Den hellige Taurinus (fr: Taurin) ble trolig født en gang på 200-tallet i Gallia. Han ble den femte biskopen av Éauze (Eluse) i Gascogne i det sørvestre Gallia, nå i departementet Gers i regionen Midi-Pyrénées (fra 2016: regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées). Dette var metropolen for Novempopulanie («Pays des Neuf Peuples» = de ni folkenes land»), som det nåværende Gascogne lenge ble kalt.
Den første biskopen av Éauze var den hellige Paternus (fr: Paterne), som ble innsatt av den hellige Saturnin (fr: Sernin), som ikke bare var apostel for Toulouse, men også for alle nabolandene i Pyreneene. Paternus’ tre etterfølgere var de hellige Servandus (fr: Servand), Optatus (fr: Optat) og Pompidian (fr: Pompidien; lat: Pompidianus). Taurinus oppfylte alle oppgavene i sitt embete som en dyktig og årvåken hyrde, da en sverm av barbarer truet hans bispeby, tiltrukket av forhåpninger om et rikt bytte.
Derfor ble biskop Taurinus le i 312 tvunget til å flytte fra byen med en del av sin flokk. Han søkte tilflukt i Auch og flyttet sitt bispesete dit. Både Éauze og Auch ligger i dag i departementet Gers. Dit fikk han brakt levningene av sine fire hellige forgjengere og også det alteret som Saturnin og Paternus hadde vigslet til Maria da de grunnla bispesetet i Éauze. Han fikk også overført andre relikvier som viser oss hva som var kjært og dyrebart i de første kristnes øyne, spesielt alt som minnet om Frelserens mor. Det var hår fra Jomfruen, en del av en av hennes kjoler og noen steiner fra hennes grav eller jord fra landet hvor hun trakk sitt siste åndedrag.
Denne flyttingen og omstendighetene rundt den ble sagt å ha blitt spådd av Paternus, for på hans dødsleie hørte man disse profetiske ordene fra Saturnins disippel: «Jeg, den første, tre etter meg, og så ingen annen, da vil setet bli flyttet. Den som råder over alteret og relikviene av Jomfruen, forlater ikke meg eller dem». I et lite kapell på toppen av høyden i byen plasserte Taurinus alteret for Jomfruen og en del av relikviene han hadde hentet fra Éauze, og deretter gikk han for å sette resten i oratoriet for Saint-Jean, hvor han etablerte sitt bispesete. Nær seg der ville han vokte levningene av sine forgjengere, så han gravla dem nær alteret i dette oratoriet.
Auch, hvor Taurinus trakk seg tilbake, ble på den tiden delt i to svært forskjellige byer: Climberris, den galliske byen, svært redusert, uten tvil på toppen og sidene av høyden, og Augusta Auscorum ved bredden av elven Gers, den romerske byen eller «den klare byen», som den noen ganger ble kalt. Taurinus er i Auch generelt ansett som den første biskopen i den byen.
Tradisjonen forteller at Taurinus skal ha dødd som martyr. En dag spredte det seg et rykte om at de hedenske druidene skulle gjennomføre en offerseremoni, og en stor folkemengde samlet seg i skogen Berdale. Denne nyheten fikk også biskop Taurinus høre om, og han trosset faren og dro også til skogen. Offeret ble påbegynt, og plutselig, midt i den religiøse stillheten, hørtes en stemme. Det var Taurinus! I nærvær av de hedenske prestene som førte folket vill, sa han til dem at alt dette var tomhet, uverdig og falsk tilbedelse av falske guder, i motsetning til han som brakte dyder til jorden, trøst og frihet, den Gud som han selv tjente.
Folk var i utgangspunktet overrasket over hans dristighet og over dette nye språket. De nølte et øyeblikk, men presset av druidene kastet de seg snart over den uforferdede apostelen og utsatte ham for et hagl av steiner og slag med kjepper. Han pustet fortsatt da en avgudsdyrker som var enda mer rasende enn de andre, knuste skallen hans med en øks, og en annen skilte hodet helt fra kroppen. En gammel tradisjon hevder at den hellige for øynene på sine mordere, gjentok mirakelet til den hellige Dionysius av Paris, og han bar sitt hode inn i den gaten i Auch som fikk hans navn. Det var der de kristne gikk for å hente hans hellige levninger og begrave dem i kirken Saint-Jean, ved siden av relikviene av hans forgjengere på bispesetet i Éauze. Hans martyrdød skal ha skjedd i 314.
Men tradisjonen vil ha det til at Taurinus var en samtidig av den hellige apostelfyrsten Peter, for franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen eller som en av de 72 disiplene. Mange middelalderske tradisjoner sa at Jesu disipler og venner besøkte Gallia personlig og døde der. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legendene ser ut til å ha blitt utviklet på 1000-tallet.
Helgenen Taurinus feires i hele bispedømmet Auch med samme pomp og prakt som de største høytidene. Minnedagen 5. september antas å være dagen for hans martyrium. Han blir påkalt ved hodepine. Vispesetet hadde blitt flyttet rundt år 850 til det tidligere kapellet som Taurinus hadde bygd på toppen av høyden, og som senere ble kirken Sainte-Marie, ville erkebiskopene flytte til nær hans relikvier. Ingen vet tidspunktet for denne translasjonen. Uansett ble levningene av Taurinus senket ned i en krypt sammen med relikviene av de hellige Leotadus og Austinde. I 1610 gjenfant erkebiskop Léonard de Trappes (1597-1629) hans relikvier.
Under revolusjonen forsvant Taurinus’ hode sammen med den store sølvbysten som inneholdt det. Sarkofagen som inneholdt resten av hans levninger, ble derimot respektert, noe som ble klart gjennom visitasen som ble foretatt den 4. februar 1857 av erkebiskop Antoine de Salinis (1856-61). Her er en oversikt over relikviene av Taurinus på denne tiden:
Tolv ribben eller fragmenter av ribben, i tillegg fire små fragmenter, syv hele ryggvirvler, inkludert to forente halsvirvler og to andre halsvirvler, men atskilt, seksten fragmenter av andre virvler, overdelen av strupehodet, et stort fragment av den øvre delen av det venstre skulderbladet, det høyre kragebenet, to fragmenter av et overarmsben, et betydelig fragment av hvert av de to spolebeina, et fragment av et albuben, de to lårbeina minus deres hoder, et separat lårbenshode, hele venstre skinnelegg, høyre skinnelegg brukket i to, de to skinnebeina, de to kneskålene, de to hælbena med et ankelbein, fire fotbein, tolv av de lange beina i føttene eller hendene, fire fragmenter av tarmbein, et meget lite fragment av tøy og to glass med aske.
Taurinus tilskrives mange mirakler. Til tross for de få historiske fakta i hans biografi æres han fortsatt i Gascogne. En lokal tradisjon fra begynnelsen av 1100-tallet forteller at Taurinus forlot sin bispeby Éauze (Elusa), som ble ødelagt av vandalene, og flyttet sitt sete til Auch. Men Éauze forble trolig et metropolittsete til rundt midten av 800-tallet, da det på grunn av normannernes invasjoner ble gjenforent med bispedømmet Auch, som hadde eksistert siden 400-tallet og da ble et erkebispesete.
Kilder: Infocatho, zeno.org, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. september 2016