Skytshelgen for Saint-Guilhem-le-Désert og Campins i provinsen Barcelona; for våpensmeder
Den hellige Vilhelm (Willeham; fr: Guillaume; oks: Guilhem; lat: Guilielmus, Wilhelmus, Willelmus) ble født rundt 755 i Burgund i dagens Frankrike. Han levde i en periode med viktige politiske endringer. Det frankiske kongeriket var i krig med langobardene i Italia og sakserne i Tyskland, samtidig som de var engasjert i en skjebnesvanger kamp for det kristne Europas overlevelse mot sarasenerne, som da var nær høydepunktet for sine erobringer i ekspansjonen av islam vestover.
Vilhelm ble født i regjeringstiden til Pipin den lille (741-68; konge fra 751), sønn av Karl Martell (716-41) og far til den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800). Vilhelm var sønn av Theoderik I (Thierry, Theodard) (ca 720-ca 804), som flere ganger var greve av Autun i Burgund mellom 742 og 750. Han kom fra en gammel merovingisk familie og var kanskje en etterkommer av Bertrada av Prüm. Vilhelms mor var Theoderik Is hustru Aldana (Alda, Auda, Audana), som på en eller måte skal ha vært i slekt med det karolingiske kongehuset – noen kilder sier at Aldana var datter av Karl Martell (noe som imidlertid er omstridt). I tilfelle var hun halvsøster av den nye kongen Pipin den lille, som gjør ham til Vilhelms onkel, og deres barn, Karl den store og Vilhelm, var fettere. Vilhelm fikk en utdannelse i henhold til sin rang.
Under studiene i Aachen (fr: Aix-la-Chapelle) ble han venn med sin fetter Karl den store, men også med Witiza, som skulle komme til å styre hans åndelige utvikling i den siste fasen av hans begivenhetsrike liv. Witiza, sønn av greven av Maguelone, skulle komme til å grunnlegge det benediktinske klosteret i Aniane i 780. Etter studiene sluttet Vilhelm seg til Karl den stores følge etter at kong Pipin var død og Karl den store var blitt frankernes konge i 768.
Vilhelm giftet seg to ganger i henhold til Liber manualis av svigerdatteren Dhuoda, først med «den vakre Kunigunde» av Austrasia (fr: Cunégonde) (d. 795), som var av adelig visigotisk opprinnelse, og med henne fikk han «mange barn». Etter hennes tidlige død giftet han seg med Guitberga av Hornbach (Guitburgi, Guitburge, Guibourc, Guibor, Witburg; fr: Guibourg) (d. 804), nevnt i dokumentere for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804. Guitberga skal ha vært enke etter den mauriske wali av Orange tatt av Vilhelm i hans slag mot hæren til emir Hisham I av Córdoba (788-96), i og rundt grevskapet Narbonne rundt 793-96. Hennes navn før dåpen var Orable. Det er ikke klart om hun giftet seg med Vilhelm eller ble holdt som konkubine, selv om han kaller henne sin hustru i testamentet.
Vilhelm nevnte både sin familie og sitt kloster i sitt testamente av 28. januar 804: hans fortsatt levende hustruer (?) Kunigunde og Guitberga, hans avdøde foreldre Theoderik IV og Aldana (muligens datter av Karl Martell), to brødre, Theudoinus (Theodoen, Teudoin, Thiouin) og Adalhelm, to søstre, Albana og Bertana, fire sønner, Bernhard, Witcher, Gaucelm og Helinbruch, men ikke noen døtre, og en nevø, Bertrand.
Forskningen tilskriver Vilhelm elleve overlevende barn, tre døtre og åtte sønner.
Med Kunigunde hadde han syv barn:
A1: Berà (770?-844), første greve av Barcelona og marki av Gotia (801-20), greve av Rasès. Vilhelms farskap til Berà er også indikert i bind III av Europäische Stammtafeln. Berà også er nevnt som sønn av Vilhelm i Vita Hludovici Imperatoris (biografien om keiser Ludvig den fromme), da han mottok fra sin far de territoriene som var erobret fra sarasenerne. Berà giftet seg med en gotisk adelskvinne ved navn Romilla. Om Berà sies det i et charter fra klosteret i Alet datert til rundt 813 at hans avdøde far ble kalt Vilhelm. Identifikasjonen med Vilhelm av Gellone ble gjort av dom Vaissète, forfatter av Histoire générale de Languedoc, og han ble fulgt av flere forfattere, men i dag setter mange spørsmålstegn ved at Berà skal ha vært Vilhelms sønn.
A2: Witcher (fr: Guicaire) (d. før 824), navngitt i dokumentet for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804.
A3: Hidehelm (Hildehelm) (d. før 824), navngitt i dokumentet for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804.
A4: Herbert (fr: Héribert) (ca 785-843), nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda. Ifølge den frankiske historikeren Einhard (Eginhard, Einhart) (ca 775-840) i Karl den stores tjeneste var han herre av Tortosa etter erobringen av byen i 809 og var en av Karl den stores Missi Dominici (lat: «utsending fra herskeren») i 812. Også ifølge Einhard ble han sendt for å slå ned et opprør av sin fetter Odo (fr: Eudes; Hodo, Uodo, Udo). Han ble tatt til fange i 830 i Italia av Lothar, sønn av Ludvig den fromme, og ifølge Annales Bertiniani ble han blindet etter ordre fra den samme Lothar og sendt i eksil med sin fetter Odo. Med en hustru som vi verken kjenner navnet på eller hennes opprinnelse, hadde han en datter, Kunigunde (Cunégonde) (797-835), som i 813 (815?) giftet seg med kong Bernhard av Italia (810-18), sønn av kong Pipin I av Italia (777-810) (født som Karlmann) og Ingeltrude av Autun (kalt Bertha av Toulouse).
A5: Helimburga (Helmburgis, Helinbruch; fr: Helimbruc) (d. før 824), navngitt i dokumentet for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804. Hun er bare nevnt denne eneste gangen, og en kilde antyder at det kan være snakk om en dårlig staving av Heribert (selv om hun skal ha vært en kvinne).
A6: Bernhard av Septimania (794-844), navngitt i dokumentet for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804, marki av De spanske marker (Marca Hispanica), greve av Barcelona og av Gerona (826-32; 835-44), greve av Osona (826), hertug av Septimania og av Gotia (828-32; 835-44) og greve av Toulouse (835-44) og av Carcassonne (837-844), til 830 greve av Autun, til 831 marki av Septimania. Den 24. juni 824 giftet han seg i Pfalzkapelle i Aachen med Dhuoda (Dodana) (ca 802-etter 843), søster av Aribert og antatt søster av keiserinne Judith, Ludvig den frommes andre hustru. De fikk flere barn, blant dem Vilhelm av Septimania (826-50), Bernhard Plantevelue (841-885/86), greve av Autun, Rodez og Auvergne, og Regelinda. Mellom 30. november 841 og 2. februar 843 skrev Dhuoda for sin sønn Vilhelm en Liber manualis, en liten håndbok for å få ham til å holde fast ved et kristent og dannet liv. Bernhard ble halshogd i 844 etter ordre fra keiser Karl II den skallete av Vest-Franken (Frankrike) (843-77; keiser fra 875) på grunn av forræderi, og i 850 led sønnen Vilhelm samme skjebne.
A7: Gerberga (Gariberga) (d. 834), nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda, nonne i Chalon-sur-Saône, ble druknet i 834 i elven Saône, innestengt i en tønne, på ordre fra Lothar I på grunn av trolldom, sammen med sin halvbror Gaucelm, som ble halshogd. Denne versjonen bekreftes av astronomen i Vita Hludovici imperatoris.
Med Guitberga hadde Vilhelm fire barn:
B1: Gaucelm (fr: Gaucelme) (ca 796-834), navngitt i dokumentet for grunnleggelsen av klosteret Saint-Guilhem-le-Désert i desember 804 og nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda, greve av Roussillon (812-32) og Empúries (ca 817-32), av Conflent og av Razès (828-32) og marki av Gotia og er angitt som greve blant Ludvig den frommes Missi Dominici i 834, halshogd i 834 på ordre fra Lothar I på grunn av trolldom, sammen med sin halvsøster Gerberga, som ble druknet i elven Saône.
B2: Theoderik III (Teddericus, Dietrich; fr: Thierry, Théodoric) (d. ca 840), nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda, også greve av Autun etter 826 etter sin onkel Theudoinus (Theodoen, Teudoin, Thiouin), farens bror.
B3: Werner (fr: Garnier, Warner; Guarnierius) (d. før 843), nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda og ingen andre steder.
B4: Rothlindis (Rotilde; fr: Rodlinde, Rolinde) (d. før 843), nevnt i Liber manualis av svigerinnen Dhuoda. Hun giftet seg med den salige abbed Wala av Corbie (ca 773-836), som gikk i kloster etter hustruens død. Det skjedde i 814, og da må Rothilde altså ha vært død. Den hellige Paschasius Radbertus (ca 790-865), biografi og fortrolig av Wala, sier at «Wala giftet seg med søsteren til en tyrann basert i Spania, sønn av en hertug fra den høyeste adelen, en generasjon yngre enn ham som hadde en bror som ble blindet». Historikerne er enige om å identifisere Bernhard som denne tyrannen i Septimania, bror av Heribert (blindet i 834) og sønn av Vilhelm av Gellone.
- - - -
I 781 fikk Karl den store kronet sin tredje sønn, den treårige Ludvig, til konge av Aquitania, det vil si territoriene fra Loire til Garonne og til foten av Pyreneene med den viktigste byen Toulouse. Vilhelm var fra 781 rådgiver for Ludvig, men Chorso (Torso; fr: Chorson) ble valgt til greve av Toulouse og hertug (dux) av Aquitania (778-90) for å hjelpe den unge Ludvig med å styre og beskytte kongeriket Aquitania. Men i 787 eller 788 ble Chorso fjernet av baskerne under Adalrik, som tvang ham til å avlegge en lojalitetsed til hertugen av Gascogne, Lupus II, før de løslot ham. Vilhelm ledsaget Karl den store, som fortsatte krigen sør for Pyreneene og erobret Urgell og regionen i 789 og innlemmet den i grevskapet Toulouse. I 790 avsatte Karl den store Chorso fra embetet og erstattet ham med sin fetter Vilhelm som hertug av Aquitania (790-806) og den andre greve av Toulouse (790-806) etter Chorso. Noen kaller ham hertug av Narbonne, og han var også marki av Gotia (av Septimania). Han fikk dermed det primære ansvaret for forsvaret av kongeriket Aquitania. Han innehadde flere stillinger ved hoffet, og han ble i 790 og 794 sendt av Karl den store for å kjempe mot maurerne (sarasenerne) i Sør-Frankrike, som truet frankerne, vesentlig gjennom Spania. Det var i denne perioden av hans glitrende militære og diplomatiske karriere at han underla seg Gascogne og snudde fremmarsjen til de erobrerne sarasenerne.
I 793 benyttet emiren av Córdoba, Hisham, sønn og etterfølger av den første Umayyad emir Abd al-Rahman I, fordelen av at hans kongedømme ble pasifisert til å erklære hellig krig mot de kristne ved å lansere flere kriger mot de kristne kongedømmene nord på halvøya. I 791 led han nederlag ved Burbia for kong Bermudo I av Asturias. I 793 samlet han en hær på 100 000 mann, hvorav halvparten angrep igjen kongeriket Asturias, og den andre halvparten det frankiske riket. Hisham Is general Abd-al-Malik ibn Abd-al-Wahid ibn Mughith erobret først Girona og trengte deretter inn i Septimania, hvor han plyndret territoriet og byen Narbonne. Vilhelm rykket mot ham og konfronterte ham i Villedaigne ved bredden av Orbieu. Han ble slått, men hans voldsomme motstand svekket muslimene, som måtte slå retrett og dra tilbake til Spania. Sporadiske kamper fortsatte i Septimania inntil 795, uten at muslimene klarte å gjøre fremgang.
Vilhelm gikk på offensiven, og i 793 presset han de muslimske hærene tilbake inn i Spania, og etter det krysset de aldri Pyreneene igjen. Ifølge Eginhard i Vita Hludovici imperatoris deltok Vilhelm i 801 i erobringen av Barcelona sammen med Ademar av Narbonne og deretter i erobringen av Nîmes, og han ble marki av De spanske marker (Marca Hispanica). Narbonne ble frigjort i 803. Det var disse resultatene som ga Vilhelm ry som en tapper soldat, og han ble betraktet som en ideell kristen ridder i ulike senere ridderviser, chansons de geste. Kildene viser også at han for sarasenerne var en høyt beundret motstander. Med sin posisjon som hertug av Aquitania hadde han en åpenbar maktbase hvis fiendtlighetene ble gjenopptatt. Han erobret også Orange, hvor han bygde sin residens. Han ble stamfar for fyrstene av Oranien.
Fra 796 opplevde emiratet Córdoba problemer. For å dra nytte av den vanskelige etterfølgelsen av Hisham I, som ble etterfulgt av sin sønn al-Hakam I, gikk kong Alfons II av Asturias på offensiven og erobret Lisboa i 798. Samme år var det onklene til al-Hakam, Sulayman og Abdallah, som også søkte hjelp fra Karl den store. For å forberede erobringen innkalte Vilhelm til et møte i Toulouse, hvor kong Alfons II av Asturias og den muslimske opprøreren Bahlul ibn Marzuq deltok.
Forberedelsene til krigen tok tid, men på slutten av år 800 sto Vilhelm av Aquitania ved kong Ludvigs side for å erobre Barcelona fra maurerne. Styrken besto av frankere, burgundere, provençalere, akvitanere, gascognere (baskere) og gotere og var delt i tre hærer, en ledet av grev Rostaing av Gerona (kat: Girona), den andre av Vilhelm og den siste av Ludvig, møttes for å beleire byen. Vilhelm fikk kommandoen over en del av hæren som hadde ansvaret for å etablere seg på muslimsk territorium, mellom Lérida (kat: Lleida) og Zaragoza, for å stoppe de muslimske soldatene som kunne komme som forsterkninger fra Córdoba. Han angrep og plyndret byene Huesca og Lleida og fremmet også baskernes opprør i Pamplona, som frigjorde seg fra muslimsk styre. På slutten av året slo han tilbake en avlastningshær i nærheten av Zaragoza.
Den 3. april 801 åpnet den muslimske Wali Haroun av Barcelona portene til sin by for Vilhelms tropper, som kom inn i byen før kong Ludvigs ankomst. Byen Barcelona og regionen ble opphøyet til et grevskap og innlemmet i De spanske marker (Marca Hispanica), og overlatt til Berà, greve av Gerona, Razès og Conflent. I 804 synes ikke Vilhelm å ha deltatt i erobringsoperasjonene utført av Berà for å konsolidere de frankiske posisjonene i De spanske marker, fortsatt under trussel av en muslimske offensiv. Berà organiserte en ekspedisjon mot Tarragona og Tortosa, men hans forsøk var mislykket, og han ble slått tilbake.
Etter hans erobring av Orange forelsket han seg i en muslimsk prinsesse, Guitberga (Guibourc), som da fortsatt het Orable. Hun var datter av den sarasenske kongen Thibaud (Desramé) og var nybakt enke etter den muslimske Wali av byen Orange, som ble drept under Vilhelms gjenerobring av byen. Hun ser ut til å ha gjengjeldt forelskelsen. I alle fall konverterte hun til kristendommen, ble døpt som Guitberga og de giftet seg en gang tidlig på 790-tallet. Om ekteskapet skyldtes politikk eller romantikk, er det umulig å bedømme i dag. Men lykken skulle ikke vare lenge, for i likhet med hans første hustru døde også den andre hustruen ung.
Vilhelms to ekteskap var begge lykkelige, men begge hans hustruer døde unge, noe som etterlot ham ribbet og sønderknust. Guitbergas død kastet Vilhelm ut i en avgrunn av fortvilelse, noe som utløste en periode med åndelig forvandling. Mens han vansmektet i ørkenen etter sin elskede hustru Guitbergas død, var det særlig en bønn av den hellige Augustin av Hippo (354-430) som var på hans lepper: Tu m’as fait pour Toi, Seigneur, et mon cœur est sans repos tant qu’il ne demeure en Toi («Du har skapt meg for Deg, Herre, og mitt hjerte er uten ro inntil det lever i Deg»).
I denne tiden var hans barndomsvenn Witiza instrumentet for hans frelse, han som hadde grunnlagt benediktinerklosteret Aniane mer enn tyve år tidligere, i 780, etter å ha gitt avkall på soldatlivet. Witiza hadde tatt ordensgrunnleggerens navn og har siden vært kjent som den hellige Benedikt av Aniane (fr: Benoît) (ca 750-821), prest og rådgiver for kong Ludvig den fromme.
Vilhelm trakk seg tilbake til Aniane ved Narbonne, som da var kjent som det betydeligste sentrum for benediktinsk klostervesen i Vest-Europa. Vilhelm var ikke lenger fullstendig fornøyd med en storslått verdslig karriere, og i sitt kloster ledet Benedikt sin venn mot det monastiske liv. Vilhelms avkall på den rollen som han hadde fått så mye heder for, var kanskje som hos Benedikt en måte å syke ly for krigens redsler. Dette førte ham mot en lengsel etter bot. Benedikt planla å grunnlegge en monastisk celle, en avlegger ev moderklosteret i Aniane, i den avsidesliggende Gellone-dalen i Hérault i bispedømmet Lodève (Luteva, Ludevum), nå i erkebispedømmet Montpellier, omtrent en times reise unna Aniane, og han så på Vilhelm som en verdig vokter av prosjektet. Vilhelm påtok seg dette åndelige arbeidet som skulle fullføre hans leting etter bot og fred.
Sammen grunnla Vilhelm og Benedikt den 14. desember 804, ifølge Eginards biografi Vita Hludovici Imperatoris, benediktinerklosteret Gellone, som senere skulle få Vilhelms navn som Saint-Guilhem-le-Désert. De grunnla ikke bare ett, men to klostre; et for munker og et for nonner. Vilhelms søstre Albana og Bertana trådte inn i nonneklosteret. Munkeklosteret ble fylt med munker fra Aniane. Vilhelm ga en sjenerøs grunnleggingsgave til etableringen av den nye cellen.
Vilhelm levde enda et par år ved hoffet, hvor han fortsatt nøt stor støtte og prestisje. Han ønsket sin fetter keiser Karl den stores velsignelse, så han ba ham om en samtale og frasa seg alle titler. Keiseren aksepterte Vilhelms nye kall med beklagelse, men anerkjente sin venns åndelige søken. Da Vilhelm ba om en gave til det nye klosteret, nemlig en bit av Det sanne kors som keiseren hadde fått av patriarken av Jerusalem, ga Karl den store den til ham sammen med sin velsignelse.
Klosteret fikk navnet Sancta Crucis etter den korsrelikvien som keiseren ga Vilhelm da han trådte inn. Som symbol på sin beslutning hengte han opp sine våpen i kirken Saint-Julien i Brioude i Haute-Loire på sin vei til Gellone fra Karl den stores hoff, som noen ganger var omvandrende, men oftest var permanent i Aachen (fr: Aix-de-Chapelle). Før sin inntreden hadde han frasagt seg alle sine titler. Han ble etterfulgt som greve av Toulouse av Beggo (806-16).
På festen for de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus (29. juni) 806 barberte Vilhelm sitt hode og sitt skjegg og påbegynte sitt eget monastiske liv, «enkelt og hengitt til Gud» i den benediktinske tradisjonen. Han mottok drakten som legbror i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) fra sin gamle venn Benedikt av Aniane, som nå ble hans åndelige veileder. Gellone ble et datterkloster under Aniane. Der levde Vilhelm i seks korte år hvor han påtok seg det simpleste arbeidet. Han hadde aldri noen ledende stilling i klosteret, men forble en eneboer frem til sin død. Han synes å ha vært en like stor åndelig inspirasjon som han tidligere hadde vært en episk helt ved Karl den stores side. Hans ry som en hellig mann spredte seg vidt og bredt ennå mens han levde, og sammen med korsrelikvien, Karl den stores gave som Vilhelm ga til den lille kommuniteten, sikret at klostret han grunnla ble et valfartsmål. Legenden forteller at han gikk inn i glødende ovner uten å ta skade.
Men hans monastiske liv skulle ikke bli langvarig, for han døde den 28. mai 812 (noen sier 814), nesten seksti år gammel. Da han døde, skal klosterets klokker ha ringt av seg selv. Klosteret forble avhengig av abbedene i Aniane, men det at Gellone ble bemannet med munker fra Aniane, førte på 1000-tallet til en strid mellom de to klostrene om spørsmålet om Gellone var selvstendig eller om det var underlagt Aniane. Striden ble sterkere etter hvert som Vilhelms ry vokste. Så mange pilegrimer strømmet til Gellone at hans legeme ble flyttet fra den beskjedne plasseringen i forhallen og gitt en mer prominent plass under koret, til klosteret Anianes intense misnøye. En rekke forfalskede dokumenter og påstander ble produsert på begge sider, noe som gjør detaljene i den egentlige historien tvilsomme. Striden ble løst av Roma rundt 1092 til Gellones fordel, imidlertid ble dommen akseptert i Aniane.
En gang på 1100-tallet ble klosteret oppkalt etter Vilhelm og kalt Saint-Guilhem-le-Désert («St Vilhelm i ødemarken»). Hans kult spredte seg, hovedsakelig i Hérault, men også til Spania, som i Campins i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. I middelalderen ble det skrevet flere romaner om Vilhelm, inkludert La Prise d'Orange («erobringen av Orange») og Aliscans. Vilhelm ble helligkåret i 1066 av pave Alexander II (1061-73). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 28. mai:
In monastério Gellonénsi in Gállia Narbonénsi, sancti Guliélmi, mónachi, qui, in aula imperatóris cunctis clárior, dilectiónis afféctu vero sancto Benedícto Anianénsi adhǽsit hábitum monásticum magna cum honestáte morum índuens.
I klosteret Gellone i Gallia Narbonense [nå Frankrike], den hellige Vilhelm, munk, som hadde høy prestisje ved keiserens hoff, forent med den hellige Benedikt av Aniane med et dypt bånd av hengivenhet, ble han ikledd klosterdrakten med stor ærlighet.
Vilhelm har også en translasjonsfest (translatio) den 5. mars, og 10. februar nevnes også som minnedag. I bispedømmet Poitiers minnes han den 9 april. Hans relikvier ble flyttet i 1139 og skrinlagt i 1679/80. I 1793 ble de spredt under Den franske revolusjon. Størstedelen befinner seg i Saint-Serlin i Toulouse. Et armrelikvar (Fierabrace) ligger i Saint-Guilhem-le-Désert.
Saint-Guilhem-le-Désert har forblitt et viktig valfartsmål, og de av helgenens relikvier son overlevde Den franske revolusjon og den store flommen i 1817, samt Karl den stores gave, er utstilt for venerasjon i klosterkirkens tverrskip. Der finnes fortsatt sølvrelikvaret i form av et kors som inneholder en del av Det sanne kors som Karl den store hadde gitt Vilhelm.
Vilhelms biografi fra 1100-tallet, Vita Sancti Guilhemi, skrevet av munkene for å opphøye sin grunnleggerhelgen, gjorde mye for å utvikle hans kult sammen med en raskt voksende folkelig kult. Men fra tidlig på 800-tallet hadde det vokst frem en annen sterk grunn for den voksende berømmelsen for Vilhelm og det klosteret han grunnla i den avsidesliggende Gellone-dalen.
Gravstedet for apostelmartyren Jakob den eldre, tradisjonelt i Galicia i Nordvest-Spania, hadde gått tapt før 700-tallet. Rundt 809 oppdaget eremitten Pelayo (Pelagius) graven og beredte grunnen for etableringen av det som ble kristenhetens mest berømte valfart, den til Jakobs skrin i Santiago de Compostela. Etter hvert som pilegrimsstiene til Santiago ble etablert over hele Frankrike, ble Via Tolosana, den sørligste av de fire Jakobsveiene i Frankrike, sammen med pilegrimene som reiste vestover til Jakobs grav og østover til Peters grav i Roma, ubønnhørlig trukket mot det etablerte klosteret Saint-Guilhem-le-Désert. På denne måten ble denne allerede betydelige helligdommen, som huset relikvien av Det sanne kors og snart skulle inneholde hans egne levninger, ble et betydelig stoppested for pilegrimer på deres valfart langs ruten til Spania.
En interessant fotnote til denne forbindelsen finner vi i landsbyen Liedena nær Puenta la Reina, på Camino de Santiago i Nord-Spania. På en plakett utenfor landsbykirken der finnes en inskripsjon som hevder at Vilhelm, sammen med en kvinnelig fransk helgen, gikk denne veien på sin valfart til Santiago de Compostela.
I kunsten har Vilhelm ofte helt fra 1200-tallet blitt blandet sammen med den hellige Vilhelm av Maleval. Han fremstilles som eneboer, hertug, ridder eller i ordensdrakt med hjelm. Han kalles Vilhelm av Gellone, Vilhelm I av Toulouse og Vilhelm av Aquitania. Han har også tilnavnet «den Store».
I poesien er han også kjent som Vilhelm av Orange. Vilhelm er opprinnelsen til den legendariske skikkelsen Vilhelm av Oranien, hovedpersonen i en syklus av flere episke dikt (chansons de geste) forteller om frankerne i det karolingiske rikets kamp mot sarasenerne. Han er kjent som Guillaume au Court Nez (Kurznase, Cornet) («Vilhelm kortnese») fordi han skal ha fått nesen kuttet av emir Corsolt i en kamp under murene i Roma, eller som Guillaume Fierbrace, som betyr «mektig arm».
Under navnet «Guillem de Gellone» er Vilhelm en prominent skikkelse i den britiske science-fictionforfatteren Henry Lincolns pseudohistoriske bok The Holy Blood and the Holy Grail («Hellig blod, hellig gral») fra 1982. Boken prøvde å sette frem en hypotese om at Jesus Kristus hadde giftet seg med Maria Magdalena og fått et barn som senere giftet seg inn i den merovingiske kongeslekten. Boken hevder at Vilhelm gjennom sin far Theoderik var av merovingisk avstamming og også en «jøde av kongelig blod». Det forfatteren var uvitende om, var at hans teorier bygget på forfalskede dokumenter som svindlere hadde plantet i Bibliothèque nationale i Paris og på 1960-tallet utgitt i den franske boken Le Tresor Maudit de Rennes-le-Château. Senere ble disse påstandene innlemmet i handlingen i bestselgeren Da Vinci-koden.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, manfred-hiebl.de/mittelalter-genealogie, deloriahurst.com, fmg.ac, Catholic Herald 4. januar 2008 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. desember 1999 - oppdatert: 11. januar 2016