De hellige Tancred, Tothred og Tova av Thorney (d. 870)

De hellige Tancred, Tothred (Torthred, Tortred) og Tova (Towa) levde i Sør-England på 800-tallet. De var eremitter på øya Thorney i Cambridgeshire. Ifølge en tidlig tradisjon etablerte Saxulf, grunnlegger og første abbed av Medeshampstede (Peterborough) (654-75), en kommunitet av anakoreter (eneboere) på en øy i sumpene i Cambridgeshire. Øya ble derfor kalt Ancarig, det vil si «Anakoret-øya» (Sir William Dugdale (1605-86), Monasticon Anglicanum, ed. J. Caley, H. Ellis og B. Bandinel, 6 vols i 8, 1817-30, ii, 571). Tancred og Tothred var brødre, mens Tova var deres søster.

Året 870 var et fryktelig år for Kirken i East Anglia. I 866 kom den største vikinginvasjonen landet til da hadde sett, da en stor dansk vikinghær under ledelse av høvdingen Ingvar (Ingwar, Hinguar) kom over fra Danmark. Erobrerne ble værende som en permanent okkupasjonshær og etablerte sitt vinterkvarter i East Anglia. Der samlet de hester og forsyninger som de tok fra engelskmennene, og i 869 krysset de elva Humber og inntok York.

Derfra marsjerte hæren sørover inn i Mercia helt til Nottingham, mens de plyndret, brente og tok slaver på veien. The Anglo Saxon Chronicle for 870 forteller at hæren det året red tvers gjennom Mercia og til East Anglia, hvor de erobret Thetford i Norfolk og etablerte sitt vinterkvarter der. Den unge og fromme kongen, den hellige Edmund av East Anglia (ca 841-70), bestemte seg for å møte fienden med sin svake hær. Men han kunne ikke stå seg mot vikinghæren under deres høvdinger Ingvar og Hubba, og i slaget ved Thetford ble han beseiret og drept. Det skjedde den 20. november 870.

The Anglo Saxon Chronicle forteller videre: «På samme tid kom de til Medehampstede (Peterborough) og brente og rev det ned, slaktet abbeden og munkene og alt det de fant der. Det som var svært stort, reduserte de til ingenting». Den hellige abbed Hedda av Peterborough og 84 av hans munker led martyrdøden.

Disse danskene viste en spesiell blodtørstighet overfor angelsaksiske klostre. Før de myrdet Hedda og alle munkene i Peterborough, hadde de allerede ødelagt klosteret i Bardney i Lincolnshire og drept nesten alle de 300 munkene. De hadde også ødelagt klosteret i Ely og med sine sverd massakrert begge kommunitetene, både munker og nonner. Det samme skjedde i Holme (St Benet Hulme) i Norfolk, hvor den hellige Suneman var abbed, og i klosteret i Thorney, hvor de drepte Tothreds kommunitet. Det siste klosteret danskene herjet før Peterborough, var Croyland (Crowland), hvor de drepte den hellige abbeden Theodor av Croyland og de fleste av hans munker.

Etter Peterborough beveget hæren seg sørover og plyndret dobbeltklosteret Chertsey og Barking. Alle nonnene i Barking ble slaktet ned, og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) forteller at så mange som nitti munker også ble drept, blant dem abbed Beocca og presten Hethor. Det synes imidlertid usannsynlig at antallet skal ha vært så høyt som nitti.

Mens vikinghorden var på marsj, drepte og plyndret de vilkårlig. Men da de nådde Reading senere samme år, ser blodtørsten ut til å ha vært slukket, og de overvintret der. Mens de monastiske kronikørene betraktet disse danske hærene som militante hedninger som drepte de kristne for religionens skyld, mener noen moderne historikere at det heller var ønsket om bytte som drev dem. Vikingene var ikke egentlige erobrere, men nøyde seg med å kreve stadig høyere og tyngre skatter av befolkningen. Da det utplyndrede og militært stadig svakere England ikke lenger kunne betale skattene, ble vikingenes overfall mer og mer rene plyndringstog, hvor den vergeløse befolkningen skånselløst ble myrdet og byene brent ned.

Ingenting er egentlig kjent om Tancred, Tothred og Tova, men de ble berømte etter sin død på grunn av sine hellige liv, i Tothreds tilfelle forsterket av martyriet (Monasticon Anglicanum, s 599, fra registeret nå i The University Library, Cambridge, og kjent som 'The Red Book of Thorney'), formodentlig i hendene på danskene rundt 870 (Matthew of Westminster, Flores historiarum, London, 1570, ed H. G. Hewlett, 3 vols, Rolles Series 84; London 1886-89, i 433). Noen av munkene, sammen med andre som hadde flyktet fra Croyland, overlevde ved å gjemme seg i skogene på øya. Deretter lå øya øde og forlatt, overgrodd av tornebusker, og fikk sitt nye navn Thorn eyot, som betyr «Torneøya».

Historien om deres martyrium bygger på krøniken til «pseudo-Ingulph», som kan inkludere kilder som er eldre enn 1100-tallet. Ingulf (d. 1109) var abbed for klosteret i Croyland, og i flere århundrer trodde man at det var han som hadde skrevet historien om klosteret (Historia Monasterii Croylandensis), men det har senere vist seg at dokumentet ble fabrikkert på 1200- eller 1300-tallet. Det ble tidligere kalt «Ingulph», men kalles nå «pseudo-Ingulph».

Klosteret på Thorney ble grunnlagt på nytt i 972 av den hellige biskop Ethelwold av Winchester, som kjøpte øya av en kvinne ved navn Ethelfled. I klosterkirken ligger en rekke helgener gravlagt etter Ethelwolds mange translasjoner, men deres navn var historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) uvillig til å skrive fordi de lød så barbariske: Botolf, Adulf, Huna, Herefrid, Cissa, Benedikt Biscop, Tancred, Tothred og Tova.

Tancred, Tothred og Tova ble æret i Thorney i år 1000, noe som bevitnes av listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan. Deres minnedag var 30. september i Thorney og Deeping.