Skytshelgen for birøktere, reisende, de unge og for forlovede par; mot epilepsi, besvimelser og pest; for gode ekteskap
Den hellige Valentin (lat: Valentinus) er en noe uklar skikkelse, siden det er snakk om to martyrer som begge hadde minnedag i Martyrologium Romanum den 14. februar, presten Valentin av Roma og biskopen Valentin av Terni. Men de fleste mener nå at det er snakk om en og samme martyr, og at det bare er to versjoner av samme helgenlegende. Det nye Martyrologium Romanum (2001) deler denne oppfatningen. Valentins angivelige acta synes å være inspirert av legenden om de hellige Marius og Marta, som sammen med sine sønner Audifax og Abakum kom fra Persia og led martyrdøden i Roma og ble gravlagt ved Via Cornelia.
Legenden forteller at Valentin var prest og lege i Roma på keiser Claudius II Gothicus tid (268-70). Han utmerket seg ved sin visdom og dyd slik at han nøt en høy anseelse, ikke bare blant de kristne, men også blant hedninger. Keiseren fikk høre om ham og ville bli kjent med ham. Han kalte ham til seg og sa: «Hvorfor stiller du deg i den nytteløse kristne overtroens tjeneste, du som er så forstandig? Jeg vil gjerne være din venn, men da må du vende tilbake til Romas gamle guder». Valentin svarte keiseren: «Dette ville du ikke forlange av meg dersom du hadde ant noe av Guds herlighet, og visst at Kristus i sannhet er Hans sønn».
Da Valentin ble spurt om hva han mente om de gamle gudene, svarte han uten frykt: «De er demoner». Alle de som var til stede ble da svært opprørt og krevde gudsbespotterens død, men han hadde gjort et dypt inntrykk på keiseren, som ville fortsette å holde kontakt med ham og samtale med ham. Men prefekten erklærte at Valentin var en trollmann som forsøkte å binde keiseren med sin trolldom. Da kunne ikke keiseren lenger holde stand mot sine rådgivere, fordi han fryktet en folkeoppstand. Han overga Valentin til prefekten, som førte ham til dommeren Asterius.
Dommeren sa til Valentin: «Dersom din Kristus er lys, som du sier, da vil jeg se om han kan gi lyset til min datter, som har vært blind i lange tider. Kan han det, da vil også jeg tro på ham». Da ba Valentin: «Herre Jesus Kristus, du som er verdens sanne lys, opplys også denne din tjenerinne». Straks fikk dommerens datter synet tilbake. Asterius og hans hustru ble ute av seg av forundring over dette miraklet, så de kastet seg ned foran Valentin og ville vite hva de måtte gjøre for å bli kristne. Deretter mottok Asterius og hele hans hus, til sammen 40 personer dåpen, etter at de var blitt godt forberedt av prestene.
Men da dette kom keiseren for øre, lot han dem alle kaste i fengsel, og den gamle Valentin lot han torturere og slås med køller og deretter halshogge.
Den andre Valentin (som altså sannsynligvis er den samme) skal ha vært biskop av Terni (Interamna), rundt ti mil nord for Roma. Han skal ha helbredet den forkrøplede studenten Cheremone, sønn av den berømte filosofen Cratone. Biskop Valentin motsatte seg åpenbart hedenske edikter fra keiseren, og for det ble han arrestert og brakt til Roma. Der ble han slått med stokker og deretter halshogd rundt år 270 etter ordre fra Placidus, den regjerende prefekten. Hans relikvier skal ha blitt overført til Terni.
Tre andre martyrer nevnes i Martyrologium Romanum samme dag som Valentin, de hellige Apollonius, Proculus og Efebus av Terni. De skal ha blitt halshogd mens de våket over Valentins lik i Terni.
Valentin skal etter legenden ha lidd martyrdøden ved den andre milesteinen ved Via Flaminia i Roma. En from kvinne ved navn Sabinilla skal ha berget hans legeme og gravlagt det på sin eiendom ved Via Flaminia, like ved der han ble halshogd. Over graven reiste den hellige pave Julius I (337-52) i 350 en basilika som ble viet til Valentin. Denne kirken ble ødelagt på 600-tallet av pave Honorius I (625-38), men skal ha gitt navn til den porten som nå heter Porta del Popolo (Porta Valentini). Valentins relikvier ble overført av den hellige pave Paschalis I (817-24) til det kapellet han bygde til kirken Santa Prassède som en helligdom for Valentin og den hellige martyren Zeno.
Det finnes også senere bevis for en biskop Valentin av Terni. Han omtales i Hieronymianum og andre steder, og det var også en Furius Placidus – som i legendene ikke overraskende fikk navnet Furiosus (rasende, vill, avsindig) – som var konsul i Terni i 273. Så en mulighet er at Valentin var en prest fra Roma som ble utnevnt til biskop av Terni, led martyrdøden i Roma og fikk sine relikvier ført tilbake til Terni.
Valentins minnedag er 14. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum, men i 1969 ble dagen strøket i Kirkens universelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere på grunn av historiens legendariske karakter. Det er snarere i verdslige og kommersielle sammenhenger at Valentin har bevart sin popularitet i dag.
En åpenbart oppkonstruert senere legende forteller at keiser Claudius hadde utstedt et edikt som sa at soldater ikke skulle gifte seg, siden familieliv reduserte deres kampmoral, men Valentin utførte ekteskapsseremonier i hemmelighet. Da han til slutt ble arrestert, ble han kastet i fengsel, og historien forteller at han ble forelsket i fangevokterens datter og hun i ham. Den dag han skulle ledes ut til sin død, han etterlot et brev i sin celle adressert til henne. Det var undertegnet «Din Valentin».
Det finnes ikke noe i aktene til noen av de to variantene av Valentin som kan forklare hvorfor man særlig i angelsaksiske land velger seg en kjæreste på Valentine's Day. Mange steder i Frankrike og Belgia – senere også i USA – trekker de unge lodd, og de som på denne måten får hverandre, skal i ett år være «Valentin og Valentine». I dag sender man hverandre små gaver, men som regel Valentinkort – ofte usignert, slik at jenta ikke kan være sikker på hvem hennes «Valentin» er.
I middelalderen var det en svært utbredt tro, attestert fra Chaucers dager, at fuglene begynte å parre seg på Valentins dag, som var selve starten på våren, og at dette kan ha vært opprinnelsen til å finne seg kjæreste denne dagen. Noen forskere mener at Chaucer i virkeligheten refererte til minnedagen for den hellige biskop Valentin av Genova den 2. mai, og at han kan ha tenkt på forlovelsen mellom kong Richard II og Anna av Bøhmen den 3. mai 1381. Hvis dette er tilfelle, skjedde trolig sammensmeltningen av de ulike Valentinene til en enkelt minnedag en gang etter Chaucers død.
Det må i alle fall ha skjedd før februar 1477, da det i The Paston Letters, en samling brev skrevet mellom 1420 og 1504 og bevart av en velstående familie i Norfolk, fremgår at en Elizabeth Drew skrev til John Paston, som skulle bli hennes svigersønn, at fuglene velger seg make på Valentins dag. I 1537 erklærte kong Henrik VIII at 14. februar skulle være «hjertets trolovedes dag».
Kanskje det ikke var tilfeldig at festdagen for denne angivelige «apostelen for sann kjærlighet» ble lagt til 14. februar. For Kirken var urolig over at aktivitetene og ritene som var forbundet med den før-kristne romerske «ulvefestivalen» Lupercalia, fortsatte selv blant kristne. Denne festen ble feiret den 15. februar, enten for guden Faunus Lupercus eller fruktbarhetsgudinnen Februata Juno. Disse skikkene var tøylesløse, støyende og ungdommelige, forbundet med fruktbarhet og nytt liv. Det var dagen hvor unge menn valgte sin utvalgte kvinne ved direkte å henvende seg til dem eller ved å gå gjennom et slags lotteri der jenta ikke visste hvilken gutt som skulle bli hennes før lotteriet var trukket. Pave Gelasius I (492-96) bestemte da i 495 at Valentin skulle feires enda mer høytidelig, og gradvis ble den siste hedenske festivalen fortrengt.
Denne tradisjonen kan føres tilbake til den hellige Frans av Sales (d. 1622), men ikke mye lenger tilbake. Frans viste sin underliggende strenge karakter da han som biskop av Genève avskaffet Valentinkortene – noe som ikke var noe populært tiltak. Valentinkortene ble først kommersialisert i USA på 1840-tallet, og er nå vokst til storindustri.
Valentin regnes som birøkternes skytshelgen, og han er også skytshelgen for forlovede par og som stifter av gode ekteskap. Det skal ha vært den beryktede Borgia-paven Alexander VI (1492-1503) som gjorde Valentin til skytshelgen for forelskede par. I kunsten fremstilles Valentin som prest med sverd eller mens han holder en sol, eller gir en blind jente synet tilbake. Han fremstilles også ofte som biskop.
På mange avbildninger har han et forkrøplet eller epileptisk barn ved sine føtter, siden han skal ha helbredet et slikt barn. Av den grunn påkalles han ofte mot epilepsi. En annen interessant forbindelse til minnedagen er at Julius Caesar ble tilbudt kongekronen på Lupercalia. Han led av epilepsi, eller fallesyke, og i noen deler av Europa kalles sykdommen «St. Valentinsdans». Navnet Valentin betyr ellers «den sunne, sterke». Siden 1835 har karmelittkirken i Dublin hevdet å ha relikvier av Valentin.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Hallam, Butler (II), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Engelhart, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, bbc.co.uk, travel.it, intellmktg.com, lonekeep.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden