Den salige Teodor Georg Romza (ukr: Тео́дор Ю́рій Ро́мжа, Teodor Jurij Romzja; ung: Tódor György Romzsa) [Romzha] ble født den 14. april 1911 i landsbyen Velykyj Bytsjkiv (ukr: Великий Бичків; ung: Nagybocskó) i distriktet Marmarosjtsjyna (ukr: Мармарощина; rom: Maramureș ung: Máramaros; lat: Marmatia) i Rutenia eller Karpato-Ukraina. Rutenia er et område mellom Karpatene og elven Tisza som er bebodd av rutenere. Den viktigste byen er Uzjhorod (ukr: Ужгород). Området var inntil 1919 ungarsk, deretter en del av Tsjekkoslovakia til 1938. Aksemaktene innlemmet området i Ungarn igjen 1939-45. Tsjekkoslovakia måtte i 1945 avstå området til Sovjetunionen, som innlemmet det som Det transkarpatiske område (Zakarpattia) i sovjetrepublikken Ukraina. I dag er området en del av republikken Ukraina. Vi har valgt å gå ut fra ukrainsk skrivemåte for navn.
Teodor kom fra beskjedne kår som det niende barnet i den store familien til jernbanefunksjonæren Pavlo og hans hustru Marija f. Semak. De tilhørte den rutenske kirke (nå også kalt den rutensk-ukrainske kirke eller den gresk-katolske kirke) – en kirke av bysantinsk ritus, men i enhet med Roma («unert»). Teodors morsmål var rutensk, en dialekt av samme språk som ukrainsk. I likhet med mange ambisiøse familier i regionen snakket familien Romza ungarsk hjemme, men i nærvær av andre slo de over til sitt morsmål rutensk. Teodor var en from og begavet ung gutt, og hans eneste mål var å bli prest. Eter grunnskole på hjemstedet gikk han på realskole og gymnas i Khust (ukr: Хуст; ung: Huszt), og på grunn av sitt vennlige vesen og faglige dyktighet ble han en av de mest populære elevene. Hans popularitet ble enda større da han viste seg som en allsidig idrettsmann som særlig utmerket seg i fotball.
Etter sin gymnaseksamen i 1930 med fremragende resultater overrasket han alle ved å kunngjøre at han aktet å bli prest. På slutten av 1920-tallet hadde han blitt kjent med den franske p. Vassili (Charles Bourgeois SJ) (1887-1963), som siden 1927 hadde misjonert med stor suksess i landsbyen Tereblja (ukr: Теребля) blant rutenere som hadde gått over til den ortodokse kirke. Biskop Petro Hebej (ukr: Петро Гебей) (1864-1931) av eparkiet Mukatsjeve (ukr: Мукачеве; cz/sk: Mukačevo; ung: Munkács; ty: Munkatsch; ru: Мyкaчeвo, Mukatsjovo; lat: Munkacsinum) (1924-31) sendte Teodor til Roma, hvor han studerte filosofi (1930-33) og teologi (1933-37).
Teodor bodde de to første årene ved det tysk-ungarske kollegiet (Collegium Germanicum-Hungaricum) mens han gjennomførte sine filosofiske og teologiske studier ved Det pavelige universitetet Gregoriana, men i 1932 flyttet han over til det pavelige russiske seminaret (Pontificium Collegium Russicum Sanctae Theresiae A Iesu Infante), kjent som «Russicum», for å forberede seg til misjonsarbeid i det sovjetiske Russland. Der underviste den erfarne Russlandskjenneren Philippe de Regis SJ. Et av fagene var kommunistisk ateisme og dens ideologi, og dermed forberedte Teodor seg uten å vite det på den sovjetiske okkupasjonen av sitt hjemland. Han ble diakonviet den 25. desember 1935 av biskop Kyril Stefan (Nikola) Kurteff (1891-1971), titularbiskop av Briula (1926-71). Han avsluttet studiene med en lisensiatgrad i teologi, og han ble presteviet den 24. desember 1936 av biskop Alexander Evreinov (1877-1959), titularbiskop av Pionia (1936-47), en russisk konvertitt til katolisismen, i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma. Deretter fullførte han studiene og ble uteksaminert fra Fakultet for filosofi og teologi ved Gregoriana i Roma i 1937 med en lisensiatavhandlinger i teologi som fikk karakteren magna cum laude.
Sommeren etter kom han hjem for å feire sin første liturgi i hjemlandet. Han aktet å vende tilbake til Roma for å fullføre en doktorgrad, men i stedet ble han innkalt til den obligatoriske militærtjenesten og sendt for å beskytte landet (Tsjekkoslovakia) mot den truende tyske invasjonen. Han tilbrakte ett år på offiserskolen i Praha. Til en venn i Roma skrev han: «Jeg drar til fronten med en dyp overbevisning om å gjøre Guds vilje. Derfor frykter jeg ikke hva som kommer til å skje med meg».
Dette var turbulente tider i Europa. Selv om p. Romza ble dimittert fra hæren i august 1938, var faren like stor, og krigen nærmet seg. Av den grunn fikk han ikke tillatelse av biskop Alexander Stojka av Uzjhorod (1932-43) til å forlate landet, for han var ment å dra til Roma for å fullføre sin teologiske utdannelse med en doktorgrad, men han kunne ikke på grunn av delingen av Tsjekkoslovakia. I stedet utnevnte biskopen ham til administrator for et glemt sogn i fjellandsbyene Berezevo og Nižná Bystrá (nå i Slovakia) i distriktet Khust, hvor religiøs likegyldighet og overtro var vidt utbredt.
Den unge p. Romza ble en fattig hyrde blant fattige mennesker. Til tider hadde han bare råd til ett måltid pr dag mens han prøvde å hjelpe sine trengende sognebarn. Men han klaget ikke. Tvert imot, han var alltid villig til å hjelpe. Til sin nysgjerrige venn i Roma skrev han: «Jeg lever her som et fattiglem og likevel føler jeg meg lykkelig og tilfreds». P. Romza var en god og hengiven prest. Han lærte ikke bare sine sognebarn å kjenne sin tro, men også å leve den. Sognebarna ble igjen stolte av sin lille kirke, og de kom aldri til å glemme ham, for han var den beste hyrde de noen gang hadde hatt.
I området var det også stridigheter mellom ulike språk og dialekter, og med tanke på enheten i egen kirke og fellesskapet med den ekspanderende ortodokse (russiskvennlige) kirken i Transkarpatia, gikk p. Romza derfor ofte over til russisk som det språk som ble forstått av alle. Han snakket også fremragende ungarsk. I sin kulturelle orientering beveget han seg konservativt mellom de ungarsk- og russiskvennlige holdningene som fremfor alt hersket på 1900-tallet. På 1930-tallet var rutenskvennlige eller ukrainskvennlig holdninger utbredt etter den kortvarige statsdannelsen Karpato-Ukraina (1938/39), men disse retningene klarte ikke å begeistre ham, i det minste ikke med tanke på enheten i Kirken.
I mars 1939 okkuperte ungarerne igjen Rutenia med makt, og store politiske og kirkelige endringer fulgte. Biskop Stojka ble tvunget av den ungarske regjeringen til også å reorganisere seminarets stab. Derfor ble p. Romza høsten 1939 utnevnt til åndelig veileder (spiritual) og professor i filosofi ved eparkiets seminar i Uzjhorod. En av hans studenter mintes senere: «Han var streng og krevende som professor, men som åndelig veileder var han faderlig og snill. Han visste hvordan han skulle inspirere oss og få frem det beste i oss. Han sto i nær kontakt med oss, hans studenter, og han var i stand til å overføre til våre hjerter hovedtrekkene i hans sterke prestelige karakter, hans hengivenhet, genuine fromhet og hjertets sjenerøsitet».
Selv ved seminaret fant p. Romza tid til noe pastoralt arbeid ved å hjelpe til i de omliggende sognene. Han trivdes med å lede misjoner og retretter for unge studenter, og alt han tjente, delte han sjenerøst ut til de fattige. Til den gamle vennen i Roma skrev han: «Jeg lever svært upretensiøst, men likevel er mine lommer alltid tomme. Men jeg er ikke motløs, siden jeg ikke arbeider for penger, men for å glede Gud». Biskop Stojka satte stor pris på p. Romzas hengivne arbeid, og i 1942 sørget han for at hans unge medarbeider fikk tildelt den pavelige hederstittel Monsignore, bare 31 år gammel. Men likevel fortsatte Teodor å være en ydmyk og hengiven prest som inspirerte og vant beundring og respekt fra alle som møtte ham. Han var kjent som dannet og engasjert, men politisk tilbakeholdende.
Midt under de kritiske krigsdagene døde biskop Stojka plutselig den 31. mars 1943. På grunn av de usikre tidene med den russiske fronten som nærmet seg Ungarns grenser, utnevnte Den hellige Stol den basilianske biskopen Miklós Dudás OSBM av Hajdúdorog til administrator ad interim (midlertidig) av eparkiet Mukatsjeve (Mukatsjeve-Uzjhorod). Den sovjetiske hæren nærmet seg raskt Karpatene, og Teodor ville trekke seg tilbake til Russicum i Roma for å fortsette sine studier. Men i stedet utnevnte Den hellige Stol den 8. september 1944 Msgr Romza til å etterfølge biskop Dudás som apostolisk administrator av eparkiet Mukatsjeve. Samtidig ble han utnevnt til titularbiskop av Appia.
Den 24. september 1944 ble Teodor bispeviet i katedralen i Uzjhorod av biskop Miklós Dudás OSBM (1902-72) av Hajdúdorog i Ungarn (1939-72), assistert av den salige biskop Johannes Scheffler (ung: János) (1887-1952) av Satu Mare (ung: Szatmár) (1942-52) (latinsk ritus) og biskop István Madarász (1884-1948) av Košice i Slovakia (1939-48). Den nye biskopen var bare 33 år gammel og Kirkens yngste. Han valgte som sitt bispemotto: «Herre, du er min styrke, jeg har deg hjertelig kjær. Herren er min klippe, min borg og min befrier» (Sal 18,2-3).
En måned senere var hele eparkiets territorium okkupert av Den røde hær. Flygeblader kunngjorde at man ville gjenopprette Tsjekkoslovakia med grensene fra 1918, men den 29. juni 1945 ble det transkarpatiske området offisielt innlemmet i sovjetrepublikken Ukraina. Dermed fant den unge og uerfarne biskop Romza seg og sin flokk under sovjetisk ateistisk styre. Journalistisk agitasjon og provokasjon kom straks med falske beskyldninger om at biskopen som gresk-katolikk støttet innlemmelsen i sovjetisk Ukraina. Etter det viste han seg aldri i noen politisk forsamling, men fremfor alt nektet han å sette den underskriften som ble forlangt av ham på det såkalte manifestet av Mukatsjeve av 26. november 1944, som sovjeterne hadde utarbeidet og som kunngjorde innlemmelsen i Ukraina.
Biskop Romza ville verken la Kirken bli brukt til et politisk instrument eller støtte en sovjetisk fremtid. Men i begynnelsen prøvde han å ikke støte fra seg de sovjetiske myndighetene, selv om han fikk rapporter om grove og voldelige handlinger begått av sovjetiske soldater mot presteskapet. Men i området Khust, som hadde et flertall av ortodokse, ble gresk-katolske kirker allerede i desember beslaglagt og overlevert til de ortodokse. Den transkarpatiske ortodokse kirke, som hittil hadde vært underlagt den sterkt ekspanderende tsjekkoslovakiske kirken under serbisk hierarki (Sremski Karlovci), stilte seg samtidig under patriarken av Moskva, Aleksij I (Simanskij).
Da de sovjetiske myndighetene vilkårlig begynte å utvise prestene fra deres sogn og konfiskere Kirkens eiendom, ble biskop Romza tvunget til å protestere. Sovjeterne hadde svaret klart: «Siden Vatikanets holdning er fiendtlig mot Sovjetunionen, kan den sovjetiske regjeringen innenfor sine grenser ikke tolerere Den gresk-katolske kirke, som er lojal mot Vatikanet. Derfor er det bare en løsning for dere: Dere må anerkjenne og underkaste dere jurisdiksjonen til patriarken av Moskva». Biskop Romza svarte øyeblikkelig: «Jeg vil heller dø enn å forråde min Kirke!» Dette ga signalet til den åpne forfølgelsen av den gresk-katolske (rutenske) Kirken i Transkarpatia.
Den 22. oktober 1945 utnevnte patriark Aleksij I av Moskva biskop Nestor Sydoruk av Umany til leder for det ortodokse eparkiet Mukatsjeve. Nestor ble hyllet av den sovjetiske pressen som den eneste lovlig utnevnte biskopen, og han fikk full støtte av de sovjetiske myndighetene. Deretter fulgte trusler, fjerning med makt og fengsling av ledende rutenske prester og troende. Det ble klart at biskop Nestor var utnevnt for å likvidere det rutenske eparkiet Mukatsjeve. Samtidig var protestene fra de ukrainsk-katolske geistlige og legfolk mot at deres kirke i Galicia med hovedsete i Lviv våren 1946 ble tvangsinnlemmet i den ortodokse kirke, like forgjeves. Ved å konsentrere seg om sine oppgaver som biskop viste biskop Romza seg faktisk som en dyktig diplomat.
Men presset mot Kirken økte. Katolske kirkelige eiendommer ble ekspropriert og den ortodokse biskopen grunnla «Det transkarpatiske brorskap for de gresk-katolskes tilbakevendelse til den russisk-ortodokse kirkes favn». Den 5. juni 1946 forsøkte G. Katunin, medlem av det regionale «Rådet for den ortodokse kirkes religiøse anliggender», å få biskop Romza til å gå over til den ortodokse kirken. Men beskyldninger om samarbeid med Ungarn (anklager om separatisme) og antisovjetisk virksomhet klarte ikke å skremme biskopen. Han fulgte heller ikke oppfordringene om å avstå fra anti-ortodoks propaganda, ikke besøke «ortodokse» menigheter og slutte med undervisning på skolene og i presteseminaret.
Biskop Romza bestemte seg for å kjempe. Som Den gode hyrde var han rede til å gi sitt eget liv for sine får. Selv om de sovjetiske myndighetene konfiskerte hans bil, reiste han over lange distanser med hest og vogn for å berolige sine troende og oppmuntre den til å stå fast inntil døden. Han sa: «De tar fra oss våre prester og kirker, men de vil aldri klare å ta fra oss vår tro». Under sine omfattende visitasjoner prøvde biskop Romza å styrke de svakes tro, å berolige de vaklende og å bønnfalle de skremte: «Troen er vår største skatt på jorden. For å bevare vår tro, må vi til og med være rede til å ofre våre liv. Hvis vi må dø, da la oss dø som sanne martyrer, i forsvar for vår tro. En ting er sikkert: Vi vil aldri avsverge vår tro eller forråde vår Kirke».
De troende, støttet av et hengivent presteskap, svarte med entusiasme og sto forent bak sin fryktløse hyrde. Selv noen ortodokse sogn som så volden og urettferdigheten som ble forøvd av sovjeterne, ba biskop Romza om å la dem få vende tilbake til sine gresk-katolske røtter. Både presteskap og legfolk sto mot det sovjetiske presset for å få dem til å konvertere, og de stilte seg bak sin biskop. I 1945 foretok 50 000 troende den tradisjonelle valfarten til Cerneca Hora på Kristi Himmelfartsdag for å høre ham preke. I 1947, da sovjeterne prøvde å manipulere befolkningen ved å ta kontroll over Cerneca Hora og installere underdanige ortodokse prester der, var det bare 3 000 som foretok valfarten. I stedet møtte 80 000 frem til biskop Romzas feiring nær Mukatsjeve.
I disse dagene med vold og åpen forfølgelse ofret biskop Romza sine bønner og lidelser for sine presters og troendes standhaftighet. Han ble holdt oppe av sin urokkelige tiltro til Guds forsyn, og dypt i sitt modige hjerte følte han levende Guds Mors beskyttelse. Ingen kraft kunne rokke hans lojalitet til Den hellige Stol. I hans sinn var det bare «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke», grunnlagt av Kristus på klippen Peter og ledet av hans vikar på jorden, paven av Roma. For denne sannheten var biskop Romza villig til å ofre sitt eget liv. Han nektet foran general Petrov å bryte med paven.
Langfredag 1947 fordømte han offentlig i katedralen i Uzjhorod sovjeternes tiltak mot den rutenske Kirken som «helvetes mørke makters lovløshet». Etter at sovjetiske myndigheter den 24. mars 1947 hadde fordrevet basilianermunkene, som for øvrig var ukrainskvennlige, fra klosteret Uzjhoroder Mykola, sendte biskop Romza sin generalvikar Oleksandr Punyko til Moskva for å legge frem et protestmemorandum til «Rådet for religiøse spørsmål» der. En gjenforeningsforsamling i klosteret som var planlagt til 6. august, ble dermed forpurret. Til slutt skulle imidlertid tvangsinnlemmelsen i Moskvapatriarkatet skje i 1949.
Det viktigste hinderet for innlemmelsen av den rutenske Kirken i den russisk-ortodokse var nå biskop Romza. I Galicia hadde man arrestert og fengslet alle de gresk-katolske (ukrainsk-katolske) biskopene, men i Rutenia gikk man enda mer brutalt frem. For ettersom sovjeterne var ute av stand til å skremme biskop Romza, bestemte de seg for å likvidere ham. Den daværende førstesekretæren (lederen) for det ukrainske kommunistpartiet, Nikita Khrusjtsjov (ukr: Хрущов) (1894-1971), som senere skulle bli partisjef for hele Sovjetunionen, appellerte ifølge memoarene til general Pavel Sudoplatov sammen med daværende ansvarlig for statlig sikkerhet i Ukraina, Savtsjenko (Савченко), personlig til Stalin og Sovjetunionens minister for statens sikkerhet, Abakumov (Абаку́мов), og ba om godkjenning for drapet på biskopen. De anklaget ham for samarbeid med den ukrainske nasjonale undergrunnsbevegelsen og «hemmelige utsendinger fra Vatikanet». Det ble også vist til at Romza og hans medarbeidere var en alvorlig trussel mot den politiske stabiliteten i regionen, som nylig var blitt en del av Sovjetunionen. Stalin innvilget Khrusjtsjovs ønske.
Den 27. oktober 1947 hadde biskopen vært i landsbyen Lavky nær Mukatsjeve, hvor han hadde gjenvigslet den restaurerte kirken. Han vendte hjem med hest og vogn sammen med to prester og to seminarister fra landsbyen. På en relativt øde strekning mellom to små byer ble vognen truffet av en militær lastebil i en arrangert «ulykke». Alle i vognen overlevde, men da hoppet soldater kledd i sivil ut av lastebilen og slo løs med geværkolbene på mennene som lå på bakken, og de drepte kusken. Seminaristene og prestene fikk lettere skader, mens forbifarende fraktet biskopen til sykehuset i Mukatsjeve.
Biskop Romza overlevde mordforsøket, men han hadde hodeskader, kjeven var brukket på to steder og nesten alle tennene var slått ut. Dessuten hadde han alvorlige sår over hele kroppen. Han måtte få næring gjennom et rør, og han beklaget at skadene hindret ham fra å motta kommunionen. Men etter få dager begynte han å få styrken tilbake. Da bestilte KGB-offiseren Pavel Sudoplatov en ampulle med indianergiften curare hos lederen for toksikologisk avdeling ved sikkerhetstjenesten. Den kvinnelige agenten Odarka ble smuglet inn på sykehuset med hjelp fra sykehusets kommunistiske direktør, dr. Abraham I. Bergman, mens de basilianersøstrene som våket hos biskopen, ble sendt ut av rommet. Rundt midnatt natt til 1. november 1947 ble direktøren og en fremmed «sykepleierske» sett da de gikk inn på biskopens rom. Der ble biskop Romza forgiftet med curare. Hans siste ord var: «O, Jesus». Man antar at døden inntraff etter midnatt, så hans dødsdag regnes som 1. november.
Om morgenen den 1. november 1947 ble biskop Romza funnet død, bare 36 år gammel. Den fremmede sykepleiersken var forsvunnet etter å ha utført sitt oppdrag. De sovjetiske myndighetene kunngjorde at biskop Romza døde av sine skader etter trafikkulykken, men folket visste bedre. De visste at deres uforferdede hyrde var blitt nådeløst drept fordi han hadde nektet å slutte seg til den ortodokse kirke. Den 4. november ble han høytidelig bisatt i katedralen i Uzjhorod. Mange av de troende kunne ikke delta i høytidelighetene til minne om sitt åndelige overhode fordi sovjetmyndighetene la hindre i veien for trafikken. Biskopens kiste ble murt inne i en sidenisje i krypten.
Ved tvangssammenslåingen av kirkene i februar 1949 ble katedralen overlevert til de ortodokse, men opplysninger om denne overleveringen er ikke bevart. Det het senere at biskop Romzas levninger ble fjernet av sikkerhetspolitiet og flyttet til et ukjent sted. Men etter at katedralen i slutten av 1991 igjen var overgitt til gresk-katolsk bruk, kom biskopens jordiske rester til rette etter undersøkelser i krypten i 1998. Basilianersøsteren Teofila, som i sin tid hadde pleid biskopen, identifiserte hans jordiske rester. Biskopens levninger ble sendt til Budapest i Ungarn for medisinske undersøkelser på det ungarske naturvitenskaplige museet. Den 27. og 28. juni 2003 ble hans relikvier skrinlagt og brakt i en høytidelig prosesjon tilbake til Uzjhorod, hvor de ligger i et glasskrin under alteret i et sidekapell i katedralen Korsets opphøyelse.
Da memoarene til den tidligere sikkerhetspolitioffiseren Pavel Sudoplatov ble offentliggjort i 1996, ble omstendighetene rundt giftmordet kjent. Bispedømmets nye presteseminar i Uzjhorod er oppkalt etter biskop Romza. Hans bispesete var vakant til 1983, da Ivan Semedi (1921-2008) overtok som epark av Mukatsjeve (1983-2002).
Den 24. april 2001 ble dekretet som anerkjente Teodor Romzas martyrium promulgert av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i nærvær av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Dermed fikk han tittelen Venerabilis, «Ærverdig», og veien til saligkåring var åpnet. Samtidig ble martyriet til andre ukrainere også stadfestet (gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og 24 ledsagere). De ble alle saligkåret sammen med to andre gresk-katolske ukrainere og to latinske katolikker den 27. juni 2001 av pave Johannes Paul II under hans besøk i Ukraina.
Teodors minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 1. november:
In óppido Mukačevo in Ucraína, beáti Theodóri Geórgii Romzsa, epíscopi et mártyris, qui, témpore coercitiónis fídei, ob indeféssam fidelitátem erga Ecclésiam servátam palmam gloriósam ássequi méruit.
I byen Mukatsjeve i Ukraina, den salige Teodor Georg Romza, biskop og martyr, som i trosforbudets tid fortjente å oppnå den strålende martyrpalmen for å ha bevart troskapen til Kirken.
Etter anmodning fra eparkiet Mukatsjeve flyttet Østkirkekongregasjonen i Vatikanet hans minnedag fra 1. november til 31. oktober, med virkning fra 2009. Romza døde kort etter midnatt den 1. november ifølge Moskva-tid, som var den Sovjet-påtvungne tidssonen for hele Ukraina fra 1930 til 1990 (GMT+3). Men etter selvstendigheten flyttet Ukraina klokken en time tilbake (GMT+2), og i henhold til den nye lokale ukrainske tiden døde Romza før midnatt, altså den 31. oktober. Foreløpig holder vi oss til Martyrologium Romanum og bruker 1. november, men den dagen kan bli endret i neste utgave.
Til minne om overføringen av relikviene fra Budapest til Uzjhorod ble det innført en fest til minne om translasjonen av hans relikvier den 28. juni.
Ungarerne regner Teodor som en ungarsk helgen, for han ble jo født innenfor grensene til det daværende kongeriket Ungarn. Resten av verden regner ham som ukrainsk.
Kilder: MR2004, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, uk.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, papalvisit.org.ua, carpatho-rusyn.org, vatican.va, EWTN/OR, kincseslada.hu, mindszentyalapitvany.hu, magyarkurir.hu, kathtube.com, fatima.org, Arlington Catholic Herald - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2005 – Oppdatert: 25. mars 2016