Den salige Teresina Elsa Mainetti ble født den 20. august 1939 i Villatico, en del av Colico i provinsen Lecco i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun ble døpt den 22. august i Villatico di Colico. Hun var tiende og yngste barn av Stefano Mainetti og Marcellina Gusmeroli, opprinnelig fra Valtellina. Men hennes mor døde noen dager etter å ha født sitt siste barn. Datteren ble døpt den 22. august i Villatico di Colico. Hun ble deretter først tatt vare på av søsteren Romilda og deretter av farens andre hustru. I tillegg tok sr. Maria Amelia, en venn av den avdøde moren, omsorg for hennes utdannelse og fikk henne til å fortsette studiene i Parma sammen med søstrene i hennes kongregasjon, «Døtre av korset». Etter ungdomsskolen gikk hun på Istituto magistrale, som ble avsluttet på et gymnas i Roma i 1960.
Om den planen som Gud hadde for henne, sa presten til henne under et skriftemål: «Du må gjøre noe vakkert for andre». Hun grunnet over disse ordene, for gjennom hele livet reagerte hun med villighet og tilgjengelighet på Guds plan for henne. I 1950 begynte hun på en periode som aspirant hos Døtrene av korset, og i 1957 fortalte hun familien at hun ønsket å bli ordenssøster. Hun elsket sin familie, sin verden og sine daler, men hun ble uimotståelig tiltrukket av ideen om å gi seg selv til Gud og til sine søsken som en total gave.
Den 22. august 1957 begynte hun som postulant hos Døtrene av korset i Roma, atten år gammel. Den 15. august 1959 avla hun sine første løfter og endret i den anledning sitt navn til sr. Maria Laura. Den 25. august 1964 avla hun sine evige løfter i La Puye i departementet Vienne i den nåværende regionen Nouvelle-Aquitaine i Frankrike. «Døtre av korset, søstre av St Andreas» var en fransk kongregasjon av pavelig rett (Filles de la Croix, Sœurs de Saint-André) med det italienske navnet Figlie della Croce, Suore di Sant’Andrea. Kongregasjonen ble grunnlagt av den hellige franske presten Andreas Hubert Fournet (fr: André-Hubert) (1752-1834), sogneprest i Saint-Pierre-de-Maillé, sammen med den hellige Elisabeth Bichier des Ages (fr: Jeanne-Elisabeth) (1773-1838).
Etter sine første løfter begynte Teresina sitt arbeid med undervisning i flere barneskoler som Døtrene av korset drev i Vasto (1960-62), Roma (1962-63 og 1969-73), Parma (1979-84) og til slutt Chiavenna i provinsen Sondrio i regionen Lombardia i Nord-Italia, rundt ti mil nord for Milano (1963-69 og igjen fra 1984). I 1987 ble hun valgt til superior for sin kommunitet i Chiavenna. Hennes oppmerksomhet ble spesielt rettet mot unge mennesker. Hun deltok aktivt i katekesen, oratoriet, skoleleirer og studentmøter, men hun tilbød seg også å lytte oppmerksomt i personlige møter. Denne lille og iøynefallende søsteren trodde sterkt på «såkornets lov»: «Hun sådde smil, hun spredte ømhet og kjærlighet i overflod, uansett hvor hun gikk (...) dette var hennes lykke: å gi og gi uten mål», forteller de som kjente henne godt.
Søstrene i hennes kommunitet beskriver henne slik: «Hun var utrettelig: alltid rask og lett, rolig, som drevet av en usynlig og uovervinnelig styrke. Alltid klar til å ønske velkommen, til å rulle opp ermene for å tjene, å gå ut for å bringe hjelp og trøst der det var bruk for henne og overalt hvor hun oppdaget noen som led av fattigdom, eller uansett form for uro. Hun elsket alle, men hennes ‘favoritter’ var de aller minste. I dem så hun den lidende Kristus. ‘Han er min Jesus’, pleide han å si halvt i alvor og halvt i spøk og løp uten å være tilkalt». Den 21. mars 2000 skrev hun til en medsøster: «Jeg ønsker at du skal søke og finne Jesus blant dine fattige og i hverdagen. Du vil du virkelig bli lykkelig!»
Kommuniteten spesialiserte seg i å hjelpe ungdomsforbrytere. I begynnelsen av juni 2000 ble sr. Maria Laura oppsøkt av en jente ved navn Ambra Gianasso. Hun var litt over seksten år gammel og hevdet å være gravid på grunn av seksuelle overgrep i familien. For å skjule voldtekten ville hun ta en abort. Ordenssøsteren ble umiddelbart hennes allierte, og for å unngå en abort, tilbød hun sin ubetingede støtte og til og med gjestfrihet i sitt hjem, i det minste til slutten av svangerskapet. Imidlertid var dette bare en historie som var oppdiktet av Ambra.
Den 6. juni ringte Ambra igjen og ba sr. Maria Laura om et møte. Selv om klokken var rundt 22 om kvelden, gikk hun ut av klosteret for å hjelpe Ambra. Etter jentas forslag skulle de møtes på et isolert sted, parken Marmitte dei Giganti i Chiavenna, som sjelden ble brukt om kvelden. Sammen med venninnene Veronica Pietrobelli (17) og Milena De Giambattista (16) hadde Ambra planlagt å tilby ordenssøsteren som et offer til Satan.
Ambra lyktes med å ta sr. Maria Laura med til et bortgjemt sted, hvor hun sa at hun hadde gjemt bagasjen hun hadde med for å flytte til søstrenes hus. På det tidspunktet dukket jentas to medskyldige opp. De tre jentene fulgte søsteren langs en svakt opplyst sti, hvor De Giambattista først slo henne med en takstein, mens Gianasso flere ganger slo søsterens hode mot en vegg. Dette skadet henne, men hun ble ikke slått ut. De tre jentene dro henne da til det avtalte stedet, hvor de tvang Sr. Mainetti til å knele og ropte skjellsord og blasfemiske banneord til henne.
Til slutt drepte de henne med nitten knivstikk fra en kjøkkenkniv. Opprinnelig skulle de stikke henne seks ganger hver – 666 er jo Dyrets tall, men i stedet stakk de nitten ganger og «ødela» dermed ritualet. De unge kvinnene fortalte under avhør i løpet av etterforskningen, at da sr. Maria Laura ble truffet av hoggene mens hun lå på kne på bakken, ba hun Gud om å tilgi jentene. Hun ble seksti år gammel.
Liket av sr. Maria Laura ble oppdaget i parken Marmitte dei Giganti i Chiavenna om morgenen den 7. juni 2000. Hun var fortsatt knelende. Tre uker senere arresterte politiet de tre jentene som de mistenkte for mordet De tre hadde ingen tidligere historie med kriminalitet eller vold, og de kom fra middelklassefamilier. Etter at et vitne fortalte politiet at han hadde sett de fire sammen den 6. juni, ble jentenes telefoner avlyttet av politiet, og i en samtale diskuterte to av jentene mordet. En hårdott som tilhørte en av jentene, ble funnet i Mainettis knyttede hånd.
Etterforskningen av drapet ekskluderte direkte eller indirekte deltakelse fra en voksen person, som kunne ha påvirket jentene, mens jentenes notatbøker med sataniske skrifter ble funnet, og det viste seg at de de foregående månedene hadde avlagt en blodsed som skulle knytte dem uløselig sammen. Sr. Maria Laura falt som offer for et satanisk ritual, men de tre unge kvinnene handlet like mye av kjedsomhet og absolutt mangel på verdier. I varetekst sa de tre jentene først at de hadde drept ordenssøsteren i et spill eller en lek, men senere sa de at de drepte henne i et satanisk offerritual. Jentene tilsto senere at det opprinnelig utpekte offeret var den lokale sognepresten, Monsignore Ambrogio Balatti, men han ble senere forkastet på grunn av hans robuste kroppsbygning som ville ha gjort drapet vanskelig. Så de valgte heller den lille ordenssøsteren, som tidligere hadde undervist dem i katekismen, og som de regnet med var lettere å myrde.
Morderne måtte senere innrømme at de ikke ble satt ut av synet av blodet eller til og med av den brutale styrken som de selv ikke forestilte seg at de hadde, men snarere av deres offers tilgivende ord som hun uttalte før hun døde. Mylderet av nestekjærlige initiativ som har dukket opp i sr. Maria Laura Mainettis navn i Italia og i hele verden, er forankret i hennes siste ord og handlinger.
I ungdomsdomstolen i Milano den 9. august 2001 krevde aktoratet en stratt på femten år og fire måneder for Gianasso, elleve år og fire måneder for Pietrobelli og ti år og fire måneder for De Giambattista. De to siste ble kjent skyldige i mord og ble dømt til åtte år og seks måneder i fengsel. Retten tok da hensyn til at de var delvis sinnssyke under forbrytelsen. Gianasso ble funnet ikke skyldig i mord på grunn av sinnssykdom og ble dømt til å tilbringe minimum tre år i et ungdomsfengsel. Aktoratet appellerte Gianassos frifinnelse og la ned påstand om en dom på tolv år, syv måneder og ti dager i fengsel, og for De Giambattista og Pietrobelli skulle dommene opprettholdes. Den 4. april 2002 opphevet appelldomstolen i Milano Gianassos frifinnelse og erklærte henne bare delvis sinnssyk på tiden for mordet, og som gruppens leder dømte de henne til tolv år og fire måneder i fengsel, men de opprettholdt De Giambattistas og Pietrobellis dommer. Gianasso appellerte sin dom, og den 17. januar 2003 ble hun løslatt fra fengselet ettersom den øverste ankedomstolen ennå ikke hadde avsagt noen dom om appellen. Hun vendte tilbake til fengselet seks dager senere etter at domstolen opprettholdt hennes dom.
Veronica Pietrobelli ble løslatt fra fengselet den 4. juli 2004. Deretter deltok hun i et program med samfunnstjeneste i Roma i to år. Milena De Giambattista ble løslatt den 2. mai 2006 og deltok også i et program med samfunnstjeneste. Fra desember 2007 til hennes løslatelse ble også Ambra Gianasso tillatt å slippe ut av fengselet på dagtid for å gjøre samfunnstjeneste. I dag har alle de tre kvinnene sluppet ut av fengselet og startet familier. De har endret navn og flyttet til større italienske byer, ifølge avisen Corriere della Serra.
Sr. Maria Lauras grav, først på kirkegården i Chiavenna, deretter fra den 26. februar 2019 i kollegiatskirken San Lorenzo i Chiavenna (i gulvet i kapellet for San Giovanni Nepomuceno [den hellige Johannes av Nepomuk; ca 1340-93], det andre på høyre side), er et valfartsmål, i likhet med huset hvor hun bodde og stedet hvor hun ble drept.
Kirken var svært interessert i hennes vitnesbyrd. Bispedømmet Como, hvor hennes drapssted Chiavenna ligger, ba derfor om å kunne sette i gang hennes sak for å konstatere om hun led martyrdøden av hat mot troen. Den 30. september 2005 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Den 25. oktober 2005 åpnet den daværende biskopen av bispedømmet Como (1989-2006), Alessandro Maggiolini (1931-2008), bispedømmets informativprosess for saligkåring av sr. Maria Laura. Denne prosessen ble avsluttet den 30. mai 2006. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt av Vatikanet den 11. januar 2008. Sommeren 2017 ble Positio super martyrio levert til kongregasjonen i Roma.
Den 19. juni 2020 mottok pave Frans helligkåringskongregasjonens daværende prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu, i en audiens hvor han undertegnet dekretet som anerkjente at hennes død var et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som ga henne tittelen Venerabilis («Ærverdig») og åpnet veien for en snarlig saligkåring.
Hun ble saligkåret den 6. juni 2021 på Campo Sportivo Comunale i Chiavenna i provinsen Sondrio i regionen Lombardia i Nord-Italia. Som vanlig ved saligkåringer ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens nye prefekt, kardinal Marcello Semeraro. Saligkåringen skjedde på 21-årsdagen for hennes død. Hennes minnedag er dødsdagen 6. juni.
Søstrene av St Andreas er viet til sykepleie og utdannelse, og deres konstitusjoner er basert på St Augustins regel. De er til stede i Europa (Frankrike, Italia og Spania), Afrika (Burkina Faso og Elfenbenskysten) og Amerika (Argentina, Brasil, Uruguay og Canada); og deres hovedkontore ligger i Saint-Pierre-de- Maillé. Den 31. desember 2005 hadde kongregasjonen 636 søstre i 122 hus.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, causesanti.va, newsaints.faithweb.com, figliedellacroce.it, ncregister.com, thetablet.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. august 2021