Den hellige Vicelin av Oldenburg (~1086-1154)

Den hellige Vicelin (Vizelin, Wizelin, Wetzel, Witzel, Wissel, Wizo; lat: Vicelinus) ble født rundt 1086 (1090?) i Hameln (Hamelin) ved Weser i bispedømmet Minden i Niedersachsen i Tyskland. Han kom fra en velstående og aristokratisk familie. Hans foreldre døde mens han var gutt, og han ble oppdratt av sin onkel Ludolf, en prest i den nærliggende landsbyen Fühlen og senere på Burg Everstein ved Holzminden. Vicelin virket først som huslærer hos en adelig familie, men da han måtte erkjenne hvor minimale kunnskaper han hadde, flyktet han i hemmelighet til katedralskolen i Paderborn. Der bodde han hos en Hartmann og ble opplært av ham, og snart overgikk han sine ledsagere og hjalp til med å drive katedralskolen. Han underviste i Paderborn i flere år.

Deretter ble han i 1118 kalt til Bremen, hvor han ble leder for katedralskolen og utnevnt til kannik ved domkirken av erkebiskop Fredrik. Han utmerket seg gjennom en nesten umenneskelig moralsk strenghet. Mellom 1123 og 1126 fortsatte han sine studier i teologi og jus på flere steder i Frankrike, muligens i Laon. Katedralskolen der var verdensberømt på grunn av teologene og brødrene Anselm (ca 1050-1117) og Radulf (ca 1066-1131/33). Han var tiltrukket av muligheten til å studere den knivskarpe teologien til Peter Abélard og bibeltolkningene til Anselm og Radulf.

Men Laon var ikke bare et sted for nye ideer, byen hadde også en kommunitet av innflytelsesrike reformatorer fra premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten, i klosteret St. Martin, et av de første datterklostrene av Prémontré. En stor innflytelse på Vicelin hadde ordensgrunnleggeren Norbert, erkebiskop av Magdeburg. Vicelin trådte formodentlig inn i hans orden og ble presteviet av Norbert i 1126 i Magdeburg. En annen versjon sier at hans plan om å bli presteviet av Norbert mislyktes, og at han deretter ble presteviet av erkebiskop Adalbero (Adalbert) II av Bremen (1123-48).

Samme år begynte Vicelin etter oppdrag fra erkebiskop Adalbero misjonsarbeidet blant de hedenske venderne, et slavisk folk som bodde langs Østersjøkysten i landskapet Wagrien i det østlige Holstein. Dette var et arbeid som Vicelin deretter viet hele sitt liv til. Han reiste sammen med to andre kanniker, Rudolf av Hildesheim og Ludolf av Verden. Hans første senter var i Lübeck, hvor han grunnla en kirke med hjelp fra obotrittenes fyrste, Henrik. Men da hans beskytter døde den 22. mars 1127, brøt det ut kamper om etterfølgelsesretten, og Vicelin måtte flytte derfra til Wippendorf nær Bremen, hvor han ble utnevnt til sogneprest av erkebiskop Adalbero. Dette ga ham muligheten til å arbeide blant holsteinerne og de omkringboende slaverne. Hans forkynnelse tiltrakk seg mengder av ivrige lyttere, og for å sørge for et mer permanent senter i Holstein og med hjelp fra mange prester grunnla han et kloster for augustinerkorherrer ved en katedral sør for Kiel, senere kalt Neumünster (Novum monasterium = det nye klosteret), et navn som senere gikk over til byen som vokste opp rundt klosteret. Dette klosteret ble rikelig utstyrt av erkebiskopen.

Etter mye hardt arbeid og mange tilbakeslag grunnla han også et kannikkloster i Högersdorf og et i festningen Segeberg (1134). Festningen lå på grensen mellom venderne og tyskerne, og den var bygd av keiser Lothar II (1125-37) for å gi beskyttelse til misjonærene. Det oppsto en kristen bosetning ved foten av borgen. Fra dette klosteret forkynte Vicelin i tre år i obotrittenes område.

Den stadige uroen og oppstandene blant den vendiske befolkningen i det nåværende Holstein gjorde Vicelins arbeid svært vanskelig. Stadig møtte han nye tilbakeslag, kom opp i store vanskeligheter både legemlig og sjelelig og befant seg flere ganger i livsfare. Han måtte holde seg i dekning og gjemme seg i myrlandet med vann opp til halsen, og noen ganger måtte han til og med flykte for å bringe seg selv og sine geistlige i sikkerhet. Men selv om han ikke kunne vise til noen glitrende seire, holdt han full av utholdenhet fast ved den oppgaven han hadde påtatt seg.

Men spenningen mellom venderne og tyskerne økte, spesielt da de kom kolonister fra Sachsen og Nederland. Da pirater angrep området, la landet øde og brente og plyndret husene, rettet de i første rekke sitt raseri mot de kristne, som ble drevet ut eller drept. Krig blant stammene i 1137 fikk misjonærene til å oppgi sitt arbeid i to år. Vicelin sendte to prester til Lübeck, men med lite suksess. Etter at Lübeck ble overfalt av venderkongen i 1138 og mange kristne var slått i hjel, fulgte hertug Henrik Löwe av Sachsens ulykksalige korstog mot venderne i 1147, som ikke førte til det ønskede resultatet. I stedet ble det møysommelig oppbygde misjonsverket revet ned til grunnen. Bosetningen i Segeberg ble flere ganger ødelagt, også på grunn av danske angrep, men klosteret klarte seg på grunn av befestningene.

Krigene endte med at venderne ble beseiret, og en av fredsbetingelsene var at tyskerne påtvang dem kristendommen. Vicelin nektet imidlertid å bruke tvangsomvendelser, og han fortsatte å arbeide hardt for å omvende venderne gjennom prekenvirksomhet og et fromt liv. Fremfor alt i de kirkene han lot bygge i landsbyer og bosetninger fra 1143. I Holstein kalles de kirkene som går tilbake Vicelin, ennå for Vicelin-kirker. Det finnes Vicelin-kirker i Segeberg, Bornhöved, Pronstorf, Bosau, Ratekau, Süsel, Warder, Bad Oldesloe, og kirker viet til Vicelin finnes i Lübeck og Neumünster. Hans eksempel fikk andre kanniker til også å evangelisere gjennom ord og eksempel. Den salige Volker av Segeberg, som led martyrdøden i 1132, vitner om det hellige eksempel Vicelin ga sine medkanniker.

Som et resultat av seieren over venderne og den suksessrike misjonen, kunne den nye erkebiskopen av Bremen, Hartwig I (1148-68) gjengrunnlegge tre abotrittiske bispedømmer som var gått under i slaveroppstanden i 1066: Staargard (nå Oldenburg) (senere Lübeck), Mecklenburg (senere Schwerin) og Ratzenburg. Til tross for motstand fra keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) ble Vicelin i 1149 utnevnt til biskop av Oldenburg samtidig som han forble prost (prior) av Neumünster og Segeberg, og den 25. september 1149 ble han bispeviet av erkebiskop Hartwig av Bremen i Harsefeld. Men det er en viss tvil om han noen gang tok bispesetet i besittelse. På grunn av politiske stridigheter mellom Henrik Löwe og erkebiskop Hartvig I av Bremen kunne han ikke ta opp sin residens i Oldenburg, men måtte residere i klosteret Neumünster. Også som biskop beholdt han ledelsen for klosteret, hvor han hadde innsatt sin venn Ebbo som prior.

Selv ikke da Fredrik Barbarossa personlig dukket opp på riksdagen i Merseburg, ble det noen løsning. Den enkle venderbiskopen var ikke det politiske liv voksen. Han kom opp i en investiturstrid med Henrik Löwen, men måtte til slutt bøye seg for å holde fast ved sin stilling. I slutten av 1150, da Vicelin var svært svekket etter et slaganfall, underkastet han seg mot erkebiskop Hartwigs vilje den investitur hertug Henrik Löwe krevde. Dermed fikk Vicelin den nødvendige politiske ryggdekning for sitt misjonsverk. Henrik Löwe sørget til gjengjeld straks for en tilstrekkelig materiell utrustning av bispedømmet, og tross alle skuffelsene kunne Vicelin uforstyrret fortsette sitt misjonsarbeid. Han fikk landsbyen Bosau ved Plöner See som ny misjonsbase, og der begynte han straks byggingen av en kirke.

I 1152 døde Vicelins mangeårige ledsager og medarbeider, den salige Dietmar av Neumünster (Thetmar) i Segeberg. Samme år ble Vicelin rammet av et andre alvorlig slag mens han oppholdt seg i Faldera. De siste to årene av sitt liv lå han lammet, språkløs og med store smerter i klosteret Neumünster. Han døde den 12. desember 1154 og ble gravlagt i Neumünster. Henrik Löwe utnevnte i 1155 mot erkebiskop Hartwigs vilje sin betrodde hoffkappelan Gerold til ny biskop av Oldenburg/Lübeck (1155-63) og lot ham bispevie av pave Hadrian IV (1154-59) i Roma. Biskop Gerold flyttet bispesetet til Lübeck i 1160.

Da augustinerkorherreklosteret i 1332 flyttet til Bordesholm ved Rendsburg, ble Vicelins relikvier brakt med. En innskrift foran høyalteret viser til det sted hvor skrinet sto til det gikk tapt i reformasjonen. Men flere evangelisk-lutherske kirker er nå oppkalt etter Holsteins og vendernes apostel.

Vicelin led sikkert under at hans livsverk tilsynelatende var beskjedent og full av fiaskoer, og han ante ikke at man har ham å takke for kultiveringen av et av de groveste områdene i Tyskland, og at hans navn alltid vil være nært forbundet med historien til delstaten Holstein. En av Vicelins elever i Neumünster var kronikøren Helmold av Bosau (ca 1120-ca 1180), som forteller om hans misjonsarbeid i sin Chronica Slavorum.

Vicelins minnedag er dødsdagen 12. desember. Han blir fremstilt mens han i høyre hånd bærer en kirke som han med venstre hånd støtter opp. Det betyr at hans krefter ikke strakk til for den veldige oppgaven han sto overfor – et rørende menneskelig trekk. I 1874 fikk den lille katolske menigheten i Hameln hans bilde inngravert på en ny kirkeklokke. I 2004 feiret Kirken i Nord-Tyskland 850-årsdagen for Vicelins død.