Den hellige Teresa Margareta Redi (1747-1770)

Den hellige Teresa Margareta (it: Teresa Margherita) ble født som Anna Maria Redi den 15. juli 1747 i Arezzo sør i regionen Toscana i Midt-Italia. Hun var den nest eldste av barna til de adelige og fromme foreldrene Ignazio Redi fra Arezzo og Camilla Balatti fra Siena. I tillegg til Anna Maria gikk to av hennes søstre i kloster, og to av brødrene ble prester. Som niåring ble Anna Maria sendt på skole til benediktinernonnene i Sant'Apollonia i Firenze. Hun fikk lov til å gå til sin første kommunion som tiåring.

Hennes intuitive forståelse av kravene til guddommelig kjærlighet fikk henne til å følge langs en vei av selvfornektelse med bemerkelsesverdig besluttsomhet. En av hennes tidlige avgjørelser, som hun skulle holde fast ved i hele sitt korte liv som ordenssøster, var å unngå noen manifestasjoner av sitt indre åndelige liv slik at hun ikke skilte seg ut fra sine medsøstre på noe vis. Hun visste at hun var kalt til et liv i kloster, men ikke hvilken orden hun skulle gå inn i. En av de sjeldne overnaturlige erfaringene som er knyttet til henne, førte henne til karmelittene.

Da hun var 16 år, ble hun brakt hjem fra skolen i Sant'Apollonia, og hjemme levde hun som hun allerede var i Karmel. Hun sov på en halmmadrass og praktiserte de botsøvelsene som var vanlig i alle klostre på den tiden. Merkelig nok så ikke faren i hvilken retning datteren beveget seg, men på råd fra sin skriftefar fortalte hun foreldrene at hun ønsket å tre inn hos karmelittene. Begge ble knust av denne nyheten. Hennes far konsulterte fremstående kirkemenn, som etter å ha snakket med datteren konkluderte med at hun hadde et ekte kall. Faren bøyde seg for det uunngåelige og gikk med på at datteren skrev til karmelittklosteret i Firenze og søkte opptak. Alt ble ordnet, men han fikk seg ikke til å snakke med henne om det inntil en kveld da han brøt sammen og bebreidet henne for å ønske å forlate ham. Stille forlot hun rommet.

Den 16. august 1764 trådte den 17-årige Anna Maria inn hos de reformerte karmelittene eller barfot-karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i klosteret St. Teresa i Firenze. Hennes postulanttid var begivenhetsløst bortsett fra en infeksjon i et kne. Selv om dette var svært smertefullt, fortsatte hun å knele og å utføre alle sine andre plikter. Dette forverret hennes tilstand slik at en alvorlig feber fikk henne til å kollapse. Det infiserte området ble leget, men helbredelsen var langvarig og langsom. Hun ble ikledd drakten den 11. mars 1765 og tok klosternavnet Teresa Margareta Marianna av Jesu hellige Hjerte (Teresa Margherita del Cuore di Gesù) til ære for de hellige Teresa av Ávila, Margareta Maria Alacoque og andakten for Jesu hellige Hjerte, som hun elsket høyt.

Novisemesteren, Teresa Maria av Jesus, var streng. Hun visste at den nye novisen var kommet langt på det åndelige området, men slik bråmoden perfeksjon trengte å prøves. Hun sparte ikke på reprimander selv når de var unødvendige eller urettferdige. Etter ikledning ble sr. Teresa Margaretas andre kne også infisert, og den samme langtekkelige prosedyren syntes sannsynlig. Da novisen så at tiden for hennes løfteavleggelse nærmet seg og begynte å frykte at den enten ville utsettes eller til og med avlyses, ba hun intenst til Vår Frue og ble helbredet. Hennes tilgang til løfteavleggelse ble vedtatt uten en eneste dissenterende røst, og hennes løfteavleggelse skjedde som fastlagt den 12. mars 1766.

Sr. Teresa Margareta hadde to poster i sitt korte liv som ordenssøster. Først ble hun utnevnt til sakristan og senere til sykepasser. I begge stillingene var det en mengde muligheter til å lide og å tjene andre. Ingen tenkte noen gang på hvor mye hun led, så dyktig var hun til å kamuflere sine følelser. Hun var bemerkelsesverdig fri fra forviklinger av noe slag. En klar forståelse av hva hellighet innebar, en tapper akseptering av realitetene ved vår menneskelige eksistens, en ubekymret tro, en ren samvittighet og barnlig tillit til Gud gjorde henne i stand til å leve et liv i vedvarende bot samt byrdene ved hennes arbeid. Som sykepasser måtte hun stelle en mentalt forstyrret nonne som like ofte som ikke betalte henne tilbake med fysisk vold.

Mens hun tjente som sykepasser, ble mange av de syke helbredet på mirakuløst vis når hun velsignet dem med olje fra lampene som brant foran statuene av Vår Frue og den hellige Josef. Hun syntes alltid å vite når hun trengtes hos en epileptisk pasient eller hos noen andre i nød. En døv nonne kunne ikke høre noe, men syntes alltid å forstå sykepasseren, til tross for at hun snakket med normal stemmestyrke. Det var også noen ekstraordinære hendelser – novisen med en uutholdelig tannpine som ble helbredet av et kyss på kinnet eller den syke som ble bedre ved en berøring av hennes hånd.

Teresa Margareta hadde en dyp følelse av at hennes kall var å leve et skjult liv av kjærlighet og selvoppofrelse. Som søster på sykeavdelingen var hun alltid munter og uforstyrrelig, selv om hun det meste av tiden heller burde ha vært pasient enn sykesøster. Hennes korte liv var preget av bønn og streng bot. Allerede mens hun levde ble hun æret som en helgen på grunn av sin offervillighet, ydmykhet og dydighet.

Ved tidebønnen Terts i pinsen 1767 hørte sr. Teresa Margareta som for første gang evangelisten Johannes' ord: «Gud er kjærlighet» og fikk en spesiell kontemplativ opplevelse. Deretter syntes hun å leve i kjærlighet, men det var et slags martyrium. Enhver handling og aspirasjon mot Gud talte om hennes kjærlighet til Gud, men det var en kjærlighet som knapt føltes emosjonelt, slik at hun trodde at hun var berøvet evnen til å elske. Jo mer kjærligheten gjennomstrømmet hennes vesen, jo større ble hennes kvaler over å ikke kunne svare. Hun ba daglig til Den Hellige Ånd og påla ham sine egne behov og hele Kirkens. Selv om hun utad alltid var fattet, lede hun igjen den store Teresa av Ávilas «Jeg dør fordi jeg ikke dør». Hun gikk så langt som å be sin døve pasient, som var døende, å avstå fra Gud så hun selv kunne få nåden av en tidlig død. Denne bønnen ble hørt.

Tre dager før sin død virket hun å være fullstendig frisk, men forberedte seg på sin siste kommunion, idet hun visste at hun ville være for syk til å kommunisere på dødsleiet. Etter to dager med store smerter døde sr. Teresa Margareta den 7. mars 1770, ennå ikke 23 år gammel. Hun døde av noe som synes å ha vært en bukhinnebetennelse med koldbrann.

Omstendighetene som fulgte rett etter hennes død, er unike. Koldbrannen syntes å fremskynde forråtnelsen av kroppen, for rett etter hennes død ble det stive legemet misfarget og innvollene begynte å svulme opp til slike dimensjoner at om kvelden måtte hodet og skuldrene løftes opp med puter for at de troende skulle kunne se hennes ansikt. Etter å ha sett legemet ba menneskene som strømmet til kapellet til begravelsen, om relikvier og informasjon om den unge nonnen som hadde død blant dem.

Da legemet ble båret til krypten under klosteret for å gravlegges, ble det oppdaget at hudfargen var blitt rosefarget, noe som ga henne en mer engleaktig skjønnhet enn da hun levde. Nonnene bestemte seg da for å utsette begravelsen en stund. Den 9. mars, to dager etter hennes død, gikk søstrene til hennes udekte grav, og til sin forskrekkelse så de at huden nå hadde fått en farge som om hun var levende. To dager senere var forbløffelsen enda større, for da hadde ansiktet blitt enda vakrere, og i tillegg hadde kroppen fått tilbake sin tidligere form å størrelse uten å ha utskilt noe væske.

I henhold til skikken ble blomster som hadde vært strødd over den døde, delt ut til de troende, og disse forårsaket mange mirakler. Deler av den helliges klær ble kuttet opp i må biter for å tilfredsstille etterspørselen etter relikvier blant alle som flokket seg til klosteret. Hennes legeme lå uten å bli gravlagt i femten dager uten å vise tegn til forråtnelse, og da kom erkebiskopen til klosteret for å se på den døde. Deretter ble hun gravlagt i en dobbel kiste i veggen i klosteret.

Tretten år etter hennes død ble det gitt tillatelse til å flytte hennes jordiske rester til et tørrere sted i klosterets vegg. Den 16. juni 1783 ble kisten åpnet i nærvær av hennes far, erkebiskopen av Firenze, medlemmer av presteskapet og fremtredende legmenn, og det ble funnet fullstendig intakt. Dr. Romiti, som hadde sett til sr. Teresa Margareta på dødsleiet, undersøkte hennes legeme igjen og skrev en rapport. Legemet ble vasket og ikledd en ny drakt før det ble lagt i en ny kiste. Før den ble lukket, plasserte hennes far en ring på hennes finger som hadde tilhørt hennes nå avdøde mor.

Teresa Margaretas grav ble besøkt i årenes løp av mange kongelige og andre fremstående personer. Pave Pius VII (1800-27), hvis egen mor hadde trått inn hos de reformerte karmelittene på sine eldre dager, besøkte graven på vei tilbake fra Frankrike, hvor han hadde deltatt i Napoleons kroning.

Hun ble saligkåret den 9. juni 1929 og helligkåret den 19. mars 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hennes minnedag er dødsdagen 7. mars, men 11. mars nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes legeme, nå mørkt og tørt med fortsatt perfekt bevart, ligger i et glasskrin i kapellet i klosteret Santa Teresa i Via dei Bruni 12 i Firenze.