De hellige Ursus av Solothurn og Viktor av Genève og deres 66 ledsagere (d. ~286)

De hellige Ursus (Urs; it: Urso, Orso) og Viktor (Victor; it: Vittore) er to av de mange martyrnavn som knyttes til legenden om Den tebanske legion. Den hellige Eucherius av Lyon skrev midt på 400-tallet ned en nokså fantasifull legende om dem, men den kan kanskje ha en historisk kjerne. Historien forteller at denne legionen under den hellige Mauritius ble massakrert i Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen i Sveits av kristenforfølgeren Maximian Herculeus (286-305), som var keiser Diokletians (284-305) medregent i vest.

Senere ble denne første beretningen, Passio Acaunensium martyrum, utbrodert med flere detaljer. Blant annet het det at en gruppe fra legionen under ledelse av Ursus og Viktor hadde unnsluppet massakren og flyktet for caesar Maximian til Solothurn (det romerske Salodurum) ved elven Aare. Solothurn (fr: Soleure; it: Soletta) er i dag hovedstad i den tyskspråklige katolske kantonen Solothurn i Sveits. Maximian hadde tidligere forsøkt å bevege dem til frafall fra den kristne tro, men forgjeves. Ursus hadde gjentatte ganger nektet å ofre til gudene.

Martyrenes døde kropper ble kastet i elven Aare, men de kom gående opp av elven med hodet i hendene og knelte og ba før da ble liggende. De tilhører dermed den gruppe av helgener som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere»). Kristne gravla deretter legemene av de 68 døde ved Solothurn, og senere ble kapellet St. Peter reist der hvor martyrene hadde lagt seg til rette.

På biskop Eucherius’ tid kan det allerede ha vært en kristen menighet i Solothurn som æret martyrene, for en minne- eller gravbygning under kirken St. Peter dateres til 400-tallet. Frem til 600-tallet nevnes ikke Ursus og Viktor mer, men i den såkalte Fredegar-krøniken (ca 660) nevnes byggingen av basilikaen Saint-Victor i Genève ca år 500 av den burgundiske prinsessen Sedeleuba (revet 1534). Viktors relikvier ble mellom år 473 og 500 brakt til Genève av en burgundisk prinsesse, enten Sedeleuba eller Theudesinde, under biskop Dormitianus (før 500).

Fredegar-krøniken nevner også gjenfinningen av Viktor-relikvier i Genève i 602 under kong Teoderik II (Theoderik; fr: Thierry) (596-613). En første lidelseshistorie (Passio) fra 600-tallet skildrer overføringen av Viktors relikvier fra Solothurn til Genève. Muligens ble kirken St. Ursus (St.-Ursen-kirche) i Solothurn, hvor Ursus ble bisatt, bygget samtidig med at relikviene av Viktor ble overført til Genève. Dette er i dag den viktigste kirken i Solothurn og kalles katedralen St. Urs und Viktor (St. Ursenkathedrale).

Fra 1000-tallet, som den romanske kirken St. Ursen stammer fra, ble det delt ut utallige partikler av relikviene av Ursus og Viktor til kirker og klostre. Gjenfinningen av flere tebanske martyrer i Solothurn i 1473 ga Ursus’ kult ny oppsving, delvis i politisk rivalisering med Bern, som pleide kulten for De 10 000 riddere. I 1519 ble Ursus’ sarkofag med to skjeletter oppdaget under koralteret i St. Ursus. I den gamle kisten lå det en gammel romersk urne med innskriften: Conditus hoc sanctus / Tumulo Thebaidis Ursus («Gravlagt i denne grav den hellige Ursus tebaneren»). Basilikaen Saint-Victor i Genève falt i 1534 som offer for reformasjonen, men ellers hemmet reformasjonen kulten for Ursus bare forbigående. Relikvier av Ursus finnes i mange sveitsiske kirker, og siden 1100-tallet har navnet Ursus vært svært vanlig i området rundt Solothurn.

Solodóri apud Helvétios, sanctórum Ursi et Victóris, mártyrum, qui ex Thebáea legióne fuísse dicúntur.

I Solothurn i dagens Sveits, de hellige Ursus og Viktor, martyrer, som det sies tilhørte Den tebanske legion.

De avbildes som soldater med attributtene palme, sverd, fane og mauritansk kors, ofte med hodet under armen. På et segl i Viktor-kirken i Genève kan man se Viktor i rustning med sitt avslåtte hode i hendene. Ifølge legenden var Viktor forlovet (eller i slekt) med den hellige Verena av Zurzach.