7. Løfter

Den 8. september 1890 avla Thérèse de tre løftene om å leve i kyskhet, lydighet og fattigdom inntil døden. Thérèse ba om en helbredelse for sin far, for sin søster Léonies kall og at hun selv måtte bli fylt med en kjærlighet uten grenser til Gud og til sine medmennesker. Den 24. september samme år mottok hun det sorte sløret. Selv om hun ikke lenger var novise ble hun boende i den del av klosteret, som ble brukt til novisiat, helt frem til 1893. Under seremonien ble ansiktet hennes tildekket av det sorte sløret. På samme måte ble Thérèses liv mer og mer skjult for omverdenen. Selv i Karmel var det kun hennes kjødelige søstre og noen ytterst få søstre som kjente henne. De andre så på henne som en helt ordinær nonne som ikke utmerket seg på noen måte.

Thérèses kusine Jeanne skulle gifte seg den 1. oktober 1890, og i den anledning hadde man sendt ut innbydelser i god tid. Thérèse fikk se en slik innbydelse, og det satte henne på idéen om å lage en innbydelse til sin egen mottakelse av det sorte sløret. Innbydelsen til bryllupet mellom kongenes Konge og Sr. Thérèse av Jesusbarnet sier litt om Thérèses forhold til Gud. Det var den vanlige oppfatning på Thérèses tid at ordenssøstre var Kristi bruder, men likevel så de fleste på den betegnelsen som kun en metafor. Thérèse, derimot, tok den på alvor, hun "giftet"seg med Kristus og forholdt seg til Ham som om han skulle vært hennes brudgom. I det forrige århundre var Gud meget fryktet, få var de som virkelig hadde et nært forhold til Ham. Man var kanskje ikke mindre fromme enn nå, men man forholdt seg til Gud på en annen måte. Det var mange uskrevne lover om hvordan man skulle nærme seg Gud. Thérèse var en av de få som hadde et nært forhold til Ham. Hun forholdt seg til Ham som til sin kjærlige far, mens det var mer vanlig å nærme seg Gud som den Allmektige. I Frankrike, mer enn andre steder i den kristne verden, var etterdønningene etter den såkalte jansenismen merkbare. Denne retningen betonet Guds opphøyethet og menneskenes usselhet. Et resultat av dette var at man trodde man var for ond til å motta Kommunionen ofte.

Det var svært utbredt med litanier og skrevne bønner, som ofte var regel lange, vakre og poetiske. Man fikk som oftest et veldig fjernt forhold til Ham, det var som om man ikke snakket til Gud, men mer om Ham. Thérèse trodde at Gud hørte henne når hun talte til Ham, og igjen vek hun fra sin tids syn på tingene. Hennes bønn var en enkel samtale med Gud, og da var vel ikke bønn noe som var forbeholdt de store helgenene og klosterfolk.

Thérèses hengivenhet mot Eukaristien var overveldende. Det var hennes daglige skatt. Alt fra barnsben av hadde Thérèse en sterk trang til å gå til Kommunion. I Karmel ble det feiret messe hver morgen, og på spesielle dager kunne enkelte nonner motta Kommunion. På Thérèses tid var det slett ikke vanlig å motta Kommunion daglig. Ikke bare fastet man fra midnatt, men det var også en allmenn frykt om at for hyppig Kommunionsmottagelse var misbruk. Innen ordensamfunnene var det helt til 1891 forstanderne som avgjorde hvem som kunne motta Kommunion og hvem som ikke fikk lov. Grunnen til at noen ikke alltid fikk motta Kommunion var at man trodde at disse kanskje ikke hadde noe åndelig utbytte av daglig Kommunion. I Lisieuxs Karmel var det Moder Marie de Gonzague som avgjorde hvem som fikk motta sakramentet. Hun var svært restriktiv med å gi slike tillatelser, og kunne gi dem som rene premier. Etterhvert kom Thérèse til at forbudet mot daglig Kommunion var galt, daglig kontakt med Kristus i Eukaristien skulle ikke hindres, men oppfordres til. Hun skrev: "...Det er ikke for å forbli i et gyllent ciborium at han kommer til oss hver dag fra himmelen..."19 . I februar 1891 ble Thérèse utpekt til hjelpesakristansøster, en oppgave som hun satte stor pris på. Thérèses tro på realpresensen* var enestående, en gang "... mistet presten en hostie mens han delte ut den Hellige Kommunion, Sr. Thérèse strakk ut enden av sitt skapular for å hindre den i å falle på gulvet. Etterpå utbrøt hun med stor glede at hun hadde båret Jesusbarnet i sine armer, som jomfru Maria hadde...".20 Thérèse var som alltid forut for sin tid, både pave Pius X som oppfordret barn til å motta Kommunion og det annet Vatikankonsil var inspirert av henne.

Helt siden Thérèse trådte inn i Karmel så hun det som sin viktigste oppgave å bryte ned sin egen "selvopptatte"vilje og å løsrive seg fra alt. Noen av nonnene oppdaget at hun aldri klaget, og derfor fikk hun ofte ukegamle rester til maten. Thérèse lot aldri en sjanse gå fra seg til å ydmyke seg selv for å gjøre noe godt for en annen. I vaskeriet vasket Thérèse samtidig med en annen nonne. Denne nonnen hadde et veldig følsomt sinn. Når hun vasket, plasket hun ofte skittent vann i ansiktet til Thérèse. Thérèse kunne ha gjort det alle andre hadde gjort... tatt et steg bakover og tørket ansiktet med en grimase, men nei, hun lot være å reagere med tanke på den andre nonnens ubalanserte sinn.

Mange mennesker opplever at de blir kjent med mennesker som de bare ikke kan fordra. Man klarer ikke å forklare hva det er som gjør at man misliker dette mennesket. Det kan være utseendet, måten personen ter seg på eller lignende, men likevel er ikke denne personen ekkel eller på noen måte ond. Det er bare noe som setter seg i halsen på en. Også Thérèse opplevde å få slike følelser overfor en medsøster. Thérèse fant denne nonnen "...svært lite tiltalende, i hennes væremåte, hennes ord, hennes karakter, alt virker svært meget ubehagelig på meg. Men likevel, hun er en hellig ordensøster som må glede Gud meget. Ikke villig til å gi etter for denne naturlige antipati som jeg opplevde, sa jeg til meg selv at nestekjærlighet ikke må bestå av følelser, men i arbeid, så satte jeg meg selv til å gjøre for denne søsteren det jeg ville gjort for den jeg elsket høyest..."21 . Thérèse gikk så opp i sin nye oppgave at den andre nonnen aldri oppdaget Thérèses antipati, men regnet henne som sin aller nærmeste. "...Sr. Thérèses kjærlighet strakte seg mot alle hennes søstre, hun tillot seg ingen favoritter. Hun ga uselvisk hver og en sin oppmerksomhet og gjorde alt som sto i hennes makt for å tjene hver enkelt med perfekt selvfornektelse. Hun var alltid snill, selv mot dem som var ganske uhøflige mot henne. Hun tok i mot dem med det samme smilet, prøvde å behage dem og unngikk å såre eller å provosere dem..."22 Likevel var Thérèse nesten ukjent i klosteret. Hun var et lys satt under en skjeppe.

I november 1891 skriftet Thérèse for en prest ved navn Alexis Prou, en fransiskaner. Hun hadde lenge vært fylt av et indre mørke, men Thérèse trengte bare å åpne munnen, og han forsto henne. Han forklarte henne at selv om hun syndet så kunne hun ikke skade Gud. Dette skriftemålet ga Thérèse stor trøst. "...Å så glad jeg var for å høre disse trøstende ord. Aldri hadde jeg hørt at våre feil ikke kunne volde Gud noen smerte, og denne forsikringen fylte meg med glede...".23 Skriftemålet fridde Thérèse fra en angst hun hadde båret lenge. Det var ikke en synd om hun følte seg trøtt under gudstjenestene, det var helt naturlig. Fra da av svevde Thérèse på en bølge av kjærlighet og tillit til Gud.

Livet i Karmel forandret seg sjelden. Man sto opp klokken 5.30 og gikk til sengs 22.30. De daglige tidebønner, messen og meditasjon i kapellet dannet rammen rundt nonnenes hverdag, alt satt i system av konstitusjonene skrevet av Sta. Teresa. I denne ytre monotonien levde Thérèse et skjult liv.