Den salige Viktoria Díez y Bustos de Molina (sp: Victoria) ble født den 11. november 1903 i Sevilla i Sør-Spania som eneste barn av José Díez y Moreno og Vittoria Bustos de Molina y Sánchez, et fromt og dypt katolsk ektepar. Hun ble døpt den 29. november med navnene Maria Vittoria Martina Mercedes Rafaela Teresa della Santissima Trinità. Hun kom fra enkle kår, faren var kontorist i et firma, men familien hadde nok penger til å gi henne en utdannelse hos karmelittene av nestekjærligheten. Deretter studerte hun fra 1911 til 1918 ved instituttet Carmen Benítez i hjembyen Sevilla.
Men familien trengte hennes lønn for å hjelpe til med å brødfø dem, og på foreldrenes råd tok hun fra 1919 lærerutdannelse for å bli folkeskolelærer. Den 18. mai 1913 hadde hun mottatt sin første kommunion, og den 7. april 1922 ble hun fermet (konfirmert). Hun fullførte sin utdannelse i 1923.
Men hennes mål var ikke å undervise, for hun ville bli misjonær. Hun fulgte også kunstkurser ved Kunst- og Håndverkskolen i Sevilla. Hun hadde et stort kunstnerisk talent og var i besittelse av mange fine menneskelige kvaliteter, og i tillegg hadde hun en sterk tro og en dyp spiritualitet som søkte sitt utløp i tjeneste for sine brødre og søstre.
I Sevilla var det et hus av Det teresianske institutt (Institución Teresiana), en from forening for legkvinner grunnlagt av den salige Peter Poveda Castroverde. Noe av tankegangen hos dem er å etterligne Jesu skjulte liv, å virke som surdeig i deler av samfunnet der Kirken ikke har en så sterk stilling. Hun så på dette som en måte å kombinere sin spiritualitet med et apostolat innen undervisning, og hun ble i 1925 medlem av instituttet. I 1926 skrev hun til Josefa Segovia, som p. Poveda hadde utnevnt til direktør for instituttet: «Siden jeg ble kjent med målene instituttet streber etter, har jeg bare kunnet elske det, og jeg tror at bare ved å tilhøre det, kan jeg finne lykke. Hvor Gud er god i å gi i henhold til våre ønsker!»
Hun ble værende i Sevilla i to år etter at hun sluttet seg til instituttet, og hun underviste samtidig som hun studerte til sine avsluttende eksamener. Hennes første lærerjobb i 1927 var i Cheles, en avsidesliggende liten landsby i Estremadura i nordvest, nær grensen til Portugal, som hun beskrev som «verdens ende». Hun arbeidet utrettelig i ett år for å overvinne den generelle apatien når det gjaldt utdannelse blant folket. Hennes brev viser kjærligheten til elevene og hennes entusiasme, men også en viss pessimisme i forhold til størrelsen på oppgaven hun sto overfor.
I 1928 ba hun om å bli forflyttet nærmere Sevilla for å kunne hjelpe sine foreldre, og hun ble da den 21. juni 1928 flyttet til Hornachuelos, nær nordbredden av elva Guadalquivir, rundt tre mil vest for Córdoba. De fleste av innbyggerne satset på tilfeldig jordbruksarbeid for å overleve, og byen sydet av økonomisk, ideologisk og religiøs uro. Her ble hun resten av livet, en hengiven lærer som var involvert i mange aspekter ved et katolsk apostolat innen undervisning. Det finnes mange vitnesbyrd om hennes gavmildhet, særlig mot de fattigste av elevene – en gavmildhet som gjorde inntrykk fordi man visste hvor lite hun selv hadde å rutte med.
Også her kjempet hun mot foreldrenes apati for å få dem til å la sine barn gå på skolen. I 1933 ble det vedtatt en lov som gjorde det ulovlig for lærere på statlige skoler å undervise i religion, og da organiserte hun katekeseklasser for sine elevers mødre slik at de i sin tur kunne undervise barna. I likhet med p. Poveda så hun at kvinner ville bli den mektigste kraften i å bygge Kirken i fremtiden.
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Hun valgte å bli værende i Hornachuelos, til tross for at det ble dannet en lokal komité til forsvar for republikken. Den begynte å arrestere alle man mente var sympatisk innstilt til general Francos militærkupp, som hadde utløst borgerkrigen, og i denne kategorien kom også alle som drev katolsk utdannelse.
Viktoria ble arrester av antikristne revolusjonære om ettermiddagen den 11. august 1936 og først brakt til rådhuset og deretter til et hus som var omgjort til fengsel. Hele natten var hun rolig, og hensunket i bønn. I de tidlige morgentimene rundt klokken 2 ble hun og 17 andre, blant dem byens sogneprest, tvunget til å marsjere til den nedlagte blygruven på eiendommen Ricón ["El Rincón"], rundt tolv km fra byen. Ved daggry den 12. august ble de skutt opp mot en vegg slik at likene falt ned i gruvesjakten. Hun var den siste i rekken, og vitner forteller om hennes oppmuntrende ord til de andre om utsikten til evig belønning. Som så mange andre var hennes siste ord Cristeros slagord: «¡Viva Cristo Rey!» – «Lenge leve Kristus Kongen!» Hun var 32 år gammel.
De henrettes lik ble hentet opp av gruvesjakten den 9. november 1936 og gravlagt på kirkegården den 18. november. I 1966 ble Viktorias jordiske rester overført til krypten i Det teresianske institutt i Córdoba. Den 6. juli 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet som anerkjente hennes martyrium, og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret den 10. oktober 1993 sammen med den hellige Peter Poveda Castroverde og de salige Almería-martyrene. Hennes minnedag er dødsdagen 12. august.