| De hellige væringmartyrene (d. ~983) |
Det russiske riket ble kristnet i år 988 av den hellige storfyrst Vladimir den Store av Kiev (ca 956-1015) (no: Valdemar). Riket er ikke identisk med dagens Russland, men ble kalt Rus og var sentrert om byene Kiev (no: Kænugard) og Novgorod (no: Holmgard). Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn. Vladimirs farfar var storhertug Igor av Kiev (912-45) (no: Ingvar), som giftet seg med den hellige Olga av Kiev (ca 879-969) (no: Helga). Hun lot seg døpe i Konstantinopel i 957.
Men allerede før Olgas og Vladimirs tid fantes det kristne i det store riket. Mange av de kristne var skandinaver som hadde reist på de store russiske elvene til den gresk-romerske keiserhovedstaden Konstantinopel, som de gamle nordmenn kalte Miklagard (nå Istanbul), for å gå i keiserens tjeneste. Noen av disse valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus.
De skandinaviske innbyggerne ble kalt væringer (gno: Væringjar; gk: Variágoi (Βαριάγοι), Várangi; ru: Varjagi (Варяги); eng: Varangians, Variagians). Roten er den samme som gammelnorsk vár («løfte»), så betydningen kan ha vært «edsvoren person», det vil si en som enten er lovt beskyttelse eller som har lovt å beskytte. Ordet brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Noen av væringene var norske, men de fleste var svenske, og ordet væringer var i Russland synonymt med svensker helt til slutten på 1500-tallet.
Vår viktigste kilde om denne tiden er Nestorkrøniken eller Det primære manusskriptet, «Beretningen om de svunne tider», en krønike som etter tradisjonen ble skrevet av munken Nestor i Kievriket rundt 1113. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra rundt 850 til 1110.
Den 12. juli 983 ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som protomartyrer (første martyrer) for Rus. Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om dem i Nestorkrøniken kan vi forsøke å danne oss et bilde av deres liv.
De to væringmartyrene har greske kristne navn, Theodor (ru: Fjodor) og Johannes (ru: Ivan), men det var trolig de navnene de fikk i dåpen. De eldre russiske prologene kaller faren Tury, som trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Tor, et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Tor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hirden eller hæren, i likhet med så mange andre vikinger. Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. De kan ha kommet fra Skandinavia, men det kan også ha vært Tors forfedre som hadde flyttet ut og at han selv var oppvokst i Kænugard (Kiev).
Vi vet ikke hvorfor vikingkrigeren Tor omvendte seg til kristendommen, men han ble i alle fall døpt i Konstantinopel. Deretter slo han seg ned i Kiev, på elven Dnjeprs vestre bredd i det som i dag utgjør gamlebyen. Der sto hans gård, et toetasjes trehus, og der ga han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse. Kildene er imidlertid tause om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn.
Årene som fulgte etter Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen. Seierherre ble Olgas sønnesønn Vladimir, som i nordiske kilder kalles «den store». Han hadde i årene 977-80 vært i Skandinavia – eller «hinsides havet» som Nestor kaller det – for å skaffe forsterkninger i kampen mot brødrene. Med hjelp fra væringene klarte han å samle riket. Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Vladimirs hoff, var nå høvding over fyrstens hær, men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.
Den nye eneherskeren Vladimir oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og til og med menneskeofring: I 983 avgjorde Vladimirs menn at det etter stor krigslykke i nord skulle ofres til gudene. Denne menneskeofringen skal være den eneste som er kjent fra slavisk hedendom, og man har derfor tenkt seg at det er innflytelsen fra de nordiske hedningene i Rus som førte til episoden. Krøniken forteller historien om de to væringenes martyrium, men merkelig nok uten å nevne dem ved navn.
Loddet falt på den unge væringgutten Johannes, og fyrstens besatte voldsmenn dro til Theodors gård for å hente gutten og ofre ham til gudene. Men den myndige krigeren Theodor fnøs av dem og nektet å gi fra seg sønnen. Han forklarte til dem som hadde kommet for å hente gutten, at de hedenske gudene var livløse avgudsbilder og at folket heller skulle vende seg til den ene, sanne, kristne Gud.
Mennene likte denne forklaringen dårlig, og de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake. Theodor sto på svalgangen sammen med sin sønn og de ropte til ham: «Gi oss din sønn, så vi kan skjenke ham til gudene». Men han svarte: «Hvis de er guder, så la dem sende en gud blant seg for å ta min sønn! Hva skal dere bruke ham til?» Da skrek de opp og hogg svalgangen ned under dem og slo dem i hjel. Ingen visste hvor det ble av deres levninger.
Selv om russerne og Vladimir var vel vant med blodsutgytelse, ser drapet på disse blodvitnene ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv, og han begynte å tenke alvorlig på religiøse spørsmål. Vladimir den store lot seg døpe bare få år senere.
Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Vladimir den Hellige. På samme sted fikk Vladimir i 989 reist en stor Mariakirke i stein som han fikk viet til Marias opptakelse i Himmelen («Den allhellige Gudføderskens innsovning»). Denne praktfulle Mariakirken var utpekt til katedral for metropolitten av Kiev og Hele Russland og dermed det fremste alteret i den russiske Kirken. Den ble bygd på fem år og ble rikt utsmykket med fresker, kors, ikoner og hellige kar, brakt fra Kherson. Vladimir satte av en tidel av sine inntekter for å støtte denne kirken, og siden denne kirken var blitt senteret for den landsomfattende russiske innsamlingen av kirkelige tiender, kalles den vanligvis for Tiende-kirken (Desjatinnaja Tserkov). I 1007 fikk Vladimir overført relikviene av Olga til Tiendekirken. Da hans hustru Anna døde i 1011, ble også hun gravlagt i denne kirken. Det samme ble Vladimir selv da han døde i 1015. Tiendekirken ligger i dag i ruiner, men det finnes planer om å bygge den opp igjen.
I Huleklosteret i Kievs fedrenebok paterik beskriver den hellige og lærde biskop Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som «den tredje borger av landet Rus» sammen med de to væringene Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt «De første russiske borgere av den himmelske stad». Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev. Grunnsvillene til Theodors trehus ble oppdaget i 1908 under utgravninger under alteret i Tiendekirken i Kiev. Theodor og Johannes påkalles av kvinner som har hatt en spontanabort.