Den «hellige» Torleiv Breiskjegg (Thorleif) ble født en gang på 1100-tallet, men nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent. Hans foreldre var ukjente, men han skal ha vært en tidligere munk og påsto at han var en sønn av kong Øystein II Haraldsson (1142-57). Som småhøvding fra Viken og norsk tronpretendent reiste han i 1190 en opprørshær mot kong Sverre Sigurdsson (1177-1202). Opprørerne fikk navn etter ham, «breiskjeggar».
Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler paa, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margrete i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.
Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt enda mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite påaktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.
Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð (Solsangen), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:
Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud.
(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).
Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.
På 1190-tallet var det en åpen konflikt mellom Den katolske kirke, representert ved erkebiskop Eirik, og kong Sverre Sigurdsson. Erkebiskopen fikk pavens tillatelse til å lyse kongen i bann. Samtidig var det to opprørsbander som reiste seg mot ham. Den første gruppen var breiskjeggar og året etter med «øyskjeggar» med Hallkjell Jonsson som leder.
Kong Øystein Haraldsson ble drept i 1157 ved at han ble hogd i kors mellom akslene, og Torleivs bevis på at han var den han ga seg ut for, skulle være at han hadde et arr i form av et kors mellom skuldrene. Han og hans flokk reiste seg i 1190 øst i Marker (grensetraktene i Østfold mellom Norge og Sverige). Marker besto av bygdene Aremark, Øymark og Rødenes sogn i Norge og Nordmarka i Sverige. Torleiv hadde ifølge Sverres saga tidligere vært munk, og det var noe han spilte på. Blant enkelte hadde han ord på seg for en svært vis og ordhag (slagferdig) mann.
Kildene gir ikke grunnlag for å hevde at det var noen særlig kontakt mellom Torleiv og representanter for de ledende maktkonstellasjonene som på samme tid opponerte mot birkebeinerkongedømmet. Breiskjeggenes omfang, sammensetning og fremferd gjør det samtidig ikke naturlig å sammenligne dem med de store motstandsflokkene mot kong Sverre.
Da opprørerne kom frem til Viken, oppførte seg som folk og kjøpte den maten de trengte istedenfor å stjele den, og ransferd var forbudt. Torleiv lot også gi inntrykk av at han førte et så rent liv som om han fortsatt var munk, og han hadde et godt rykte: «Det var mange som hadde hørt at Torleiv skulle være så klok en mann at ingenting kom uventet på ham, og at han var så skikkelig at han snarere levde som en munk enn som legmann. Folk sa også at han var så veltalende, og kunne ordlegge seg så godt, at ikke noe menneske kunne bli sint på ham som hørte ham tale».
Men da flokken ikke lenger hadde penger igjen, begynte de å stjele det de trengte. Selv om breiskjeggene hovedsakelig ikke utgjorde noen trussel mot liv og eiendom, kunne slike omstreifende flokker representere et problem for de fastboende. Så Torleiv Breiskjeggs opprør ble av kort varighet. Flokken holdt seg vinteren over. Og sommeren etter (1191) dro bøndene ut mot dem der de lå i en skog om natten i «Marker». Sagaskribenten moret seg over at Torleiv verken visste om bøndene før de var der eller at han kunne tale slik at han var tryggere på livet sitt. Han ble drept og de fleste av mennene også, unntatt de som flyktet til skogs. Ved «Marker» forstås nå bare Aremark, men i fortiden betegnet dette navnet en lengre grensestrekning temmelig høyt opp i landet.
Allerede før sin død skulle Torleiv ha hatt ord for «et rent liv», og hans sørgelige død skaffet ham rykte som hellig og at det brant lys over hans grav:
Björt kveða brenna kerti / Breiðskeggs yfir leiði («De sier at kjerten (vokslyset) brenner bjart (klart) over Breiskjegg gravsted»)
(Konunga Sögur, sagaer om Sverre og hans efterfølgere, utgitt av C. R. Unger, Christiania 1873).
Ryktet om hellighet ble åpenbart ansett som farlig for birkebeinerkongedømmet, for det ble slått hardt ned på. I Sverres saga understrekes det at det gode som var blitt sagt om Torleiv «var bare løgn og bedrag», og kongens islandske hirdskald Blakk fikk i oppdrag å dikte en arvedråpa om den angivelige kongssønnen. Først kvad han:
Bjart kjerte skal brenne / over Breiskjegg-graven, / høvdingen sikkert, vet jeg; / større lys må sakne. / Bedre voner ofte / brast enn disse, vet vi.
Deretter diktet han en arvedråpa eller gravsang om den avdøde, hvor han ble skildret som et unyttig og innbilsk menneske (Sverres Saga, kap 116).
Mens Breiskjegg levde / lite godt han fór med, / men større svik. Fredens / fiende nå er fellet.
Sagaen gir på den ene siden inntrykk av at birkebeinernes representanter ikke anså Torleiv og hans menn som noen utfordring. På den andre side brukte de mye mer energi på å sverte Torleivs ettermæle enn opplysningene rent maktpolitisk skulle tilsi. I et brev fra pave Klemens III (1187-91) til Nikolas Arnesson, som på den tiden (1190) var nyvalgt biskop i Oslo, går det imidlertid frem at en «H. comite» (H. = Heirico = Eirik, det vil si kong Sverres angivelige bror) hadde latt drepe en opprørsk prest som kalte seg kongssønn. Ser vi bort fra sagaens kronologi, som plasserer Eirik jarls død før Torleivs, er det ikke umulig at denne presten var nettopp Torleiv. I så fall kan den angivelige kongssønnen ha representert et større uromoment for Sverre enn hans saga ga uttrykk for, noe som igjen kan begrunnes med at også Torleiv hevdet å representere Hårfagreættens rene mannslinje.
Ludvig Daae foreslår at det kan kanskje stå i forbindelse med denne Torleiv at det ennå i 1598 fantes på Elverums kirkegård en trebygning kalt «Hellig Thorlofs Capel», som hadde sin egen rente. «Hellig Torloffs capel er it lidit huss, som står paa Elffuerims kirckegård oc i bispernis tid haffde sin synderlig kirckewerge oc rente» (Biskop Jens Nilssøns visitasbøger og reiseoptegnelser 1574-1597, utgitt av Yngvar Nielsen, Kristiania 1885, s. 14). Han kunne da tenkes å være gravlagt der. «Hellig Torloffs Kapel» ble bygd inntil den første kirken i Leiret, stavkirken fra rundt 1100 som sto der Triangelparken ligger i dag. Kapellet ble revet rundt 1600, mens stavkirken var i bruk helt til den nåværende kirken i Leiret ble innviet i 1738.
Dessuten finnes det i Elverum en kilde som bærer hans navn, Tollefskjella (Lars M. Fjellstad: Gammalt frå Elvrom, NFL 57, Oslo 1945. s. 9). Tollef eller Tollev er varianter av navnet Torleiv (Stemshaug, Ola (red.): Norsk personnamnleksikon, Oslo 1982, s. 226). Torleiv Breiskjegg (d. 1191) må ikke forveksles med en Torleif eller Torloff Breiskjegg som ble drept i Elverumstraktene på vei til Nidaros i 1352 og senere forsøkt helgenforklart som «Sankt Torleiv» på grunn av et rent liv, sin godhet og barmhjertighet overfor småkårsfolket. I dag finnes frimurerlosjen «St. Torleiv til de tvende Taarn i Elverum». «De tvende taarn» henspeiler til de to kirkenes tårn, som også går igjen i losjens våpenskjold.
Kilder: Daae, Baklid, nbl.snl.no, no.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. desember 2018