da, kan lege meg en andre gang.»
Maximus (til fangevokterne): «Kjeltringer og forrædere, forbød jeg ikke dere på det strengeste å la noen se dem eller pleie deres sår? Og likevel, se her!»
Fangevokteren Pegasus: ««Jeg sverger ved din storhet at ingen har gjort noe som helst med hans sår eller har hatt tilgang til ham, og han har blitt holdt i lenker i den mest avsidesliggende delen av fengselet med hensikt. Hvis du kan ta meg i løgn, måtte jeg miste hodet.»
Maximus: «Hvordan har det seg da at ingenting nå kan ses av hans sår?»
Pegasus: «Jeg sverger ved din høye byrd at jeg ikke vet hvordan de kan ha blitt leget.»
Andronikos: «Tåpelige mann, den legen som har leget meg, er ikke mindre mektig enn han er øm og nestekjærlig. Du kjenner ham ikke. Han helbreder ikke ved bruk av medisiner, men ved sitt ord alene. Selv om han bor i himmelen, er han til stede overalt, men du kjenner ham ikke.»
Maximus: «Ditt intetsigende prat vil ikke hjelpe deg; ofre, ellers er du fortapt.»
Andronikos: «Jeg forandrer ikke mine svar. Jeg er ikke noe barn som kan smigres eller skremmes.»
Maximus: «Ikke smigre deg selv med at du skal vinne over meg.»
Andronikos: «Og du kommer aldri til å få oss til å gi etter for dine trusler.»
Maximus: «Min autoritet skal ikke forpurres av deg.»
Andronikos: «Og det skal heller aldri kunne sies at Jesu Kristi sak skal overvinnes av din autoritet.»
Maximus: «La meg ha ulike slags torturmidler klar til neste møte. Sett denne mannen i fengsel i tunge lenker, og la ingen bli tillatt å besøke ham i fangehullet.»
Det tredje avhøret ble holdt i Anazarbus. I det svarte Taracus først med sin vanlige standhaftighet og svarte på alle trusler med at en snarlig død ville fullføre hans seier og gjøre hans lykke fullkommen, og at langvarig tortur ville gi ham enda større kompensasjon. Da fikk Maximus ham bundet og lagt på strekkbenken.
Taracus: «Jeg kunne påberope meg Diokletians forordning som forbyr dommere å bruke strekkbenken på militære. Men jeg gir avkall på mitt privilegium så du ikke skal mistenke meg for feighet.»
Maximus: «Du narrer deg selv med håp om å få ditt legeme balsamert av kristne kvinner og pakket inn i parfyme etter at du er død, men jeg vil sørge for å ta meg av dine levninger.»
Taracus: «Gjør hva du vil med kroppen min, ikke bare mens den lever, men også etter min død.»
Maximus ga ordre om at hans lepper, kinn og hele ansiktet skulle slås og skjæres i.
Taracus: «Du har vansiret mitt ansikt, men har lagt til ny skjønnhet til min sjel. Jeg frykter ikke noen av dine påfunn, for jeg er ikledd guddommelig rustning.»
Tyrannen ga ordre om at spidd skulle varmes og stikkes rødglødende i hans armhuler, deretter at hans ører skulle skjæres av.
Taracus: «Mitt hjerte vil ikke bli mindre lydhørt for Guds ord.»
Maximus: «Riv skinnet av hodet hans og dekk det med brennende kull.»
Taracus: «Selv om du skulle beordre hele kroppen min å bli flådd, vil du ikke bli i stan til å skille meg fra min Gud.»
Maximus: «Bruk de rødglødende spydene mer i hans armhuler og sider.»
Taracus: «Å Gud i himmelen, se ned til meg og vær min dommer.»
Guvernøren sendte ham da tilbake til fengselet for å gjøres klar for de offentlige lekene dagen etter og kalte på den neste. Probus ble brakt frem, og Maximus manet ham på nytt til å ofre. Men etter mange ord ga han ordre om at han skulle bindes og henges opp etter føttene, og at deretter rødglødende spyd skulle stikkes i sidene og ryggen på ham.
Probus: «Kroppen min er i din makt. Måtte himlenes og jordens Gud verdige meg å ta hensyn til min tålmodighet og min ydmykhet av hjertet.»
Maximus: «Den Gud som du bønnfaller, har overgitt deg i mine hender.»
Probus: «Han elsker menneskene.»
Maximus: «Åpne hans munn og hell inn noen av den vinen som har blitt ofret på altrene, og press noe av det ofrede kjøttet inn i munnen hans.»
Probus: «Se, o herre, den volden de tilbyr meg, og døm i min sak.»
Maximus: «Nå ser du at etter å ha gjennomlidd tusen pinsler heller enn å ofre, har du uansett deltatt i et offer.»
Probus: «Du har ikke gjort noen stor dåd ved å tvinge meg til å smake på disse motbydelige offergavene mot min vilje.»
Maximus: «Det spiller ingen rolle, det er nå gjort. Lov meg nå å gjøre det frivillig, og du vil bli løslatt.»
Probus: «Gud forby at jeg skulle gi etter, men vit at hvis du skulle tvinge i meg alle de avskyelige offergavene fra alle dine altre, ville jeg på ingen måte bli besmittet, for Gud ser den volden jeg lir under.»
Maximus: «Varm opp spiddene igjen og brenn leggene hans med dem.»
(Til Probus): «Det finnes ikke en frisk del i hele kroppen din, og fremdeles holder du fast ved din dårskap. Ditt krek, hva kan du håpe på?»
Probus: «Jeg har overgitt kroppen min til deg slik at min sjel kan forbli hel og sunn.»
Maximus: «Gjør noen skarpe nåler rødglødende og gjennombor hendene hans med dem.»
Probus: «Å min Frelser, jeg gir deg min hjerteligste takk for at du har latt meg få en del i dine egne lidelser.»
Maximus: «Det store antallet pinsler gjør deg enda mer idiotisk.»
Probus: «Jeg skulle ved Gud ønske at sin sjel ikke var blind og i mørket.»
Maximus: «Nå når du har mistet alle dine lemmers bruk, klager du til meg over at jeg ikke har fratatt deg synet. Stikk ham i øynene, men litt etter litt, inntil dere har boret ut synsorganene hans.»
Probus: «Se, jeg er nå blind, du har ødelagt min kropps øyne, men du kan ikke fjerne min sjels øyne.»
Maximus: «Du fortsetter å argumentere, men du er dømt til evig mørke.»
Probus: «Hvis du visste hvilket mørke din sjel er kastet ut i, ville du se at du er mye mer elendig enn jeg er.»
Maximus: «Du har ikke mer bruk for kroppen enn en død mann, likevel fortsetter du å snakke.»
Probus: «Så lenge som en vital varme fortsetter å gi liv til de levningene som du har etterlatt meg av denne kroppen, vil jeg aldri holde opp med å snakke om min Gud, prise ham og takke ham.»
Maximus: «Hva! Håper du å overleve disse pinslene? Kan du narre deg selv til å tro at jeg vil la deg få ett øyeblikks henstand?»
Probus: «Jeg venter ikke annet av deg enn en grusom død, og jeg ber ikke Gud om annet enn nåde til å holde ut i bekjennelsen av hans hellige navn helt til slutten.»
Maximus: «Jeg vil etterlate deg for å vansmekte, slik et ugudelig krek fortjener. Ta ham derfor bort. La fangene ble nøye voktet slik at ingen av deres venner som vil gratulere dem, får adgang. Jeg ønsker dem til lekene. La Andronikos ble brakt inn. Han er den mest besluttsomme av de tre.»
Disse helgenenes svar og oppførsel var vanligvis respektfull overfor sine dommere. Dette er en plikt og Evangeliets ånd. Likevel, ved en ekstraordinær impuls fra Den Hellige Ånd, har enkelte ved visse anledninger fraveket denne regelen, for eksempel kalte den hellige Paulus sin dommer en «kalket vegg» og truet ham med Guds engel (Apg 23,3). I likhet med ham svarer Andronikos skarpt. Guvernøren presset Andronikos igjen til å gi etter og la til at hans to følgesvenner til slutt hadde ofret til gudene og til keiserne selv.
Andronikos: «Dette er virkelig stemmen til en som tilber løgnens gud, og ved dette bedrageriet vet jeg at mennene er som de gudene de tjener. Måtte Gud dømme deg, du utøver av skjensel.»
Maximus ga ordre om at det skulle lages papirruller og at de skulle tennes på martyrens mage. Deretter skulle syler varmes og legges rødglødende mellom hans fingre. Selv eller alt dette var Andronikos fortsatt urokkelig.
Maximus: «Ikke forvent å dø med det samme. Jeg vil holde deg i live til lekene skal begynne, slik at du kan se dine lemmer revet av en etter en av grusomme villdyr.»
Andronikos: «Du er mer umenneskelig enn tigrene, og mer umettelig etter blod enn de mest barbariske mordere.»
Maximus: «Åpne munnen hans og legg noe av det ofrede kjøttet i den, og hell i den noe av den vinen som er blitt ofret til gudene.»
Andronikos: «Se, o Herre, den volden som bys meg.»
Maximus: «Hva vil du gjøre nå? Du har smakt på offergavene tatt fra alteret. Du er nå innviet i gudenes mysterium.»
Andronikos: «Vit, tyrann, at sjelen ikke besmittes når den lider ufrivillig det den fordømmer. Gud, som ser hjertenes hemmeligheter, vet at min sjel ikke har samtykket i denne vederstyggeligheten.»
Maximus: «Hvor lenge vil dette anfallet av galskap føre din innbilning bak lyset? Jeg vil ikke la deg slippe ut av mine hender.»
Andronikos: «Gud vil slippe meg fri når han ønsker det.»
Maximus: «Dette er en ny urimelighet. Jeg vil få din tunge revet ut for å få en slutt på ditt snakk.»
Andronikos: «Jeg ber deg om å gjøre meg den tjeneste at disse leppene og tungen som du innbiller deg at jeg har brukt til å nyte kjøtt og vin ofret til avguder, må skjæres av.»
Maximus: «Slå ut hans tenner og skjær av hans blasfemiske tunge til roten, brenn dem og spre asken i vinden slik at ingen av hans ugudelige ledsagere eller kvinnene blir i stand til å samle den opp og bevare dem som noe dyrebart eller hellig. La ham bli båret til fangehullet for å tjene som føde for villdyrene i amfiteateret.»
Dermed var rettssaken mot de tre martyrene avsluttet. Maximus sendte bud på øverstepresten og den øverste magistraten i Kilikia og ga ordre om at det skulle holdes offentlige leker neste dag. Store menneskemengder strømmet til amfiteateret nær byen Anazarbus. Guvernøren kom dit rundt klokken tolv. De tre øyenvitnene som skrev denne epilogen, så på fra åssiden, fordi de var redde for å gå inn i amfiteatret. Guvernøren fikk de tre mennenes torturerte kropper brakt inn i arenaen. Deres legemer var så mishandlet at de måtte bæres inn på ryggen av bærere og kastet i støvet foran guvernøren.
Øyenvitnene forteller:
«Vi gikk så nært vi kunne på et høydedrag bak og skjulte oss ved å legge opp en steinhaug som gikk oss til brystet, slik at vi ikke skulle bli gjenkjent eller sett. Synet av våre brødre i en slik elendig tilstand fikk oss til å felle tallrike tårer, og selv mange av de vantro tilskuerne kunne ikke holde seg. For ikke før var martyrene lagt ned før en nesten fullstendig, dyp stillhet fulgte ved synet av slike bedrøvelige gjenstander, å folket begynte åpent å murre mot guvernøren for hans barbariske grusomhet.
Mange forlot til og med arenaen og vendte tilbake til byen, noe som provoserte guvernøren, og han beordret flere soldater til å vokte alle avenyene for å stanse alle fra å dra sin veg og å merke seg alle som forsøkte det, slik at de senere kunne innkalles til rettssak for ham. Samtidig ga han ordre om at et stort antall villdyr skulle slippes ut av burene og inn på arenaen. Disse ville dyrene stormet ut, men alle stoppet nær dørene til burene og ville ikke gå frem for å skade martyrene.
Den rasende Maximus kalte på dyrevokterne og sørget for at de fikk hundre stokkeslag, for han gjorde dem ansvarlige for løvenes og tigrenes tamhet fordi de var mindre grusomme enn han selv. Han til og med truet med å korsfeste dem hvis de ikke slapp ut de aller villeste dyrene.
Da sendte de ut en diger bjørn som samme dag hadde drept tre menn. Bjørnen gikk sakte frem mot martyrene og begynte å slikke Andronikos' sår. Han lente hodet sitt mot bjørnen og prøvde å provosere den, men forgjeves. Maximus klarte ikke å beherske seg lenger, men ga ordre om at bjørnen straks skulle drepes. Den mottok slagene og falt stille ned for Andronikos' føtter.
Øverstepresten Terentianus så guvernørens raseri og skalv også selv. Han ga ordre om at en rasende hunnløve skulle slippes ut. Ved synet av henne ble alle tilskuerne bleke, og hennes fryktelige brøl fikk selv de tapreste menn til å skjelve på sine trygge seter. Men da hun kom bort til martyrene, som lå utstrakt i sanden, la hun seg ned ved føttene til Taracus og slikket dem, fullstendig uten tanke på sin naturlige villskap. Maximus skummet av raseri og ga ordre om at hun skulle stikkes med piggstaver. Da reiste hun seg og sprang rasende rundt brølte fryktelig, slik at hun skremte alle tilskuerne. De så at hun hadde brutt ned deler av døren til buret, som guvernøren hadde gitt ordre om at skulle lukkes, og de ropte ut oppriktig at hun igjen måtte drives inn i buret.
Guvernøren ga da ordre til gladiatorene om at de skulle gjøre ende på martyrene med sverdene sine, noe de gjorde. Maximus ga ordre om at likene skulle blandes med likene av de drepte gladiatorene, og at de skulle voktes den natten av seks soldater slik at de kristne ikke skulle frakte dem bort. Den natten var svært mørk, og et voldsomt tordenvær spredte vaktene. De troende skjelnet de tre likene fra de andre ved en mirakuløs stjerne eller lysstråle som pekte på hver av dem. De fraktet bort de dyrebare skattene på ryggen og gjemte dem i en hule i de nærliggende fjellene, hvor guvernøren ikke kunne finne dem til tross for alle letemannskapene han sendte ut. Han straffet vaktene på det hardeste.
Deretter lovte de tre øyenvitnene å vokte de dyrebare relikviene til deres dagers ende.